Etter at jeg satset på diktformen på Facebook

Etter at jeg satset på diktformen
på Facebook
har deltagelsen min der begynt å minne mer og mer
om fisketurer
etter ørret
på begynnelsen av 90 tallet

da vi enda konsekvent omtalte folk som ikke overnatta på skogen
under åpen himmel
hele året
for «byfolk»

og alle aktiviteter som ikke på en eller annen måte omhandlet friluftsliv
for «by»

og hver helg dro ut til et bittelite vann
hvor fire gutter
ca hver tredje overnattingstur
dro opp èn ørret
på mellom 50 og 100 gram

en fangst som vi grilla på bålet
delte broderlig;
èn munnfull på hver.

Og som ikke uten høytidelig sus ga oss alle et kollektivt behov
for å hemmeligstemple stedet

dunke hverandre i sida med albuen
om noen plutselig skulle komme bort til oss
da vi snakket om neste tur
til «pip-vannet»

Senere dro jeg på slike turer på egenhånd

Så jeg vet hva det vil si å bytte sluker
bygge opp håp
liste meg så stilt på tå

for så å reise tomhendt hjem igjen
gang på gang
år etter år.

En ørretfisker
vil når han slutter å dra på disse turene
begynne å legge ut dikt på Facebook.
Ihvertfall gjør jeg det.

Det er nemlig det å ikke få noe respons på det man gjør
som er selve drivkraften.

At aktiviteten ikke egentlig søker å oppnå noe annet
enn rein spenning
underveis.

Spenningen rundt det å få til det umulige:
Få en tommeltott i været på et dikt man har skrevet.
En ørret på kroken

image