Svar til Gunnar Wærness

Hei Gunnar Wærness.

Takk for lang, klok og omsorgsfull tilbakemelding. Det setter jeg veldig pris på, jeg vet jo at du er en travel mann.

Jeg vil gi deg noen punkter i retur:

Dette du sier om helhet i diktsamlinger er interessant. Kanskje er det riktig at del 3 Samtidskunst (fra Emolusjon) prater i hjel de andre. Fordi utsagnene i den er mye mer utbroderte enn det man finner i bokens andre deler. Selv opplever jeg det dog ikke sånn, og jeg har i løpet av mine år som dikter aldri fått oppleve at kontroll over «outputen» er noe det er mulig å oppnå: Leseren legger seg alltid i mellom som det unike individet han/hun er. Å velge seg én leser som fokuspunkt, som feks en redaktør, forandrer ikke dette. Antageligvis er det derfor jeg som litteraturstudent så umiddelbart grep fatt i en litteraturteoretiker som Stanley Fish, som jo påpeker hvordan ulike mennesker tolker tekster ulikt helt ned på enkeltord-nivå, og at summen av deres tolkninger som oftest innordner seg høyst tidsbegrensede kulturelle konvensjoner, mer enn å være direkte utfall av tekstene, i seg selv. Dette stemte godt overens med mine erfaringer av menneskelige fortolkningsprosesser fra helsevesenet. Også Norman N. Holland beskriver godt slike prosesser, selv om han er mer opptatt av å etablere grunnleggende psykoanalytiske grunnmønstre i enkelt-leserresponsene, enn å beskrive ulike fortolkningssamfunn. Når det gjelder Emolusjon er det p.t min opplevelse at den primært består av to deler: «Emolusjon» (del 1 og del 9, som retter fokuset innover, mot subjektets «formløse» følelsesliv/fantasi, og hvor det lyriske jeg`et svømmer seg til stadig dypere erkjennelser i/rundt dette, men delvis også del 10; Fjellene, hvor utviklingen munner ut i en utopi; en retning uten oppnåelig mål), og «Konteksten» (del 2-8, som har blikket rettet utover, mot ulike tendenser det re-agerer mot i «storsamfunnet»). Jeg er generelt sett høyst skeptisk til subjektets evne til å gripe «de større sammenhenger» med blikket sitt. Derfor måtte tittelen bli Emolusjon (var også på et tidspunkt innom «Hybris»- som jeg da tenkte «sparket» i begge retninger- både mot samfunnets overmodige prosjekter, og subjektets overmodige vilje til å ville gjennomskue dette samfunnets prosjekter). Men endte opp med å synes at det var mest interessant å prøve mest mulig direkte å fremvise det subjektive blikkets begrensinger, gjennom dets (altså mine på det tidspunktet) fikseringer, uten en hel masse pretensiøse forbehold. Og det er helt i tråd med mine endelige konklusjoner om boka når du sier at det primært er dikterens (jmf the usual suspect) emosjonelle/mentale prosesser som er tema for boken. Mer enn det blikket i disse prosessene (rent faktisk) retter seg mot.

Og som jeg nevner i slutten av boka har jeg faktisk fått tilbakemeldinger fra ulike hold underveis; bla fra Henning Bergsvåg, en ukjent konsulent og redaktør Frederik Lønstad hos Cappelen Damm, samt litteraturviterne Pål H. Aasen og Tore S. Haagensen. Det har dog ikke vært lett å anvende disse velmente rådene og vinkene utenfra, direkte, fordi jeg kun i liten grad har kjent dem «innenfra»; på det stedet i meg selv hvor det diktes fra. De har like fullt dyttet meg videre; lengre inn i mitt eget.

Om svermeri er å oppsøke avstand til samfunnet for gjennom det å få et dypere forhold til eget følelsesliv, og fantasiens muligheter, er Emolusjon helt klart en svermerisk bok. Her kan det virke som om vi bruker ordene litt ulikt. Eller kanskje bruker vi ordene likt, men har ulikt psykologisk forhold til innholdet. I ordboka knyttes ordet oppimot religiøse følelser og forelskelser. Og å få fram i meg selv en slik uforbeholden patos som disse fenomenene representerer i enkeltmenneskers liv har helt klart vært et av målene med boka.

Og nei, det gjør meg ikke mer tilbøyelig til å ville søke meg mot diktatoriske ledere som kan gi retning til mine handlinger ved å spille på mitt ubevisste følelsesliv (jmf den kategorisk gjentatte koblingen mellom Den romantiske epokes erkjennelsesmessige tilnærming til virkeligheten og Nazismen/Hitlerismen- som også du hinter til i Klassekampen intervjuet), snarere tvert imot: Jeg søker meg mot et selvstendig forhold til mitt eget ubevisste følelsesliv, noe som vanskeligere gjør det til et instrument for andres perspektiver på verdens sammenhenger.

Om sentimentalitet er å la følelsene vise seg frem som følelser (Altså diffuse stemninger/energier som enda ikke har funnet sin forenklede form gjennom å rasjonaliseres til et bevisstgjort grunnlag for handling), er Mørkerom helt klart en sentimental bok: Et utgangspunkt for videre fortolkninger av det underliggende i (alle?) menneskelige handlinger og språk. At jeg skulle ha skrevet diktene med klare intensjoner/instruksjoner for min leser i bakhodet, eller i det hele tatt skulle ha en klar formening om hva diktene egentlig handler om, slik du hevder i ditt utsagn om at «jeg skriver «rød», men vil du skal tenke «blod»», faller på sin egen urimelighet (se under). De er et utvalg dikt fra en personlig prosess som foregikk over 4 år, og som ikke på noe tidspunkt, fremdeles ikke, var/er endelig avklart, innholdsmessig/tematisk. I hvilken grad disse prosessene angår andre, og i hvilken grad de er tilgjengelige for andre, gjennom en innstilling til det poetiske språket som et vindu innover i en selv, kan dog diskuteres, fortrinnsvis om man går bort ifra en forventning om at svaret man evt kommer frem til med nødvendighet vil gjelde andre.

Et annet interessant poeng du har et dette med at språket mitt fremstår som overdrevent dramatisk/ ladet, og at dette gjør det vanskelig for deg å kjenne deg igjen i det. Og at hverdagen leves i gråskalaen i mellom ytterpunktene*. Utsagnet gjør det umulig ikke å tenke på Andre Bretons surrealistiske manifest (her i snippets på lasso bloggen), som jeg i mangt og meget identifiserer meg med, ikke som årsak til min dikteriske metode, men som en god beskrivelse av virkningene av min dikteriske erfaring. Breton tar her til orde for kun å skrive når man føler noe sterkt, og bruker i manifestet som helhet mye plass på dikotomier som natt og dag, bevissthet og ubevissthet, lys og mørke, etc. Selv om målet for bevegelsen han representerer jo er å forene dem i en større enhet; en surrealitet. Andre diktere jeg umiddelbart tenker på når vi er inne på bruken av slike polariteter i vers er William Blake, Emily Dickinson og Jon Fosse, uten sammenligning for øvrig. Kanskje koker forskjellen i våre poetikker ned til hvem vi er som mennesker; om man for eksempel som enkeltmenneske lever med store emosjonelle svingninger i sitt indre, som i stor grad preger om man ser livet som grunnleggende lyst, eller grunnleggende mørkt, relativt uavhengig av ytre omgivelser, er slike polariteter umulige å komme utenom når man i språk søker å sammenfatte helheter, uavhengig av om det for andre kan fremstå som maniert.

Når du sier at et slikt språk produserer like mye konflikt som det avdekker, er jeg ikke enig. Men kanskje er det forventningene våre til poesien som fører til våre ulike konklusjoner: Jeg har i mine dikt avdekket en rekke grunnleggende motsetning/konflikter i min psyke, som jeg har erfart er realiteter, og som jeg gjennom diktningen søker å forene, i språk, noe jeg har en klar formening om at jeg lykkes med. Jeg opplever å være på en meningsfull reise «fremover» i livet; mot stadig større integrasjon av ulike sider av meg selv. I en individuasjon, kan man godt si. I hvilken grad andre klarer å identifisere seg med mine bilder fra reisen, kjenner jeg sjeldent som en påtrengende problemstilling. Det er noe som kommer mer i ettertid. Men siden jeg stadig jobber med diktningen og er i prosess, oppstår slike savn etter andres blikk på/forståelse av min egen reise mot meg selv mer unntaksvis, enn som regel. Og jeg får i større grad bekreftet relevansen av min egen utviklingsvei ved å oppdage/gjenkjenne likheter i andre, enn ved at andre oppdager meg. Kanskje vil det mønsteret snu en gang.

Det aner meg at perspektivet ditt er litt annerledes: At du i større grad enn meg ser på dikteren som en samfunnsaktør; en som har en jobb å gjøre ift dette samfunnets språk; det skal fornyes, gjenopplives. Slik jeg ser det er dette skillet skillet mellom den modernistiske dikteren, og den romantiske. Jeg søker å jobbe direkte med virkeligheten. Med fare for å fremstå som naiv. Du jobber med språket/formen, med fare for å fremstå som distansert fra enkeltmenneskets faktisk opplevde indreliv.

I diktet om vindmøllene og billen representerer bildet noe høyst reelt for meg, uten at jeg har en endelig konklusjon om hva dette reelle består av; det veksler, dog med relativt stabilt utfall. Jeg har i privat mail til deg fremsagt mine to vanligste tolkninger (hvor jeg jo i den ene identifiserer meg med vindmøllene, og i den andre med billen), men ønsker ikke å gå ut med dette offentlig, da jeg nødig vil blokkere for andre muligheter. Mange er enda opptatt av dikterens forhold til egen tekst. Den er for meg kun en av mange alternative tilnærminger. Jeg kan dog bekrefte at diktet for meg verken handler om svarte biller eller vindmøller, i seg selv.

Men kjenner at innspillet ditt om biller, melankoli og evolusjon vekker noen innvendinger i meg: I min tolkning av utsagnet ditt fremstår melankoli som noe entydig negativt..? Noe billene gjennom den allmektige evolusjonen har klart å riste av seg; de har vunnet kampen. Og er enkelte av menneskene i så fall fremdeles melankolske fordi de har kortere evolusjonær fartstid enn billene? Og er de menneskene som ikke lever med melankoli (en svakhet/sykdom?) således høyere utviklet enn de som gjør det?

Du legger også inn et tidsaspekt i tolkningen din som jeg ikke kjenner meg igjen i; nemlig ved å bruke ordet «ukurerbar» (melankoli). For meg beskrives i dette diktet en situasjon som potensielt kan være tidløs, ved at ulike mennesker gjennom generasjoner legger ulike tolkninger inn i bildet. Jeg tenker at diktet innehar en spenning som gjør den type bruk mulig. Adjektivet ukurerbar har dog utelukkende relevans innenfor rammene av din tolkning, både med tanke på det nevnte tidsaspektet, og det faktum at ordet kurere som oftest konnoterer sykdom, mer enn feks personlig utvikling, som jeg nok ville foretrukket i denne sammenhengen. Og billen blir således, for meg, vel så mye et tegn på innsikt og utvikling, som sykdom og stagnasjon.

Generelt sett, vil jeg legge til, peker det dikteriske bildet for meg i større grad innover i mennesket enn utover mot tingene. Jeg velger med andre ord å legge Profil generasjonens innflytelse på norsk diktekunst litt til sides; den passer ikke meg og mitt prosjekt. Men virker å være selve fundamentet for deg og dine tolkninger av diktet. Og skaper således premissene for kritikken du fremfører.

Du påpeker for øvrig et annet faktum i språket mitt; det «lader seg selv» med beskrivende adjektiver. Jeg leser for tiden Novalis` roman Heinrich von Ofterdingen, hvor bruken av adjektiv er tatt mye lengre enn i diktene mine. Men i motsetning til for deg, oppleves ikke dette for meg som negativt, eller en svakhet med prosjektet. Det er kun en naturlig konsekvens av tematikken. Fokuset innover. At den ytre verden brukes til å speile det indre menneske: Litteraturen som en form for gruvedrift. Så jeg deler ikke dine følelser overfor metaforen som teknikk for fremstilling av indre liv, og har som du også nevner aldri søkt å skjule at poesien primært er noe jeg bruker for å forstå mer av meg selv. Og kan heller ikke se at min egen motivasjon for å skrive skulle stå noe som helst i veien for andres utbytte av tekstene, snarere tvert imot. Gull er gull.

Når det gjelder Palmesus kan jeg bare si at jeg aldri har lovet deg noe som helst. Og synes forsåvidt at tolkningen din er interessant, jeg har ingen direkte innvendinger, bortsett fra at nyansene selvsagt forsvinner på veien. Diktet har faktisk flere lag, om man ser nøyere etter: Det er i alle fall en biografisk mulighet, en poetologisk mulighet, en rent sanselig mulighet, og en litteraturhistorisk mulighet der. Du ser deg blind på én variant av alternativ nummer to. Og lar blikket ditt på diktet fremstå som autoritativt.

Det er fint å se at du får mer utbytte av det siste diktet i samlingen Mørkerom; der lar du deg overraske underveis. Mens du i møte med de mer surrealistiske partiene i tidligere dikt veier dem opp mot en naturvitenskapelig virkelighetsoppfatning (som den evolusjonært utviklede billen), og mot språkets forhold til en sanselig verden (som i savnet etter palmer, ørken og klovn) og bruker den opplevde diskrepansen som bevis for diktets manglende litterære kvaliteter, skaper surrealiteten i dette siste diktet en merverdi for deg. Da har du i hvert fall fått noe utbytte av samlingene. Jeg tenker generelt at noe er uendelig mye mer enn intet.

Om verdien av andres blikk på egne tekster gjennom skriveskoler (får jo allerede regelmessige tilbakemeldinger på mine dikt fra både tidsskriftredaksjoner og utvalgte personer jeg sender dem til privat, som deg. I tillegg til stadig å se diktene mine fra nye perspektiver jeg mer eller mindre automatisk tilegner meg gjennom de daglige visitter til ulike forfattere fra ulike land og ulike tider, gjennom deres bøker, i ulike sjangere) kan jeg bare si at jeg ikke er endelig konkludert. Jeg går faktisk med planer om å søke meg til grunnkurset i Tromsø ved neste anledning. Det jeg frykter er dog den overfladiske lesningen. At ting skal gå for fort til at man får anledning både å dvele ved egne og andres ord. Og at man i dette hastverket skal favorisere det uforståelige språket, på bekostning av det enkle, fordi man så mye fortere tror man forstår de enkle diktene. Med intellektet. Og fordi man forventer av kunsten at den skal være intellektuelt uforståelig. Representert ved såkalt «motstand i språket». Og av den grunn ikke forstår at det er noe vesentlig annerledes å kjenne etter, i seg selv, bortenfor og under de intellektuelle boksåpnere som tilbys på det perspektivenes marked som etterhvert har vokst seg stort på hermetisert poesi, i periferien av min egen interesse for dikt og diktning.

Denne etterhvert konsekvente favoriseringen av de cerebrale perspektiver opplever jeg som selve hovedforandringen i forventningen til/ og produksjonen av, kunst, i det forrige århundre. Godt støttet oppunder av vitenskapelige teser om at man ikke tenker med verken magen eller brystet, eller noen andre deler av kroppen for den saks skyld. Noe jeg mener er feil, eller ihvertfall en veldig reduksjonistisk fremstilling av enkeltmenneskets måte å nærme seg livet på. Personlig vil jeg heller formulere det slik (litt polemisk): Kroppen min tenker om de store og viktigste temaene, hjernen min nyanserer og snevrer inn det håndgripelige. Om denne distinksjonen representerer nevrovitenskapens skille mellom prefrontal cortex og amygdala kan være, men den oppleves uansett i kroppen. Som konstante vekselvirkninger mellom praktiske nyttehensyn og opplevelsen av helhet og sammenheng. Det er derfor ikke tilfeldig at den personlig-erkjennelsesmessige utviklingen i Emolusjon faktisk foregår gjennom fysisk fostring.

Jeg er dypt takknemlig for at du ga meg av tida di. Det har gitt meg mange nye refleksjoner og en økt klarhet i forholdet mitt til egne dikt. Det er få ting jeg verdsetter høyere.

Ole

——————————————-

*apropos: se «Ikke nødvendigvis» av Annie Riis

Gunnar Wærness om Emolusjon og Mørkerom

Subject: Forholdet mellom det lyriske jeg`et og det biografiske

Hei Gunnar Wærness.

Først og fremst vil jeg informere om at jeg kort har kommentert et av dine utspill i debatten om romantikken, på lasso bloggen (For BA-studentene i lit.vit ved uio):

http://litlasso.blogspot.com/2012/04/prosopopeia-om-romantikken.html#comment-form

Om du er interessert i å utdype.

Ellers er jeg veldig nysgjerrig på hva du egentlig mener med «det svermeriske og det sentimentale» (er det en eller to kategorier?), altså den type diktning som gjør at dikteren «misbruker sin plass i det offentlige» (Klassekampen 15 mars). Sjøl har jeg nemlig akkurat gitt ut en diktsamling som jeg lurer på om du ville sortert under betegnelsen sentimental (MØRKEROM- en psykoterapeutisk prosess), mens den forrige boka mi, EMOLUSJON, nok muligens ville sortert under beskrivelsen «svermerisk», uten at jeg er helt sikker. Grunnen til at jeg tror det er først og fremst basert på hva de handler om; tematikk, retning. Jeg sender deg begge samlingene, som vedlegg, og hadde syntes det var veldig spennende om du hadde hatt tid til å gi meg en kommentar, kort eller lang, «positiv» eller «negativ».

mvh,
Ole Jørgen Hansson

——————————————————

Subject: Re: forholdet mellom det lyriske jeg`et og det biografiske

Hei Ole

Du lurte på om bøkene dine kunne falle inn under betegnelsen «svermerisk» eller «sentimental» – som jeg temmelig omtrentlig brukte i en anmeldelse en gang. Jeg ser at jeg allerede har nøstet litt i denne uklare begrepsbruken pr. mail. Dernest fikk jeg dessuten forklare meg offentlig i klassekampen, og der tror jeg at jeg fikk sagt sånn omtrent hvor jeg står hen i forhold til romantikken og alt det der.

Nå har jeg lest bøkene dine, og jeg forstår jo at du lurer på om de fortoner seg sentimentale eller svermeriske. Fordi: De er jo skrevet med høy grad av personlig investering, og du gjør ingen hemmelighet at «jeg» i diktene ikke står langt unna det «jeg» som du ellers skulle ha brukt. Det er vel den faren man oftest forbinder med den typen investering. Det fremgår klart av «emolusjon» og «mørkerom» at den som fører ordet har hatt en hard kamp å kjempe med seg selv. Å gjøre poesiskriving til en risikosport gjennom å investere sin sårbarhet i diktene er en gest jeg støtter helhjertet. Akkurat så farlig bør det være, akkurat så nødvendig. Det gjør litteraturen viktig, både for leser og skriver. Det er bra.

Jeg vil ikke forme denne responsen som et stykke litteraturkritikk, jeg prater derfor direkte til «du», «deg»: Jeg opplever at du er ganske fersk på poesiscenen, jeg registrerer på bloggen din at du har valgt å stå utenfor forlags- og forfatterutdanningssystemet. I likhet med alle poeter i startgropa prøver du ut mange strategier parallellt – f.eks: det lange utfallet mot konseptkunst og samtidens kunststrategier er både morsomt og poengtert, men det passer kanskje ikke så bra i selskap med de dypere følte diktene. Den fiktive mailkorrespondansen tar rett og slett stor plass i boken som helhet, og begynner å prate ihjel diktene som den står i selskap med. Dette gjør også at leseren blir distrahert i forhold til hva diktsamlingen som helhet vil formidle. Dette er slikt som utmatter diktlesere. Derfor opplever jeg at du er urutinert og fortsatt for ukritisk til din egen output. Samtidig vet jeg at slike tekster er a) viktig å skrive, samt b) typisk slikt som redaktører luker ut og c) kritikere henger seg opp i på en negativ måte.

Det som er tyngdepunktet, gravitasjonssenteret i diktene dine er langt viktigere og langt mer avgjørende enn din skepsis mot samtidige estetiske strategier og teknikker. Det er en kamp på liv og død, en kamp mellom sant og falskt. Det falske har holdt på å ta knekken på den som skriver, det sanne har fått trenge seg gjennom, og kommet ut i lyset først som negativitet og angst, dernest som prøvende innsikter.

Denne kampen som delvis pågår, delvis er tilbakelagt, og som er diktenes sentrale og underliggende drama, frister språket ditt til å fremstå i et krigersk og polarisert aspekt. Det vises godt på ditt valg av troper/stilfigurer/grep: det er mye «alt» og «ingenting», «natt» (mørke- negativitet) og dag («lys»- bevissthet). Dette reflekteres ytterligere i det at diktene dine trekker et klart skille mellom et «indre» menneske og et «ytre». Man skulle kunne si at du opererer med sterkt positive og negative ladninger, og da blir det jo – nærmest av naturlige årsaker – torden, lyn: krefter som smeller inn hverandre: drama, antagonisme, dikotomi.

Jeg blir lett tonedøv av denne polariseringen, selv om jeg fullt ut anerkjenner det eksistensielle dramaet som forutgår den (det er jo også et språk som vi må bruke fra tid til annen, men i poesirommets hyperreseptivitet blir disse grepene overkill i lengden) Jeg tror at et slikt skarpt skille mellom indre menneske og ytre menneske produserer like mye konflikt som den avdekker/ navngir (og at det ikke er mulig å ha en akseptabel hverdag annet enn i gråskalen i mellom) Jeg tror at motsetningsparene i litteraturen (lys-mørke, natt-dag osv.) er en slags litterær-filosofisk optikk som gjør at alle litterære anstrengelser som benytter seg av den, uunngåelig ender opp med å reprodusere en polarisert verden. Å male solnedgangen i denne paletten produserer alltid et messiansk bilde av mørke og lys i kamp om verdensherredømmet og slik ser ikke min verden ut, jeg finner meg ikke til rette i denne spenningen. Hvorfor ikke: Jo for i denne spenningen fremstår selv ufarlige ting som i overkant truende.

I diktet om vindmøllene og den lille billen ser man hvordan de polariserte tropene produserer fiendtlige tilstander der hvor ingen fiendtlighet egentlig finnes: jeg kan ikke begripe hvorfor denne billen ikke er tilfreds med å være en vingeløs bille (noen hundre millioner år med evolusjon bare for å produsere ukurerbar melankoli, neppe), og selv om den er utilfreds, hvorfor skulle ikke vindmøllen få være vindmølle? Vindmøller stjeler ingenting (man kan til nød si at de låner vinden), vinden er stor nok for alle, blomsterløse enger er vel et helt okei habitat for biller osv. – språket i dette diktet er også lidenskapelig: «langt bak» , «på tuppen», «stivt gresstrå» «lita bille» «forbanner» (det merkes hvordan diktet «strekker seg») – og diktet slutter i «ensomhet» – en følelse som jeg er overbevist om at biller ikke har. Så i jakten på en plausibel bærer av både lidenskapen og ensomheten i diktet finner jeg the usual suspect – poeten selv, som burde ha skrevet om nettopp seg selv istedet for vindmølla, billen, vingeløsheten (ufrihet, immobilitet). Dette resulterer i at diktet overflødiggjør sine egne metaforer gjennom å stille dem ut som nettopp metaforer. Diktet sier: jeg handler EGENTLIG om noe annet. Og dette EGENTLIG er insinuasjonens onde tvilling, som ikke kan annet enn å stelle til ugreie for dikteren og leseren. I dette diktet har du med fordel kunnet gå lengre inn i den «private» følelsen av ensomhet og ufrihet.

Derfor merker jeg at oppmerksomheten fader litt inn og ut mens jeg leser både «emolusjon» og «mørkerom». Du burde vært mer kritisk, det skulle bøkene som helhet ha tjent på. Og i forlengelsen av det kanskje overgitt deg selv til presset det å ha en redaktør og en triggerhappy skare med medstudenter rundt seg. Det tærer på den egne integriteten. Men det styrker den også. Man lærer seg å høre hva det er man egentlig sier.

Problemet med diktene dine ligger ikke i holdningen eller investeringen, der går du på med breisida og det er bra (det er ofte der de fleste poeter får problemer: de skriver flinkisdikt, dvs. unngår banale grep, men det er også det eneste de lykkes med) – problemet ligger i den formen du velger: du skriver litt for ofte i dikotomiens kontrastrike og konfliktgenererende språk og metaforikken blir derfor i overkant insinuant (jeg skriver «rød», men vil du skal tenke «blod») og alt for lett å plukke fra hverandre (jfr. vi skjønner at det er dikteren som er ensom, og ikke billen). Og av og til skiller du ikke mellom skitt og kanel. Jeg skal gi deg et annet eksempel, fra diktet «palmesus«:

«mange diktere liker…» > deretter en hel strofe som kan til å bety «lek» og «lek» skal her oppfattes som uforpliktende, grunt, komisk = jfr. «evig klovn». Deretter innsetter du diktets taler som antagonist til «mange diktere» og oppretter, gjennom palmemetaforen, både et bånd til «næring» og «dypet» («dette har jeg, alene, sett…») . Dette er en dekkoperasjon på vegne av din egen poetikk, som setter poeten selv center-stage, der palmen (som leseren får vite at er motivet) burde ha stått. Å ha meninger på vegne av poesien og poeter er en ærlig sak, å arbeide for dem kritisk og åpenlyst er også en ærlig sak. Men å skritte over palmen på denne måten, for å gi et halvt skjult spark til uforpliktende poeter, samtidig som poeten tillates fremstå som «mannen med nøklene»… Jeg skjønner poenget. Følelsen er legitim. Men er dette en innsikt som du behøver formidle til leseren i form av et slags naturdikt? Hvordan hadde diktet sett ut om temaet «dypet» versus «leken» var utskrevet? Eller «jeg» versus «andre»? – slik jeg leser diktet handler det ikke om palmer, ørkener eller klovner: det er en form for selvhevdelse. Og det er også en ærlig sak. Men da må det handle om det: da skulle jeg gjerne deltatt i diktet, om det var den følelsen som sto i fokus. Jeg ble lovet palmer, men fikk ingen: diktet handler EGENTLIG om noe annet: dvs. det overflødiggjør seg selv, så snart det blir tatt på alvor. Diktet blir en kartong som inneholder en innsikt, essens, og som annen emballasje skal den kastes, resirkuleres.

I de anførte eksemplene triller poeten ballen fra seg, men den triller ikke lenger enn at den med største tydelighet kan sies å tilhøre poeten. Og dette blandingsforholdet mellom å vise (skrive, offentliggjøre, blotte) og å skjule (metaforisere/ omskrive ensomheten, ufriheten, selvhevdelsen) gjør at diktene faller litt på siden og setter poeten i sentrum.

Og jeg tror ikke at det er det du vil med å skrive. Hverfall ikke på denne måten. Delvis skyldes dette at språket du skriver i er konfliktsøkende, men også at metaforikken kommer utenpå selve temaet: diktene er i dette tilfellet ikke interessert i biller, palmer og vindmøller. I diktet om billen kan dette oppfattes slik: litenheten og ufriheten kommer først, billen kommer dernest, deretter vingeløsheten. Dette var kanskje nødvendig for å avdekke den konkluderende ensomheten. Det er antakelig den som er viktig.

Slik ser skriveprosesser ut. Man arbeider seg gjennom ulike lag av språk for å komme til mer ambivalente/ komplekse avbildninger. I de eksemplene er denne prosessen stanset for tidlig etter min mening.

Det beste diktet i «mørkerom» er også det siste – «fra en uklar drøm«. Hvorfor er det det beste? Det skjer noe uventet allerede i begynnelsen, vinduet knuses i stedet for egget. Deretter blir man i tvil om hvem eller hva som er inne eller ute, før diktet toner ut i en identifikasjon som samtidig er en aksept. Her er følelsene mer komplekse, da frihetstrang og redsel står ubesværet inntil hverandre. Det hjelper også at det foregående diktet har hatt en sprekkende vanndråpe som sentralt motiv. Her springer diktets innsikt ut av metaforen, som tillates å utvikle seg: den både knuses og klekkes, skremmer og frigjør. Denne ambivalensen kan man bare produserere og gjøre akseptabel med et poetisk bilde. Og der blir poesien nødvendig, når den gjør noe som bare poesien kan gjøre – og da vil man lytte. Diktet er et selvgående utsagn som forsyner oss med den informasjonen vi trenger, og fristiller leseren til å gå inn i diktet eller la være. Man behøver ikke gjennomgå ritualet med å dekode hva poeten «egentlig» mener. Diktet opplever sin tilstand i stedet for å hevde den. Det er åpenbart at poeten i dette diktet føler mer enn hva poeten mener: ambivalensen kan ikke bety noe annet: den er både og, ikke enten eller: dens vankelmod til tross: ambivalensens verden er en større men mindre ideell verden enn dikotomien.

Andre kan selvfølgelig mene annerledes. Det er ikke viktig for meg å «ha rett». Jeg har sagt det jeg mener, på grunnlag av min egen smak og erfaring, og håper det kan være til nytte.

Fremfor alt vil jeg be deg tenke på nytt hvorvidt du skal fortsette å «stå på utsiden» av det etablerte forlagsvesenet og øvrige litterære institusjoner. Det er en plass som i lengden har lite næring å tilby, utover en lettforbrukt opprømthet over å være alene. For jeg tror du kan ha godt av å bryne disse tekstene på flere lesere før de går til publikasjon. Jeg mener at ovenstående nærlesning av et par dikt peker i den retningen. Tekstene har noe de ønsker å formidle, og du virker til å ha stort utbytte av å skrive, samt en genuin interesse for å innlemme disse diktene i en større samtale. Å skulle gi den entusiasmen muligheter for å vare lenger enn den relativt korte euforien med å få sin egen bok å holde i handa tror jeg i det store og hele står og faller på om du føler at tekstene inngår i en eller annen form for samtale eller samhandling med andre. Og da må man før eller senere dra dem ned i den vidunderlige dynga som er «de andre». Det er kanskje lett for meg å si nå, oppdratt som jeg er – «på innsiden» av dette systemet. Men jeg har også vært den poeten som ikke vil influeres av noen eller noe. Det virket som det eneste rette for femten år siden. Men: Alt til sin tid. Det er det som er det kjedelige med revolusjoner: de må pågå hver dag i all fremtid, ellers størkner de og blir et avbilde av det de minst av alt ville likne.

mvh
gunnar wærness