Stikkordarkiv: anmeldelse

Audun Mortensen- «27 519 tegn med mellomrom»

Publisert av

Audun Mortensen Omslag

(Omslaget til Audun Mortensens «27 519 tegn med mellomrom»- Tatt fra Flamme forlags nettsider)

…

I «Estetikken som politikk» skriver Jacques Rancière om hvordan kunsten ikke lenger er politisk på en eksplisitt måte, men at den i stedet virker politisk på to måter:

a- Ved å skape en portal for det moderne mennesket inn til en annerledes værensdimensjon- ofte forstått gjennom Kants begrep om «det sublime».
b- Ved å skape en ny anordning av tingene som utgjør våre felles omgivelser- noe som bidrar til å endre våre holdninger til/oppfatninger av disse.

Det er primært i denne siste kategorien at Audun Mortensens diktning opererer. Han omrokkererer (hvis vi tillater han det) på våre oppfatninger av boken som verk ved bla å plassere tittelbladet og kolofonsida inne i boka. På bokas bakside, som ofte på forførende vis oppsummerer en boks innhold, skrives det i stedet om bokens konkrete rammebetingelser, i form av særdeles «tørre» fakta (antall tegn, bokas lengde/bredde i cm, papirtykkelse, forfatterens royalty etc). Og fremsida er helt blank, uten indikasjoner på at det finnes noe av interesse her om man blar om. Og som om ikke det var nok er bokas permer unormalt tykke, som for å indikere at denne bokas innhold har tykke murer rundt seg, som leseren må forsere, om han/hun vil komme inn til en adekvat lesning av boken.

Det er derfor primært en form for performativt koketteri når Mortensen til Klassekampen (25. mai 2013) uttaler at han er «en av de mest konvensjonelle forfatterne i Norge». I norsk sammenheng er det ukonvensjonelt i seg selv å bruke begrepet konvensjoner om tegnene som utgjør litteraturen, og ikke om litteraturens innhold, altså hva tegnene i litteraturen peker mot. Det blir litt som å dytte tunga ut av munnen mens man prater.

Bruker man Rosalind Krauss essay om «Grids» (rutenett), her anvendt på litteraturens tegn, kan man snakke om at tidligere tiders litteratur anvendte litteraturen som et vindu inn/ut mot et tredimensjonalt rom, mens den modernistiske kunsten i stedet fokuserte på selve vinduet, i seg selv; vinduskarmen og sprossene som deler vinduet inn i et rutenett. Slik skaper Mortensen med sin fokusering på tegnene, i seg selv, et vindu inn mot litteraturen som rammeverk for menneskelige erfaring, og tar dermed bort leserens mulighet for absolutt identifikasjon med verkets innholdsmessige landskaper.

En annen morsom form for omrokkering av vårt forhold til tingene som omgir oss til daglig er hans mange referanser til popsanger; som gjennom små grep gjøres til gjenstand (om vi tillater det) for omfattende tenkning. Her «Personlighetstest (etter Beyonce)»:

Audun mortensen ss 9

osv.

Det skapes i sangen et bilde av kjønnene som er mildt sagt gammeldags. Gutten i sangen er uten evne til empati med sin kjæreste som sitter hjemme og venter på han mens han er ute med gutta og drikker øl og «ligger rundt»- med avslått telefon. Han gir med andre ord blanke faen. «Som gutter flest»- virker sangen med sin generaliserende behandling av kjønnene å uttrykke. Og mens det i popsangens sømløse identifikasjon med jeg-fortelleren- samt den kroppslig engasjerende tonen i musikkens rytmer- som i hvertfall i denne lytteren lokker til hjerneløs dans på stuegolvet- og dermed motstandsløs absorbasjon av tekstens budskap- skaper Mortensens fremstilling av teksten motstand- ved å appellere til den kritiske sansen (om man ikke bare blafrer over den som «nok en av disse evinnelige spørreundersøkelse» da selvsagt).

…

Undertegnedes vilje til å la seg påvirke av/gå inn i Audun Mortensens diktning har vært den mest fremtredende forskjellen fra hans første bok «Alle forteller meg om hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det». Det har ikke vært «frivillig». Og det har ikke skjedd av seg selv. Men siden EST2000 var det siste faget jeg manglet i BA-graden min på allmenn litteraturvitenskap og hovedtemaet på faget tilfeldigvis denne våren var John Cage- har det åpnet seg dører for meg- inn til Audun Mortensens univers, som tidligere var stengte. Her er min korte anmeldelse av hans første bok, i 2009 (Som jeg både leste ut og skrev anmeldelse av underveis på en flytur til italia):

audun mortensen
er engasjerende
som å spise en lollipop
foran web kameraet
og poste det på you tube

Jeg har primært vært opptatt av «emosjonalitet» (mer spesifikt: mannlig emosjonalitet, enda mer spesifikt: mine egne emosjoner) de siste årene. Noe jeg ikke opplever at Audun Mortensen har vist interesse for/evne til å gå inn i. Og at Sams (fra «Ut og stjæle fra American Apparel»- av Tao Lin) utsagn: «Jeg følte meg emosjonell i dag» (s. 80) – uten nærmere definisjoner av hva denne emosjonaliteten eventuelt rommer av underliggende mønstre i hans psykologiske grunnstruktur- mer spesifikt- var betegnende også for Mortensens prosjekter. Og det har nok vært hovedgrunnen til at jeg mens jeg har vært som mest opptatt av dette- har «fått lite ut av han» som forfatter- grunnet hans «konseptualisme». Hva nå enn det betyr.

Her er lesererfarisk mangfold med Mortensens ord:

Forfatterportrett ss 9

Man er som leser kun forpliktet av seg selv, der man faktisk er i livet, emosjonelt sett (i dypeste forstand). Og det finnes ikke fremskritt i leserpraksis, kun forandring. Evig forandring. Jeg har i løpet av mine litteraturvitenskapelige studier ervervet meg en masse nye perspektiver, som jeg kan anvende i lesningen av litterære verker, men har de gjort meg til en bedre leser? I forhold til Mortensen er jeg åpen for at svaret er ja.

Og jeg venter i spenning på at det norske litteraturfeltet skal utvikle sin forståelse av psykoanalytisk praksis. I stedet for å komme trekkende med Lacans forståelse av Freud hver gang temaet er på banen. Men det er en avsporing i denne sammenhengen.

…

(Klarer ikke helt å slippe taket i tanken på at jeg burde ha skrevet et eller annet om linjene mellom Mortensen og Barthes, med bøker som Le degré zéro de l’écriture (1953) i fokus. Men i denne omgang får det bli med navnedråpen. Selv om vi bloggere i vårt valg av medium er uten plassbegrensning, må vi jo fremdeles disponere tida vår på en måte som oppleves meningsfull)

Anmeldelse: Den engelske hagen (Gyldendal 2013) – Henning H. Bergsvåg

Publisert av

untitled

(Omslagsfoto er hentet fra Gyldendals sider, hvor du også kan finne mer info om forfatter)

…

Bergsvågs dikt er alt annet en ekspresjonistiske. De fremstår snarere som kjølig konstruerte. Med noen bærende prinsipper/holdninger/emosjoner:

1. En anti-romantisk innstilling til språket/diktningen.

Påpekes allerede i åpningsitatet, hvor poetens kontroll over sitt materiale mer enn antydes

«Han skapte kunstige innsjøer og brukte dammer og kanaler til å omforme bekker og kilder for å gi illusjonen av at en elv rant gjennom parken…»

(s. 7)

Åpningsitatet innleder del 1 av boken, som bærer samme tittel som boken som helhet. Den gjentatte insisteringen på poeten som språkarkitekt eller språkingeniør opplever jeg som grunnleggende i Bergsvågs poesi. Håndverk er viktigere enn inspirasjon. Diktningen skal fremstå som naturskapt- ikke være det. Sammenligner man med den engelske romantikeren William Wordsworths utsagn om diktet «Tintern Abbey» blir kontrasten tydelig: «Not a line of it was altered» *. En bærende tanke i Wordsworths diktning er for øvrig at Naturen er i stand til å forandre mennesket til det bedre- og at denne prosessen best formidles gjennom minst mulig grad av kontroll over diktningen. Den skal finne sitt utløp på naturlig vis, slik hans barndoms elv Wye bukter seg gjennom landskapet han dikter fra, som en «tidløs» mumlen. I forhold til Bergsvågs diktning- som foregår i en nitidig anlagt park- bestående bl. a av steinskulpturer og en tykk mur på alle kanter- er det således klart av Wordsworths diktning har en vesentlig annerledes grunnforankring.

Et annet element som styrker antagelsen om dikterens anti-romantiske holdning er vektleggingen av ubestemt form flertall (Se anmeldelsen av Rune F. Hjemås for utdyping): «Noen erfarer smerte i diktet» (s. 9). Sitatet viser selvsagt ingenting, i seg selv, like ofte brukes det et jeg i boken for for å formidle innhold, men som helhetlig erfaring opplever jeg det slik at Bergsvåg i boken søker sin transcendens- som blikk- utenfor enkeltmennesket, mer enn inni: Et «Utsyn fra ingensteds» (s. 62)- Mer enn fra «dypet» av sitt vesen, eller sin sjel. Kanskje er det ikke egentlig noen forskjell mellom de to.

Formidlingen av «et vesentlig tomrom» (s. 19) er også påfallende. For mange av romantikkens diktere var det i den vesentlige dimensjonen av livet en meta-/ subfysisk fylde– som enkeltmennesket kunne få ta del i. Dette er for Bergsvågs jeg utelukkende en illusjonær følelse, en «lengsel tilbake til tingene.» Hans målsetning er snarere å gi «ingenting» «et sted å være» (s. 19). Vi kan her ane hans forankring i fransk eksistensialisme- selv om han andre steder også stiller spørsmålstegn med tomheten som fortelling- som mytologikk (s. 45).

2. En konfliktfylt lidenskap- muligens av «ulovlig» karakter

Som ved andre gangs lesning kommer til syne allerede på første side av boken: «Herfra et skrik» – sammen med et «savn//omgitt av murer» (s 9). Ved flere gangers gjennomlesning av boken blir jeg overbevist om at det i det lyriske jegets liv finnes to kvinneskikkelser, en utenfor murene, og en inni. Hvor kvinneskikkelsen utenfor murene bærer jegets følelse av svakhet:

«Kjærligheten når deg bare fra utsiden,
bare når du er svak, må holdes»

(s. 79)

mens den inni parken snarere begjærer jegets følelse av styrke:

«Du sa: Gjør det du vil med meg.

Jeg sa: Du er min. Åpne munnen

Åpne munnen for meg»

(s. 14)

Anvender man sin leserfantasi- kan man gi ytterligere kjøtt til de to typene lidenskap- for egen regning:

Poeten beskriver i boken et utroskapsforhold. Hvor kvinneskikkelsen på utsiden av murene er hans faste følge- Og kvinneskikkelsen på innsiden av murene er hans kortvarige elskerinne: «Jeg slapp deg til, lot deg» (s. 105)

Og går man først inn på det sporet er det mye som peker i retning av at boken er skrevet som psykologisk bearbeidning av en begått feil. Og at denne feilen er den engelske hagens viktigste omdreinspunkt:

«Det enorme steinplatået i midten av parken er idag et stort
drømmende dyr. Parkens kuk. Din hånd grep omkring pungen
min, negler, fingrer strukket. Du vrengte hud, skinn og leire,
ditt hode mellom hendene mine, mine bein om ditt hode, tungen
som slikket frem hodeformen, kastet håret bakover, vridde ut
tungen av munnen min, spyttet meg i ansiktet.»

(s. 106)

og den påfølgende følelsen, dagen derpå:

«Man kan tenke seg å våkne fra fylla med hendene omkring en
regnfylt blå presenning»

(s. 72)

Og da virker det å være en plikt jeget har pålagt seg å oppsøke denne erfaringen, inni seg – Å oppholde seg i dette landskapet. I denne parken. Å stadig vekk vende tilbake dit- gjennom ordene. Å «la solen gå ned over et mørkere landskap». Som statuer i stein skal ordene gjøre erfaringen synlig, materiell. Bak diktsamlingens murer skal den komme til syne fra alle vinkler, perspektiver.

«Det er din plikt å la deg åpne. Og fortsette å åpnes»

(s. 103)

Før det på siste side kommer frem at det for jeget er «et tonn fugler som letter» (s. 107), og at det er disse fuglene vi har fått ta del i gjennom lesningen av boken- i form av stillesittende ord- objekter.

Men denne lesingen står altså for min regning. Boken er full av muligheter. Språket er sjeldent vakkert. Bergsvågs beste. Prøv den!

———————————————————————————————

* Her fra fotnote s. 407 i «Romanticism- An Anthology Third Edition» – Edited by Duncan Wu, Blackwell publishing 2006.

Thomas Marco Blatt- anmeldelse

Publisert av

Blatt1920Sorumsand

(Omslagsfoto er hentet fra Kolon Forlags nettsider)

…

Jeg kjenner jeg umiddelbart steiler i møte med tittelen på Thomas Marco Blatt nye diktsamling. Han skal skrive om en by liksom. 1920 Sørumsand. Kanskje er det riktigere å kalle det et tettsted, men like fullt..

Boken har et ganske langt innledende parti hvor et jeg følges tilbake til stedet han sammen med familien flyttet til som barn, og dro fra som voksen. På første side av boken sitter dette jeget i en bil, og har med seg en bror. Denne broren beskrives senere i boken som en som tok «alle i klassen i håndbak» (s. 26), og virker generelt, utifra andre beskrivelser som gies av han, tøffere fysisk/mentalt utrustet enn «hovedjeget» i boken («hovedjeget» i boken tydeliggjøres i forhold til de andre jegene ved en rett venstremarg, de andre har rett høyremarg). Denne broren sitter på førstesida av boken i baksetet av bilen, og sees gjennom «sladrespeilet» (s. 9). Det faktum at de kun virker å være to i bilen de kjører til Sørumsand, og broren «kjører taxi», altså sitter i baksetet snarere enn i det mer naturlige passasjersetet, gjør at jeg tolker broren hovedsakelig som en litterær figur forfatteren benytter seg av for å speile nære opplevelser knyttet til seg selv (broren nevnes ofte i boken i direkte forbindelse med ulike speil), en slags støttespiller på reisen forfatteren ved bokens begynnelse har lagt ut på. Også det faktum at broren aldri er med i bilen på tilbaketuren, når hovedjeget i slutten av boken kjører ut av bygda igjen, peker på at reisefellen nå har utspilt sin rolle som projeksjonsobjekt, og er fullt ut integrert i forfatterens hovedjeg.

Og i sum er det en tettere oppfølging av dette hovedjeget underveis på reisen jeg savner i boken som helhet, slik det muligens også fremgår av intervjuet mitt, som ble skrevet før denne anmeldelsen. Det blir rett og slett overambisiøst i undertegnedes øyne å skulle trekke inn bygdas ulike jeg`er i høyremarg, samt å skulle favne om totaliteten i bygda ved bruk av readymades og gjendiktning av historisk verifiserbare hendelser. Jeg klarer ikke å lese dem annet enn som uttrykk for forfatterens høyst subjektive forhold til bygda, og opplever at det objektive skinnet forfatteren ved det dokumentariske grepet omgir seg med, virker bedragerisk på leseren. Og tåkeleggende ift forfatterens rolle oppe i det hele.

At hans intensjoner aldri har vært å skrive en 100 % autentisk historie fra oppveksten. Nei vel. At han heller ville undersøke stedet. Ja vel. Men som leser merker man forskjellen på det som kommer innenfra og det som kommer utenfra forfatterens kropp. Man merker det i kroppen sin. Gjennom speilnevroner. Underbevisst analyse. Eller hva pokker det er som gjør slike fenomener mulig. Og i forhold til en poet som Henning H. Bergsvåg (Som jeg forhåpentligvis skal få anmeldt snart), som konsekvent holder leseren på avstand fra sitt eget gjennom nitidige konstruksjoner av språk, foregår det i denne boken en sammenblanding. Det gir leseren (i alle fall meg) en følelse av at store deler av boken primært er der for å gjemme bort det som er sårbart for/i forfatteren. Kanskje har ikke forfatteren klart å gå dypere inn i sitt eget, i denne omgang. Kanskje har ikke forfatteren villet dele mer med sin leser, i denne omgang. Eller kanskje har forfatteren rett og slett bare fryktet å fremstå som «selv-opptatt». Uansett: Det svekker boka.

For meg fremstår dermed 1920 Sørumsand som et genuint selvutviklingsprosjekt (som jeg støtter fullt ut!) fordekt som en sosialrealistisk kvinnekamp. Uttalelser han har gjort rundt boka peker i den retningen: I tilsvaret sitt til Morgenbladets Espen Grønlie antyder han en direkte sammenheng mellom statistikken over yrkesfordelingen i bygda i 1939 (s. 44) og voldtekten som beskrives på neste side (som med andre ord ikke er en 50 shades of grey fantasi). Ser ikke helt den. I mange av kvinneskjebnene som beskrives i boken pekes det dog på tydelige årsaksforklaringer. Kanskje for tydelige (Jeg skal i denne omgang la være å sitere fra Knut Hamsuns forelesningsrekke for rundt 120 år siden; hans konfrontasjon med sosialrealismens forfattere)? Men om sammenhengene nå engang er så tydelige som Blatt indikerer, jeg har selv sett mange eksempler på særskilte episoder som får voldsom betydning for enkeltmenneskers påfølgende liv (At disse episodene også kan miste sin makt over enkeltmenneskene gjennom ulike metoder er dog et annet tema- her er det kollektivet som står i sentrum), hvorfor gies ikke da mennenes skjebner den samme tydelige innpakningen? Også ulykkelige manneskjebner florerer det av i boka, men hos dem er årsaksforklaringene konsekvent diffuseliggjort og ryktepreget. Hvorfor? Også hovedjeget, som man kan anta ligger tettest opptil forfatterens Selv, uten selvfølgelig noensinne å kunne være forfatteren, virker å ha noen høyst diffuse plager, her skildret i en situasjon med sin far:

en liten novelle

i texasdalen dypper jeg den lille håven i
bekken og heller rumpetrollene i en fryse-
pose som faren min holder mellom hen-
dene, han rekker meg posen og spør: ska
vi sette oss der, og peker mot haugen
hvor jeg har blitt dynka i snøen mange
ganger, og jeg setter meg ned med fryse-
posen i fanget og faren min sier: detta er
en gammel gravhaug, under oss her trur
jeg det har liggi en rik bonde og råtna.
han nynner lenge på en av de gamle sang-
gene, og jeg lurer på hva jeg skal si, jeg
sier inni meg: pappa, det har gått hull på
fryseposen.

(s. 38)

Jeget i teksten har åpenbart problemer med å uttrykke seg om egne problemer. Kun leseren får vite at jeget har blitt dynket i snøen, ikke faren, som kanskje kunne gjort noe for å løse problemet. Heller ikke det faktum at det er hull på fryseposen vil jeget bry faren med. Vi kan forestille oss at [han] i stedet lar vannet som rompetrollene er så avhengige av for å overleve, renne ut av posen i stillhet. Slik blir hans eget problem med å uttrykke seg også et problem for froskebarnene han har tatt på seg ansvaret for å ivareta.

Det er dermed i møtene med hovedjeget at potensialet for sosialrealistisk kompleksitet er mest tilstedeværende. Men fordi forfatteren i så liten grad gir dette jeget tilstrekkelig plass, blir detaljene som kan gi økt forståelse av jegets situasjon umulige å forstå seg på. I rak motsetning til hva tilfellet er med kvinne-jegenes historier, hvor alt er fremstilt glassklart. Som faren i teksten over er forfatteren mer opptatt av å spekulere i fortidens sammenhenger og nynne på gamle sanger enn å forstå det tilstedeværende jeget her og nå. Det blir bokens bane.

Thomas Marco Blatt oppgir for øvrig William Carlos Williams Paterson som hovedinspirasjon for arbeidet sitt. Til det vil jeg si

1. No ideas but in things er en høyst tvilsom affære- Som nå har utspilt sin rolle. Blant annet takket være Jan Erik Volds arbeider. I vår tid tenker jeg det er viktigere å vise frem enkeltmenneskenes høyst individuelle måter å oppleve verden på, og mulige årsaksforklaringer til dette, enn tingene som omgir dem. Tingfokuset har fra WCW`s glansdager beveget seg fra en ydmyk kjærlighet til våre små hjelpemidler i hverdagen, til en omseggripende blindhet for hva mennesker er uten alle disse tingene. Altfor mange peker på tingene, i seg selv, for få på det som virkelig beveger oss i livet. Altså «hjertet», slik det tradisjonelt brukes i diktekunsten, ikke «hjertet» slik det tradisjonelt brukes i medisinen. Blatt kaster seg her på siste mote: nemlig å beskrive hjertet som en muskel som «slår og slår» «under ribbeina» (s. 76). For meg blir dette å sette hjertet i bur
2. Poetrollen har endret seg radikalt siden William Carlos Williams tid. Han skrev før individualiseringen av menneskenes opplevelsesverden var kommet så langt som i dag. Derfor kunne han tillate seg å representere byen, som sådan, uten at folk reagerte. Slik Walt Whitman et snaut hundreår tidligere påtok seg å representere Amerika. I dagens samfunn er det en umulighet. Veien utover går først og fremst innover. I Norge anno 2012 tenker jeg derfor at en kraftig understrekning av at dette er poetens møte med Sørumsand ville vært på sin plass. Men Blatt går heller i motsatt retning.

Og det gjør at jeg aldri riktig klarer å få kontakt med boka. Men er spent på hvor forfatteren går videre. I min lesning av hans forfatterskap er 1920 Sørumsand hans sålangt beste bok. Nettopp stemmen hans i denne er tydeligere enn i de to første. Selv om den altså også gjemmes bort. Håper derfor du fortsetter i den retningen du går i forfatter, uten nølingen som i min opplevelse av boken holder 1920 Sørumsand tilbake fra sitt fulle potensiale.

Lars Haga Raavand, Hvalfall (Aschehoug, 2012)

Publisert av

Lars Haga Raavands Hvalfall er rett og slett fantastisk!

Og gjennom denne boka har jeg fått enda større klarhet i hva jeg egentlig savnet hos de tidligere omtalte dikterne Iversen og Nødtvedt: Psykologisk dybde. Vilje til å ta inn over seg sorg, og bearbeide den, gjennom ord, og tilstedeværelse, i seg selv (evt i sitt Selv).

Først et par sammenligninger: Mens Nødtvedts sorg resulterer i kasting av brostein over Bergen by, og ikke èn gang slipper seg ned i det våte element, er Raavands bevegelse renskåret emolusjonær; han vender stadig vekk tilbake til havets evige åpenhet, dets store sirkler og altomseggripende forflytninger. Dette gjør han gjennom ulike former for hval (og en danskebåt..), som faller ned i dypet, og der gradvis fortæres, utmagres, og blir borte, i nytt liv. Om Nødtvedts bok hadde vært av eldre årgang, ville jeg gjettet på at det i disse ordene, fra havets bunn, lå et spark til «Bergens Beskrivelse»:

«sammenlignet med brostein er skatene myke som fløyel» (s 53)

Mens Nødtvedts «smauforskyvninger» er drevet av forsvarsmekanisk hat/sinne, svømmer vi hos Raavand rundt i et hav av stille sorg.

Når det gjelder Iversen er det tyngden i hennes beskrivelse av et dødsfall som mangler. Også Raavand har sjarmerende minner på reportoaret:

«Du sitter ensom på vei til bassenget og vet at frosketakene ikke holder deg flytende» (s 47)

Det er vanskelig ikke å smile litt ved det indre synet av den for mennesker lite effektive froskesvømmingen, begynte vi ikke alle der?

Men i neste linje blir åpningen mot det sjarmerende, i oss selv, omgjort til tung smerte:

«Ingenting gir deg oppdrift; du er født til å fortsette fødselens bevegelse; fallet.»

Og det er nettopp dette dobbelte som mangler i Iversens samling, slik jeg ser det: Tyngden fra dypet av en sorg over et tapt menneske.

…

Hvalfall er storslått. Og forhåpentligvis den eneste av årets diktutgivelser jeg vil komme til å anbefale på bekostning av Mørkerom (…). Men best er det selvsagt å lese begge. Men det Raavand nok i større grad lykkes med enn meg, er å samle den emolusjonære prosessen om ett samlende bilde; havet, og de synkende hvalene. Han begrenser seg, og utvider, med kravlende liv, på alle kanter. Og gjør med det den stadige forsenkningen som foregår i dikterens indre, tydeligere, for leseren. Og veksler mellom det enkle sorgspråket og det mer billedlig sammensatte; fra «jeg savner deg» (s 43) til

«…Spekklaget; digre tjafser, lange remser, før kjevebeina ligger nakne; en hvit dverg sammenkrøkt på havbunnen. Jeg setter meg ved dvergens side, suger beinmargen ut. Ser arkivene løse seg opp, danse som sild, som sølv.» (s 42)

Uten å miste den gjennomgående bevegelsen. Det er ikke et kompliserende språk, som legger seg mellom dikteren og leser, i et rastløst jag etter å sprenge språkets iboende evne til kommunikasjon, mennesker imellom, men et språk som strekker seg, langt, som en drage, uten at dikteren noensinne slipper taket, i tråden, som binder han sammen, med ordene.

Eller i dette tilfellet, med den «døde broren», som stadig synker mot bunnen, som kropp, som minne. Ned i dikterens ubevisste liv, havet. Hvor han blir fortært gjennom høyst naturlige prosesser; havbunnens underfundige skapninger spiser og spiser. Fordi de trenger næring.

…

Raavand er ikke først og fremst avantgardist; han fordyper seg i menneskets indre gjennom allerede eksisterende symbolikk. En tradisjonsbærer. Og gjenbruker. Som går inn i mulighetene som (faktisk) lever i «havet», uten profil-generasjonell overfladiskhet; de ville bort fra menneskesinnet, og over i tingene, i seg selv. Som var det et alternativ. Raavand har snarere noe «på hjertet»; en sorg, som han forfølger til roten av sin egen tilværelse.

Noe som etter hvert resulterer i en tankegang om liv og død som sammensmeltende fenomener, mer enn atskilte. Det finnes ikke noe dennesidig og hinsidig i Raavands diktunivers:

«Dette er ikke Hades, dette er ikke Helvete; manetene flokker seg når livet kokes ned. Jeg sitter stille med et lys og bivåner de hvite vognenes fredelige ferd. Ansiktet ditt glir forbi: en åpen blomst.» (s 101)

Som vi ser er det intet dødsrike som venter. Ingen frykt for straff. Bare et evig her og nå. En åpen blomst. I konstant forandring: Sammensmeltning. Bevegelse. Liv

Spørsmålet om skyld, som stilles tidlig i boka:

«…Dypt dingler jeg med beina og anemonene stiller seg likegyldige til spørsmålet om hvem som har skylda. Kan jeg også gjøre det?» (s 20)

er tilbakelagt.

…

Raavands symfoni er ekstremt gjennomført. Og kun en gang brytes stemningen i (Hval)sangen da en litt for lys tone plutselig skjærer i gjennom:

«Det er her jeg planter føttene når ensomheten kiler som verst under fotbladene» s 29

«ensomhet som kiler som verst under fotbladene», synes jeg ikke er en heldig billedbruk i denne sammenhengen. Det blir for språklig uforpliktende. Som disse språkarbeiderne som sitter dag ut og dag inn og jobber med dragen sin, i lukkede rom, og helt glemmer å prøve den ut på åpne sletter, mot vindenes vekslinger, i nært samspill med de iboende kreftene, i dikterens Selv.

…

Tilslutt vil jeg si at dette er poesi med tyngde, alvor. Poesien som re-ligio; forankrende. Og at samlingen Hvalfall gjør all form for attityderelativisme til ren overflate; krusninger på havet.

Hvalfall er rett og slett en mytologisk fremstilling av livet, slik det leves, overfor evig tid og rom. Jeg bøyer meg i støvet av ditt verk, Lars Haga Raavand.

————————————————————-

Karakter: A

Erlend O. Nødtvedt, Bergens Beskrivelse (Aschehoug, 2011)

Publisert av

«Den psykoanalytiske tolkinga reduserer diktverkets rike mangfold til nokre få grunnforestillingar i diktarens undermedvit.» Skriver Atle Kittang, den bergenske litteraturprofessor, og nestor i faget litteraturvitenskap, i teksten «Mellom psykoanalyse og diktning- Eit bidrag til formidling». Og det har han rett i. Og det er utifra et ønske om å sirkle inn et lite knippe av disse grunnforestilingene i dikterens sinn, uten å gå veien om et «lyrisk jeg», at jeg skriver denne teksten. Som hovedsakelig baserer seg på menneskelig intuisjon, og egne erfaringer, i møte med teksten, mer enn estetisk teori.

…

For i det hele tatt å komme i gang med sin dikteriske virksomhet, muligens rammet av massiv prestasjonsangst, virker Erlend O. Nødtvedt først og fremst avhengig av å måtte redusere sitt store idol, og sitt fylkes store dikterhøvding, Olav H Hauge, til noe mindre, enn det han egentlig er (Det er muligens dårlige vekstforhold for et ungt diktersinn i skyggene av gartneren fra Ulvik). Dette gjør han i åpningsdiktet av sin første bok Harudes (2008), ved å omgjøre Hauges dikt, i sitt eget sinn, til utelukkende å bestå av språk, i stedet for å være uttrykk for, og bærer av, levd liv. Deretter plukker han ut bokstaver, og gjør diktet mindre, sånn rent språkmaterielt. Men også kjernen i diktet fordufter, og det etterlates kun et minne, om stor diktekunst.

jamført originalen, fra «dropar i austavind»:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

er det åpenbart at Nødtvedts versjon lider av visse mangelsykdommer. Og leseropplevelsen blir dermed preget av en sugende tomhetsfølelse, sammenlignbar med den man får når man spiser potetgull, istedet for kokte poteter, eller loff, istedet for grovbrød.

For øvrig en teknikk han også benytter seg av i sin neste bok, Bergens Beskrivelse, i møte med Bergens grunnlegger, Olav Kyrre, som han vil «få ned fra fjellet», og bryte arm med. Gjennom språket. Som om språket var alt. Han blir således omskrevet til «Ola Ky», og til slutt bare «Ola». Til tross for Nødtvedts språklek, blir Bergen likefullt grunnlagt. Og slik Bergen som by i dag står fast, 1000 år etter grunnleggelsen, er også Olav H Hauges posisjon i norsk diktning ubestridelig. Uavhengig av Nødtvedts omskrivelse.

I tråd med motivasjonen over, handler også «Bergens Beskrivelse» først og fremst om bevaringen av Nødtvedts selvbilde. Kvinnen han dedikerte sin første diktsamling til, Ingvild, har dumpet han, til fordel for en annen. Derfor angriper han byen, slik også hans olderfar Mikkel Mikkelsen hadde for vane å «aapne ild», i møte med «noe graatt rundt Neset».  Tilsynelatende har denne forsvarsmekanismen, som består i å møte sorg og ensomhet med sinne, gått gjennom mannsdelen av slekta i generasjoner. Hans grandiose angrep på Bergen by, er dermed en måte å kompensere for følelsen av personlig tilkortkommenhet, som uunngåelig trenger seg på, når man blir avvist av en man elsker. Verden faller sammen: «Smauets vegger nærmes hverandre/ Brosteinene spretter        opp».

Og selv om denne personlige tematikken er totalt fraværende i intervjuene rundt boka, og på Aschehougs sider står oppgitt såpass vagt som at han i boka «dikter inn sin tilsynelatende egne kjærlighetshistorie», er det i lys av diktsamlingen som helhet, ingen tvil om at dikteren i stor grad er bevisst denne egentlige beveggrunnen, for sitt språks hemningsløse utfoldelse:

Tøsesorg
oc smauobscure
Atternattulykker
eg prøver å hipse av mig

Dessverre virker ikke det å gi han lyst til å ta følelsen inn over seg og kjenne på den. For med tid og stunder å kunne forløse den, i personlig modning. I stedet vil han bare «fyreh» jointer med de store dikterne, i sitt eget hode. Ludvig Holberg, Dorothe Engelbretsdotter, Georg Johannesen, Nordahl Grieg, Cecilie Løveid og Torborg Nedreaas, for å nevne noen, er alle deler av Nødvedts omgangskrets (…). Og når han mot slutten igjen smiler til Bergen by, er det ikke fordi han har overvunnet denne grunnleggende følelsen av å være uelsket, men fordi han har funnet en ny «Tøs», som kan tette hullet:

elskede Bergen!
du Sunnivas By
tilgi meg alt
la mig brannsangplystrende
valandere dine morgensmau
la mig besynge din Pris
oc den allerherligste Tøs du
mellom Fjell verner

Slik ligger han også an til å bringe den problematiske familietradisjonen videre. Men vakkert er det, i litteraturen.

La oss for orden skyld minne om Ibsens ord her: Et diktverk er forfatterens dommedag over seg selv. Jeg hevder dermed ikke å se noe i verket dikteren selv ikke er klar over, men utelukkende å understreke det opplagte budskapet som ligger innbakt i selve verket: Fleinsopp, cannabis og jenter er ikke noen god, varig løsning, på underliggende sorg.

Tilslutt vil jeg si at jeg fant mye interessant i denne boka, når jeg først fikk hull på språket. Alle omveiene. Jeg ble først berørt på side 42, og avslutter med de ordene som først traff meg, i mageregionen:

eg var Hyrdedikter fra Dalen
skaldet honnes Dal
dediserte Boken
til I
no
kyle Brostein
kaste mig vindusinn
skille de to
begraate
forganget Leie
forlate fylket o Fylket
forlate mastelagt Harudalali

innstige Bergen
noe sort

——————————————————————–

Karakter: C

 

Rawdna Carita Eira- løp svartøre løp (Gyldendal, 2011)

Publisert av

Rawdna Carita Eiras «løp svartøre løp» er en veldig god diktsamling, i mine øyne. Det er rett og slett ingenting ved samlingen som fører tankene i retning av det (for noen mer enn andre) problematiske ved «tegnets tredelte struktur», i formidlingen av det mennesklige, gjennom litteratur. I stedet er det en frisk vind fra vidda som slår i mot en, og smyger seg over og inn i kroppen, om man ikke legger hjernen i mellom, som en husvegg. Det er livet slik vi opplever det, som tematiseres, ikke språket, i seg selv.

Uten å gå for langt inn på Eiras personlige historie, er det utifra den korte beskrivelsen på bokas folder åpenbart at hun lever i et slags spenning mellom tradisjonell samisk livstil og nyere, mer moderne former, for liv. Dog med en tydelig identitetsforankring i det tradisjonelt samiske. Avbildet i en staselig folkedrakt.

Også religion er et tema i boka, her epilog-diktet:

du lovet de rettferdige
landet som flyter
av melk og honning
gater av gull
og perlemorskimmer

men jeg har
hatt tennene gravd ned
i nysalta laks
tungespissen boret
inn i dypet av multebæret
margbeinsfett rennende
nedover halsen
og ferskt bjørkeris
dansende over ryggen
så jeg tenker jeg blir her

Tankene går naturligvis til Moses i ørkenen og de løfter han ble gitt av Gud, om «det lovede landet». Utav den lille forbokstaven på pronomenet «du» blir det naturlig å tolke diktet som polemiserende mot en menneskelig representant for kristendommen og det hinsidige; som forpliktende for livet her og nå. Samisk kultur er tradisjonelt forankret i Naturen, og det dennesidige, og det er i dette og mot denne troen, at det lyriske jeg`et forblir trofast, helt til slutt, som en slags konklusjon på boka.

Det er derimot uklart hvem disse representantene for kristendommen er. Og evt når de er. Men i denne sammenhengen, hvor «det samiske» så tydelig blir tematisert, er det naturlig å tenke seg tilbake i tid, mot viktige milepæler i samisk kulturhistorie, for eksempel tiden før Kautokeino-opprøret, da det var en utbredt tanke at en av prestenes misjoner var å kultivere samene til et høyere kulturnivå. Noe de motsatte seg, blant annet inspirert av de strenge levereglene og det religiøse engasjementet til Lars Levi Læstadius. Mannen som ga kvinnene og barna i den samiske kulturen god drahjelp når de skulle holde mennene sine borte fra de mange spritsjappene som dukket opp ved sivilisasjonens inntog, i for eksempel Kautokeino, hvor forfatteren bor. Som vi kjenner fra mange andre urbefolkningers historie, var nemlig også mannfolkene i den samiske kulturen svake for «ildvann», og mye ble satt over styr, for at de skulle få drikke seg bort fra sine forpliktelser.

Denne læstadianismen, som altså i sin tid hjalp samene til å stå i mot og gjøre opprør mot sivilisasjonens nedbrytende effekt på den samiske kulturen, ble dog senere et problem i den samiske kulturen. Noe blant annet Mari Boine har snakket mye om. Ofte ved å sette læstadianismen opp som en motsetning til «det samiske». Joik versus salmesang.

Men hva er egentlig «det samiske»? Er det en førmoderne livsform, uten maskiner, i nær kontakt med naturen? Er det noe genetisk definert? Er det joiken, språket, tradisjonene, folkedrakten?

Kanskje er det dette forfatteren søker å kretse inn i boka. Slik jeg opplever det, med blikket godt festet i den samiske kulturen (?). Det er i hvertfall lite av den såre følelsen av å bli møtt med nedlatenhet og undertrykkelse fra utenforstående som vi ofte finner hos Nils-Aslak Valkeapää

ønsker
vil
ta i øyensyn
se vurdere oss
vise oss fram
som ville mennesker
stygge
skitne
usle

de synes
vi spiser
stygt
sikler
holder leven
spiser fort
river i stykker
griser til

noen
noen kulturer
MENNESKER kulturer

samme syn som hos dem

som ser
vil se

SE

ovenifra, veldig høyt oppe
se ned på, veldig ned

PRIMITIV

MENNESKER

krever
vårt land
liv

begjærer det

(Fra «Jorda, min mor», DAT 2006 – dessverre uten den visuelle effekten hans spredte ord over sidene har- som jo konnoterer løpende reinsdyrflokker)

Her snakker han både på vegne av urbefolkninger verden over, og samene. Og tegner opp et skarpt fiendebilde. Annerledes er det når Eira berører noe av den samme tematikken:

huden gjennomhulles
sakte
av gormfluelarver

i hjernebarken
hersker rundormene

mette av intensjonsavtaler
reguleringsplaner
erstatningsbeløp
bleikfeite forsikringer

hjertet slår
svakere

I de siste to linjene aner vi kanskje en parallell-tanke til C. G. Jung, som mente at det som gikk tapt i menneskets ønsker om sivilisasjon, var vitalisme. Og gjennom hele boka er både blod og død nærværende. Ikke èn gang hører vi snakk om frysedisker og blodløse biffer. I stedet råder et nært forhold til dyrene, og det faller ingenlunde det lyriske jeg`et lett å drepe:

holder du ikke boltepistolen
fast nok mot pannebrasken
reiser reinoksen seg
på vei mot den andre siden
ser på deg
fester det brustne blikket
blikket som aldri slipper

Det er vanskelig å legge fra seg sistelinja her. Samtidig rommer diktet i min lesning også en slags innvending mot det tradisjonelt samiske og andre urbefolkningers antatt nære forhold til dyrene. En boltepistol er en av sivilisasjonens frembringelser, og er en human måte å drepe på. Oppfunnet i kjølvannet av økt bevissthet og systematisert kunnskap om dyrs lidelser, og en vilje til å gi de bedre forhold å leve under, og bedre forhold å dø under, iverksatt gjennom reguleringer og lover.

Som reaksjon på en romantiserende tendens de siste tredve-førti årene ift urbefolkning og deres antatt nære forhold til dyr, har det de siste ti- femten årene dukket opp stadig mer dokumentasjon på at det også finnes tilfeller som peker i motsatt retning. Et eksempel på dette er Sondre Båtstrands innlegg i Morgenbladet: Typisk samisk å torturere dyr? Som helt klart setter viktig dyrespørsmål på agendaen, i et politisk betent landskap. Eller som i dette nyere innlegget i Finmark blad: Frykter dyretragedie på vidda

…

Et av partiene i boka som jeg liker godt er der hun uhyre effektivt setter opp møtet mellom de to kulturer; den hun selv kommer fra, og den sosialdemokratiske:

kvann turt
fjellsyre storklokke

husk de fire store

I det norske skolesystemet er disse «fire store» glemt bort, og erstattet med noen andre. Husker du hvilke? De er i alle tilfeller ikke noen man kan finne i naturen, og bruke i matlaging.

Et annet eksempel hvor Eira med få ord åpner store rom er i dette møtet mellom ny og gammel tid, fra en morgenstund i «soveteltet»:

hører bjørka slå mot duken
tikk takk

…

Lenge tenkte jeg at samene sitter på priviligert kunnskap om hvordan vi mennesker kan nærme oss Naturen, igjen. Fri oss fra materialismen olje-æraen har gjort oss avhengige av. Men sannheten er at jeg egentlig ikke vet så mye om samer, om hvordan de lever, idag, og om hvilke drømmer de har, for fremtiden. Vil de materialisme, som oss, vil de olje, som nordlendinger flest, eller drømmer de om et enklere liv, som veivisere for oss andre, den dagen vi er modne til å ta steget, tilbake. Og frem. I tid

Ikke vet jeg. Men inntil videre må de i alle tilfeller se seg nødt til bære mine projeksjoner. Om et liv som leves i tråd med Naturens rytmer. Etter sykliske mønstre. Jeg trenger et håp. Løp svartøre løp

———————————————————————–

Karakter: B