Ånd

Diktene mine er avføring av levd liv
og kan i beste fall brukes som gjødsel
i andres

som en meitemark har jeg famlet rundt i jorda
med åpen munn
og latt mørket filtreres gjennom en spinkel, sårbar
kropp

Den kroppen er nå død.

Og jeg er en skrivende engel

som svever i lyset
fra dine øyne

Vesle tussalusi. Om Olav H. Hauges lyrikk for barn

Når tussalusi kviskrar Omslag II

Regnbogane

ABC Omslag

Olav Håkonsen Hauge har interessert meg i årevis. Og diktene hans har stadig fått romme nye deler av meg selv. Flere muligheter. Etter hvert som de har blitt eldre.

Slik har det også vært i den offentlige resepsjonen av Hauge. Hans dikt har måttet bære stadig nye aspekter av den offentlige samtalen om litteratur og poesi her til lands. Det aner meg at de har gjort det med glede. At de har villet bli tatt i bruk. At de har villet bli spist. Fordøyd. Omgjort til nytt liv. Som epler. Fra en hage. Innerst i en fjord på Vestlandet. Nasjonalromantikkens høyborg. Nynorskens vugge.

Barneboken Når tussalusi kviskrar bringer således nye måter å lese Hauge på til torgs. For meg. På baksiden kan vi lese:

«Kva katten, bukken, grisen og hanen har å seie om matvanane sine, kan du lese meir om i denne boka. Du treffer også på andre rare dyr og skapningar, som beveren, tordivelen, ugla, piggsvinet, og ikkje minst: vesle tussalusi

Boken er en samling dikt Hauge opprinnelig har skrevet for voksne, de er tidligere utgitt i andre sammenhenger. I andre omgivelser. Halvparten av bokens 14 dikt er hentet fra hans femte diktsamling: Dropar i austavind, utgitt i 1966. Og hele 12 av diktene i boken er hentet fra hans første fem utgivelser, som alle ble utgitt med 5 års mellomrom, mellom 1946 og 1966. I forbindelse med hver og en av disse utgivelsene ble Hauge kraftig rammet av «psykisk sykdom». Og i fire av tilfellene ble han innlagt på Valen psykiatriske sykehus. Ved den siste utgivelsen, altså nevnte Dropar i austavind, ble han ikke innlagt, men skrev i etterkant dette i dagboka om prosessen med boka:

«Det ser ut til å gå fem år millom kvar bya. Alltid det same! Same tankane, same tilstanden. Denne gongen arbeidde eg lenger enn eg plar gjera. Kva eg fekk gjort, veit eg ikkje med vissa. Kanskje var det fyrst i mai eg slutta å arbeida? Rimeleg, eg veit ikkje visst. Det hende mange ting her. Eg knuste eikestolen, slo sund lampeskjermar av hardt porselen med knyttnevane. Til all lukke skar eg meg ikkje sund. Men handi var fælt troti etterpå. Raserianfall, utfall mot fiendar og vener. Sov i potetkjellaren for stråler, straumen var sterk. Fælt sterk. Åndene, levande og døde tala og viste seg. Og maten? På slump. Til folket mitt tok til å bera mat til meg. Eg protesterte, bad for meg, sa eg skulde hjelpa meg sjølv. For ute om nætene, stal mjølk ei natt or meierispannet til Pål. Alle dei gamle innbillingane (Er det innbillingar?) kom» *

For å kontrastere barnebokas inngang til Hauges voksendikt kunne det derfor vært interessant å lese et par av diktene på bakgrunn av dagbokteksten, og sammenligne dem med diktene slik de fremstår i Når tussalusi kviskrar. Jeg starter med diktet «Det er ikkje so fårleg» (opprinnelig fra Dropar i austavind), som tittelen på barneboka er hentet fra:

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi* kviskrar
skal du akta deg.

(s. 16)

I barneboka er diktet illustrert med et barn som tydelig ser redd ut, kikker seg over skuldra, mot en grøftekant i bakgrunnen hvor to ubestemmelige øyne lurer i mørket. Men har man startet lesningen med baksideteksten, fremstår det like fullt som en veldig uskyldig hendelse. Kanskje spesielt med tanke på at tussalusi allerede har blitt omtalt som vesle tussalusi, og blitt plassert blant «masse rare dyr og skapninger». Man tenker fort at det barnet er redd for, ikke finnes. Ikke egentlig. Det er kun barnets frykt for mørket som skaper øynene i mørket, det er noe det innbiller seg.

vesletussi Ferdig redigert til bloggen (2099 x 1795)

Leser man derimot diktet på hvit bakgrunn, slik de fremstår i hans Dikt i samling (2000), blir opplevelsen vesentlig annerledes. Da blir det mer naturlig å tenke at det er en 58 år gammel gartner som snakker i diktet. «Ein vanleg arbeidsmann», kan vi lese på baksiden av boka. Og denne vanlige arbeidsmannen beskriver to ulike kategorier av bekymringer: Den ene beskrives i de første to linjene, den andre i de to siste. Det er et hierarkisk forhold mellom dem, hvor den første formen «ikkje er so fårlig», mens den andre nettopp er det, om man ikke passer på. Det er ikke klart utifra diktet i seg selv hva det er med tussalusis kviskring som er så farlig, men leser man diktet sammen med sitatet fra dagboka kan tussalusis kviskring fint fungere som en konkretisering av dikterens indre stemmer. De som med jevne mellomrom oppsøker han og tar over livet hans på en helt annen måte en hverdagens bekymringer gjør.

Dette alvoret forsvinner i barneboken. Både på grunn av nevnte baksidetekst, men også fordi illustrasjonene tidvis følger opp tendensen til å ville gjøre diktene hyggeligere enn de egentlig er. En effekt som fort kan forsterkes ytterligere ved at vi voksne under lesningen inntar en mental tilstand av å lese for barn. Altså med utgangspunkt i en forestilling om hvordan barn opplever verden og litteraturen. Som noe lett og problemfritt.

I diktet «Lat meg gjera som tordivelen» (også opprinnelig fra Dropar i austavind) blir dette enda tydeligere:

Sorgene legg seg yver meg
og klemmer meg ned i ei boslege*.
Lat meg likevel røra på meg,
prøva kreftene, letta på torvene-
lat meg gjera som tordivelen
når han ein vårdag grev seg ut or mykdungen.

(s. 9)

I min lesning et klassisk ekspresjonistisk dikt, med romantiske undertoner*: Et lyrisk jeg kjenner seg tynget av tilværelsen, og anvender (av mangel på bedre alternativer?) sin egen fantasi for å komme seg løs, bli fri. Og det er her verdt å merke seg at det lyriske jeget slettes ikke er fri fra det som tynger han i diktets nå, snarere ber han om å bli sluppet fri en gang i fremtiden- og anvender et bilde, en simile, for å si noe om hvordan han ser for seg at denne frigjørelsen kan foregå. Som tordivelen. Diktet er altså en elegi- en klagesang- over tilværelsens faktiske betingelser- slik de oppleves i et gitt øyeblikk.

I barneboka oppleves det derimot ikke sånn, i det hele tatt. Vi har gjennom baksideteksten på boka allerede fått inntrykk av at boka primært handler om dyr, fugler og insekter, ikke mennesker, og hefter oss derfor ikke ved at det faktisk er et menneske* som snakker- at det ligger et menneske klemt ned i ei boslege, og ber til oss, eller høyere makter, om å bli fritatt fra sin tunge skjebne. Illustrasjonene hjelper oss i dette tilfellet heller ikke i formidlingen av det tyngende aspektet i diktets eksplisitte utsagn; på den ene sida kan vi se en tordivel som kravler oppå jorda, og som dermed (allerede) er fri- og på den andre sida får vi øye på et barn som sykler- uten hender- med sola midt imot. Dette til tross for at fire av diktets seks linjer jo faktisk handler om et menneske, og tordivelen kun bringes på banen i diktets siste to linjer, og da som et bilde.

Sykling uten hender

I boka Regnbogane, som også er et knippe voksendikt, samlet med det formål å utgies for barn, synes jeg produsentene har lyktes bedre med å formidle de mørke tonene i Hauges lyrikk. Wenche Øyens duse, dempede illustrasjoner kler rett og slett diktene hans bedre. I tillegg er boka uten baksidetekst, så vi i mindre grad enn hva tilfellet var med Når tussalusi kviskrar åpner den med styrt blikk. Dette handler ikke primært om fugler, kyr eller snømenn, selv om de alle blir brukt som bilder i boka, men om tanker og følelser knyttet til det å være menneske, og hvordan dette indre i inspirerte øyeblikk kan speile seg i sine omgivelser og gå opp i en større enhet, et dikt:

Vintermorgon

Da eg vakna i dag, var rutone tilfrosne,
men eg glødde av ein god draum.
Og omnen slo varme ut i romet
frå ein kubbe han hadde godna seg med um natti.

(s. 12)

Det gis således rom for et mangfold av stemninger i boken, også triste:

Snømenner i grøn hå

Ingen hadde venta snøen so tidleg.
Ungane drog ut kjelkar, laga snømenner, bygde hus.
I dag er det sol og mildt att. Snømennene
stend att åleine og græt i grøn hå.

(s. 10)

Og det triste elementet her er selvsagt ikke at snømennene står igjen alene og gråter. Snømenn har da vitterlig ikke følelser (slik som mennesker, dyr, planter og insekter potensielt kan ha). Eller at sola skinner på himmelen, for den saks skyld. Men at snømennene faktisk representerer noe. De har gjennom diktets tidlige linjer blitt ladet med barnas følelser. Gleden som sprang frem i dem i møte med den tidlige snøen. Forventningene som bygget seg opp til snømenn og hus. Forventningene som nå smelter bort. Svinner i grønt gress. Og selv om barna i fremtiden vil få nye muligheter til å bygge seg både snømenn og annet, er det nettopp det triste i solens fremkomst akkurat denne dagen diktet velger å dvele ved, om vi tar utgangspunkt i dets tittel.

Og Øyen fanger på glimrende vis opp denne spenningen med sine illustrasjoner; den ene tegningen er med glade barn, i fart, lek og spenning, den andre, større i omfang, fordi den peker mot diktets tittel, av smeltende snømenn på grønt gress. Passive, prisgitte. Så livaktig laga at man helt gripes av følelsen av å være vitne til noe høyst tragisk, en solens massedrap, på høylys dag. Ungegråt som langsomt siger ned i mørk jord.

Snømenner Klippet

Og jeg er av ovennevnte grunner av den oppfatning at boka Regnbogar i større grad enn Når tussalussi kviskrar rommer Hauges univers på en bra måte. Fordi den ikke prøver å pynte på diktenes mørkere sider.

Denne oppfatningen blir også forsterket i møte med Hauges egne dikt i ABC, de eneste han faktisk skrev for barn. Og som vi kan anta at i hvert fall i en viss grad ble illustrert i samarbeid med forfatteren selv, av kona hans Bodil Cappelen. Også der er det mangfold i det menneskelige tanke og følelsesliv som gjør seg gjeldende. Til tross for at bokas primære mål virker å være en vilje til å lære bort språk, til barn. Rim og rytme. Hva bokstavene faktisk kan brukes til. At de kan brukes til noe.

Kvar får gapa
som Gud har skapa,
sa apa.

For en litteraturstudent blir det selvsagt fristende her å gå «dypere» inn i dette dikteriske landskapet. Notere seg at den som snakker om Gud, faktisk er en ape, og ikke et menneske. Gruble over om dette sier noe om forfatterens forhold til religioner, eller om det heller sier noe om hans forståelse av dyr, aper, se om man finner andre utsagn i andre dikt, i hans dagbøker, som støtter oppunder, som motsier. Sammenligne utsagnet med Nietzches utsagn om overgangen i kunsten fra romantikk til modernisme:

We wished to awaken the feeling of man’s sovereignty by showing his divine birth: This path is now forbidden, since a monkey stands at the entrance*

Men siden boka er skrevet for barn, og har tittelen ABC, kjennes slike tilnærminger fort litt overspente. På illustrasjonen som utgjør tekstens umiddelbare omgivelser får vi tross alt øye på tre aper som leker, svinger seg i trærne og spiser bananer, kaster skallet på bakken, og lar det ligge.

Aper som gaper - Klippet

Teksten veksler ellers hyppig mellom ulike stemninger/tilnærminger til livet: En leke-drage fyker til værs og går tapt under bokstaven D, tre biller diskuterer alvorstungt moral under bokstaven B, og ei ærfuglmor «ror» kjærlig rundt på havet med sine unger under bokstaven Æ. Men aller mest inntrykk gjør kanskje allikevel bokstaven K:

Me kakkar på
hjå alvorsmannen K
og spør kvar er katten?

Då vert han ikkje blid
og smeller døra i –
Det var han som skaut
katten til Tuva,
flådde han og sydde seg huva

Det føles umiddelbart rart å forholde seg til pedagogikken i dette. Om målet er å få barn positivt innstilt til språk, til bokstaver, er det da lurt å gjøre dem redde for bokstaven K? Den som er så mye brukt. Med Q`en er han romsligere:

Dette er ein Q ,
den brukar ikkje du.
Men kast han ikkje vekk,
du treng han i Quebec!

Min eneste mulige tolkning av pedagogikken i dette er at Hauge, som jeg allerede har vært inne, ønsker å inkludere hele livets aspekter, i sin formidling til barn. At han mener at også det mørke bør plasseres sentralt. Cirka midt i alfabetet.

Og for igjen å vende tilbake til Når tussalussi kviskrar er det nettopp denne boka som i størst grad har fått meg til å lese Hauge på nye måter, slik jeg innledningsvis nevnte at Hauges barnelyrikk hadde gjort. De grepene jeg i det ovenstående har argumentert for at er «feil» ved boken, har nemlig glimtvis ført meg nærmere den såkalte profil-generasjonens lesninger av Hauges dikt.

I denne lesetradisjonen, som Jan Erik Vold var den fremste talsmann for, var det tingene i verden dikteren primært var, eller burde være, opptatt av, ikke sitt eget indre. Vold innlemmet således Hauge i sitt begrep om en «tingdiktning»:

«De bygger på en ytre registrering av tings utseende, som regel menneskegjorte ting, men iblant også fra naturen, gjengitt med presise detaljer, men tingen alene, her er ikke noe menneske med.*»

og i Volds teleologiske fremstilling* av både diktekunsten som sådan, og hver enkelt dikters særegne utviklingsvei, handlet dette om fremvisningen av psykologiske fremskritt, på vegne av seg selv, på vegne av menneskeheten. Her et annet sitat fra Volds første grundige artikkel om Hauge; «Det går an å leva i hverdagen òg», første gang publisert i 1967, altså ett år etter utgivelsen av Dropar i Austavind (og skrivingen av nevnte dagbokssitat):

«Denne frigjøringsprosess kulminerte med Hauges forrige bok Dropar i austavind (1966), der jeg-opptatthet og underkastelse av livets ublide kår har løst seg opp i ting-opptatthet og aksept av livets kår, de blide så vel som de ublide, poeten har vunnet overskudd nok til å interessere seg mer for tingene omkring seg enn sorgen inni seg, verden teller mer enn jeg`et»

Hvordan 28-årige Vold har lest denne utviklingsveien inn i 58-åringen Hauges dikteriske arbeider er ikke lett å forstå. Men at beskrivelsen i liten grad rommer Hauges egne erfaringer under skrivingen av boken (slik de er gjengitt i dagboksitatet- og tilsvarende dagboksitater fra samme periode) er i alle fall sikkert*.

Kanskje har også Vold i sitt møte med Dropar i austavind lest om «vesle tussalusi», om tordivelen og «andre rare dyr og skapninger»- og sett dem som gode eksempler for den «glad modernismen» han fra midten av 60-tallet av så vokse frem i Norge- En nasjon han mente i for stor grad hang igjen i «gammeldags» ekspresjonisme, symbolisme og romantikk innen poesien, og i livet forøvrig* . Kanskje har også Vold for sitt indre blikk i møte med «Lat meg gjera som tordivelen» sett for seg et barn som sykler uten hender, og tenkt muntert for seg selv: So much depends upon a bicycle.

Og det finnes selvsagt like mange lesninger av Hauge som det finnes lesere. Men å se ting fra andre hold, innenfra, har gjort min egen vilje til å ville annektere diktningen hans, som uttrykk for mine egne overbevisninger og erfaringstolkninger i livet, synlig. Jeg tror all vakker diktning kan ha den effekten på folk. At man får lyst til å gjøre den til sin. Noe som også kan være en bra ting. Lyrikk er det nemlig nok av til alle. Det er ånd. Og Hauge er således som et tre. Et symbolsk tre. En naturens skapning. Han er bærekraftig og tar ikke skade av at vi plukker av hans frukter. År etter år. At vi klatrer i hans greiner. At vi for en tid sitter undrende i hans diktning, og kikker ut mot verden. Eller innover i oss selv.

———————————————————————————–

Fotnoter (Innenfor denne bloggens format var det dessverre ikke mulig å få med tallbenevnelsene underveis)

*1 10.07.66. Fra Hauges dagbøker. Bind 3, s 17.
*2 Helt konkret er tussalusi et vestlandsord for skrukketroll, men siden skrukketroll verken kviskrar eller er noen man som menneske generelt bør akte seg for, kjennes det i møte med dette diktet nødvendig å gjøre det harmløse insektet til gjenstand for videre litterær fortolkning.
*3 Ordet «boslege» hadde jeg litt problemer med å finne ut av hva betydde, men delte det etter tips fra Hadle Oftedal Andersen i to- «bos» og «lege», og kunne deretter finne disse mulige betydningene i nett-ordboka til uio: 1. «bos»- som betyr a. sengehalm b. avfall av høy og halm c. smått avfall, og 2.«lege»: som kan brukes som det bokmålske leie- altså liggeplass.
*4 Med romantiske undertoner mener jeg her tendensen i romantikken til å lete etter prosesser «i naturen» som kan ha gyldighet også for mennesker. En tankegang som rommet troen på at også mennesket er en del av naturen, og kan gjennomgå tilsvarende sykluser som det ser rundt seg, i andre arters livsutfoldelse.
*5 det må man jo anta at det er, siden det er stand til å benevne tordivelen som tordivel
*6 Sitatet er hentet fra Rosalind Krauss artikkel «Grids». October, vol. 9. MIT Press, 1979. s. 50-64.
*7 Fra Jan Erik Volds artikkel «Det går an å leva i hverdagen og», publisert i 1967, ett år etter Dropar i austavind, og skrevet hovedsakelig med tanke på denne. Her sitert fra «Under Hauges ord», s 25.
*8 Her låner jeg både begrep og enkelte tanker fra Sissel Furuseths artikkel «Historiefremkalling eller historieforfalskning- Jan Erik Vold og modernismedebatten(e)», fra boken «Jan Erik Vold og Jan Erik Vold» (2000).
*9 Det hadde han jo heller ikke mulighet til, da dagboken først ble tilgjengelig for offentligheten i 2000. Et interessant spm er for øvrig i hvilken grad den hadde blitt vektlagt, om den hadde vært tilgjengelig, i en tid da nærlesningen og det nykritiske oppgjøret med den historisk-biografiske skolen etter Francis Bull her til lands var i sin sterkeste periode (Atle Kittang og Asbjørn Aarseths «Lyriske strukturer» kom i sin første utgave i 1968, og fikk raskt stor innflytelse)
*10 Se for øvrig Ole Karlsens «En sykkeltur gjennom Jan Erik Volds Olav H. Hauge-lesning», fra boka «Jan Erik Vold og Jan Erik Vold» (2000).

Bibliografi:

– ABC. Olav H. Hauge/ Bodil Cappelen. Det norske samlaget. 1986.
– Dagbok. Band III. Olav H. Hauge. Det norske samlaget. 2000
– Jan Erik Vold og Jan Erik Vold. Ole Karlsen (red.). LNU/ Cappelen akademisk forlag
– Når tussalusi kviskrar. Olav H Hauge/Inger Lise Belsvik. Det norske samlaget. 2008.
– Regnbogane. Olav H. Hauge/ Wenche Øyen. Det norske samlaget 1983.
– Under Hauges ord. Jan Erik Vold. Det norske samlaget. 1996
– Dikt i samling. Olav H Hauge. Det norske samlaget. 2008.

Audun Mortensen- «27 519 tegn med mellomrom»

Audun Mortensen Omslag

(Omslaget til Audun Mortensens «27 519 tegn med mellomrom»- Tatt fra Flamme forlags nettsider)

I «Estetikken som politikk» skriver Jacques Rancière om hvordan kunsten ikke lenger er politisk på en eksplisitt måte, men at den i stedet virker politisk på to måter:

a- Ved å skape en portal for det moderne mennesket inn til en annerledes værensdimensjon- ofte forstått gjennom Kants begrep om «det sublime».
b- Ved å skape en ny anordning av tingene som utgjør våre felles omgivelser- noe som bidrar til å endre våre holdninger til/oppfatninger av disse.

Det er primært i denne siste kategorien at Audun Mortensens diktning opererer. Han omrokkererer (hvis vi tillater han det) på våre oppfatninger av boken som verk ved bla å plassere tittelbladet og kolofonsida inne i boka. På bokas bakside, som ofte på forførende vis oppsummerer en boks innhold, skrives det i stedet om bokens konkrete rammebetingelser, i form av særdeles «tørre» fakta (antall tegn, bokas lengde/bredde i cm, papirtykkelse, forfatterens royalty etc). Og fremsida er helt blank, uten indikasjoner på at det finnes noe av interesse her om man blar om. Og som om ikke det var nok er bokas permer unormalt tykke, som for å indikere at denne bokas innhold har tykke murer rundt seg, som leseren må forsere, om han/hun vil komme inn til en adekvat lesning av boken.

Det er derfor primært en form for performativt koketteri når Mortensen til Klassekampen (25. mai 2013) uttaler at han er «en av de mest konvensjonelle forfatterne i Norge». I norsk sammenheng er det ukonvensjonelt i seg selv å bruke begrepet konvensjoner om tegnene som utgjør litteraturen, og ikke om litteraturens innhold, altså hva tegnene i litteraturen peker mot. Det blir litt som å dytte tunga ut av munnen mens man prater.

Bruker man Rosalind Krauss essay om «Grids» (rutenett), her anvendt på litteraturens tegn, kan man snakke om at tidligere tiders litteratur anvendte litteraturen som et vindu inn/ut mot et tredimensjonalt rom, mens den modernistiske kunsten i stedet fokuserte på selve vinduet, i seg selv; vinduskarmen og sprossene som deler vinduet inn i et rutenett. Slik skaper Mortensen med sin fokusering på tegnene, i seg selv, et vindu inn mot litteraturen som rammeverk for menneskelige erfaring, og tar dermed bort leserens mulighet for absolutt identifikasjon med verkets innholdsmessige landskaper.

En annen morsom form for omrokkering av vårt forhold til tingene som omgir oss til daglig er hans mange referanser til popsanger; som gjennom små grep gjøres til gjenstand (om vi tillater det) for omfattende tenkning. Her «Personlighetstest (etter Beyonce)»:

Audun mortensen ss 9

osv.

Det skapes i sangen et bilde av kjønnene som er mildt sagt gammeldags. Gutten i sangen er uten evne til empati med sin kjæreste som sitter hjemme og venter på han mens han er ute med gutta og drikker øl og «ligger rundt»- med avslått telefon. Han gir med andre ord blanke faen. «Som gutter flest»- virker sangen med sin generaliserende behandling av kjønnene å uttrykke. Og mens det i popsangens sømløse identifikasjon med jeg-fortelleren- samt den kroppslig engasjerende tonen i musikkens rytmer- som i hvertfall i denne lytteren lokker til hjerneløs dans på stuegolvet- og dermed motstandsløs absorbasjon av tekstens budskap- skaper Mortensens fremstilling av teksten motstand- ved å appellere til den kritiske sansen (om man ikke bare blafrer over den som «nok en av disse evinnelige spørreundersøkelse» da selvsagt).

Undertegnedes vilje til å la seg påvirke av/gå inn i Audun Mortensens diktning har vært den mest fremtredende forskjellen fra hans første bok «Alle forteller meg om hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det». Det har ikke vært «frivillig». Og det har ikke skjedd av seg selv. Men siden EST2000 var det siste faget jeg manglet i BA-graden min på allmenn litteraturvitenskap og hovedtemaet på faget tilfeldigvis denne våren var John Cage- har det åpnet seg dører for meg- inn til Audun Mortensens univers, som tidligere var stengte. Her er min korte anmeldelse av hans første bok, i 2009 (Som jeg både leste ut og skrev anmeldelse av underveis på en flytur til italia):

audun mortensen
er engasjerende
som å spise en lollipop
foran web kameraet
og poste det på you tube

Jeg har primært vært opptatt av «emosjonalitet» (mer spesifikt: mannlig emosjonalitet, enda mer spesifikt: mine egne emosjoner) de siste årene. Noe jeg ikke opplever at Audun Mortensen har vist interesse for/evne til å gå inn i. Og at Sams (fra «Ut og stjæle fra American Apparel»- av Tao Lin) utsagn: «Jeg følte meg emosjonell i dag» (s. 80) – uten nærmere definisjoner av hva denne emosjonaliteten eventuelt rommer av underliggende mønstre i hans psykologiske grunnstruktur- mer spesifikt- var betegnende også for Mortensens prosjekter. Og det har nok vært hovedgrunnen til at jeg mens jeg har vært som mest opptatt av dette- har «fått lite ut av han» som forfatter- grunnet hans «konseptualisme». Hva nå enn det betyr.

Her er lesererfarisk mangfold med Mortensens ord:

Forfatterportrett ss 9

Man er som leser kun forpliktet av seg selv, der man faktisk er i livet, emosjonelt sett (i dypeste forstand). Og det finnes ikke fremskritt i leserpraksis, kun forandring. Evig forandring. Jeg har i løpet av mine litteraturvitenskapelige studier ervervet meg en masse nye perspektiver, som jeg kan anvende i lesningen av litterære verker, men har de gjort meg til en bedre leser? I forhold til Mortensen er jeg åpen for at svaret er ja.

Og jeg venter i spenning på at det norske litteraturfeltet skal utvikle sin forståelse av psykoanalytisk praksis. I stedet for å komme trekkende med Lacans forståelse av Freud hver gang temaet er på banen. Men det er en avsporing i denne sammenhengen.

(Klarer ikke helt å slippe taket i tanken på at jeg burde ha skrevet et eller annet om linjene mellom Mortensen og Barthes, med bøker som Le degré zéro de l’écriture (1953) i fokus. Men i denne omgang får det bli med navnedråpen. Selv om vi bloggere i vårt valg av medium er uten plassbegrensning, må vi jo fremdeles disponere tida vår på en måte som oppleves meningsfull)

Kjærlighet 2.013

Når jeg og kona er ute blant folk
bruker vi dem alltid som jury

Vi er nemlig begge konstant tiltalt av den andre
for å utvise manglende engasjement
i hjemmet

«…som om dette bare er et sted du oppholder deg
for å bli restituert til jobb…»
slynger vi mot hverandre
når vi er alene

Er vi ute blant folk
formulerer vi oss annerledes, men budskapet er det samme:

«Hen er så innmari ivrig på jobben vettu
så da må man trø til vettu
med sokkevask
oppvask
og rengjøring
vettu»

Vel vitende om at oppgavene et hjem består av
ikke lar seg oppsummere på én kveld.

Derfor kommer vi begge hjem fra fest med støtte
på at vi gjør mer enn den andre

i dette klamme, pliktbefengte stedet
kalt hjemmet

og viser til det på jobb
når kollegaer klager på innsatsen.

Skulle ønske jeg så deg mer,
min kjære
Så vi fikk pratet ordentlig sammen

Håper i alle fall du får lest dette

Anmeldelse: Den engelske hagen (Gyldendal 2013) – Henning H. Bergsvåg

untitled

(Omslagsfoto er hentet fra Gyldendals sider, hvor du også kan finne mer info om forfatter)

Bergsvågs dikt er alt annet en ekspresjonistiske. De fremstår snarere som kjølig konstruerte. Med noen bærende prinsipper/holdninger/emosjoner:

1. En anti-romantisk innstilling til språket/diktningen.

Påpekes allerede i åpningsitatet, hvor poetens kontroll over sitt materiale mer enn antydes

«Han skapte kunstige innsjøer og brukte dammer og kanaler til å omforme bekker og kilder for å gi illusjonen av at en elv rant gjennom parken…»

(s. 7)

Åpningsitatet innleder del 1 av boken, som bærer samme tittel som boken som helhet. Den gjentatte insisteringen på poeten som språkarkitekt eller språkingeniør opplever jeg som grunnleggende i Bergsvågs poesi. Håndverk er viktigere enn inspirasjon. Diktningen skal fremstå som naturskapt- ikke være det. Sammenligner man med den engelske romantikeren William Wordsworths utsagn om diktet «Tintern Abbey» blir kontrasten tydelig: «Not a line of it was altered» *. En bærende tanke i Wordsworths diktning er for øvrig at Naturen er i stand til å forandre mennesket til det bedre- og at denne prosessen best formidles gjennom minst mulig grad av kontroll over diktningen. Den skal finne sitt utløp på naturlig vis, slik hans barndoms elv Wye bukter seg gjennom landskapet han dikter fra, som en «tidløs» mumlen. I forhold til Bergsvågs diktning- som foregår i en nitidig anlagt park- bestående bl. a av steinskulpturer og en tykk mur på alle kanter- er det således klart av Wordsworths diktning har en vesentlig annerledes grunnforankring.

Et annet element som styrker antagelsen om dikterens anti-romantiske holdning er vektleggingen av ubestemt form flertall (Se anmeldelsen av Rune F. Hjemås for utdyping): «Noen erfarer smerte i diktet» (s. 9). Sitatet viser selvsagt ingenting, i seg selv, like ofte brukes det et jeg i boken for for å formidle innhold, men som helhetlig erfaring opplever jeg det slik at Bergsvåg i boken søker sin transcendens- som blikk- utenfor enkeltmennesket, mer enn inni: Et «Utsyn fra ingensteds» (s. 62)- Mer enn fra «dypet» av sitt vesen, eller sin sjel. Kanskje er det ikke egentlig noen forskjell mellom de to.

Formidlingen av «et vesentlig tomrom» (s. 19) er også påfallende. For mange av romantikkens diktere var det i den vesentlige dimensjonen av livet en meta-/ subfysisk fylde– som enkeltmennesket kunne få ta del i. Dette er for Bergsvågs jeg utelukkende en illusjonær følelse, en «lengsel tilbake til tingene.» Hans målsetning er snarere å gi «ingenting» «et sted å være» (s. 19). Vi kan her ane hans forankring i fransk eksistensialisme- selv om han andre steder også stiller spørsmålstegn med tomheten som fortelling- som mytologikk (s. 45).

2. En konfliktfylt lidenskap- muligens av «ulovlig» karakter

Som ved andre gangs lesning kommer til syne allerede på første side av boken: «Herfra et skrik» – sammen med et «savn//omgitt av murer» (s 9). Ved flere gangers gjennomlesning av boken blir jeg overbevist om at det i det lyriske jegets liv finnes to kvinneskikkelser, en utenfor murene, og en inni. Hvor kvinneskikkelsen utenfor murene bærer jegets følelse av svakhet:

«Kjærligheten når deg bare fra utsiden,
bare når du er svak, må holdes»

(s. 79)

mens den inni parken snarere begjærer jegets følelse av styrke:

«Du sa: Gjør det du vil med meg.

Jeg sa: Du er min. Åpne munnen

Åpne munnen for meg»

(s. 14)

Anvender man sin leserfantasi- kan man gi ytterligere kjøtt til de to typene lidenskap- for egen regning:

Poeten beskriver i boken et utroskapsforhold. Hvor kvinneskikkelsen på utsiden av murene er hans faste følge- Og kvinneskikkelsen på innsiden av murene er hans kortvarige elskerinne: «Jeg slapp deg til, lot deg» (s. 105)

Og går man først inn på det sporet er det mye som peker i retning av at boken er skrevet som psykologisk bearbeidning av en begått feil. Og at denne feilen er den engelske hagens viktigste omdreinspunkt:

«Det enorme steinplatået i midten av parken er idag et stort
drømmende dyr. Parkens kuk. Din hånd grep omkring pungen
min, negler, fingrer strukket. Du vrengte hud, skinn og leire,
ditt hode mellom hendene mine, mine bein om ditt hode, tungen
som slikket frem hodeformen, kastet håret bakover, vridde ut
tungen av munnen min, spyttet meg i ansiktet.»

(s. 106)

og den påfølgende følelsen, dagen derpå:

«Man kan tenke seg å våkne fra fylla med hendene omkring en
regnfylt blå presenning»

(s. 72)

Og da virker det å være en plikt jeget har pålagt seg å oppsøke denne erfaringen, inni seg – Å oppholde seg i dette landskapet. I denne parken. Å stadig vekk vende tilbake dit- gjennom ordene. Å «la solen gå ned over et mørkere landskap». Som statuer i stein skal ordene gjøre erfaringen synlig, materiell. Bak diktsamlingens murer skal den komme til syne fra alle vinkler, perspektiver.

«Det er din plikt å la deg åpne. Og fortsette å åpnes»

(s. 103)

Før det på siste side kommer frem at det for jeget er «et tonn fugler som letter» (s. 107), og at det er disse fuglene vi har fått ta del i gjennom lesningen av boken- i form av stillesittende ord- objekter.

Men denne lesingen står altså for min regning. Boken er full av muligheter. Språket er sjeldent vakkert. Bergsvågs beste. Prøv den!

———————————————————————————————

* Her fra fotnote s. 407 i «Romanticism- An Anthology Third Edition» – Edited by Duncan Wu, Blackwell publishing 2006.