Sanntidskunst

Jeg kom over et stykke sanntidskunst i dag
på gata;
en grønn kork av plastikk som noen hadde etterlatt
alene
uten flaska
som kan gi den sin nyttefunksjon
som kan gjøre den til en del av samfunnsmaskineriet

«Bris»
sto det
da jeg løftet den opp i hendene
kikket på baksiden av den
og prøvde å forstå
hva dette egentlig skulle bety

men var sjanseløs

så jeg dro opp på universitetet med saken
og fikk et langt foredrag om Duchamp,
Warhole
og noen andre jeg nå ikke husker navnet på.

Det var visst ikke meningen at man skulle «forstå» dette.
Såpass forsto jeg.

Ways of living

Inneforståtte
som vi etterhvert er blitt

med at alt snakk
om Gud`s tilstedeværelse
i ubesudlet natur

kun er uttrykk
for utopiske projeksjoner
og gammel
Romantikk

savner vi ikke lenger
levende flammer
å samles rundt

levende skoger
å ferdes i

levende bekker
å drikke fra

og en åpen himmel
hvor hvert blinkende lyspunkt
gir håp
om at menneskenes liv
har en mening

utover
det å hevde seg
i den kapitalistiske kampen
om verdensherredømme

(bilde av Nikolai Astrup, hentet fra munch museets nettsider)

Høst

Utenfor nationalteateret t-banestasjon
sitter en feit saksofonist
av vandrerslekt
og blåser ut
sin årtusenlange
historie

Til nordmenn
som haster forbi
for å rekke den neste
banen

med sine historier
skrevet
i excel
og pakket
i koffert

Selv
er jeg bare et tre
som av nødvendighet slipper mine blader
til bakken

som gule post-it lapper
adressert:

«til Gud»

(Foto: Andreas Solbakken)

Som dikter

er jeg ingen feinschmekker
som saumfarer avisene

etter nyåpnede restauranter
og fine viner

små retter
og eksotisk kjøtt

jeg er snarere en vandringsmann
som bestiger fjelltopper

og skuer mot horisonten
(vel vitende om at folk har sett den før)

mens jeg takknemlig kaster i meg
det Naturen skjenker meg

av røtter og bær