Svar til Gunnar Wærness III

Hei Gunnar.

Det jeg kjenner behov for å påpeke her, er at jeg aldri har søkt å diskutere «den litterære kvaliteten» i diktene mine. Den dimensjonen er det du som har brakt på banen. Du har gjennom dine svar konstruert en lærer/elev relasjon, hvor motstanden jeg utviser mot dine råd om hvorfor jeg bør skrive (og lese) annerledes enn det jeg gjør, vekker til live minner fra da du i «hine hårde» tok imot råd fra skrivepedagogene dine (i Bø?) Eldrid Lunden og Eva Jensen.

Du gjenkjenner i mine svar din egen motstand mot og gradvise tilpasning til rådene du da fikk, og tolker dem (utelukkende) som et forsvar mot å innse at diktene mine ikke holder vann. Du berører bare lett mine tanker om grunnleggende forskjeller i leser-respons, og opprettholder et hierarkisk forhold mellom ulike lesere, hvor de med lengst erfaring alltid trekker det lengste strået. Og hvor de yngste for enhver pris (kvalme, tårer) må tilpasse seg.

Jeg har dog aldri tenkt at du er/har vært «på jordet». Jeg anerkjenner fullt ut dine lesninger av diktene mine. Som dine lesninger av diktene mine. Men utgangspunktet for denne skriftlige samtalen var nettopp min opplevelse av at vi har utrolig ulike oppfatninger av hva god diktekunst er. Jeg har vært på biblioteket og lånt bøkene dine, uten å skjønne så mye av hva de handlet om. Jeg har «Verden finnes ikke på kartet» i hylla mi, uten at jeg har fått så mye ut av diktene i den. Det mest interessante i den boka, for min del, var tekstene som fortalte om hva diktene handlet om og hvorfor de handlet om det de gjorde. Og i disse tekstene opplevde jeg det som høyst imponerende hvor mye du klarte å hente ut av tekster som i meg ga intet.

Jeg har også lagt merke til hvilke ord du i den offentlige samtalen benytter deg av når du omtaler den dårlige diktekunsten. Ordene «svermerisk», «sentimental» og «føleri» virker å ha en særskilt negativ ladning for deg.

Og utgangspunktet for denne skriftlige samtalen var altså å få ditt blikk på mine dikt. Jeg forventet aldri en tommel i været! Det jeg ønsket var å lære mer om din måte å se dikt på. Og dermed og om hvordan mange i dag leser dikt. Du er så vidt jeg kan forstå blant de mest anerkjente samtidspoetene vi har, og må av den grunn beherske samtidens forhold til poesien bedre enn de fleste. Fremtidens dommer kan ingen av oss spå om.

Og jeg er helt enig i at poeten må innordne seg visse konvensjoner når han skriver. Men vi virker å være uenige i hvilke disse er. Jeg omgir meg med en del rekvisitter og utsagn som indikerer noe om hvilke betingelser jeg selv ønsker å bli forstått utifra. Og er generelt av den oppfatning at ethvert menneske, og dermed også enhver dikter, i størst mulig grad bør få sette disse rammene selv.

Jeg mener selvsagt da også at dette privilegie bør få gjelde litteraturkritikere/lesere. Og er derfor ikke ubetinget enig i Erlend Loes påstand om at et åndsverk må leses på dets egne premisser.

Isåfall ville jeg blankt måttet avvise din lesning av mine verk. Rammen for MØRKEROM er at det er en psykoterapeutisk prosess. Dette har jeg understreket med en undertittel ,som alle jeg har snakket med, utifra estetisk/litterære hensyn, har rådet meg til å droppe. Jeg har tilegnet den til de menneskene som jeg møtte ukentlig, gjennom en fireårig prosess med psykoanalytisk gruppeterapi. Som jeg også har takket til slutt, sammen med i denne sammenhengen andre vesentlige personer/instanser. Og det er som uttrykk for/ bobler fra en psykoterapeutisk prosess jeg ønsker at boka skal leses. I dette ligger det for meg også et spark mot Karl Ove Knausgårds «mannete» utspill om at han aldri i livet ville gått i (psyko)terapi.

En viktig del av denne prosessen var å uttrykke meg overfor andre mennesker (spesielt venner og familie) om ting jeg tidligere hadde holdt inne. Og som jeg har sagt til deg i mailform, er det innenfor rammene av en sånn tolkning at «Vindmøllene vet» på ulike måter fremstår som et adekvat bilde: Å uttrykke følelser man har båret på i årevis, fra for lengst passerte situasjoner og sammenhenger, handler ikke nødvendigvis om å opprette en dialog med andre. Det kan være et uoverstigelig gap mellom der man er selv, og der de man henvender seg til befinner seg. I mitt særskilte tilfelle, var jeg sykemeldt fra jobb og studier, og på de fleste måter satt ut av både normalt samfunnsliv og måten folk flest fungerer, i sine travle hverdager. Når du sier at elementene som ER i diktet ikke interagerer med hverandre mer enn olje og vann gjør, er jeg dermed helt enig, jeg er bare uenig i konklusjonen din om hva dette gjør med diktets kvalitet.

I fortsettelsen av en slik tolkning tenker jeg heller ikke at det er spesielt søkt å tenke seg at de trygge rammene du beskriver med vindmøller og landlig idyll også kan fungere nettopp som bilde på den terapeutiske situasjonen i seg selv (Dog kanskje mer i individualterapi enn i gruppeterapi). Utbrudd, for eksempel mot en terapeut, utspiller seg som regel i særskilt rolige omgivelser. Det er nettopp fraværet av her og nå konflikter som gjør analysanden istand til å konstruere konflikter i en situasjon som ingen konflikter har, for gjennom det å kunne forstå dem på ny måte, i samtale/diskusjon med en terapeut og seg selv. Det blir åpenbart for begge parter at konflikten primært utspiller seg i analysandens indre (som resultat av hans/hennes fortidige erfaringer). Slik jeg har tenkt at det er åpenbart for enhver leser at konfliktene som utspiller seg i den lille billen er konflikter billen må deale med på egenhånd (til jeg leste Tone Tofts lesning av diktet. Som faktisk plasserer ansvaret for billens følelser i vindmøllene. Og etter min oppfatning begrunner sin tolkning godt, utifra hennes emosjonelle/geografiske omgivelser.). Samtidig som det at vindmøllene «vet» kan indikere at de forstår i hvert fall deler av billenes situasjon, og at det at billen er «langt bak» dem, kan indikere at de selv har gått en lang vei for å komme til forståelse av det billen i diktets nå gjennomgår.

Og innenfor rammene av min tolkning fyller også de andre antromorfismene jeg har brukt de kommunikasjonstekniske kriteriene jeg stiller til dikt. At folk flest kun i liten grad har konkret erfaring med psykoterapeutiske prosesser, og kunnskaper om mangfoldet av metoder som faktisk finnes innenfor feltet, har jeg kun begrenset mulighet til å gjøre noe med.

Så ja, i det psykodynamiske drømmelandskapet jeg fortolker mine dikt i settes ting i bevegelse på grunnlag av mine assosiasjoner til dem. Så får andre tolke annerledes.

Konklusjon: Ulike mennesker, med ulike erfaringer, gir ulike lesninger. Punktum. Og det er nettopp det som er så spennende både med gruppeterapi og diktekunst. At man aldri helt kan forutsi andres opplevelser av det man søker å uttrykke.

Men forutsetningen for å skape bevegelse i seg selv er uansett å vise fram sin egen måte å se ting på: Sånn ser Følelse X ut for meg.

Takk Gunnar! for at du deltar i denne samtalen med ditt uhyre skarpe leserblikk, og ditt sympatiske vesen. Jeg har lært så mye av denne utvekslingen!

Er det riktig av meg å kategorisere din intuitive tilnærming til poesien som grunnleggende nykritisk?

Selv tenderer jeg som du ser mot å være psykoanalytisk symboltenkende.

OJ