OSLO- FRA INNSIDEN (2009)

—————————————————————
—————————————————————
Til mamma og pappa
—————————————————————
—————————————————————

PROLOG

Vent på en fin soldag.
Fyll vann på ei flaske.
Pakk med deg et rødt eple.
Og boka om ditt liv.

Legg i-poden hjemme.

La treningstøyet ligge.
Finn fram et antrekk
du en gang har likt
godt

men som du nå føler er ut
datert.

Ta det på deg.

Ta banen opp til Sognsvann.
Begynn som vanlig å vandre på hovedstien

til den indre stemmen forteller deg
at du skal forlate den.

Registrer alle tilbøyeligheter
til å ta inn på nye mennesketråkk
underveis

og forlat dem umiddelbart
når du blir dem
bevisst

Til den indre stemmen forteller deg
at du har funnet ditt sted
i sola.

Da setter du deg ned.
Finner fram vannflaska.
Og eplet.

Og boka
som nå er klar til å leses

med full effekt.


Og hvis du mot formodning kommer rundt hele vannet
uten
at den indre stemmen
melder seg:

Aksepter det.
Dra hjem.
Og prøv igjen
neste soldag.

Eller la det være.
Og les boka
i godstolen

eller på do.

——————————————————————–
——————————————————————–
——————————————————————–

På lånt moped i Bogstadveien

Så deilig det er å kjøre gatelangs i Bogstadveien
på en lånt moped

og bare være akkurat der
bak visiret
tøffende
mens jeg synger for meg selv
om det søte liv
min venn

på min vei
mot Slottsparken
hvor jeg skal legge meg strakt ned
under et tre

å skrive et dikt
om det grønne liv

og om hvordan det grønne liv i det siste har vokst seg utover sine tilmålte grenser
og inn i bybildet
i en så stor grad at butikkene i nettopp denne gata
jeg nå kjører i
er borte
og erstattet
av enorme trær
som i felleskap danner en grønn tunnel

a green mile
med militante blomsterrekker

som effektivt
skiller veibanen i to
tynne striper:

en for meg
og en for de shoppegale

og som med vinkende kronblader
ønsker nettopp meg velkommen

som en av de dem

———————————————————–

Rådhusplassen

Jeg vandrer formålsløst rundt på Rådhusplassen.

Og kjenner en sterk dragning
mot en av moderskikkelsene
som statueres der.

Jeg klyver opp
mellom beina hennes.

Og med albuene mot de store lårene
og hodet mitt hvilende mellom brystene

ser jeg mot havet.

Og det er i denne posituren det slår meg
at det jeg nå ser
ikke er det egentlige havet

men kun Oslo fjorden
med sine mange små kronglete øyer.

Og at havet er det som ligger bak alt dette
og under

Og med kroppen fylt av dette perspektivet
snur jeg igjen hodet
mot Rådhuset

som plutselig nå fremstår som et lite sandslott
bygd av ivrige små gutter

og jeg kjenner en barnlig forventning
bygge seg opp

———————————————————————-

I Spikersuppa

ble jeg idag stående
lenge
å kikke
ned
i fontenevannet

(og ble umiddelbart overrasket
over at det manglet gullfiskene
og myntene
jeg kjenner
fra så mange andre kjøpesentre

og som jeg som liten sto å drømte over
om endeløse rikdommer)

Og slik sto jeg
med senket hode
til jeg ble vàr
den varme sommergleden
som strømmet inn i meg
fra løvtrærne
på alle kanter.

Samt selveste Wergeland
med en penn i hånda
og en måke på hodet.

Og idet sistnevnte gjorde sitt fornødne
nedover dikterens bakhode

begynte jeg å skrive.

—————————————————————–

Kuba parken

Har du sett den?

Kulpen
i Kuba parken

en sommerdag?

Fra stolen som er etterlatt
ved elvebredden

på den andre siden.

Sett på den fargesterke graffitien
mot den nedslitte murveggen
fra Gud vet hvilken bygning.

Og de hengende trærne
som langslungent suger seg mot Akerselva:

Tørstende
mot sitt eget speilbilde.

Med siloene kneisende i bakgrunnen.

Så stygge, at de blir vakre
i denne sammenhengen.

Som en opplevelsesutvidende kontrast
til det grønne gresset.

Som er så grønt
at det selges i små gjennomsiktige poser
og taes med hjem
til mørke kjellere
for å lyse opp tilværelsen
også der:

Også der
vil noen ha park liv:

Og i løpet av kvelden
kommer disse noen i felleskap fram til tanken
om at få plasser her på jorda
er vel natur og sivilisasjon vakrere sammenflettet
enn nettopp der
de nå var
en sommerdag

————————————————————

Birkelunden

Det er søndag formiddag
på den gressdekte plassen
foran Peterskirka*.

Noen ungdommer
har samlet seg om en gitar
og en pose øl

og i størsteparten av parken
vrimler det av liv.

Det er den ukentlige marknaden
hvor krambodene står tett i tett og falbyr
sine lett brukte gjenstander

Alt fra sykler og dataspill.
Til møbler og kasser med bøker.
Som jeg raskt fortaper meg i

og ikke før klokka slår tolv slag
våkner jeg til live igjen
av at ungdommen spiller opp til sang
og en ung hane galer
tre ganger

———————————————————————–

Kongespeilet

Jeg setter meg i bakken
opp mot Slottet.

Med ett mål for øye:

Å telle antall farger
på ei Stokkand.

Det er morro.
Lenge.

Til de begynner å dele seg opp
i et uendelig mangfold av nyanser

og jeg skjønner
det ikke går.

Så jeg reiser meg opp.
Vasser over grunna
til den runde øya
som venter
i midten

hvor jeg smetter inn i fuglekassa
mellom trærne
og blir borte.

——————————————————————–

I le av Akershus festning

sitter Franklin D Roosevelt

Med havet på sin venstre side
og rådhuset
på sin høyre.

Mens blikket hans rolig følger
trafikken

til og fra
Aker brygge

————————————————————————

Nordre Gravlund

Av alle mulige steder jeg kunne dratt
en varm dag
i slutten av juni
sitter jeg altså her
på Nordre Gravlund
og tenker
at jeg egentlig alltid har vært drevet mot ytterpunkter
i livet
og at det nettopp er derfor jeg nå sitter her
en varm sommerdag
og puster litt dypere
enn normalt.

Fordi det er fint her.
Fordi det er helt nydelig
å se livet sprute ut på det her viset
i gress, trær og blomsters
form og farger

og for første gang høre svarttrostens toner
som munter sang.

Og inspirert av disse tidløse tonene
fra oven
labber jeg på lette føtter
mot Rudolf Nielsen grav

mens jeg tenker over hans dikt om hvordan byens
menneskeskapte virkelighet
kan holde evigheten på avstand

og det slår meg
at jeg nå er to år eldre
enn han noensinne ble

men at han
allikevel er mer levende
i Oslo folks hjerter
enn jeg noensinne
vil bli

Og midt i disse spekulasjoner rundt liv og død
blir jeg grepet av en gammel mann
som står bøyd over en gravstein.

Det må være hans avdøde hustru
som hviler der
tenker jeg

siden han griper så heftig om steinen
og liksom klemmer den mot seg

mens tårene hans vanner rosene
av gode minner

som nå vokser
i mellom dem

Udødelig
drar jeg hjemover

på lånt moped
til min kjære

——————————————————————–

Ullevål hageby

På min vei nedover flatene
mot Domus Athletica
blir jeg raskt fanget inn
av de slanke kirsebærtrærne
som lokkende svaier
langs veien.

Uskyldige
står de der
som om det kun er ved rene uhell
de innimellom bladene
viser fram
sine modne frukter

mens de frivolt lar store deler av seg
henge på utsiden
av gjerdene

mot meg

Likevel
kjører jeg fort forbi.

Det er noe med disse husene i bakgrunnen
som med sine brune kapper
og vaktsomme blikk

faktisk evner
å skremme meg

—————————————————————————

Operaen

Jeg klatrer umiddelbart mot toppen av isfjellet.

For å prøve å se tilbake
med Simon Strangers perspektiv

mot avtrykket
av èn fot

som kom vandrende hit
for syv tusen år siden
og bosatte seg her
i det som da vel måtte kunne kalles
et mulighetenes land.

Og jeg ser hvor stort det har blitt.
Dette avtrykket av Oslos første menneske.
Og hvordan det på gjøkunge-vis har prestert
å skyve planter og dyr
som da levde her
utover
i periferien
så de nå kun utgjør rammeverket
av det mennesket med tiden har skapt
i sitt bilde

med trafikkmaskinen
rett foran meg
som et åpenbart midtpunkt
med sine mange suggererende bevegelser

som nettopp fordi den tar deg i alle retninger på en gang
fanger deg
i en fortvilelse
som snevrer inn perspektivet ditt
så du tilslutt bare stirrer
apatisk
på den lille sirkelen
hvor bilene kjører

rundt

og rundt

rundt

og rundt

rundt

og rundt

Og det er kun ved å tvinge blikket ditt bort
fra dette
at også trærne og de grønne flekkene
innimellom
bygningene og bilene
kommer til syne

men ved å tvinge blikket ditt bort
fra dette
risikerer du også
at dette grønne etterhvert vil utgjøre en uforholdsmessig stor del
av bildet ditt
så du begynner å tro på
at trenden
er i ferd med å snu

——————————————————————–

Langt nede- på det nye Operabygget

Jeg vandrer langs nedre delen av Operabygget

og tenker at her må det ha vært noen som virkelig har ønsket
å trekke medienes scenarier fra Arktis
nærmere innpå livene våre

Og at det nettopp er derfor de har laget dette monumentet
over vår tid

som et isfjell
hvilende ved havet

på havet
så og si.
På gyngende grunn.

Og la oss
vandre på dette isfjellet.

Kjenne på usikkerheten under føttene våre.
Og på den måten

Ta den skikkelig inn.

Istedet for bare å la den flimre over tv skjermen.

Det må ha vært det de har tenkt.

Oppgitte må de ha vært.
Kanskje desperate.

Og for en stakket stund har det sikkert hjulpet dem.
Mens de jobbet med dette prosjektet har de kanskje kjent håp.
For fremtiden.

Men nå.
Hva kjenner de nå?

Tomhet?
Håpløshet?

Eller føler de seg rett og slett forsonet

Med tanken
på at det jo uansett kommer en ny istid
en gang.

Med blanke ark.
Og fargestifter tel.

—————————————————————-

Tigeren ved Østbanehallen

Ved munningen av Karl Johan
får jeg med vakkert felespill
i bakgrunnen
øye på tigeren
utenfor Østbanehallen.

Den skuler mot der jeg står
Tilsynelatende klar
til angrep.

Og for å prøve å forstå den bedre
går jeg mot den
og svinger meg oppå den.

Og det er derifra jeg ser
det den ser
og det er derifra jeg tror jeg skjønner
dens sinne.

Men heller ikke jeg kan gjøre noe.

Så jeg hopper raskt av.
Vandrer inn mellom de travle folkemengdene
på Sentralstasjonen

inn i togpassasjerenes ventehall
hvor den store tavla blinker ut stadig nye mulige reiseruter

og i en krok der inne
finner jeg endelig
ro

—————————————————————

To benker

Har du vært
på en av de to benkene
som møter hverandre
på baksiden av paviljongen
ved Nasjonalteateret?

Hvor man fra den ene
ser rett mot Onkel Donald
og Bjørnstjerne Bjørnson.

Og fra den andre
mot Hard Rock Cafè
og Asian express.

Der man kan sette seg ned

med store venneflokker
eller hele familier.

Fordi det er plass til det.

Eller sammen med et fransk ektepar
som diskuterer ruta si videre
mot slottet

Eller noen japanske turister
som hviler triggerfingeren
etter mye knipsing.

Men når de er dratt
sitter man da igjen alene.
Med duene

og det som er igjen av brødsmuler
i posen.

———————————————————

På tur- langs Aker brygge

Jeg kommer rekende inn
på Aker brygge.

Kledd i mitt svarte regntøy, min svarte hatt
og mine svarte sko.

I anledning den fine sommerdagen
her nede.

Det er dagen
for å se
og bli sett

Og hva er vel bedre da
enn å ta flaska i egne hender?

Så jeg graver dypt
i andres lommer

og kjøper meg ei kald ei.

Først på LEKTER`N
Så på DS LOUISE

og jeg tenker fort
at hvorfor stoppe
mens leken er god?

Så jeg kaster meg ned
på utsiden

av JEAN PAUL
med noen løse fugler

og begynner effektivt å trekke håndbaiere
ut av en bærepose.

Og før jeg får sagt:
Shim shala bim

har jeg med svidde øyenbryn
etter sigarett-ulykken med The Eternal Peace Flame
sloknet
i en kveil
rundt ankeret etter Blücher

sponset

av DNB

—————————————————————–

Aleksander Kiellands plass

Jeg oppsøker Aleksander Kiellands plass
for å skrive et dikt

og setter meg
med ryggen til:

Fontena.
Som i laksetrapplignende bevegelser
renner gjennom parken
med de store Lønnetrærne.
Og den lille kløverenga.

Og jeg stirrer.
Mot veikrysset.
Og tenker.

At jeg
i motsetning til Lillebjørn Nielsen
aldri har vært her
og sett vinter bli til vår

og at jeg derfor misliker dette stedet
så sterkt
at tankene mine drar meg bort

til der
hvor menneskene
kun er små betydningsløse brikker
i et massivt samfunnsmaskineri
som går og går
men aldri kommer
til døra.

Og den tanken
surrer rundt i hodet mitt

til den selv bestemmer seg
for å sette seg ned:

På benken ved siden av meg.

Og det er da jeg ser hvor liten den er.
I forhold til meg.

Så jeg hiver meg på 34 bussen
til Tåsen.

Tar 3 banen
til Sognsvann

hvor jeg plukker blåbær
og lager syltetøy.

————————————————————

Stortingsplassen

Det er lørdag formiddag
og sommer

så stortinget
er definitivt stengt.

Men på stortingsplassen
står en liten gruppe demonstranter
og roper taktfast:

Nei til-den iran-ske islam-ske regi-i-me
Løs-lat Poli-tiske fang-ng-er
Ja til inter nasjo-nal soli-dari-tet

Nei til tor-tur
Nei til stei-ning
Ja til fri-het

Og det er knapt noen tilhørere. Forutenom iranerne da
selvsagt
som utgjør kjernen på en 10-12 mennesker.

Men noen blitsere er der også. Med Stein Lillevolden i spissen.
Han holder et innlegg:

Om hvordan Statoils engasjement i Iran
Påvirker Statens engasjement i Iran

og etter det
er det gruppens tur igjen:

Nei- til stei-ning
Nei- til tor-tur
Ja til fri-het…

Og jeg blir imponert over hvordan de klarer
å bygge seg selv opp
til det volumet de faktisk når.

Med mannen i spissen for aksjonen
ivrig nikkende med hodet
i tråd med stemmeleiet
som igjen og igjen
farer gjennom mikrofonen.

Mens en kvinne i forsamlingen
banker takten

med en knyttneve i lufta.

Og utenfor alt dette sitter jeg.
På gresset.
På vakt.
For aktive lommetyver i byen.
Med en kaffe latte
to go

Sammen med flertallet av dagens fremmøte.

Mens blåtrikken drar seg oppover Stortingsgata

nok en gang
i rute

——————————————————————–

Vigelandsparken- en søndag

aller først

blir jeg stående å se på skaterne
ved inngangen

som har plassert opp kjegler langs en lang stripe

og nå viser fram
sin møysommelig opparbeidede kroppsbeherskelse.

Det er en imponerende skue
og det tar lang tid
før jeg når broa
mot den andre siden

hvor menneskene i all sin nakenhet
er plassert

opphøyd
til gelenderets rang
i stivnede
tydelige
positurer

og nede på broa
spaserer de påkledde menneskene

som i de fleste tilfeller
lar seg anfekte
av det de ser

og noen
stiller seg sågar opp for å etterligne
statuene

eller får dem på andre måter inn
i sine bilder:

Ei ung jente klatrer opp til en modnere
og mer barmfager kvinne

og stiller seg bak henne
med hendene på de større brystene.

Venninnen ler. Og tar et bilde. Nei to.

Før de etterligner piken med håret til alle kanter.

Da er det venninnens tur
til å bli tatt bilde av.

Og den unge jentas tur
til å le.

Mens menneskene i monolitten

ved å klumpe seg sammen
i en stor fallos

har gitt noen av sine mest priviligerte
medlemmer

hva angår plass og posisjon

en følelse av oversikt
og ansvar

over parken
forøvrig

og på toppen av monolitten igjen
hviler ei enslig måke
rede

til å fly

———————————————————–

Om å oppsøke Ullevål sykehus, til fots

Jeg merker det
med en gang jeg ankommer området.

At husene her
har sluttet å snakke sammen.

Selv bilene holder munn
stort sett.

Kjører bare rundt
i sine egne verdener.

Lukkede.

Som meg

da jeg i en søvngjenger-aktig modus
plutselig
våkner til
av at blodbussen med et iltert støt i hornet
varsler meg

om at jeg har krysset grensen
over i maskinenes verden

Så jeg famler meg ut av veibanen igjen
og søker ly under et tre.

Og det er da jeg ser det:

Hvordan gresstrående langs bakken
fremdeles lar seg bevege

av vinden

og jeg hører

hvordan de i gospelaktige bevegelser
priser Kraften

vi alle
springer ut av

————————————————————

Akershus festning**

Jeg vandrer inn mellom bygningene
på Akershus festning
spent
på om jeg vil få se
stedet
Blücher
ble skutt ned fra.

Det må ha vært spennende å stå der på post
og ta avgjørelsen
på stående fot
om å skyte
skarpt.

Og slik sørge for
at landets styresmakter
kom seg i sikkerhet.

Idag
ser liksom disse kanonene så puslete ut.
Det er ikke til å unngå det.

Og de evner kun å skyte meg tilbake til borgene
broren min bygde i lego
da vi var små

som jeg
ble sittende å leke med
i et tidløst rom

mens han
åpnet nye bokser
med nye bruksanvisninger
og nye prosjekter

Idag
er han sivilingeniør.

Og bidrar i utbyggingen av nye oljefelter
i Nordsjøen.

Mens jeg prøver

å blåse liv
i Akershus festning.

Jeg vil gjøre den levende
i mitt liv.

———————————————————————-

Nydalen

Jeg kjører ned bakken
til Nydalsbyen

og snuser inn
den nøytrale lukten

av penger
og forandring

ved parkeringsplassen
utenfor Torgbygget.

Og mot normalt
da jeg pleier å spasere opp i Gullhaugveien
hvor NAV-kontoret holder til

spaserer jeg denne dagen i motsatt retning
mot broa

som krysser Akerselva.

….

Jeg blir stående på broa å stirre
ned i vannmassene

slik jeg pleier å gjøre
når jeg skal la hverdagens tankemønstre
fare

og blir stående slik å stirre
til jeg selv svømmer
nedover elva.

Og det er først da jeg legger merke til
hvor rettlinjet den er
her i Nydalen.

At den helt mangler krikene
og krumbøydheten

vegetasjonen
og fuglelivet.

Og at den istedet for dette har brostein
og stålkonstruksjoner

hageflekker
og eksotiske tresorter

satt i system.

Og at den like før elva igjen går over
i sine vante former

ned mot Bjølsen

har dannet seg
et lite basseng

det akkurat denne dagen holder til
to familier

som lekent spruter vann
på hverandre.

————————————————————

Gamle Aker kirke

Inni kirka
bak halvannen meter tykke steinvegger
venter det meg
en ubeskrivelig stillhet

jeg aldri når fram til
fordi jeg vandrer
fram og tilbake
mellom gravsteiner og benker

på området
forbeholdt
de døde
og deres sørgende

og når gresklipperne kommer kjørende i en liten bil
blir jeg derfor stående å stirre
intenst
på en gravstein
jeg aldri før har sett

den vekker en følelse av sorg i meg

som om nettopp denne gravsteinen
har ventet
på meg
i over 100 år
og at det først er nå jeg finner den.

Jeg tar den derfor med meg når jeg drar derifra
på mopeden
som jeg stopper ved parken
på Sankt Hanshaugen

og innimellom trærne og buskaset der
hvor løvinnen med den lille løveungen
snerrer

mot de forbipaserende

legger jeg den fra meg.

——————————————————————–

Sognsvann

det regner
midt på sommeren
her på sognsvann
og jeg er derfor den eneste
som sitter her
og vurderer om jeg skal bade
etter at jeg fant ut at det var svære gjedder her

som lett spiser små andunger
men sjelden
angriper mennesker

det er fint
her på sognsvann
når det regner
tenker jeg når jeg svømmer utover
mot midten
litt sliten
og derfor litt usikker
på om dette virkelig var en god ide
men allikevel bestemt
på å la det stå til
for din skyld

for å skape litt spenning
i dette diktet
som jo ellers bare ville handlet om sjansen
for å bli bitt i tåa
av ei gjedde
noe vi vel alle kan si oss enig om at er rimelig usannsynlig
selv om det nok helt sikkert har skjedd på forsida av Dagbladet
ganske nylig
for tredje gang
på under et år

—————————————————————

En park på Bjølsen

jeg startet min vandring
i dag morges

der Mor Go`hjertas vei ender
og Bjølsen park begynner

og får raskt følge
av tre fremmede
som side om side går og leier:

To menn og ei kvinne.

Trioens midtpunkt:
en mann
er litt lavere enn de to andre.
Og sigler åpenlyst.

Det er kun de to andre som prater
med hverandre:

Om hvordan de gleder seg til endelig å få ferie snart.
Fordi de har jobbet så mye.

Og de er begge helt enige
om hva dette medfører av konsekvenser

og okker seg og stønner
i takt.

Til mannen i midten plutselig slipper taket
i de to pratende

og putter en snegle
i munnen.

Da stopper samtalen brått

og den henvender seg istedet
til mannen i midten
med et megetsigende:
«æsj»

samtidig som sneglen blir fjernet
kontant

så de kan fortsette samtalen
med hverandre

om turen kvinnen har hatt med ungene
til legoland
denne sommeren
med et tordenvær
hun aldri
har sett maken til.

Og det er midt i dette
tordenværet
jeg kjenner
at jeg må drite

lynraskt

—————————————————–

Majorstukrysset

Idag
skinner sola
og jeg har stilt meg midt i Majorstu krysset
med bustete hår
ei sliten frakk
og en ravende innstilling
til verden omkring meg

Bilene tuter
som gale
og noen
kjører farlig
nære

men ingen stopper helt opp
parkerer bilen sin
og geleider meg inn
på fortauet

——————————————————-

Grønland

Jeg har tatt turen til Grønland
en lørdag ettermiddag

og setter meg selvsagt
på Stargate

for å få følelsen av å være en minoritet
ved å drikke
en Munkholm
i sola

Og jeg blir sittende akkurat slik
å sippe
først
før jeg begynner å pimpe
Munkholm
så stemningen rundt meg
blir rent dårlig
og noen bestemmer seg
for å velte glasset mitt
i fanget.

Så jeg må vandre aleine
over Grønland Torg

med pissblaute bukser
en lørdag kveld

—————————————————————

Vaterland parken

På gressplenen
nedenfor Sas Radisson hotellet
hvor travle reisende
stopper innom
på sin vei bort
fra byen

går livet sin vante gang

med små bevegelser
og mye rå latter
i lufta.

Det er sol
og sommer
i Vaterland parken
i dag

Så når Onkel P
kommer kjørende i svarte marja
er bevegelsene fortsatt like avslappede
og en rituell uttømming
av øl bokser i Akerselva
starter

og en ung kjappis
løper fram til sjåføren av bilen
og prater
i vei

mens fingre og armer
jobber raskt
bak ryggen hans.

Det var ikke her de skulle slå til
i dag

Og i skyggen av ei tynn osp
lukker ei ung jente øynene
på ny
og fortsetter
vandringen
mot lyskilden
hun aner
langt der fremme

—————————————————

Blindern

Jeg har troppet opp på Blindern
en vanlig mandag
i august

for å skrive et dikt
om stedet.

Og blir stående lenge
å kope.

Før jeg bestemmer meg
for å spise

nistepakka mi.

Og sitter slik å drøvtygger
på de firkantede blokkene

som omgir meg
på alle kanter

men uten å forløse en dritt
av det flytende materialet jeg trenger
for å forme et dikt.

Så jeg begynner istedet å vandre.

Til jeg kjenner
at jeg plutselig fylles opp

da en ung kvinne
fra den litterære diskursen
i Vagant
kommer gående mot meg:

Med stive brystvorter.

Som stirrer meg intenst
i øynene

under en tynn bluse.

Og inspirerer meg til å skrive dette diktet
om en kvinne
du
kan fantasere om
mens du sitter
på en lesesal
på Sophus Bugge
en mandag
i begynnelsen
av august
og avkler
dette diktet
sine virkemidler
og
sitt egentlige
innhold

kanskje med en drøm
i magen
om at du selv en dag
skal skrive noe
eget

en idè
du lenge har ønsket
og få ut
av Systemet

———————————————————–

Med blåbussen til Ikea

jeg begynner alltid turene mine til Ikea
med stor grad
av optimisme
og tro
på at jeg denne gangen
skal komme fra det
med en gjennomført positiv opplevelse
av det hele

….

Og så blir jeg traskende der da
i tåkeheimen
og prøver intenst
å holde tunga rett
i munnen
og aldri slippe exit skiltene
i taket
av syne
og håper
med det
jeg denne gangen skal slippe fra det
med akkurat den hylla jeg ønska meg
før jeg dro
og ikke en som ligner
litt

og det er først når jeg får parkert
en overfylt leiebil
utenfor leiligheten min
at jeg skjønner
jeg har tapt
igjen

uten å ha det minste begrep
om hva som gikk galt
denne gangen
heller

og vel vitende
om at innen et år er omme

vil jeg prøve meg
på ny.

——————————————————–

Ella Victorias Plass

Området rundt Ella Victorias Plass
kan i første omgang virke
for avslappende
til noensinne
å kunne forlates.

Man blir rett og slett bare sittende.
Å ta inn.
Atmosfæren.

Uten det lille forstyrrende elementet.
Som kan provosere fram
en handling.

Omgitt
av Akerselvas
viltvoksende vegetasjon
på den ene sida

og gamle fabrikklokaler
fra en svunnen tid
på den andre.

Og med en sommersmoothie
i hånda.

Og to skrikende unger
rundt beina.

Som kun forsterker
idyllen.

———————————————————–

Havnabakken

Det er tidlig morgen
og jeg setter meg
på benken
øverst
i Havnabakken

selv om jeg egentlig var på vei
til et annet sted
lenger borte.

Jeg har vondt i den ene hofta
etter å ha blitt stående for lenge
på betongen
på Blå
i går

og det er nok nettopp derfor
jeg har søkt meg hit
idag

til den grønne Havnabakken
med sin praktfulle utsikt

over byen
havet
fjellene
himmelen.

Ikke noe
kan måle seg med dette

tar jeg meg i å tenke
gang på gang
mens jeg undrer meg over
om trærne
som omkranser stedet

tenker det samme?

Eller om de rett og slett er blitt leie?

Av den grønne Havnabakken
og dens utsikt

over byen
havet
fjellene
himmelen

og nå står dag ut og dag inn og lengter

etter en kveld «ute»
på Blå?

———————————————————–

Youngstorget

jeg befinner meg altså her
på Youngstorget

hvor brosteinene
ligger tett i tett

som vinduene
i regjeringsbygget

trampet ned i bakken
av flere tiårs sinte
demonstranter

men idag

helt tomt

Kun regnet tripper forsiktig
på steingrunnen

og jeg
holder meg godt under taket

hvor cafeene og butikkene ligger innrammet
i klassiske søyleformasjoner
og nisjer

og vandrer denne søylegangen
like til endes

til der hvor Lille Arkana siden år 2000
har holdt til

med astrologisk forum
og tarot kort

til salgs

————————————————————

Oslo børs

Da jeg var ti
hadde jeg en venn
hvis far
jobbet i bank.

Og uten å psykologisere for mye
vil jeg i hvert fall for dette diktets skyld
anta
at det var derfor
han samlet på små papirlapper
og kalte dem
aksjer

disse ruget han på
i en fin boks
og lot meg av og til få noen
stykker

sammen med en stadig økende følelse
av å ha mye mindre
enn det han hadde
av det som virkelig var verdifullt
her i verden

og det er nettopp denne opplevelsen
som umiddelbart dukker opp

utenfor Oslo Børs

etter på forhånd å ha undersøkt sidene deres
på internett

uten å ha blitt det spøtt
klokere:

«På markedsplassen Oslo Børs
knyttes lokale og internasjonale investorer
sammen
med børsnoterte utstedere
i et stadig økende
tempo»

kan jeg blant annet lese.

Og kanskje er det nettopp frykten
for denne ubehagelige følelsen
av ikke å skjønne
en dritt
som har holdt meg unna denne bygningen
så lenge

og som nå gjør
at jeg istedet for å prøve å forstå
hva som foregår
på innsiden
av denne bygningen
blir gående å se på blomstene
på utsiden

som definitivt smiler til meg

og trærne
som fullt ut støtter meg

når jeg kjenner meg sliten
og må sette meg ned.

————————————————————-

Landgaardsløkken

Det er på min vei nedover Industrigata
jeg plutselig får øye på
en liten grønn lunge
med frukttrær

som selvsagt lokker meg av mopeden
og inn på det myke gresset
mellom greinene.

Sterkt undrende
over hvilket formål denne plassen har
i noens liv
får jeg øye på

en lighter
på en sliten benk
som fremdeles virker
så vidt.

En innhengning
som bugner over
av alt fra solsikker og karseblomst
til purreløk og gresskar

og et rognebærtre
hvor det i toppen tripper ei lita due
uanfektet
av revens rasjonaliseringer
i det gamle eventyret

Men det er først litt lenger oppe
jeg bestemmer meg

for å sette meg ned
på en benk

med utsikt mot ei fontene
og to eksemplarer

av den mest poetiske av tresortene:
Gullregn

Og på vei ut
ser jeg dessverre også skiltet
på muren
som vitner om

«Oslos siste kjøkkenhage»

————————————————————

Sofienbergparken

Er nesten tømt
for folk
denne tirsdagen
i medio August.

Noen ammende mødre
holder tålmodig fast
sine små bylter
med blikket.

Noen lekne hunder
drar villig med seg
sine slitne eiere
på tur

og en barnehage
har forvandlet
den lille lekeplassen på området
til et tivoli

Mens de feststemte ølposene
forlengst
er flyttet inn
i trange
kalde
kjøleskap

og de mange flaskesamlerne
er nesten borte.

Kun en og annen
kan fremdeles sees syklende
gjennom parken

med et ivrig
men oppgitt blikk

mot fremtiden

Men personlig
er jeg mest opptatt av å få med meg
siste resten
av bikinikledde jenter

før høsten og vinteren setter inn
for godt

det nærmer seg nemlig nå.

——————————————————-

Nasjonalgalleriet

Etter å ha vært i bare fire rom
av Nasjonalgalleriet
kjenner jeg meg helt mettet
på inntrykk.

Det blir liksom for mye
å ta inn
så mange mennesker
og uttrykk

i en omgang.

Og jeg setter meg istedet
på trappa
på utsiden
og lurer på
hvordan nåtidens kunstuttrykk skal kunne fanges
for ettertiden

i all dens flyktighet
og utflytende
grenser.

Feks han duden som snekret sammen
et kjøkkeninteriør

og malte det med påskriften
rape me

serverte ghb
på presentasjonen

ble hentet av politiet
for udåden

og stilte opp over en hel side
i Dagbladet

med ansiktet sitt.
Tydelig stolt

av å være
en kunstner
i tiden

som jobbet med overskridelser
eller overskrifter
avhengig

av øyet som ser.

Og kun øyet som ser
vil fange nåtiden
i fremtiden

virker det som.

Hvis nåtiden i det hele tatt får plass
i fremtiden

for hvis nåtiden fortsetter å vokse
i selvhøytidelighet

også i framtiden

vil framtidens nåtid
helt utslette
oss.

Og det
er vel alt i alt

fortjent

——————————————————

Rundt møllefossen

Jeg begynner spent min vandring
oppover trappene
ved Wallmans

og kjenner raskt at lyden
av de enorme vannmassene
som brøler

mot alt de møter
på sin vei

trekker meg inn under fossefallet
i Kristiansand dyrepark

på veien
til gullgraverleiren

hvor man med litt tålmodig siling
av sand

kunne få med seg gullmynter
hjem

i en pose

slik er det ikke her

og istedet for statuer
av troll
finnes fabrikk-piker
i kobber

til minne om arbeiderne på tekstilfabrikken
nederst
i Sagveien

hvor det idag drives kafè
med tapas retter
og events

i helt eventyrlige lokaler
jeg nesten går meg vill i

men finner tilslutt veien

over broa
til Hønse-Lovisas vafler

og benken
litt nedenfor

hvor kjekke og sporty Tom
i følge annonsen

suger unge gutter helt gratis
hver kveld

med 16 år
som øvre aldersgrense

———————————————————

Handelshøyskolen BI

Det er skolestart på Handelshøyskolen BI

og en hillbillie
med lilla t-skjorte
og cowboyhatt

er unntaket
som bekrefter regelen
hva angår kleskoder.

Jeg går inn og tar rullerappa
til topps

(som vel nesten er enda høyere
enn den opp mot innsjekkingen på Gardermoen?)

og svingtrappa
ned igjen

(som helt klart er større
enn alle jeg har sett før.)

Før jeg prøver glassheisen
et par ganger

mens jeg betrakter
tomrommet
som utgjør kjernen
i dette imponerende
byggverket.

Og med en grønn limo
på utsiden

fra Moods of Norway

og et rikelig utvalg
av golf utstyr

på grunnplanet

skjønner jeg godt
at noen

ender opp her

——————————————————–

Oslo City

Jeg er rimelig sliten i hodet
i det jeg omsider finner ut
at Den Levende Planeten
ikke er å få tak i
til den rette prisen
enda

Så istedet
tar jeg turen opp i dyrebutikken
i øverste etasje

hvor jeg blir stående å se på fiskene
som svømmer rundt
i sine små glassverdener
uten å unne meg
et eneste blikk

Er de lykkelige?
Tenker jeg.

Og ser
at de antageligvis har fått absolutt alt
innehaveren av denne sjappa har kunnet forestille seg
at fisker trenger

Men timeglasset renner fort for meg
på Oslo City

så jeg rekker ikke å involvere
mannen i kassa
i mine spekulasjoner
rundt betydningen av kontakt
med Havet

for en fisks opplevelse
av helhet
og sammenheng
ved tilværelsen

og må istedet haste ut
og inn
i en ubehagelig følelse av samhold

med en gammel dame
som har stoppet opp foran en av rulletrappene

og nå fortvilet speider
etter alternative utveier

en følelse
som nok i bunn og grunn skyldes

at vi begge deler skjebne

med den gule Zetekfrosken
i Panama

————————————————————

Oslo kretsfengsel og omegn

Etter å ha krysset veien
fra Grønland kirke

blir jeg oppslukt
av fontenen
som rommer
den store mannen
i den lille båten
med en stor fisk

han er i ferd med å gi
et knyttneveslag

Og strener derifra opp
veien
mot politihuset
hvor jeg skråner inn
på den smale stien
til høyre
langs kretsfengselets
murer

hvor jeg har blitt fortalt
at venner og bekjente
av de innsatte
kaster appelsiner
med nogo attåt
inn i luftegården
til sine trengende medbrødre
og søstre

noe som vel uten tvil må sies å være en god gjerning
utfra ett perspektiv
i hvert fall

og jeg er glad det ikke er meg
det blir åpnet en dør ut for
akkurat denne dagen

så jeg må spørre en fremmed
om en sigarett
og deretter
om veien
til et sted
jeg ikke vet hvor er:

I think it`s a bit far to walk..ehh
maybe you should..ehh
svarer jeg

og prøver å få organisert muligheten
for kollektivtransport
fra dette stedet
til dette andre stedet
i hodet

men får ett lett flir i retur
og no no
it`s only half an hour
walk

for en mann som har sittet
inne
selvsagt

og som forsvinner raskt
bortover asfalten
kun etterlatende seg
et moderlig håp
i brystet mitt
i møte med ryggen
hans

om at han vil finne Veien
dit han skal

insha`Allah

Før jeg går videre mot moskeen
i Åkerbergveien
som i hellig blå
mosaikk

reiser seg mot himmelen
med en romslig kuppel
og to tvillingtårn

som lydig venter
på neste bønnerop

—————————————————————–

Botanisk hage

Det som møter meg
på veien
til Botanisk hage
er en sterk motvilje
mot å skrive et dikt
fra dette stedet.

Jeg vil ikke.
Men fortsetter allikevel
med en selvmanipulerende tanke i hodet:

At det jo uansett er et fint sted
å niste

Og jeg kommer dit med den tanken surrende
i hodet.

Og begynner å vandre
med en kjip følelse i magen
av ikke å være tilstede
i disse ekstremt vakre
omgivelsene

med byen
og bilene
som en knapt hørbar lyd

langt der borte.

Mens det på innsiden av meg
rumler
slik det jo av og til gjør

og etterhvert
dukker det opp
en uttalelse

jeg plutselig husker veldig tydelig
fra meditasjons-treffet
jeg var på
i helga

hvor en av deltagerne
hadde vært på tur
i Mexico

og blitt så imponert
av en lokal landsbygutts evner
til å skape seg
en fantastisk blomsterhage
i bakgården sin

at han hadde bestemt seg for å la disse ressursene
få komme bedre til nytte
ved å finansiere hans reiseutgifter
til universitetet

i Mexico city

….

Og jeg fikk tydeligvis ikke sagt
det
jeg i dypet av meg selv følte
da

forført som jeg var
av mannens historie
om seg selv.

Og det er først nå jeg ser klart
parallellene
til den norske familien
i nrk programmet «Den store reisen»
som ved fullført opphold
hos en av Regnskogens urbefolkninger
sendte en av guttene
på skole
med begrunnelse i
at jo alle barn har rett
til utdanning

Noe som igjen fører meg tilbake
til egen skolegang
og motviljen
jeg kjente

mot å skrive et dikt fra dette stedet
jeg ikke lenger klarer å oppleve

fordi jeg er for opptatt
av å formulere ord
på mobilen min

om det som skjer

Og trærne
kommer selvsagt ikke
med innvendinger
mot akkurat det.

De står der jo bare.
Som alltid.
I uforstyrrelig ro:

Med full aksept
for at en av parkens elever
nå går rundt i sin egen verden

og av den grunn helt går glipp av
budskapet
de formidler

i stillhet

————————————————————
————————————————————
————————————————————

EPILOG

Har du
blitt sittende

fordi du rett og slett ikke klarer
å få nok

av de vekslende fargene på himmelen?

Mens tankene suser
fra trekrone til trekrone

og dag
blir til natt
og dag
igjen

og du
bare er

en ivrig sopp
i høstmørket

en døsig flue
i tidlige vårtimer

——————————————————-

——————————————————-

* Jeg var akkurat denne dagen av den oppfatning at navnet på kirken jeg befant meg med var «Peterskirken», noe som åpenbart påvirket dikt-forløpet, og jeg ble faktisk ikke oppmerksom på at navnet var feil, og at denne kirken på Grünerløkka egentlig het Pauluskirken, før Christian Kjeldstrup påpekte det, på min korte tur innom Aschehoug Forlag.
** Også her forvekslet jeg navn, og sted, og fikk dermed et helt annet dikt enn om jeg hadde hatt den historisk korrekte kunnskapen på plass i forkant av diktskrivningen. Men er fornøyd med det som ble til istedet. Er det ikke sånn med alle våre opplevelser av verden, at de først og fremst baserer seg på midlertidige hypoteser..?

—————————————————————————————————————–

Takk til fotografer som har delt bilder med meg på nett:

JD the photog, for bilde av oslo by night
Marionzetta, For bilde av statue på rådhusplassen
Alexandros Daskalakis, for bilde av stokkand
Tripwolf, for bildet av kongespeilet i slottsparken
France42, for bildet av Henrik Wergeland i spikersuppa
– Per Ervland, dinside.no, for bildet av trafikkmaskinen ved operabygget
– Sølve Sundsbø, DN.no, for bildet av operabygget
Rana kameraklubb, for bildet av tigeren utenfor østbanehallen
Cascadian, for bildet av monolitten
-Boleno/Bolero? på flickr (deg fant jeg dessverre ikke tilbake til), for bildet fra Kuba Parken
The eternal peace flame org (fotograf ikke oppgitt), for bildet av TEPF.
Chino, for bilde av moped
piaks, for bilde av caffe latte
Fremtid i nord, for bilde av plakat med «Løslat politiske fanger»
hivemind, for bilde av svart flue
BlogNorway, for bilde av stortinget
To peg with love, for bilder av piken med håret i vigelandsparken
Digitalt museum, for bilde av majorstukrysset
kbinstitute, for bilde av munkholm
Eivind M, for bildet fra Havnabakken
Blognorway, for bilde av oslo børs
Änglavinger, for bildet av gullregn
MaxDaGoodman, for bildet av Moods of Norway
Assabur, for bildet av moskeen i åkerbergveien
BBC, for bildet av zetek frosken