Erlend O. Nødtvedt, Bergens Beskrivelse (Aschehoug, 2011)

«Den psykoanalytiske tolkinga reduserer diktverkets rike mangfold til nokre få grunnforestillingar i diktarens undermedvit.» Skriver Atle Kittang, den bergenske litteraturprofessor, og nestor i faget litteraturvitenskap, i teksten «Mellom psykoanalyse og diktning- Eit bidrag til formidling». Og det har han rett i. Og det er utifra et ønske om å sirkle inn et lite knippe av disse grunnforestilingene i dikterens sinn, uten å gå veien om et «lyrisk jeg», at jeg skriver denne teksten. Som hovedsakelig baserer seg på menneskelig intuisjon, og egne erfaringer, i møte med teksten, mer enn estetisk teori.

For i det hele tatt å komme i gang med sin dikteriske virksomhet, muligens rammet av massiv prestasjonsangst, virker Erlend O. Nødtvedt først og fremst avhengig av å måtte redusere sitt store idol, og sitt fylkes store dikterhøvding, Olav H Hauge, til noe mindre, enn det han egentlig er (Det er muligens dårlige vekstforhold for et ungt diktersinn i skyggene av gartneren fra Ulvik). Dette gjør han i åpningsdiktet av sin første bok Harudes (2008), ved å omgjøre Hauges dikt, i sitt eget sinn, til utelukkende å bestå av språk, i stedet for å være uttrykk for, og bærer av, levd liv. Deretter plukker han ut bokstaver, og gjør diktet mindre, sånn rent språkmaterielt. Men også kjernen i diktet fordufter, og det etterlates kun et minne, om stor diktekunst.

jamført originalen, fra «dropar i austavind»:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

er det åpenbart at Nødtvedts versjon lider av visse mangelsykdommer. Og leseropplevelsen blir dermed preget av en sugende tomhetsfølelse, sammenlignbar med den man får når man spiser potetgull, istedet for kokte poteter, eller loff, istedet for grovbrød.

For øvrig en teknikk han også benytter seg av i sin neste bok, Bergens Beskrivelse, i møte med Bergens grunnlegger, Olav Kyrre, som han vil «få ned fra fjellet», og bryte arm med. Gjennom språket. Som om språket var alt. Han blir således omskrevet til «Ola Ky», og til slutt bare «Ola». Til tross for Nødtvedts språklek, blir Bergen likefullt grunnlagt. Og slik Bergen som by i dag står fast, 1000 år etter grunnleggelsen, er også Olav H Hauges posisjon i norsk diktning ubestridelig. Uavhengig av Nødtvedts omskrivelse.

I tråd med motivasjonen over, handler også «Bergens Beskrivelse» først og fremst om bevaringen av Nødtvedts selvbilde. Kvinnen han dedikerte sin første diktsamling til, Ingvild, har dumpet han, til fordel for en annen. Derfor angriper han byen, slik også hans olderfar Mikkel Mikkelsen hadde for vane å «aapne ild», i møte med «noe graatt rundt Neset».  Tilsynelatende har denne forsvarsmekanismen, som består i å møte sorg og ensomhet med sinne, gått gjennom mannsdelen av slekta i generasjoner. Hans grandiose angrep på Bergen by, er dermed en måte å kompensere for følelsen av personlig tilkortkommenhet, som uunngåelig trenger seg på, når man blir avvist av en man elsker. Verden faller sammen: «Smauets vegger nærmes hverandre/ Brosteinene spretter        opp».

Og selv om denne personlige tematikken er totalt fraværende i intervjuene rundt boka, og på Aschehougs sider står oppgitt såpass vagt som at han i boka «dikter inn sin tilsynelatende egne kjærlighetshistorie», er det i lys av diktsamlingen som helhet, ingen tvil om at dikteren i stor grad er bevisst denne egentlige beveggrunnen, for sitt språks hemningsløse utfoldelse:

Tøsesorg
oc smauobscure
Atternattulykker
eg prøver å hipse av mig

Dessverre virker ikke det å gi han lyst til å ta følelsen inn over seg og kjenne på den. For med tid og stunder å kunne forløse den, i personlig modning. I stedet vil han bare «fyreh» jointer med de store dikterne, i sitt eget hode. Ludvig Holberg, Dorothe Engelbretsdotter, Georg Johannesen, Nordahl Grieg, Cecilie Løveid og Torborg Nedreaas, for å nevne noen, er alle deler av Nødvedts omgangskrets (…). Og når han mot slutten igjen smiler til Bergen by, er det ikke fordi han har overvunnet denne grunnleggende følelsen av å være uelsket, men fordi han har funnet en ny «Tøs», som kan tette hullet:

elskede Bergen!
du Sunnivas By
tilgi meg alt
la mig brannsangplystrende
valandere dine morgensmau
la mig besynge din Pris
oc den allerherligste Tøs du
mellom Fjell verner

Slik ligger han også an til å bringe den problematiske familietradisjonen videre. Men vakkert er det, i litteraturen.

La oss for orden skyld minne om Ibsens ord her: Et diktverk er forfatterens dommedag over seg selv. Jeg hevder dermed ikke å se noe i verket dikteren selv ikke er klar over, men utelukkende å understreke det opplagte budskapet som ligger innbakt i selve verket: Fleinsopp, cannabis og jenter er ikke noen god, varig løsning, på underliggende sorg.

Tilslutt vil jeg si at jeg fant mye interessant i denne boka, når jeg først fikk hull på språket. Alle omveiene. Jeg ble først berørt på side 42, og avslutter med de ordene som først traff meg, i mageregionen:

eg var Hyrdedikter fra Dalen
skaldet honnes Dal
dediserte Boken
til I
no
kyle Brostein
kaste mig vindusinn
skille de to
begraate
forganget Leie
forlate fylket o Fylket
forlate mastelagt Harudalali

innstige Bergen
noe sort

——————————————————————–

Karakter: C