Kjærlighet 2.013

Når jeg og kona er ute blant folk
bruker vi dem alltid som jury

Vi er nemlig begge konstant tiltalt av den andre
for å utvise manglende engasjement
i hjemmet

«…som om dette bare er et sted du oppholder deg
for å bli restituert til jobb…»
slynger vi mot hverandre
når vi er alene

Er vi ute blant folk
formulerer vi oss annerledes, men budskapet er det samme:

«Hen er så innmari ivrig på jobben vettu
så da må man trø til vettu
med sokkevask
oppvask
og rengjøring
vettu»

Vel vitende om at oppgavene et hjem består av
ikke lar seg oppsummere på én kveld.

Derfor kommer vi begge hjem fra fest med støtte
på at vi gjør mer enn den andre

i dette klamme, pliktbefengte stedet
kalt hjemmet

og viser til det på jobb
når kollegaer klager på innsatsen.

Skulle ønske jeg så deg mer,
min kjære
Så vi fikk pratet ordentlig sammen

Håper i alle fall du får lest dette

drømmebonden

langs de glemske elvene som
bukter seg i jordens furer
sporer jeg et vektløst frø

jeg spiser meg gjennom de myke
skogene
av røtter og hår
siler ut de nyfødte tankene
som strekker seg mot meg
i mellomrommet mellom tennene

i dette åndedraget
skal jeg plante et håp
om å si noe av betydning

Selvdiagnostisert

ensomheten har spist selvtilliten
i en sky av angst og fortvilelse
ser jeg togene kjøre forbi meg
som svarte ideer

jeg kjenner den tomme vissheten
om at jeg aldri vil forstå noe
fordi meningen er satan
og jeg husker knapt hva jeg heter

da legger jeg meg i et badekar
fylt av honning og paprika
før jeg sakte fører barberhøvelen
over min siste kiwi

gleden jeg oppnår ved å se
den blanke skarpheten
fjerne alle de små hårene
kan ikke overdøves

men når alle kiwiene er glattbarbert
må sjelen atter jobbe
med det umulige

hva vil jeg ha? spør jeg den glinsende frukten
ikledt den dypeste ærlighet
før jeg går inn

i jesushiet
der jeg skal dødsove til universet oppløses
som et sprengt hjerte