In psychogeography, a dérive is an unplanned journey through a landscape, usually urban, on which the subtle aesthetic contours of the surrounding architecture and geography subconsciously direct the travellers, with the ultimate goal of encountering an entirely new and authentic experience. Situationist theorist Guy Debord defines the dérive as «a mode of experimental behavior linked to the conditions of urban society: a technique of rapid passage through varied ambiances.»

I motsetning til Guy Debord og situasjonistene, hadde jeg langt lavere ambisjoner for mitt «Oslo- fra Innsiden» prosjekt. Det sprang utav tre viktige faktorer:

1. En total mangel på tiltro til muligheten for å kunne skape et «estetisk objekt»- noe «litterært», «poetisk». Altså at en type språk skulle være noe mer litterært/poetisk enn noe annet. En følelse som ikke skyldtes manglende tiltro til egne evner, men heller det motsatte. Altså at jeg hadde sett noe andre ikke hadde sett (for eksempel redaktørene på forlagene jeg nettopp hadde takket nei til videre samarbeid med: Christian Kjelstrup på Aschehoug og Frederik Lønstad på Cappelen Damm); nemlig at poesien potensielt kan finnes i absolutt alle fenomener; i alle typer språk- og utenfor språket. At poesien rett og slett alltid kommer innenfra- Fra subjektet- i møte med verden, presentert gjennom språk/tekst, eller ikke.
2. En overbevisning om at uansett hvor objektive vi forsøker å være- er vi allikevel alltid subjektive. Det finnes rett og slett ikke måter vi kan «overvinne» vår subjektivitet på. At uansett med hvilket verktøy (foto, film, diktafon, penn, den vitenskapelige metode) jeg hadde nærmet meg Oslo by, ville det primært vært mitt indre system av tanker, fantasier og følelser som kom til syne, i ulike former, mer eller mindre fordekte. Uansett hvor deskriptivt ens språk er, er det dermed like fullt primært et symbolsk språk; med en kun delvis tilgjengelig «bakside».
3. En vilje til, på tross av ovenstående overbevisninger, å representere dette subjektet, enkeltmennesket, i verden, på en måte som falt meg naturlig, i det utvidede øyeblikket som skal til for å la seg forme av et dikt.

Rent praktisk fungerte det slik at jeg flere ganger i uka, når jeg «kjente meg inspirert», i løpet av en periode på tre måneder, tok av gårde fra studentleiligheten på Kringsjå, på moped, og kjørte dit «intuisjonen» ledet meg- i dette lignet prosjektet på situasjonistenes begreper om derive/drift, men i motsetningen til for situasjonistene handlet prosjektet mitt om å vise meg selv- hvem jeg var/er- ikke å vise andre hvem de er. Mitt mål var altså ikke å avsløre samfunnet- som sådan- men å avsløre meg selv- som sådan; nærme meg kjernen mitt liv springer ut av. Derfor kjentes det også riktig å beholde både original form på prosjektet, tekstlig sett, og eventuelle innholdsmessige «feil» jeg i etterkant av skrivingen så at jeg hadde skrevet inn i diktene mine- som for eksempel ombyttingen av Oscarborg festning med Akershus festning, og sammenblandingen av Peterskriken med Pauluskirken- begge faktaene var del av den jeg var- på det tidspunktet jeg skrev diktene. «Oslo- fra innsiden» handler således dypest sett om hvem jeg er- gjennom en 3- måneders periode av mitt liv- fra juni-august 2009, så overlater jeg til andre evt å trekke horisonten videre enn det. Og jeg trodde altså ikke det var omgivelsene som primært dirrigerte meg hit og dit- på et ubevisst plan- som situasjonistene- men min egen vilje til å vikle ut mitt Selv.

(At mopeden er avhengig av veier for å kunne komme seg frem, og at diktet er avhengig av alfabetets 29 bokstaver, for å kunne uttrykke seg, synes jeg ikke er tunge innvendinger mot prosjektets mål og mening, men interessante ting å grunne over betydningen av)