Månedlige arkiver: mai 2013

Audun Mortensen- «27 519 tegn med mellomrom»

Publisert av

Audun Mortensen Omslag

(Omslaget til Audun Mortensens «27 519 tegn med mellomrom»- Tatt fra Flamme forlags nettsider)

…

I «Estetikken som politikk» skriver Jacques Rancière om hvordan kunsten ikke lenger er politisk på en eksplisitt måte, men at den i stedet virker politisk på to måter:

a- Ved å skape en portal for det moderne mennesket inn til en annerledes værensdimensjon- ofte forstått gjennom Kants begrep om «det sublime».
b- Ved å skape en ny anordning av tingene som utgjør våre felles omgivelser- noe som bidrar til å endre våre holdninger til/oppfatninger av disse.

Det er primært i denne siste kategorien at Audun Mortensens diktning opererer. Han omrokkererer (hvis vi tillater han det) på våre oppfatninger av boken som verk ved bla å plassere tittelbladet og kolofonsida inne i boka. På bokas bakside, som ofte på forførende vis oppsummerer en boks innhold, skrives det i stedet om bokens konkrete rammebetingelser, i form av særdeles «tørre» fakta (antall tegn, bokas lengde/bredde i cm, papirtykkelse, forfatterens royalty etc). Og fremsida er helt blank, uten indikasjoner på at det finnes noe av interesse her om man blar om. Og som om ikke det var nok er bokas permer unormalt tykke, som for å indikere at denne bokas innhold har tykke murer rundt seg, som leseren må forsere, om han/hun vil komme inn til en adekvat lesning av boken.

Det er derfor primært en form for performativt koketteri når Mortensen til Klassekampen (25. mai 2013) uttaler at han er «en av de mest konvensjonelle forfatterne i Norge». I norsk sammenheng er det ukonvensjonelt i seg selv å bruke begrepet konvensjoner om tegnene som utgjør litteraturen, og ikke om litteraturens innhold, altså hva tegnene i litteraturen peker mot. Det blir litt som å dytte tunga ut av munnen mens man prater.

Bruker man Rosalind Krauss essay om «Grids» (rutenett), her anvendt på litteraturens tegn, kan man snakke om at tidligere tiders litteratur anvendte litteraturen som et vindu inn/ut mot et tredimensjonalt rom, mens den modernistiske kunsten i stedet fokuserte på selve vinduet, i seg selv; vinduskarmen og sprossene som deler vinduet inn i et rutenett. Slik skaper Mortensen med sin fokusering på tegnene, i seg selv, et vindu inn mot litteraturen som rammeverk for menneskelige erfaring, og tar dermed bort leserens mulighet for absolutt identifikasjon med verkets innholdsmessige landskaper.

En annen morsom form for omrokkering av vårt forhold til tingene som omgir oss til daglig er hans mange referanser til popsanger; som gjennom små grep gjøres til gjenstand (om vi tillater det) for omfattende tenkning. Her «Personlighetstest (etter Beyonce)»:

Audun mortensen ss 9

osv.

Det skapes i sangen et bilde av kjønnene som er mildt sagt gammeldags. Gutten i sangen er uten evne til empati med sin kjæreste som sitter hjemme og venter på han mens han er ute med gutta og drikker øl og «ligger rundt»- med avslått telefon. Han gir med andre ord blanke faen. «Som gutter flest»- virker sangen med sin generaliserende behandling av kjønnene å uttrykke. Og mens det i popsangens sømløse identifikasjon med jeg-fortelleren- samt den kroppslig engasjerende tonen i musikkens rytmer- som i hvertfall i denne lytteren lokker til hjerneløs dans på stuegolvet- og dermed motstandsløs absorbasjon av tekstens budskap- skaper Mortensens fremstilling av teksten motstand- ved å appellere til den kritiske sansen (om man ikke bare blafrer over den som «nok en av disse evinnelige spørreundersøkelse» da selvsagt).

…

Undertegnedes vilje til å la seg påvirke av/gå inn i Audun Mortensens diktning har vært den mest fremtredende forskjellen fra hans første bok «Alle forteller meg om hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det». Det har ikke vært «frivillig». Og det har ikke skjedd av seg selv. Men siden EST2000 var det siste faget jeg manglet i BA-graden min på allmenn litteraturvitenskap og hovedtemaet på faget tilfeldigvis denne våren var John Cage- har det åpnet seg dører for meg- inn til Audun Mortensens univers, som tidligere var stengte. Her er min korte anmeldelse av hans første bok, i 2009 (Som jeg både leste ut og skrev anmeldelse av underveis på en flytur til italia):

audun mortensen
er engasjerende
som å spise en lollipop
foran web kameraet
og poste det på you tube

Jeg har primært vært opptatt av «emosjonalitet» (mer spesifikt: mannlig emosjonalitet, enda mer spesifikt: mine egne emosjoner) de siste årene. Noe jeg ikke opplever at Audun Mortensen har vist interesse for/evne til å gå inn i. Og at Sams (fra «Ut og stjæle fra American Apparel»- av Tao Lin) utsagn: «Jeg følte meg emosjonell i dag» (s. 80) – uten nærmere definisjoner av hva denne emosjonaliteten eventuelt rommer av underliggende mønstre i hans psykologiske grunnstruktur- mer spesifikt- var betegnende også for Mortensens prosjekter. Og det har nok vært hovedgrunnen til at jeg mens jeg har vært som mest opptatt av dette- har «fått lite ut av han» som forfatter- grunnet hans «konseptualisme». Hva nå enn det betyr.

Her er lesererfarisk mangfold med Mortensens ord:

Forfatterportrett ss 9

Man er som leser kun forpliktet av seg selv, der man faktisk er i livet, emosjonelt sett (i dypeste forstand). Og det finnes ikke fremskritt i leserpraksis, kun forandring. Evig forandring. Jeg har i løpet av mine litteraturvitenskapelige studier ervervet meg en masse nye perspektiver, som jeg kan anvende i lesningen av litterære verker, men har de gjort meg til en bedre leser? I forhold til Mortensen er jeg åpen for at svaret er ja.

Og jeg venter i spenning på at det norske litteraturfeltet skal utvikle sin forståelse av psykoanalytisk praksis. I stedet for å komme trekkende med Lacans forståelse av Freud hver gang temaet er på banen. Men det er en avsporing i denne sammenhengen.

…

(Klarer ikke helt å slippe taket i tanken på at jeg burde ha skrevet et eller annet om linjene mellom Mortensen og Barthes, med bøker som Le degré zéro de l’écriture (1953) i fokus. Men i denne omgang får det bli med navnedråpen. Selv om vi bloggere i vårt valg av medium er uten plassbegrensning, må vi jo fremdeles disponere tida vår på en måte som oppleves meningsfull)

Kjærlighet 2.013

Publisert av

Når jeg og kona er ute blant folk
bruker vi dem alltid som jury

Vi er nemlig begge konstant tiltalt av den andre
for å utvise manglende engasjement
i hjemmet

«…som om dette bare er et sted du oppholder deg
for å bli restituert til jobb…»
slynger vi mot hverandre
når vi er alene

Er vi ute blant folk
formulerer vi oss annerledes, men budskapet er det samme:

«Hen er så innmari ivrig på jobben vettu
så da må man trø til vettu
med sokkevask
oppvask
og rengjøring
vettu»

Vel vitende om at oppgavene et hjem består av
ikke lar seg oppsummere på én kveld.

Derfor kommer vi begge hjem fra fest med støtte
på at vi gjør mer enn den andre

i dette klamme, pliktbefengte stedet
kalt hjemmet

og viser til det på jobb
når kollegaer klager på innsatsen.

…

Skulle ønske jeg så deg mer,
min kjære
Så vi fikk pratet ordentlig sammen

Håper i alle fall du får lest dette

Anmeldelse: Den engelske hagen (Gyldendal 2013) – Henning H. Bergsvåg

Publisert av

untitled

(Omslagsfoto er hentet fra Gyldendals sider, hvor du også kan finne mer info om forfatter)

…

Bergsvågs dikt er alt annet en ekspresjonistiske. De fremstår snarere som kjølig konstruerte. Med noen bærende prinsipper/holdninger/emosjoner:

1. En anti-romantisk innstilling til språket/diktningen.

Påpekes allerede i åpningsitatet, hvor poetens kontroll over sitt materiale mer enn antydes

«Han skapte kunstige innsjøer og brukte dammer og kanaler til å omforme bekker og kilder for å gi illusjonen av at en elv rant gjennom parken…»

(s. 7)

Åpningsitatet innleder del 1 av boken, som bærer samme tittel som boken som helhet. Den gjentatte insisteringen på poeten som språkarkitekt eller språkingeniør opplever jeg som grunnleggende i Bergsvågs poesi. Håndverk er viktigere enn inspirasjon. Diktningen skal fremstå som naturskapt- ikke være det. Sammenligner man med den engelske romantikeren William Wordsworths utsagn om diktet «Tintern Abbey» blir kontrasten tydelig: «Not a line of it was altered» *. En bærende tanke i Wordsworths diktning er for øvrig at Naturen er i stand til å forandre mennesket til det bedre- og at denne prosessen best formidles gjennom minst mulig grad av kontroll over diktningen. Den skal finne sitt utløp på naturlig vis, slik hans barndoms elv Wye bukter seg gjennom landskapet han dikter fra, som en «tidløs» mumlen. I forhold til Bergsvågs diktning- som foregår i en nitidig anlagt park- bestående bl. a av steinskulpturer og en tykk mur på alle kanter- er det således klart av Wordsworths diktning har en vesentlig annerledes grunnforankring.

Et annet element som styrker antagelsen om dikterens anti-romantiske holdning er vektleggingen av ubestemt form flertall (Se anmeldelsen av Rune F. Hjemås for utdyping): «Noen erfarer smerte i diktet» (s. 9). Sitatet viser selvsagt ingenting, i seg selv, like ofte brukes det et jeg i boken for for å formidle innhold, men som helhetlig erfaring opplever jeg det slik at Bergsvåg i boken søker sin transcendens- som blikk- utenfor enkeltmennesket, mer enn inni: Et «Utsyn fra ingensteds» (s. 62)- Mer enn fra «dypet» av sitt vesen, eller sin sjel. Kanskje er det ikke egentlig noen forskjell mellom de to.

Formidlingen av «et vesentlig tomrom» (s. 19) er også påfallende. For mange av romantikkens diktere var det i den vesentlige dimensjonen av livet en meta-/ subfysisk fylde– som enkeltmennesket kunne få ta del i. Dette er for Bergsvågs jeg utelukkende en illusjonær følelse, en «lengsel tilbake til tingene.» Hans målsetning er snarere å gi «ingenting» «et sted å være» (s. 19). Vi kan her ane hans forankring i fransk eksistensialisme- selv om han andre steder også stiller spørsmålstegn med tomheten som fortelling- som mytologikk (s. 45).

2. En konfliktfylt lidenskap- muligens av «ulovlig» karakter

Som ved andre gangs lesning kommer til syne allerede på første side av boken: «Herfra et skrik» – sammen med et «savn//omgitt av murer» (s 9). Ved flere gangers gjennomlesning av boken blir jeg overbevist om at det i det lyriske jegets liv finnes to kvinneskikkelser, en utenfor murene, og en inni. Hvor kvinneskikkelsen utenfor murene bærer jegets følelse av svakhet:

«Kjærligheten når deg bare fra utsiden,
bare når du er svak, må holdes»

(s. 79)

mens den inni parken snarere begjærer jegets følelse av styrke:

«Du sa: Gjør det du vil med meg.

Jeg sa: Du er min. Åpne munnen

Åpne munnen for meg»

(s. 14)

Anvender man sin leserfantasi- kan man gi ytterligere kjøtt til de to typene lidenskap- for egen regning:

Poeten beskriver i boken et utroskapsforhold. Hvor kvinneskikkelsen på utsiden av murene er hans faste følge- Og kvinneskikkelsen på innsiden av murene er hans kortvarige elskerinne: «Jeg slapp deg til, lot deg» (s. 105)

Og går man først inn på det sporet er det mye som peker i retning av at boken er skrevet som psykologisk bearbeidning av en begått feil. Og at denne feilen er den engelske hagens viktigste omdreinspunkt:

«Det enorme steinplatået i midten av parken er idag et stort
drømmende dyr. Parkens kuk. Din hånd grep omkring pungen
min, negler, fingrer strukket. Du vrengte hud, skinn og leire,
ditt hode mellom hendene mine, mine bein om ditt hode, tungen
som slikket frem hodeformen, kastet håret bakover, vridde ut
tungen av munnen min, spyttet meg i ansiktet.»

(s. 106)

og den påfølgende følelsen, dagen derpå:

«Man kan tenke seg å våkne fra fylla med hendene omkring en
regnfylt blå presenning»

(s. 72)

Og da virker det å være en plikt jeget har pålagt seg å oppsøke denne erfaringen, inni seg – Å oppholde seg i dette landskapet. I denne parken. Å stadig vekk vende tilbake dit- gjennom ordene. Å «la solen gå ned over et mørkere landskap». Som statuer i stein skal ordene gjøre erfaringen synlig, materiell. Bak diktsamlingens murer skal den komme til syne fra alle vinkler, perspektiver.

«Det er din plikt å la deg åpne. Og fortsette å åpnes»

(s. 103)

Før det på siste side kommer frem at det for jeget er «et tonn fugler som letter» (s. 107), og at det er disse fuglene vi har fått ta del i gjennom lesningen av boken- i form av stillesittende ord- objekter.

Men denne lesingen står altså for min regning. Boken er full av muligheter. Språket er sjeldent vakkert. Bergsvågs beste. Prøv den!

———————————————————————————————

* Her fra fotnote s. 407 i «Romanticism- An Anthology Third Edition» – Edited by Duncan Wu, Blackwell publishing 2006.

Leseren er litteraturens objekt

Publisert av

Burde være mantraet i faget litteraturvitenskap
Men er det ikke

Subjektiviteten blir konsekvent betraktet som et nødvendig onde
Man i starten av studiet blir lovet å fris fra
Og som man etter hvert slutter å snakke om helt

Da er undringen knyttet til hvem man grunnleggende sett er
som menneske
erstattet med en hel masse verktøy
man kan nærme seg en tekst med

Det blir store linjer av det
Ingen tvil om det
Men leseren som menneske forsvinner

Og får dermed ikke jobbet med linjene
i eget liv

sett seg selv i møte med teksten
slik man møter et annet menneske

Derfor rystes man etterhvert aldri av litteraturen
som den man er

Men man kan rystes av litteraturen
som litteraturviter
som form

En distanse er etablert
Som aldri siden vil opphøre
Om man ikke tilsidesetter sin i løpet av studiene
voksende faglige stolthet

og går inn i litteraturen igjen
som menneske

Heller ikke da uskyldig
Heller ikke da uten etablerte betrakningsmønstre

Men bevegelig
som en stein på gata
man ikke klarer å sparke spesielt langt
uansett hvor forbannet man er på den
uansett hvor liten den er

…

Kilder:

– Fish, Stanley: «Interpreting the Variorum» i: Is there a Text in this Class: the Authority of Interpretive Communities, 1980. Cambridge, Massachusetts, Harvard U. P. S. 147-179.
– Holland, Norman N: «Know Thyself- Delphi Seminars», 2008. The PsyArt Foundation, Gainesville FL and New York.
– Ole Jørgen Hansson- The man

Om «Oslo- Fra innsiden»

Publisert av

In psychogeography, a dérive is an unplanned journey through a landscape, usually urban, on which the subtle aesthetic contours of the surrounding architecture and geography subconsciously direct the travellers, with the ultimate goal of encountering an entirely new and authentic experience. Situationist theorist Guy Debord defines the dérive as «a mode of experimental behavior linked to the conditions of urban society: a technique of rapid passage through varied ambiances.»

I motsetning til Guy Debord og situasjonistene, hadde jeg langt lavere ambisjoner for mitt «Oslo- fra Innsiden» prosjekt. Det sprang utav tre viktige faktorer:

1. En total mangel på tiltro til muligheten for å kunne skape et «estetisk objekt»- noe «litterært», «poetisk». Altså at en type språk skulle være noe mer litterært/poetisk enn noe annet. En følelse som ikke skyldtes manglende tiltro til egne evner, men heller det motsatte. Altså at jeg hadde sett noe andre ikke hadde sett (for eksempel redaktørene på forlagene jeg nettopp hadde takket nei til videre samarbeid med: Christian Kjelstrup på Aschehoug og Frederik Lønstad på Cappelen Damm); nemlig at poesien potensielt kan finnes i absolutt alle fenomener; i alle typer språk- og utenfor språket. At poesien rett og slett alltid kommer innenfra- Fra subjektet- i møte med verden, presentert gjennom språk/tekst, eller ikke.
2. En overbevisning om at uansett hvor objektive vi forsøker å være- er vi allikevel alltid subjektive. Det finnes rett og slett ikke måter vi kan «overvinne» vår subjektivitet på. At uansett med hvilket verktøy (foto, film, diktafon, penn, den vitenskapelige metode) jeg hadde nærmet meg Oslo by, ville det primært vært mitt indre system av tanker, fantasier og følelser som kom til syne, i ulike former, mer eller mindre fordekte. Uansett hvor deskriptivt ens språk er, er det dermed like fullt primært et symbolsk språk; med en kun delvis tilgjengelig «bakside».
3. En vilje til, på tross av ovenstående overbevisninger, å representere dette subjektet, enkeltmennesket, i verden, på en måte som falt meg naturlig, i det utvidede øyeblikket som skal til for å la seg forme av et dikt.

Rent praktisk fungerte det slik at jeg flere ganger i uka, når jeg «kjente meg inspirert», i løpet av en periode på tre måneder, tok av gårde fra studentleiligheten på Kringsjå, på moped, og kjørte dit «intuisjonen» ledet meg- i dette lignet prosjektet på situasjonistenes begreper om derive/drift, men i motsetningen til for situasjonistene handlet prosjektet mitt om å vise meg selv- hvem jeg var/er- ikke å vise andre hvem de er. Mitt mål var altså ikke å avsløre samfunnet- som sådan- men å avsløre meg selv- som sådan; nærme meg kjernen mitt liv springer ut av. Derfor kjentes det også riktig å beholde både original form på prosjektet, tekstlig sett, og eventuelle innholdsmessige «feil» jeg i etterkant av skrivingen så at jeg hadde skrevet inn i diktene mine- som for eksempel ombyttingen av Oscarborg festning med Akershus festning, og sammenblandingen av Peterskriken med Pauluskirken- begge faktaene var del av den jeg var- på det tidspunktet jeg skrev diktene. «Oslo- fra innsiden» handler således dypest sett om hvem jeg er- gjennom en 3- måneders periode av mitt liv- fra juni-august 2009, så overlater jeg til andre evt å trekke horisonten videre enn det. Og jeg trodde altså ikke det var omgivelsene som primært dirrigerte meg hit og dit- på et ubevisst plan- som situasjonistene- men min egen vilje til å vikle ut mitt Selv.

(At mopeden er avhengig av veier for å kunne komme seg frem, og at diktet er avhengig av alfabetets 29 bokstaver, for å kunne uttrykke seg, synes jeg ikke er tunge innvendinger mot prosjektets mål og mening, men interessante ting å grunne over betydningen av)

Forord til en ikke-skrevet diktsamling- En kort hyllest til John Cage

Publisert av

Denne diktsamlingen er ment å skulle leses på en time. Nøyaktig.
Prisen du har betalt for den er cirka den samme summen som du får betalt
når du jobber en time på arbeidet ditt. Om du tilhører gjennomsnittet.
Får du mer betalt for en time på arbeidet ditt enn prisen på denne boka, er du privilegert.
Får du mindre betalt for en time på arbeidet ditt enn prisen på denne boka, er du dårlig stilt.
Eller kunstner.

Strukturen på boka er inspirert av John Cage. Han lærte meg hvordan man gjennom struktur kan gi form til ingenting av betydning. Det er mye betydning i ingenting. Dette gjorde han ved bruk av kolonner, og tidsangivelser. Slik er også denne boka organisert. Du er ment å skulle bruke ett sekund på hver linje, uavhengig om den inneholder tekst eller ikke.

Sjøl likte jeg ikke John Cage i flere år. Nå liker jeg han. Det han står for. Det han praktiserte. Utvidelsen av rommet. Jeg har nok alltid likt tomrommet i diktsamlinger aller best. Ikke ordene. Men plassen diktet etterlater på sida. Til meg. Som tenkende vesen.

Med faktatekster er det annerledes. Der er sidene alltid fullstappede. Det finnes ingen plass til meg. Som tenkende vesen. Som helhet. Jeg er enten med eller mot. Det er jeg imot.

Kanskje kan man også få den følelsen med diktning. Men da har man ikke oppdaget hvor mye plass det er på alle kanter av et dikt. Til deg. Som tenkende vesen. Som helhet.

Det hvite arket rundt et dikt er som en åpen himmel. Til deg. Som tenkende vesen. Som helhet.
Det hvite arket rundt et dikt er som en åpen himmel. Til deg. Som drømmer. Som del av en helhet.
Det hvite arket rundt et dikt er som en åpen himmel. Til deg.

Dette diktet er til deg. Som helhet. Som drømmende del. Av et dikt
Dette diktet er som deg. Til den delen av deg. Som tenker.
Dette diktet er en del av deg. Som hvitt ark.

Diktet savner deg.
Som helhet
Som del

Jeg er

Stillheten

Publisert av

Jeg sitter i en stol
Formet i et svaberg
Med lukkede øyne
Ut mot havet

…

Det blåser kraftig
i mot
og det slår meg
at få plasser er vel Stillheten
mer tydelig
enn på innsiden
av en vindbølge

som løfter deg avgårde

…

Inn i himmelens uendelige tilbakeholdenhet

Inn i solens intense kraftfelt

…

Og tilbake igjen
til fjæresteinenes klukkende latter
i møte med horisonten

og til pusten din
som rolig blåser

mot havet