Konsulentuttalelse Cappelen Damm

(Konsulentuttalelsen under her gjelder den tidlige utgaven av «Mørkerom», da den enda het «Emolusjon», og jeg het «Ole Je». Mao: I oktober 2008. Et halvt år før jeg takket nei til videre samarbeid med Cappelen Damm. Jeg vet enda ikke hvem konsulenten er. Men redaktøren min het Frederik Lønstad. Tenkte det kunne være interessant å lese oppimot den endelige versjonen..)

Forfatter: Ole Je.
Tittel: ”Emolusjon”.
Sjanger: Dikt, 63 sider.

Ole Je har skrevet en diktsamling som på alle vis vitner om et stort poetisk talent, både hva gjelder språklige kvaliteter og litterært innhold.

Manuset åpner med en omstendelig prolog, som skiller seg klart ut fra de andre tekstene i manuset, og i denne heter det seg at jeget står overfor to alternativer i sitt liv: enten å fortsette å leve i den samme verdenen som han til nå har gjort eller slippe taket og gli inn i det ukjente. Han tar også et oppgjør med det han omtaler som ”livsløgnen”. Jeg siterer følgende passasje: ”Det bare ble slik. Slik alle andre hendelser i livet mitt tilsynelatende har valgt meg, snarere enn omvendt. Og nå er jeg her. Ute og flyter. Og det er fra denne verdenen jeg nå snakker”.

Første avdeling av manuset (s. 5-22) beveger seg motivmessig mot de geografiske og eksistensielle yttergrensene; ”horisont”, ”hav”, ”skyer” og ”skog” er ord som går igjen: ”jeg krysser isen/og forsvinner inn i skogen//hvor skyggene forlengst har flyktet fra trærne/og fuglene kun synger mot himmelen//det er der du får øye på meg” (s. 5). Dette er forfatterens måte å presentere sitt poetiske jeg på. Flere av diktene handler også om umuligheten av å flykte unna sine egne speilbilder – ”alt jeg ser/er den blanke overflaten/og de uendelige speilbildene//som aldri slipper meg av syne” – og umuligheten av å flykte unna – ja, nettopp – diktet.

Diktene baserer seg i stor grad på billedlighet, men det er ikke alltid at bildene greier å formidle et innhold; de tenderer ofte mot å bli for vage – og som regel er det slik at skal du være inderlig i poesien må du også være hard. Etter min mening blir for eksempel diktet som man finner på side 7 stående i en påståelig og uformidlet abstraksjon: ”jeg lærte meg aldri å svømme/stupte bare ned/i hav//som holdt meg fast” (s. 7). Hva som får et dikt til å fungere og ikke fungere, er ofte vanskelig å sette fingeren på – ja, det er forskjellig hos hver enkelt poet – men generelt kan man si at dikt tjener på konkresjon og observasjon. Dikt som utelukkende opererer med en abstrakt tankeverden har en tendens til å bli en form for usammenhengende hverdagsfilosofiske maksimer. Ole Je går ikke i denne fella, selv om han her og der også har tendens til det man, litt ondsinnet, kunne kalle for sentrallyrisk hverdagspludder, som diktet ”En ny dag” på side 12: ”forsiktig/venter en grå morgen/på harde klemmer/fra nattens kamper/i stiv dans/med alt som venter/i svart kaffe/og vindusol”.

Det som berører meg sterkest med diktene til Ole Je er den smerten som de er skrevet ut med; f.eks. gjør et dikt som ”Sisyfos” (s. 14) vondt å lese. Det er som om mange av diktene er skrevet i etterdønningene av en opprivende og vanskelig depresjon. Gråhet, fargeløshet og livsmonotoni blir et gjennomgangstema i flere av diktene, og også jegets forhold til egen kropp og til kroppens forhold til avhengighet (rus, stoff osv.): ”og lik en sliten/og tilårskommen/heroinist/er det ingenting/jeg hater mer/enn det/jeg absolutt trenger/for å holde ut” (s.11).

Andre avdeling, bestående av fire dikt (s.23-27), er av en mer metapoetisk karakter, da de handler om jegets kamp for å skape sammenheng mellom ordene og i tilværelsen. Jeget er i ferd med å bevege seg fra en oppløst tilstand av meningsløshet, kan det synes som, til en følelse av at det finnes en mening og tolkningsmuligheter i forhold til eget liv: ”han kjente overfor disse små lappene/en hittil ukjent følelse av tilknytning//at de betydde noe for ham/at de var meningsfulle”.

Tredje avdeling (s.29-42) er den billedmessig mest dristige. Her skrives det om ”flaggermus” som ”på eget initiativ samlet seg/til små dikt” og om ”meitemark” som kryper langs baksiden av månen ”på leting etter farger/å male kloden med” (s.30). På mange måter er dette også den avdelingen i samlingen som gir flest vitnesbyrd om at vi her har å gjøre med et stort poetisk talent, da flere av diktene inneholder mange pregnante – for ikke å si skjønne – enkeltlinjer. Spesielt utmerker ”Vindmøllene vet” seg som et dikt både med et innhold og en spenstig billedbruk – og slutten er nydelig: ”bort fra den blomsterløse enga/bort fra misnøyen//over å måtte være en vingeløs tilværelse/i ensomhet” (s.31).
Diktet ”Palmesus” (s.33) er også av de bedre i samlingen, preget som det er både av språklig overskudd og billedmessig konkresjon. ”Ei lita hånd” (s.35) er intet mindre enn et vakkert kjærlighetsdikt som billedliggjør to hender som fomler etter hverandre på en tur rundt et vann. Avdelingens sluttdikt, ”(alene ved havet)” (s.42), er sterkt og viser hvor god Ole Je kan være når han greier å etablere så vel en tone som et bærende bilde i diktene sine. Jeg liker godt sluttlinjen: ”og kun fornemmelsen er tilbake//av noe tidløst og evig urolig” (s.42).

Fjerde avdeling (s.43-63) er samlingens mest omfangsrike, og kanskje også den mest ujevne av dem; den har karakter av å være et slags oppsamlingsheat på slutten. Diktene har ulik lengde og noen er mer fortellende enn tidligere. Dessverre tenderer noen av diktene i denne avdelingen mot å bli ”pratete”, i betydningen utflytende og ikke konsentrerte i sitt innhold. Men også her fins det highlights: Diktet om tubaen er et slikt høydepunkt, ”Mørkt rom, lukkede vinduer” (s.50):

øret hans hviler
mot en diger, blankpusset tuba

hjertet hans hviler
mot en stor og dyp tone

en grådig tone
som tålmodig sluker rommet;

luften
lysene
og varmen i veggene

(…)

Slike linjer alene kunne friste meg til å anbefale Ole Jes manus til utgivelse med det samme, men et og annet underveis i lesningen får meg til å besinne meg:
Det er mye stoff i dette manuset, og jeg tenker at denne forfatteren er på god vei til å ta skrittet mot sin litterære debut, men en debut bør også yte talentet forfatteren råder over rettferdighet. På sitt beste er Ole Je på høyde med en hvilken som helst annen påaktet norsk samtidspoet, men det hender at han ikke er på høyde med sitt eget nivå, dvs. hvem er ikke det, men forfatteren skjønner kanskje også selv hva jeg mener. Jeg tror manuset vil tjene på ytterligere en bearbeidelse med vekt på innstramming og konsentrasjon. Det er akkurat som at det fins ferdige former som ligger og venter på disse diktene, og forfatteren må jobbe materialet frem mot disse formene. De beste av diktene i manuset har en slik krystallklar form, som det ovenfor siterte diktet om tubaen og diktet som kommer helt til slutt i samlingen, nemlig ”Fjellene” (s.63). Forfatteren skriver på et høyt nivå, med en klar og stø språkføring, og han unngår klisjeer og litterære blødmer som alle nybegynnere sliter med, m.a.o. er dette en forfatter som allerede har kommet langt i å opparbeide seg et språk og en egen stemme, dog en stemme som forhåpentligvis alltid vil være i forandring. To hovedproblemer skiller seg ut: For det første kan diktene tendere mot å bli vage og utflytende som om de mangler en kjerne – et syn, en observasjon, en bærende tanke – som gjør at jeg blir overbevist om deres viktighet. For det andre kan enkelte dikt bli konvensjonelle i betydningen forutsigbare, som om de svarer til de forestillingene man har til poesi som noe hverdagsnært og samtidig passe andaktsfullt, for det hender at forfatteren gir etter for slike sentrallyriske impulser. Det er synd, for jeg mener at når Ole Je er på sitt beste så skriver han seg langt forbi slike stereotype forestillinger om hva lyrikk har muligheter for å være. Avslutningsvis vil jeg sitere diktet ”Fjellene” i sin helhet, da dette viser forfatterens talent fullt virkeliggjort i et både enkelt og komplekst billedspråk; spesielt er bruken av cesur og strofer her med å underbygge det diktet viser oss, nemlig de majestetiske fjellene et eller annet sted i verden:

med øynene

ser man kun
deres umiddelbare storhet

deres rolige fremtoning

som på uforståelig vis kombinerer
jordbundethet
med utsikt til evigheten

og lukker man øynene
aner man
hvordan de like under overflaten
strekker sine røtter
ned
i det aller dypeste

og der forener seg
med alle verdens fjell
og alle verdens daler

og at det nettopp er det
som gjør dem

enestående

Konklusjon: Jeg anbefaler ikke ”Emolusjon” av Ole Je til utgivelse i sin nåværende form, men håper at forfatteren i tiden fremover ønsker å jobbe mer med sitt rike stoff. Han skal vite at han er i besittelse av et sjeldent talent, men han bør unngå konvensjonell språkbruk og prosaisk pludder da diktene hans på sitt beste er utsøkte legeringer av så vel form som innhold. Jeg gleder meg til å lese debutsamlingen hans når den kommer.

Forandring

Det siste jeg drømte, i natt
var at jeg satt i et ikke så altfor stort kontorlokale
med en ti-femten pulter
rundt meg
og prøvde å få sagt
noe
til alle

de ventet
tålmodig
men ingenting
kom ut
før dette:

jeg unnskyldte meg
med at ørene mine var blitt vant til stillhet
og de derfor på osmotisk vis sugde til seg
lydene
fra hver enkelt datamaskin
i rommet

og at summen av dette
for meg
ble uutholdelig

Fornøyd
med endelig å ha fått uttrykt meg
våknet jeg
til en stille morgen

hvor sola skinte
liksom prøvende
inn vinduet
og en lett vind
skapte en bølgende bevegelse
i de hvite gardinene

Så uendelig lei jeg er

av disse kaldsmidde sverdene
som for tiden skal henge på alles vegger
og glinse
i stadig vekslende lysbølger
fra verden utenfor

sverdene som pusses daglig
og slås gjennom luften med iver
som en stadig påminnelse
om alt som ikke gis kraft og mening
i ditt liv;

hvor er motet ditt kriger?
hvor er hesten din kriger?

som tålmodig har ventet i stallen
i hele ditt liv
og bare ønsker seg èn ting;

å bli leid ut av stallen
og klargjort
til kamp

ikke fortell meg
at rustningen er for tung å bære
at verden der ute er for stor og uoversiktlig

du vet jo
hva verden trenger