vi er ikke lenger fostre

vi er hud strukket over
stavkirker vi er
enkeltmannsforetak med
hukommelser malt i stykker av
spastiske signaler som
smuldrer lik fiskemat i boller
fulle av gullfisker som
ikke riktig husker hva de har gjort
for å fortjene dette

vi sitter på café mens
den mekaniserte mosen
brer seg utover landskapet
vi snakker om været
selv om vi vet at hjertene våre
til enhver tid kan eksplodere
vi lytter til spedbarna
for å minne oss på lyden
av det som enda ikke vet
at det skal forsvinne

det suser