Lars Haga Raavand (Intervju)

I etterkant av min anmeldelse av diktsamlingen Hvalfall, tok jeg kontakt med dikteren Lars Haga Raavand, for et intervju:

Ole Jørgen Hansson: Har du en en død bror? Eller er «den døde broren» et litterært grep?

Lars Haga Raavand: Det er først og fremst snakk om et litterært grep. Broren finnes; døden er tatt på forskudd. Jeg har en tvillingbror, vi står hverandre svært nær, og i frykten for å skulle miste dette, nærheten, broren, fantes en vanvittig energi. Døden ble et fantasifoster som skulle vise seg ekstremt livgivende, akkurat som hvalfallene på sin side er det. Vakre paradokser.

OJH: Så det var mer energi i frykten for din brors død enn din egen?

LHR: Ja, på sett og vis, men i dette ligger ikke noe heroisk utsagn alà «jeg er ikke redd for å dø». Frykten er der, men min egen død er ufattelig, derfor må døden projiseres over på noen andre, noen i nærheten (så det ikke blir rein abstraksjon), en tvillingbror; så ser jeg i speilbildet av hans død min egen forgjengelighet. Det er kanskje heller en energi lettere å gripe, enn større.

OJH: Hvilken funksjon tenker du at fantasien har i menneskelivet?

LHR: Fantasien har nok i mine øyne en livnærende, av og til livbærende, funksjon, men det er ikke bare lyset den nærer eller bærer, også mørket kan blomstre i fantasiens selskap. På tross av dette tror jeg ikke fantasien er livgivende, men at den alltid trenger en eller annen forutgående erfaring som foster eller frø, før den selv begynner å vokse eller virke. Fantasien elter erfaringene, forvrenger eller virkeliggjør, alt etter øyet som ser. Den gjør livet levelig, men kan også kaste natt over hele den jordiske fest.

OJH: Hva er forholdet mellom drøm og diktning?

LHR: Forholdet mellom drøm og diktning er som forholdet mellom vann og is. Drømmen flyter, stivner i skriften, men vil vel igjen søke å tine i varmen fra en leser. Eller: Alle drømmer, og likeens kan man vel si at alle dikter, lager sin egen historie om seg og sin plass i verden, hvordan den er, hvordan den skulle vært. Da blir det ikke mye forskjell på dem, med mindre man bestemmer seg for å avgrense diktninga til det som skrives ned: diktning er nedskrevne drømmer. Eller får jeg kanskje heller si: drømmen er framtida, og diktninga historia, men begge manifestert nå.

OJH: Hva gjør en slik innsikt med vår forståelse av «litterær kvalitet»?

LHR: Tilsynelatende borger det vel for at kvaliteten finnes såvel i et verks lys, som i det rent håndverksmessige, hvis form og innhold da kan skilles fra hverandre som to enheter, og det tror jeg ikke de kan. Form og innhold henger så nøye sammen at det er trøblete å løse de fra hverandre, nyttig som verktøy, javisst, men noe mer, nei!

La meg også presisere at jeg med verkets lys ikke mener forfatterens intensjon, men snarere det som blir boende i teksten: ideen(e) som oppstår når verk møter leser. For å fortsette bo-metaforen: Litterær kvalitet må da være de tekstene som er stødig nok snekret sammen til at møtet kan finne sted, at lys kan sive ut, både lokke, lyse for, og belyse leseren, som igjen kan belyse verden rundt. Det må være et bosted stødig nok til at både tekst og leser vil føle seg trygg for verdens kaos, men samtidig utfordrende og spennende nok til at det ikke blir konformt og kjedelig.

OJH: «Verst å gjera til lags er ein snikkar» sier Olav H. Hauge i «Vers» (Dropar i austavind). Hvordan tenker du det har påvirket formspråket i Hvalfall at du i den redaksjonelle bearbeidinga av ditt materiale har vært henvendt mot «Det litterære norge» (Skrivekunstakademiet i Hordaland, Diktkammeret, Aschehoug)?

LHR: Formspråksmessig føler jeg meg ganske lite påvirka, formen kom av seg selv, presset seg liksom ut av stoffet, og krevde å få være som den kom: slik føles det. Gåes det nærmere etter i sømmene er det likevel ikke helt sånn, klart jeg er påvirka, at formspråket er det! Og det skal man jo være, det er mye kompetanse der ute, i «Det litterære norge», som man skal være ydmyk nok til å lære, la seg påvirke, av. Jeg er dypt takknemlig for alle gode råd, for all hjelp, for alle positive tilbakemeldinger jeg har fått. Jeg har tatt det til meg, adaptert det, og spydd ut igjen, tatt med meg det jeg ville ha med videre, lyttet, prøvd å forstå teksten via de «de andres øyne», selv forsvinne, funnet følelsen: at dette har funnet sitt formspråk, at dette er mitt formspråk, for det er det. Det er ikke skrevet med tanke på å være tro mot «Det litterære norge», det er skrevet med tanke på troskap til stoffet, troskap til meg selv som forfatter, den jeg var der og da, henvendt mot «Det litterære norge», leseren, og aller mest, henvendt til teksten: en nødvendig forutsetning for å kunne være tro mot noe annet.

OJH: Du sier tidligere at fantasien ikke er frøet, men mer næringen som tilføres frøet. Selv tenker jeg om både fantasi, drømmer og diktning at det tilfører livet noe som er større enn erfaringen. At det ligger frø der, til livet, til erfaringen. At skrivingen forteller meg hvordan jeg skal leve, bedre, sannere. Hva tenker du om en sånn oppfatning?

LHR: At skrivingen kan fortelle oss hvordan vi skal leve, bedre, sannere, er jeg helt med på. Men når du sier «Både fantasi, drømmer og diktning tilfører livet noe som er større enn erfaringen» er jeg ikke helt med, bare nesten, jeg vil ha: «Både fantasi, drømmer og diktning kan gjøre erfaringene større (og livet rikere)».

Det er altså ikke rare forskjellen på oppfatningene våre (tror jeg), problemet ligger kanskje i at «erfaring» er et ganske vidt begrep. Jeg tror at man kan erfare gjennom diktning, drøm og fantasi, men samtidig tror jeg man må ha visse grunnerfaringer i bunnen. Kan man dikte om å miste, uten selv å ha en eneste tapserfaring? Kan man drømme at man dør, uten noensinne å ha hørt om «døden»? Jeg vet ikke sikkert svaret, men slik jeg forstår det gjetter du «ja» på disse spørsmålene, mens jeg gjetter «nei». Riktig?

OJH: Hm. Kanskje. Jeg tror drømmer/fantasi/diktning kan bringe inn noe vesentlig nytt i erfaringen ja. Som når Elias Howe oppfant symaskinen, i 1846. Gjennombruddet hans kom i en drøm, hvor han ble holdt fanget av en afrikansk stamme, med spyd rettet direkte imot han. Han kom seg ingen vei. Da han våknet dagen etter så han for sitt indre blikk at spydene i drømmen hadde hatt huller i front. Og han skjønte at også nålene i symaskinen måtte ha huller foran, og ikke bak, som inntil da hadde vært eneste mulige alternativ. Sånne historier er det mange av. Spørsmålet tror jeg mange ganger er hva man vektlegger mest, selve gjennombruddet i drømmen, eller det mangeårige arbeidet som lå i forkant av drømmen. På skriveskoler/kurs, og i bøker om skriving, vektlegges ofte det sistnevnte, man vil bort fra «det ensomme geniet», og autodidaktikken, og over i opptreningen av blikket utenfra. Selv er jeg derimot veldig opptatt breaking points. Når man plutselig forstår det man ikke har noe grunnlag for å forstå. Fordi innsikten man plutselig oppnår ikke er avledet av verken egne eller andres erfaringer. Er det ikke det som er Inspirasjon? På hvilken måte vil du for eksempel si at setningen «Jeg puster sølvet av speilvendte fisk» (s 20) er et resultat av håndverkskunnen og/eller personlig erfaring?

LRH: Av Howes historie fremgår ikke om han har hørt om/sett afrikanske stammer med spyd med hull og tråd i seg, men antagelig har han det. Han har erfart det, han har også erfart at han har et jævla problem med symaskina si, og han leter etter et svar. Dette svaret hadde helt sikkert ikke kommet til ham i drømme, uten disse to forutgående erfaringene. Likeledes er det med meg og å puste sølvet av speilvendte fisk, det hadde ikke kommet uten først å ha skrevet mye, uten opptrening i å «se språk» (pusse/puste etc).

Dette tatt med bare for å understreke litt av det jeg så langt har prøvd å kommunisere, og her tror jeg ikke egentlig vi er uenige, vi har bare fokusert på forskjellige punkter i prosessen. Men så skjer det altså noe: de hittil skjulte forbindelsene trer frem og blir synlige, selvfølgelige, først for skaperen, så for de andre. Og skal det bli noe mer enn middelmådig, må dette skje. Jeg tror godt vi kan kalle dette for Inspirasjon.

OJH: For ordens skyld; spydene hadde ikke tråd i seg, kun hull, men poenget er selvsagt valid, han må ha sett afrikanske stammer, og hans sinn har tatt dette bildet i bruk for å vise han noe nytt, noe som ikke har noe med den afrikanske stammen å gjøre, men som utelukkende har med hans personlige prosjekt å gjøre, innenfor den industrirevolusjonistiske ånd; nemlig å finne opp et hittil ukjent redskap, til å sy med. Men nei, vi er kanskje ikke fryktelig uenige når alt kommer til alt.

Når det gjelder dette med opprettelsen av nye, eller «hittil skjulte», forbindelser, i språket eller i blikket på verden, ble jeg nylig fascinert av begrepet «alfabølger» i hjernen. Fra forskningen til Mia Keinänen. Hjernen er som kjent plastisk, og ved visse bølgelengder, i en bestemt avslapningsmodus, kobles hjernecellene som sitter langt fra hverandre sammen på nye måter. Noe som selvsagt gjør at verden ser annerledes ut. Det kan være fristende å anvende slik forskning i tilnærmingen til diktning, altså at nye sammensetninger i hjernen, skaper nye forbindelser i språket. Hva tenker du om det?

LRH: Jeg gir ti tomler opp! Hjernen og poesien drar i samme retning. Spennende, og fint, fordi det forklarer litt, men ikke alt. All mystikk forsvunnen vil man ikke oppleve, men klart, få ting er så poetiske som natur, forskning, oppdagelser som dette, hvalfall, fuglesang. Er det hjernen som er poetisk, eller er det poesien som er cerebral?

Likevel, det forklarer ikke alt, alle dikter ikke, disse nye sammensetningene må også omsettes til språk, bli kommunikative, autorative. Men blir de det, da kan de vel vise frem nye sammensetninger, vise frem en ny verden, uten alfabølgende aktivitet hos leseren, og denne forstår?

OJH: Det siste spørsmålet lar vi henge i luften. Til leseren. Men apropos nye og gamle sammensetninger i språket, og i hjernen: Det er muligens på grunn av min kristne oppdragelse, men jeg har helt siden jeg ble introdusert for den språkfascistiske og bølgelengdeuavhengige masseutryddelsen av såkalte klisjèer, som her til lands har foregått med intensivert iver de siste førti årene, kjent en sterk trang til å ta dem i forsvar, innlemme dem i språket mitt; disse kjente og kjære ord og uttrykk. Uten å bure dem inne i anførselstegn. Alt dette snakket om degenerert språk tar jeg rett og slett sterk avstand fra. Hva tenker du?

LHR: Jeg tror ikke på klisjeen som degenerert språk. Alle klisjeer kan sies uten å være klisjeer, i vanlig kommunikativt hverdagsspråk (selvsagt), og også i det poetiske språket, men det er kontekstavhengig, de må vekkes til live. I begge tilfeller tror jeg på sett og vis det må appelleres til følelsene, troverdighet, nødvendighet av å si nettopp det som sies, det som ikke kan sies på annen måte. I det poetiske interesserer jeg meg for dette, å lete etter kontekster der klisjeene opphører å være nettopp dét. En setning er aldri den samme i ny kontekst, en klisje aldri bare en klisje. Så er det det å skjønne hvordan det «degenererte» regenereres, men da er vi vel igjen over i Inspirasjonen.

OJH: Du evner å skrive tilsynelatende meningsløse setninger som likefullt oppleves som meningsfulle. Dette tenker jeg skiller deg fra den typiske modernistiske tendensen til å ville skrive fram opplevelsen av ikke-mening og ikke-sammenheng- ved bevisst bruk av semantiske og syntaktiske brudd i teksten. I stadig mer ekstrem grad. Og den postmodernistiske tendensen til utelukkende å ville rette fokuset mot forfatterviljen. At bokstavene aldri er annet en småfluer rundt forfatterens svette panne. I Hvalfall ligger det istedet åpninger, voldsomme rom, mot verden, i verden. Og man får følelsen av å ta del i større sammenhenger. Man glemmer teksten. Glemmer forfatteren. Ihvertfall gjorde jeg det. Og jeg elsket det. At språket sprikte i alle mulige retninger, uten å miste den samlende følelsen. Som bare havet kan gi. Sanselig presisjon og symbolisme, i skjønn forening. Hvem er dine forbilder?

LHR: Göran Sonnevies Oceanen har vært ei enormt viktig bok i tilblivelsen av Hvalfall. Moby Dick kommer man ikke utenom, men forbilder, jo i tillegg må vel også Rolf Jacobsen nevnes som tidlig forbilde, Inger Christensen, Øyvind Rimbereid, den tidlige Knut Hamsun, Dante, nei, det er mange!

OJH: Med ett unntak, nemlig den synkende danskebåten (som jo aldri forfølges noe videre, men kun nevnes), er det naturens frembringelser (hvaler) som faller til bunns i Hvalfall, ikke menneskets (skip, bilvrak, påhengsmotorer). Har dette for deg noe med økologikk å gjøre; at kun organisk død gir nytt liv? Eller er du generelt bekymret for verdenshavenes hvalbestander? (Noe av grunnen til at jeg spør er at jeg så at omslaget på boka di også var blitt (gjen)brukt på antologien SNU..)

LRH: Når danskebåten synker i horisonten er det for meg først og fremst snakk om en horisontal bevegelse, men jeg ser poenget ditt, det er naturens frembringelser som faller til bunns. Dette har for meg med økologikk, eller nærmere bestemt resirkulasjon å gjøre, livets sirkel, det er fascinerende at en død blir sentrum i nytt liv, både i havet, naturen, men også i diktninga, fantasien. Jeg bekymrer meg, men ikke altfor meget, over ulike hvalbestander. Jeg finner hvalene, og deres univers, enormt tiltrekkende, og det er klart, skal økologi(kk)en blomstre må naturen bli mer tiltrekkende enn både penger og eiertrang. Og skal naturen greie det trenger den hjelp av oss, hvor sært det enn høres ut.

OJH: Jeg vil litt tilbake til teksten igjen, i seg selv, og dette som skjer med den når du åpner opp for andres vurderinger. Du har allerede snakket generelt om dette å utsette seg for andres perspektiver, ta dem inn, og gjennom det se teksten på nye måter, og bli enig med deg selv, på ny, om hva man vil stå ved, og hva man vil forkaste. Kan du si noe mer konkret om selve prosessen med bokstavene i Hvalfall. Fikk du ofte tilbakemeldinger? Var prosessen lang fra antagelse? Hva var redaktørens rolle ift konsulenten? Var disse to alltid enige? Var det på noe tidspunkt usikkert om dere vil komme i mål, sammen? Har du eksempel på tekstpassasjer det var spesielt stor enighet/uenighet om? osv.

LHR: Det var en lang prosess, opp i mot to og et halv år med dialog, og det var ikke før i de siste månedene av denne prosessen jeg visste at det var antatt. Men klart, i og med arbeidet lagt ned fra alle parter føltes det hele tiden som om det skulle bli til noe, bli til ei bok, ei bra bok. Jeg fikk tilbakemeldinger hver gang jeg sendte inn, og bestemte selv hyppigheten på innsendingene.
Noen ganger frem og tilbake ble det jo, men veldig ofte vil jeg likevel ikke si at jeg fikk tilbakemeldinger. Og når så først skjedde fikk jeg to manus i retur, ett med redaktørens kommentarer, og ett med konsulentens, så tok jeg selv til meg det jeg ville, bearbeidet, kjente på det, vurderte. Inger Elisabeth Hansen, konsulenten, er en utrolig dyktig leser, hun «så» prosjektet tidlig, Mia Bull-Gundersen er også veldig god, men på en annen måte, på detaljer, stupiditerer, jeg husker ikke helt lenger, men uansett de utfylte hverandre svært godt.
Uenigheter har det vært, men ingen store, jeg så stort sett fornuften i deres innvendinger, og de fornuften i mine. Mot slutten av prosessen var det både skummelt og befriende å kjenne at jeg satt alene med ansvaret, at det var min bok, at jeg hadde siste ordet. Jeg, nybegynneren.

OJH: Tittelen din «Hvalfall»- ligger tett opp til «Valhall», fra gammel norrøn mytologi. Ligger det i dette en vilje til å reetablere mytologiske forestilinger som grunnleggende meningsbærere i menneskelivet, på lik linje med naturvitenskapelige (Som jo også er terminologisk representert i boken), eller er det utelukkende ment å skulle konsentrere lesningen mot bokens hovedelementer, de døde hvalene..?
Spørsmålet formulert på en annen måte, opp mot nyere norsk litteraturhistorie; har det noe for seg å dikte om kaffekjelens «vinger» ?*

LHR: Jeg vet ikke om det er mulig å dikte uten å gi kaffekjelen vinger, men det betyr ikke at det beste utgangspunktet for å dikte er å skulle gi kaffekjelen vinger, de kan komme av seg selv de, ut av det blå.
Til det første spørsmålet er det nok mest det siste, men også litt det første, som er riktig. Mening finnes i mytologiske forestillinger, ja kanskje finnes mening overalt, men de mytologiske forestillingene er idag nokså underkommunisert i den offentlige sfære, det tror jeg ikke er sunt. Men klart, «Hvalfall» er først og fremst kadaver. Hvilke krigere og guder er det som danser i døde hvalers ballsaler?

OJH: Så når det referes til «Cassiopeia», er dette også først og fremst en referanse til en særskilt formasjon av stjerner, mer enn mytologien som slumrer i navnet?

LRH: Ja, det er det. Men ordet «Cassiopeia» er nå også et flott ord, og mye av det skyldes, for meg, konnotasjonene ordet gir.

OJH: Hvor går veien videre? Ryktene går på at du i diktningen har gjort skogsarbeider av deg? Hvordan er dette i forhold til å jobbe der rent fysisk, du har erfaring også med det..? Er det bedre å jobbe med språk enn trestammer?

LRH: Veien er et flott sted i seg selv, og hvor den går er vanskelig å si. Enda vanskeligere er det likevel å ikke tenke seg at den går noe sted. Enn så lenge er trua på at veien går ut dit skogsarbeideren og poeten krysser hverandre sterk. Det er jævla fint og jobbe ute i skogen, men også inne i språket. Begge steder handler det om å rive ned, så noe annet kan bygges opp. Men klart, man er mer aktiv i rivinga i skogen enn i språket, og mer aktiv i oppbygginga i språket enn i skogen. Noen likheter er det likevel, og dette er viktig: jeg kan kjenne meg igjen både i poeten, og i skogsarbeideren. Jeg tror ikke på poesiens overdrevne avsondrethet av idag, mange poeter kjenner seg igjen i arbeidet, og mange arbeidere vil kjenne seg igjen i poesien. I dette holdningsskapende arbeidet ligger det en jobb å gjøre

———————————————————————–

* Dag Solstad i Profil 2/ 1967:

«Vi ville gi kaffekjelen vinger. På arbeidsplassen tegnet vi utkast til vinger og om kveldene diskuterte vi og sammenlignet. Til vi en morgen forsto at vi for alltid måtte slutte å drømme. Da ble vi fylt av en ømhet for verden og sa: Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe. Vi vil ta et godt tak i håndtaket, løfte den på skrå over bordet, bevege den langsomt mot alle koppene og fylle dem en etter en med svart kaffe som vi drikker.»

«Folkeleg romantikar»


——————————————–

Mitt opprinnelige andre innlegg- kom ikke på trykk, men ble sendt både Rem og Andersen per mail

Hadle Oftedal Andersen besvarer 14. mars mine spm rundt hans forhold til den romantiske tradisjonen, blant annet med å si at det vel er ok å støtte seg til de gjengse oppfatninger av romantikken når man omtaler ei nylig utgitt bok, med 2900 tegn.

Sjøl har jeg hørt mye rart omtalt som romantisk iløpet av mine år på allmenn litteraturvitenskap, av ulike forelesere på nordisk, allmenn og engelsk, men dette med kroppsnyting på bordella og dikterisk hylling av de urørte jomfruer var nytt for meg, ihvertfall i den sammenhengen, men er definitivt en tematikk jeg kjenner fra Hans Jægers forfatterdiskurs, om borgerskapets sønner, noen tiår senere.

Jeg viste dog at Henrik Wergeland hadde et såkalt utsvevende liv, med slåssing og fyll, og at dette var grunnen til at han ikke ble godkjent som prest etter fullførte teologi-studier. Og at det var derfor han måtte søke seg stilling som bibliotekar, for å tjene til livets opphold. Jeg vet også om han at han engasjerte seg sterkt for at de fattige skulle få bedre kår, at de skulle få opplæring i lesning og skriving, og at bøker/opplysning skulle gjøres tilgjengelig for allmuen, gjennom folkebiblioteker. Jeg vet òg at han viet to diktbøker til opphevelse av jødeparagrafen. Og at han som mange andre av tidens mer priviligerte, tok del i reiser til andre land, hvor han kom i kontakt med opplysningstidens radikale tendenser, blant annet i Frankrike.

Og, i denne sammenhengen viktigere, at han foretok utflukter i naturen, hvor han fikk nærmest svimlende visjoner av alle tings storhet, naturens mektighet, alle tings sammenheng, som i «Til en Gran». Med andre ord: Han fikk kontakt med den panteistiske tilhørighetsfølelsen i Altet som også William Wordsworth, en annen romantisk dikter, var så begeistret for. En tankeretning som forøvrig har klare linjer fram mot vår egen tid, feks hos nylig avdøde Arne Næss, samt linjer tilbake til Gud vet når. Og det er nok dette siste her jeg tenker på som mest typisk romantisk, om man først skal snakke om gjengse oppfatninger av romantikken, i idèhistorisk forstand, mer enn den enkeltes forhold til kvinner, moral og alkohol.

Og det er nettopp her, i det sistnevnte forholdet til naturen, at Rems alterego blir anti-romantisk, i de linjene Andersen gjengir i sin anmeldelse, i den eksplisitte fremmedhetsfølelsen overfor Naturen. Han skriver «Natur gjør meg forlegen/som noe halvt forbudt/Den blir ikke min egen/jeg er en gategutt» og videre «Men røttene i sinnet/slår revner i en mur/En skogbunnlukt av kvinne/Din kropp er min natur». For undertegnede er dette flott poesi, men dette er ikke poenget i denne sammenheng, men snarere at Rems dikt distanserer seg fra alle tings enhet, og går inn i en postmodernistisk subjekt-posisjon, hvor han selv setter sine rammer for livet, og gir dem mening; den avpersonifiserte kvinnekroppen opphøyes av dikter-jeg`et til Altet, eller alteret, om man vil. Videre synes jeg sammenstillingen her er utypisk; at Naturen gjør subjektet «forlegen[t]/ som noe halvt forbudt», mens kvinnekroppen er noe man kan gjøre utflukter i, og nyte. For mange er det omvendt. Naturen er tilgjengelig for alle.

Og dette synes jeg Andersen er blind for i sin søken etter det form-eksperimenterende. Til tross for at det nettopp virker å være den innholdsmessige sida av Rems dikt som får Andersen til å karakterisere ham som romantiker. Formen, sier Andersen, understreker kun hans oppfatning av innholdet.

———————————–
Håvard Rems innlegg i saken:

 

Lina Undrum Mariussen- Finne deg der inne og hente deg ut (Oktober, 2011)

 

Jeg tar meg nok en gang i å tenke at dette er en bedre diksamling enn min egen*, slik jeg også gjorde det med Hvalfall. Ikke for meg personlig selvsagt, for meg var diktene i MØRKEROM livreddende, bokstavelig talt, og er det fremdeles, men for folk flest. Jeg tror de fleste vil synes at boka jeg nå leser er utrolig fin. «Finne deg der inne og hente deg ut» er rett og slett rørende, på en veldig oppløftende måte. Det er som om hun i større grad enn meg stiller seg i mellom smerten og leseren. Som en fortolker, oversetter, formidler, eller noe sånt. I stedet for å være smerten. I tillegg til at prosjektet hennes åpenbart er mer sympatisk**. Hun er der for å hjelpe andre, sin syke lillesøster (heretter kun «lillesøster») og familie, mer enn seg selv, kan det virke som. Boken gjennomsyres rett og slett av troverdig kjærlighet. Hva er vel finere enn det? Mitt prosjekt kan snarere beskrives slik:

jeg går lenger og lenger inn i skogen
til det blir mer og mer av meg
og mindre og mindre av deg

(s 36)

Betegnende nok utgjør denne beskrivelsen i Mariussens bok kun tre linjer. I min er det alt. Det er meg som er i sentrum. Ikke min syke søster, eller min bror, for å trekke inn budskapet fra den kjente sangen fra oppveksten:

Han er ikke tung. Han er min bror.

Og tonen i linja avslører at han faktisk er tung, veldig tung, på tross av hva det lyriske jeg`et uttrykker, direkte. Og det er noe med dette som skinner i gjennom i samlingen til Mariussen. At det er en dyp kjærlighet som gjør dette mulig å bære. Som gjør at resten av livet legges til side, for en tid, for å hjelpe til hjemme, med å pleie og støtte den syke.

Inngangen til dette hjemlige universet er veldig fin. Og får i hvert fall meg til å tenke på Olav H Hauge. Og hans «Under bergfallet» (Samlaget, 2008). Her; de siste to strofene:

Det hender,
når du stør deg til ljåen
ein sumarkveld,
at augo sviv som snarast
yver bergsida
der dei segjer
sprekken
skal vera,
og det hendar
du vert liggjande vaken
og lyda etter
steinsprang
ei natt.

Og kjem raset,
kjem det ikkje uventa.
Men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
– um du då har livet

Hos Mariussen lyder det:

huset står og vipper på kanten av elva
og raset går
inne i huset

(s 8 )

Og slik er det jo i enhver familie. At jo nærmere man er hverandre, jo mer sårbar er man for ras. At andre familiemedlemmers sykdom kan omkalfatre ens egen tilværelse, fullstendig. Denne nærheten overfor familien er ikke tilstedeværende hos Hauge, verken i diktene hans eller dagbøkene. Hos han virker totusenårige poeter fra andre siden av jordkloden å ha en mer fremtredende plass, enn hans egen far og mor. Hvorfor?

Ligger for eksempel grunnen til dette i personen Hauge, eller i familien Hauge?
Eller er det snarere den eksistensielle dimensjonen i diktene hans som gjør menneskets lodd tydelig; at det i bunn og grunn alltid vandrer alene, på sin veg?

Og siden jeg nå har brakt det virkelige liv på banen, og sålangt nærmest har framstilt forfatter Mariussen som en lyrikkens Mor Theresa, er det kanskje på tide å problematisere dette perspektivet litt. For i hvilken grad er vi egentlig i stand til å hjelpe andre; «finne dem der inne og hjelpe dem ut»? Og i hvilken grad er det først og fremst seg selv hun hjelper ved å leve så tett innpå sorgen i familien. Flytte inn i den, for en tid. Kanskje virker den familiære sorgen samlende? På familien som helhet. Kanskje har familien aldri vært så nære hverandre som i denne perioden:

«du er husets hjerte som banker meg rundt» (s 18)

Blod er livgivende. Og det trenger et hjerte for å bankes rundt. Og det kan være betimelig å stille spørsmålet: Hva var husets hjerte/motor tidligere? Kortspill? Politiske samtaler? Praktiske gjøremål?

Store kriser har en tendens til å skape mye varme, i sine omgivelser.

Var det i utgangspunktet kaldt der krisen oppsto? Dårlig stemning?

Hvilken betydning har det at lillesøsteren beskrives som «det siste barnet» (s 10) i huset, som snart er på vei ut. Er hun redd for å flytte, ut i voksenverdenen, med alt det innebærer? Hvilke underliggende følelser skaper dette i foreldrene? Er de redd for å bli alene, med hverandre? Trenger de en syk person i huset for å bevare familiefreden? Hva slags verdier dyrkes i familien, generelt; hvilke begrensninger setter familiehusets fire vegger, psykologisk sett? sosialt sett? Er det feks rom for pre-somatiske depresjoner og angst? Hva er familiens definisjoner av helse, vellykkethet osv. Det kan være hva som helst. Men poenget er at sykdomsårsaken ikke nødvendigvis må ligge i den syke, selv. Hun kan være en katalysator. Hun kan være en undulat. Kun familien kan evt nøste i de gordiske knuter, som binder dem sammen.

Men om ikke noe kan gjøres med familiestrukturen, i felleskap, virker lillesøsteren i alle fall å ha en tung bør å bære, alene: Hun er årsaken til at alt stopper opp. Det råtne eplet i kurven. Pinnen i familiens sykkelhjul. Bremsesporet i trusa.

Kan en naturvitenskaplig årsaksforklaring til problemene hun opplever noensinne bøte på det? Heve hennes sykdomsbilde opp på skjebnenivå. Så forbannelsen med overbevisning kan rettes mot Genene, eller Gud, alt ettersom.

Eller mot den syke selv; er det bebreidelse eller forståelse som egentlig beskrives i møtet med den fastfrosne anda, som jo åpenbart konnoterer lillesøsterens tilstand:

tidlig morgen med øks
jeg hogger løs den vesle anda
som har frose fast innved land

fuglen ser på meg og blunker
ja, jeg vet at det er sånt som hender, sier jeg
løfter opp den klaka kroppen
med en ring av is rundt magen

(s 46)

Og hvis det er bebreidelse, er det derfor den rettes mot en and, utenfor huset, og ikke mot lillesøsteren, inni huset..? Fordi bebreidelsen vanskelig kan vedkjennes, for omsorgsmennesket. Og derfor alltid må finne utløp, annetstedshen.

Hm. Glemte visst helt bort dette med Kjærligheten, som gjorde alt lettere å bære. Og som jeg, med gråten i halsen, innledet denne anmeldelsen med, rørt inn til margen av min væren. Kanskje jeg ikke har talent for denslags. At jeg ikke holder den ut, i lengden.

Mariussen har i alle fall skrevet en veldig fin bok. Om en omsorg som (tilsynelatende) virker støttende, uten å kvele, det iboende. Og som har gjort meg veldig nysgjerrig på lillesøsterens versjon av saken. Spørsmålet er om språket hennes noensinne vil bære ut i offentligheten. Kvalifisere til forlagsutgivelse. Kanskje er hun redd det ikke engang kvalifiserer til å uttrykkes innad i familien. med en ring av is rundt magen

……………….

* Denne vurderingen står jeg ikke lenger inne for, men fordi den er såpass flettet inn i denne tekstens enhet, lar jeg den bli stående. Det nytter ikke å vurdere diktsamlingers kvalitet oppimot hverandre (overhodet?), utifra en tanke om hva som er tiltalende for «folk flest». Dette midlertidige, men heldigvis forbigående, feilskjæret, mener jeg skyldes et akutt anfall av dårlig selvtillit, i møte med en utfordrende tematikk, for en person, meg, med en sterkt forankret tendens til å idealisere ulike former for selvutslettelse. Noe jeg forøvrig ikke tror jeg er alene om. Veien til selvfordømmelse er derifra veldig kort. (Og behovet for syndsforlatelse– men det er en annen historie)
** Heller ikke denne vurderingen står jeg lenger inne for. Se over. Å vende blikket innover er en altfor lite påaktet form for kjærlighet til verden.

 

Rune F. Hjemås- Det er ikke vår, det er global oppvarming (Tiden, 2012)

Håvard Rem snakket på litteraturhuset for en uke siden om poesipolitikk og poesipoliti. En av hans hovedteser var at den subjekt-sentrerte lyrikken i tidsrommet 1965 og fram til idag gradvis hadde blitt forstummet gjennom internaliserte formkrav. Støtteordninger. Som kun støttet en liten brøkdel av det totale lyrikk-feltet. Ti prosent. En modernisme-bølge hadde skyllet over landet, og fremdyrket stor bruk av ubestemt form flertall, på bekostning av den mer ekspressive jeg-lyrikken.

Det er høy grad av ubestemt form flertall i Rune F. Hjemås debut som poet. Det reises. Og sendes «postkort fra alle steder». Kjærligheten som beskrives boka igjennom, er en reise, i veldig konkret forstand. Fra land til land. Fra by til by.

Og det kjennes ikke misvisende at coveret hans ligner veldig på coveret til Jack Kerouac`s klassiker «On the road»:

Selv om samlingen av bilder hos Hjemås nok fremstår som mer «sofistikert».

Det er som om paret i boka er så lystne på (ytre) opplevelser at de aldri liksom får tid til å bli kjent med hverandre, med seg selv:

og plutselig sto vi rett overfor hverandre,
trekkene liksom rundere
kunne tilhørt et fotografi fra hun var yngre,
som om det fantes visse dyp
der noe fortidig kunne skimtes
og at vi reiste for å nærme oss dette?

(s. 14)

Før blikket igjen vendes utover, mot museumsveggen, mot filmen de for ikke så lenge siden så, mot tiggere langs gaten, passfotoet tatt for åtte år siden, osv

Det er som om hungeren etter den ytre verdens inntrykk gjør det umulig for menneskene i boka å gripe litt hardere om noe. Hegne om en indre verden, feks. Hvor deres totale liv kan få utfolde seg. I den andres armer.

I stedet forflates livene deres, i en postmodernistisk virvelvind.

Og det er i så måte typisk, at Kjærligheten, representert ved jenta i boka, og intertekstuelt flettet sammen med sagaen om Isolde og Tristan, som to voksende trær mot himmelen, finnes

blant tre tapte anrop sent i
september eller var det mars

(s 78)

og ganske raskt blir sammenstilt med

lukta på t-banestasjonen, ei lukt
av varmt støv

Også andre «store temaer» klemmes sammen, blant hverdagens trivialiteter:

bak den tjukke glassveggen
hadde en havskilpadde glidd langsomt
gjennom vannet; arten uforandret
siden krittiden kunne vi lese
av en plakat ved siden av,
hadde overlevd dinosaurene, først nå
utrydningstruet-
men det var ikke det vi snakket om

(s 14)

Det finnes rett og slett ikke tid og rom i boka for dveling. Fordi det lyriske jeg`et er i så stor (konkret) bevegelse. Hele tiden. Uten retning. Ubestemmelig. Kanskje på søken etter en vei ut av moderniteten; kunnskapsparadigmet. Kanskje på søken utav modernismen; den i kunsten idealiserte bevegelsen bort ifra all følelse av sammenheng.

Og bort ifra lengselen innover. Mot subjektets absolutte perspektiver. Integreringen av barndom i voksenlivet. «The child is father of the man», som William Wordsworth formulerte det i «My heart leaps up» fra 1802:

My heart leaps up when I behold
A rainbow in the sky:
So was it when my life began;
So is it now I am a man;
So be it when I shall grow old,
Or let me die!
The Child is father of the Man;
And I could wish my days to be
Bound each to each by natural piety.

Også han en priviligert betrakter av de sivilisasjonelle fremskrittenes skyggesider. En oppdager av de immaterielle gleder som hviler i barndommens landskap. På innsiden av «sorgfrøene» (s 37). Som venter tålmodig på å få slippe til, i ethvert menneskeliv.

Som noe grønt, frodig, livgivende
og smertefullt.
(ikke fra boken)

Hos Hjemås settes det i større grad ord på desintegrasjon, avspaltning. På sitt mest fortettede i dette diktet:

(vidunderbarn)

en åpning i skogholtet, kraftlinjene
strekker seg tilbake til 80- og 90 tallet
der restene av en varmere sommer
hviler i de kalde skyggene
mellom furutoppene; tynn hvit dis
følelsen den dagen vi bestemte oss for å bli voksne:
en plutselig vinter-
som små fugler
begravde vi hjertene våre
i fellesområdet blant blokka

(s 50- forøvrig det eneste diktet i samlingen som er kursivert i sin helhet)

Og det er i lys av denne prosessen, av-subjektiveringen som har foregått på 80 og 90 tallet, altså mer eller mindre de første 18 årene av dikterens liv (han er født i 1982) at vi må se de senere uttalelsene om hvor død tilværelsen føles, kanskje aller heftigst gjort synlig gjennom dikterens beskrivelse av selve rammene for livet hans:

Jeg så på den bleke himmelen
Og på sola der den hang
Som en litt daff hestehov

Antromorfiseringen er en effektiv form for billedgjøring (screenshot) av subjektets indre. Druknet i kultur, sivilisasjon, er det ikke rart at livets grunnleggende premiss (sola) blir gjort til en liten rekvisitt (hestehov) i veikanten. Langs det moderne menneskets vei gjennom livet.

Alt forsvinner nemlig i den rastløse jakten på opplevelser. Alt blir uvesentlig.

Og det er slik jeg leser Hjemås. Som en søkende sjel etter det vesentlige, i hans liv. Kanskje kan vi i fortsettelsen vente oss en større grad av intensitet, fortetning, i diktene hans, rundt det som virkelig betyr noe, for Rune F. Hjemås.

Det blir i alle tilfeller spennende å følge fortsettelsen. Han har skrevet en fin bok som i min lesning føyer seg inn i rekken av gravsteiner over modernismens død. I et formspråk som evner å lure sensuren.

————————————————————-

Karakter: C

Lars Haga Raavand, Hvalfall (Aschehoug, 2012)

Lars Haga Raavands Hvalfall er rett og slett fantastisk!

Og gjennom denne boka har jeg fått enda større klarhet i hva jeg egentlig savnet hos de tidligere omtalte dikterne Iversen og Nødtvedt: Psykologisk dybde. Vilje til å ta inn over seg sorg, og bearbeide den, gjennom ord, og tilstedeværelse, i seg selv (evt i sitt Selv).

Først et par sammenligninger: Mens Nødtvedts sorg resulterer i kasting av brostein over Bergen by, og ikke èn gang slipper seg ned i det våte element, er Raavands bevegelse renskåret emolusjonær; han vender stadig vekk tilbake til havets evige åpenhet, dets store sirkler og altomseggripende forflytninger. Dette gjør han gjennom ulike former for hval (og en danskebåt..), som faller ned i dypet, og der gradvis fortæres, utmagres, og blir borte, i nytt liv. Om Nødtvedts bok hadde vært av eldre årgang, ville jeg gjettet på at det i disse ordene, fra havets bunn, lå et spark til «Bergens Beskrivelse»:

«sammenlignet med brostein er skatene myke som fløyel» (s 53)

Mens Nødtvedts «smauforskyvninger» er drevet av forsvarsmekanisk hat/sinne, svømmer vi hos Raavand rundt i et hav av stille sorg.

Når det gjelder Iversen er det tyngden i hennes beskrivelse av et dødsfall som mangler. Også Raavand har sjarmerende minner på reportoaret:

«Du sitter ensom på vei til bassenget og vet at frosketakene ikke holder deg flytende» (s 47)

Det er vanskelig ikke å smile litt ved det indre synet av den for mennesker lite effektive froskesvømmingen, begynte vi ikke alle der?

Men i neste linje blir åpningen mot det sjarmerende, i oss selv, omgjort til tung smerte:

«Ingenting gir deg oppdrift; du er født til å fortsette fødselens bevegelse; fallet.»

Og det er nettopp dette dobbelte som mangler i Iversens samling, slik jeg ser det: Tyngden fra dypet av en sorg over et tapt menneske.

Hvalfall er storslått. Og forhåpentligvis den eneste av årets diktutgivelser jeg vil komme til å anbefale på bekostning av Mørkerom (…). Men best er det selvsagt å lese begge. Men det Raavand nok i større grad lykkes med enn meg, er å samle den emolusjonære prosessen om ett samlende bilde; havet, og de synkende hvalene. Han begrenser seg, og utvider, med kravlende liv, på alle kanter. Og gjør med det den stadige forsenkningen som foregår i dikterens indre, tydeligere, for leseren. Og veksler mellom det enkle sorgspråket og det mer billedlig sammensatte; fra «jeg savner deg» (s 43) til

«…Spekklaget; digre tjafser, lange remser, før kjevebeina ligger nakne; en hvit dverg sammenkrøkt på havbunnen. Jeg setter meg ved dvergens side, suger beinmargen ut. Ser arkivene løse seg opp, danse som sild, som sølv.» (s 42)

Uten å miste den gjennomgående bevegelsen. Det er ikke et kompliserende språk, som legger seg mellom dikteren og leser, i et rastløst jag etter å sprenge språkets iboende evne til kommunikasjon, mennesker imellom, men et språk som strekker seg, langt, som en drage, uten at dikteren noensinne slipper taket, i tråden, som binder han sammen, med ordene.

Eller i dette tilfellet, med den «døde broren», som stadig synker mot bunnen, som kropp, som minne. Ned i dikterens ubevisste liv, havet. Hvor han blir fortært gjennom høyst naturlige prosesser; havbunnens underfundige skapninger spiser og spiser. Fordi de trenger næring.

Raavand er ikke først og fremst avantgardist; han fordyper seg i menneskets indre gjennom allerede eksisterende symbolikk. En tradisjonsbærer. Og gjenbruker. Som går inn i mulighetene som (faktisk) lever i «havet», uten profil-generasjonell overfladiskhet; de ville bort fra menneskesinnet, og over i tingene, i seg selv. Som var det et alternativ. Raavand har snarere noe «på hjertet»; en sorg, som han forfølger til roten av sin egen tilværelse.

Noe som etter hvert resulterer i en tankegang om liv og død som sammensmeltende fenomener, mer enn atskilte. Det finnes ikke noe dennesidig og hinsidig i Raavands diktunivers:

«Dette er ikke Hades, dette er ikke Helvete; manetene flokker seg når livet kokes ned. Jeg sitter stille med et lys og bivåner de hvite vognenes fredelige ferd. Ansiktet ditt glir forbi: en åpen blomst.» (s 101)

Som vi ser er det intet dødsrike som venter. Ingen frykt for straff. Bare et evig her og nå. En åpen blomst. I konstant forandring: Sammensmeltning. Bevegelse. Liv

Spørsmålet om skyld, som stilles tidlig i boka:

«…Dypt dingler jeg med beina og anemonene stiller seg likegyldige til spørsmålet om hvem som har skylda. Kan jeg også gjøre det?» (s 20)

er tilbakelagt.

Raavands symfoni er ekstremt gjennomført. Og kun en gang brytes stemningen i (Hval)sangen da en litt for lys tone plutselig skjærer i gjennom:

«Det er her jeg planter føttene når ensomheten kiler som verst under fotbladene» s 29

«ensomhet som kiler som verst under fotbladene», synes jeg ikke er en heldig billedbruk i denne sammenhengen. Det blir for språklig uforpliktende. Som disse språkarbeiderne som sitter dag ut og dag inn og jobber med dragen sin, i lukkede rom, og helt glemmer å prøve den ut på åpne sletter, mot vindenes vekslinger, i nært samspill med de iboende kreftene, i dikterens Selv.

Tilslutt vil jeg si at dette er poesi med tyngde, alvor. Poesien som re-ligio; forankrende. Og at samlingen Hvalfall gjør all form for attityderelativisme til ren overflate; krusninger på havet.

Hvalfall er rett og slett en mytologisk fremstilling av livet, slik det leves, overfor evig tid og rom. Jeg bøyer meg i støvet av ditt verk, Lars Haga Raavand.

————————————————————-

Karakter: A

Kristina Leganger Iversen- Hjartemekanikk (Samlaget, 2011)

Jeg hadde store forventninger til denne boka, muligens fordi jeg i en eller annen sammenheng leste om den at den var en av disse nye poesibøkene som igjen tok opp tematikk knyttet til de store livsspørsmål: Livet, Døden og Kjærligheten.

Men det er dessverre lite storslått ved Kristina Leganger Iversen «Hjartemekanikk». I stedet er det punktnedslag fra et nå (ufrivillig) avsluttet kjærlighetsforhold som gis språk i samlingen:

vi hadde tatt fram
badetøy, handduk
eg hadde kjøpt med
olden boble, jordbær
og fersken, dei skulle
vere overmodne og søte
når vi åt dei skulle det renne
saft nedover haka, eg
tørkar ho bort
med handbaken

med fersken i skjegget
trekker du serviettar frå lomma

som du skulle ha hugsa
å ta med

Sjarmerende. Helt klart. Men like fullt også betegnende for hva jeg savner i boka, som helhet; sentimentalitet. Et språk som retter seg mot (de store) følelsene. Noe som på osmotisk vis får meg til å ta del i sorgen over en tapt kjæreste. Jeg er nemlig av den oppfatning at livet består av atskillig mer enn

kulde og varme som stråler
gjennom kroppen, hår som stadig
reiser seg og fell

Som avslutningen på boka lyder. Etter min oppfatning fortaper Iversens diktsamling seg i slike konkrete detaljer. Og er i liten grad i stand til å løfte seg utover dem. Eller legge seg under dem, på et dypere plan, alt ettersom hvordan man ser det. Jeg savner rett og slett et språk som opererer mer uavhengig. Av materien. Som renner friere og med større nødvendighet gjennom ordene. Jeg savner hjertemekanikk. Litteraturen som blodårevegger. Et språk som tematiserer Liv og Død og Kjærlighet på en annerledes måte. Enn dette:

ikeabussen svingar
eit kaos av feromon
i solsteiken i smogen

held du deg fast
i handtaket

i armhola di
står eg

trekker inn lukta
lagrar

Kanskje er det Kolbein Falkeid jeg savner.
Eller bare en subjektiv minnebank som ikke er like bundet av det sansbare.
Som var hun en litt for flink Diktkammer-elev, snarere enn en åpen utforsker av egen traume-narratologi.

Når det er sagt, byr boka på fine alternativer til typiske hjerte-smerte-klisjeer, som feks denne varianten av «du er fjellet mitt»:

utanfor bygger dei byen
ut, sprengjer, slår fjellet
til støv, slår
pålane ned i grunnfjellet

og eg bankar på vår dør
i midten av ei blokk

medan veggene rister, bankar eg
på vår dør

vonar du vil opne, ta meg inn
tørke sveitte og støv

frå panna mi

…Veldig fint skrevet, om byggingen av en ny tilværelse, på ny grunn, etter tapet av kjæresten, og normaltilstanden, mellom alle de andre…

og denne varianten av «hjertet mitt knuste da du forlot meg»:

rive ut
hylle for hylle
i klesskapet

tippe platehylla
mot golvet

sjå omslag sprette
frå kvarandre

platene brekke i bitar
single om føtene

…nok en gang: veldig fint skrevet, i et avsubjektivert språk, hvor fokuset ikke blir den etterlattes følelser, men opphøret av et felles samvær…

Konklusjon: Boka fikk meg til å tenke, nytt. Men gjorde ikke at jeg ble fra meg av begeistring. Kanskje blir neste diktsamling skrevet med påler direkte i grunnfjellet..?

Karakter: D