(vi er ikke lenger fostre)

vi er ikke lenger fostre

vi er hud strukket over
stavkirker vi er
enkeltmannsforetak med
hukommelser malt i stykker av
spastiske signaler som
smuldrer lik fiskemat i boller
fulle av gullfisker som
ikke riktig husker hva de har gjort
for å fortjene dette

vi sitter på café mens
den mekaniserte mosen
brer seg utover landskapet
vi snakker om været
selv om vi vet at hjertene våre
til enhver tid kan eksplodere
vi lytter til spedbarna
for å minne oss på lyden
av det som enda ikke vet
at det skal forsvinne

det suser

drømmebonden

langs de glemske elvene som
bukter seg i jordens furer
sporer jeg et vektløst frø

jeg spiser meg gjennom de myke
skogene
av røtter og hår
siler ut de nyfødte tankene
som strekker seg mot meg
i mellomrommet mellom tennene

i dette åndedraget
skal jeg plante et håp
om å si noe av betydning

Selvdiagnostisert

ensomheten har spist selvtilliten
i en sky av angst og fortvilelse
ser jeg togene kjøre forbi meg
som svarte ideer

jeg kjenner den tomme vissheten
om at jeg aldri vil forstå noe
fordi meningen er satan
og jeg husker knapt hva jeg heter

da legger jeg meg i et badekar
fylt av honning og paprika
før jeg sakte fører barberhøvelen
over min siste kiwi

gleden jeg oppnår ved å se
den blanke skarpheten
fjerne alle de små hårene
kan ikke overdøves

men når alle kiwiene er glattbarbert
må sjelen atter jobbe
med det umulige

hva vil jeg ha? spør jeg den glinsende frukten
ikledt den dypeste ærlighet
før jeg går inn

i jesushiet
der jeg skal dødsove til universet oppløses
som et sprengt hjerte