Thomas Marco Blatt- intervju

BlattThomasMarco-241x300

(foto: Rolf M. Aagaard, for Kolon Forlag)

———————————————————————————–

Del 1:
Om 1920 Sørumsand (Kolon Forlag, 2012)

I sin tredje og siste diktsamling reiser Thomas Marco Blatt tilbake til hjembygda si Sørumsand, hvor han blant annet ser aktivitetene fra oppveksten i boligfeltet Lykkebo med nye øyne. Han bruker mange ulike fortellerstemmer i boka og en utpreget dokumentarisk stil. Alt fra reklameplakater for gatekjøkkenet Mix grill, til gamle statistikker over yrkesfordelingen mellom kjønnene på 40 tallet, fyller sidene. I lys av de selvbiografiske tendensene som har herjet landet de siste årene, til glede for noen, og til forargelse for andre, ville Lasso vite mer om hva slags motiver som lå til grunn for prosjektet.

OJH: Du har skrevet en bok om stedet du vokste opp, og med det i bakhodet er det første jeg legger merke til åpningssitatet, av William Carlos Williams: «We go on living, we permit ourselves to continue» (min utheving). Er det en form for skyldfølelse som mentalt har drevet deg tilbake til Sørumsand?

TMB: Ja, jeg skal ikke nekte for det. For meg er 1920 Sørumsand et møte med et tettsted som også er «et lite stykke Norge». Samtidig er det et møte med et subjekt som ser de Andre på nytt. Det er i høyeste grad også et subjekts møte med seg selv og hendelser knyttet til 1920 Sørumsand, som også rommer skyld, skam og fortielse. Et sentralt spørsmål er derfor: Hvordan har dette «lille stykket Norge» virket inn på jeget og menneskene? Jeg ville aldri skrevet om Sørumsand hvis jeg anså det som Paradis på jord.

OJH: Så det å gi episoder fra oppveksten en poetisk form har hatt en terapeutisk effekt på deg..?

TMB: 1920 Sørumsand er ikke i første rekke en selvbiografisk diktsamling, det har aldri vært et mål å skrive om min autentiske barndom. Men det foregår en viss selvframstilling, jeg skriver jo om et subjekt som bor i det samme huset som jeg bodde i, i den samme gata, på det samme stedet. Det er et jeg som deler min oppvekst og min klassebakgrunn, i et samfunn preget av ferdighus, innflytting og tilsynelatende trygge omgivelser. Som sagt, Sørumsand er et lite stykke Norge, og jeg føler meg verken mer eller mindre ferdig med Sørumsand nå enn det jeg var før jeg begynte på boka.

OJH: Så det er en illusjon at det å gi indre erfaringer en ytre form, for eksempel gjennom språk, gjør erfaringene mindre belastende for den enkelte å bære, eller har det bare ikke relevans ift arbeidet ditt med denne boka?

TMB: Jeg tror man både i samtidslitteraturen og i litteraturhistorien finner et vidt spekter av utgivelser som gir språk til skjellsettende erfaringer, vitnesbyrd og traumer. Man har alt fra personlige historier fra virkeligheten som Lasse Gustavsons Gjennom ilden til klassikere som Primo Levis Hvis dette er et menneske. Men for meg er ikke Sørumsand et traume, det er ikke derfor jeg har skrevet 1920 Sørumsand. Det er selvfølgelig slik at det finnes erfaringer og hendelser, knyttet til Sørumsand, som har preget meg og som sikkert fortsatt preger meg. Sørumsand vekker jo en rekke følelser og minner i meg, fordi stedet er så sterkt forbundet med mitt eget liv. Det er det samme med Oslo, hvor jeg bor nå. Det er mye i Oslo som også er knyttet til meg, og det er vel noe her som interesserer meg; at stedet, i likhet med tiden, er fundamentalt for hvordan et menneske opplever verden.

OJH: Tidsaspektet føler jeg er vesentlig ved 1920 Sørumsand. Den refererer på en måte til mange tider på en og samme tid. En referanse, til tjenestejenta Siri på Løri gård, går helt tilbake til 1708. Er det et tidløst Sørumsand du har søkt å fremstille?

TMB: Ja, tidløst, eller som du sier, mange tider på en og samme tid. Jeg tror ikke man kan skille tiden fra stedet, det henger sammen. Sørumsand anno 1708 er ikke det samme som Sørumsand anno 2012. We go on living, we permit ourselves to continue, ikke sant. Det gjelder menneskene, men det gjelder jo også stedene, siden de aller fleste steder overlever ethvert menneskeliv. Det er noe paradoksalt og brutalt ved et sted; det tar ikke hensyn til at et menneske dør, samtidig som det er helt avhengig av menneskene for å ikke dø ut selv.

OJH: Du bruker ellers en del navn på personer i boka. Ett av dem, Aydin, var også med i første boka di. Er de ekte?

TMB: 1920 Sørumsand er jo en blanding av fiksjon og dokumentasjon, og det gjenspeiler også navnene. Virkelige og fiktive personer dukker opp om hverandre. Nevnte Siri og hennes brutale skjebne er for eksempel reell, men de aller, aller fleste personene i boka er fiktive. Du har selvfølgelig helt rett i at Aydin også var med i den første diktsamlinga mi, og jeg utelukker ikke at han kan dukke opp igjen, som en gjenganger.

OJH: Kinarestauranten Peking og gatekjøkkenet Mix Grill er de mest fremtredende spisestedene i boka. Er det representativt for Sørumsand anno 2012?

TMB: Foruten Sørumsand Pizza, så tror jeg at Peking og Mix Grill er stedene for de kulinariske opplevelsene på Sørumsand anno 2012, ja.

OJH: Hva er ditt forhold til hjemstavnsdiktning?

TMB: Jeg har aldri vært opptatt av hjemstavnsdiktning. Jeg visste jo at mange ville sette den merkelappen på denne diktsamlinga, men det tror jeg er av letthets skyld, for å beskrive prosjektet, rent overfladisk. Jeg mener stedslitteratur er en riktigere betegnelse, for det er den tradisjonen boka peker mot, amerikansk stedsdiktning, men også Paal Brekkes Aftenen er stille. Samtidig peker jo boka også mot reiselitteraturen. Det foregår jo en reise her, helt konkret, men til dels også i en tilstand mellom søvn, drøm, erindring og oppvåkning.

OJH: Er det noen spesifikke amerikanske poeter du har søkt inspirasjon hos i arbeidet med denne boken?

TMB: Skal man avsløre det? Jeg vil i så fall nøye meg med å nevne den mest opplagte poeten, William Carlos Williams. Hans store, episke Paterson (som ble utgitt i fem bind) har jeg hatt i bakhodet hele veien, også fordi jeg har intensjoner om å følge opp 1920 Sørumsand med flere bind. Siden jeg siterer Carlos Williams i begynnelsen av 1920 Sørumsand, hadde jeg faktisk trodd at en og annen kritiker ville se sammenhengen. Men nå er det nok slik at William Carlos Williams’ «smådikt» er mest kjent blant norske lesere, sannsynligvis takket være Jan Erik Volds oversetterjobb. Det er jo sånn med litteraturformidlingen, at den trekker fram og belyser sider ved litteraturen. Det er bra, men det finnes også en fare for å mørklegge andre sider.

OJH: Romantisk/Symbolistisk diktning baserer seg ofte på en underliggende tro på en dimensjon ved tilværelsen som ikke er tilgjengelig for sanseapparatet. Og for å fremstille denne dimensjonen ved tilværelsen, tok man i bruk de sansbare tingene, og språket, som et slags vindu, innover i mennesket, og dets rolle i universet (mer enn lokalsamfunnet). Hvordan forholder du deg til slik «tradisjonell» diktning?

TMB: Jeg tror selvfølgelig språket er et slags vindu innover i mennesket, men også utover, mot verden, siden jeg tror språk og språkutvikling er avgjørende for hvordan man opplever seg selv og verden. 1920 Sørumsand handler jo også om dette, hvordan jeget som barn tier om hendelser det nå, som voksen, taler om. Sånn sett dreier samlingen seg også om å få språk. Det er viktig for meg at det jeg skriver både oppleves umiddelbart og setter en i stand til å filosofere, reflektere, tenke. Men jeg anser ikke det som særegent for poesien, jeg ville sagt det samme som romanforfatter også.

OJH: Det er vel like fullt et ganske stort gap mellom mer Romantisk/symbolistisk diktning og din. Hvorfor valgte du akkurat stedet 1920 Sørumsand som tema for diktsamlingen din, og ikke enkeltmennesket 1980 Blatt?

TMB: Absolutt. Jeg mener bare at for meg er ikke poesien den eneste måten å komme til en dypere erkjennelse om tilværelsen eller sjelen, for å si det sånn. Det jeg vil med poesien min hadde jeg villet med en roman også. Når det gjelder 1920 Sørumsand kontra 1980 Blatt, har det som sagt ikke vært min intensjon å skrive en 100 % autentisk, selvbiografisk bok. Stedet Sørumsand er det som samler trådene i diktsamlinga. Stedet Sørumsand er også interessant, fordi det befinner seg i Oslos randsone, 37, 74 km fra Oslo, som det står i det første diktet i boka. I likhet med de fleste andre tettsteder i Oslos randsone, har Sørumsand blitt attraktivt for innflyttere og pendlere, noe som også skaper en ny dynamikk i samfunnet. Jeget i 1920 Sørumsand er jo nettopp et barn av denne samfunnsendringen; han er innflytter og av middelklasse, han representerer det nye Sørumsand, det nye Norge, så hva er da problemet hans? Henning Hagerup skriver noe fint som jeg har tenkt mye på: «Det politisk-lyriske jegets ensomhet eksisterer innenfor et kollektiv som er denne ensomhetens forutsetning.»

OJH: Overbevisningen som ligger i den siste setninga der synes jeg fremvises godt i din behandling av bokens enkeltindivider. I jeg-form. Petra som har blitt mobbet i oppveksten, fordi hun mangler et bein, og som forløser denne ublide skjebnen i en engasjert likebehandling av alle barn. Ruth som fant stolthet og livsglede i videosjappa si, men som i bokens nåtid har mistet den pga kollektivets behov for parkeringsplass. Berit i pølsebua, Siri på Løri gård. etc. Det er overvekt av kvinneskjebner du skildrer i 1920 Sørumsand, er de generelt mer utsatt enn menn?

TMB: Ja, det tror jeg ikke det er noen tvil om, dessverre. Et samfunn, et sted, som Sørumsand, vil også måtte gjenspeile det. Man kan for eksempel ikke skille Siris skjebne fra samfunnet hun lever i. Det henger sammen. Utsatt er forresten et stikkord jeg liker. Jeg tror 1920 Sørumsand avdekker at selv i de tryggeste omgivelser, blottlegges enkeltmenneskenes utsatthet. Ta for eksempel det sentrale, barnevennlige boligfeltet, Lykkebo, bygget i god sosialdemokratisk ånd. Det viser seg å være litt Texas. Jeg har bevisst villet bryte med stereotypien om de uskyldige barna og den uskyldige barndommen.

OJH: Er stedbundet sosialrealisme et nytt fenomen i norsk lyrikkhistorie?

TMB: Det vil jeg ikke hevde. Man finner stedbundet sosialrealisme også i Profil-generasjonens diktning. Eller hos en poet som Rudolf Nilsen. Men det kan hende det finnes en viss dreining mot stedsmotiv og det lokale/regionale/dialektale i samtidspoesien, kanskje særlig i kjølvannet av Øyvind Rimbereids diktning.

OJH: Det ligger også en politisk vilje i denne dreiningen som lenge har vært ansett som naiv. Å «sette problemer under debatt» har liksom ikke være noe poeter skal sysle med. Eller mer presist: Poeter har en stund satt problemer under debatt som veldig få kan relatere seg til. Fra en verden som ikke finnes på kartet. Slik er det jo ikke i 1920 Sørumsand, som jeg opplever som mer tilgjengelig, også sammenlignet med dine to tidligere diktsamlinger. Hva har skjedd?

TMB: Jeg er enig i at 1920 Sørumsand er mer tilgjengelig, for eksempel hva angår form. Men tilgjengelighet har ikke vært et mål i seg selv, det er snarere en konsekvens av prosjektet. Jeg ville inkludere flere subjekter, og løsningen min ble en poesi som for eksempel ikke benytter seg av en ujevn venstremarg, men istedenfor nærmer seg det mer monologiske, dramatiske uttrykket. Samtidig er det som du er inne på, snakk om et konkret sted, med problemstillinger som angår samfunnet. Det skulle være mulig å relatere seg til det, og det ligger helt klart en politisk vilje i det jeg skriver. Men jeg anser den ikke som naiv, siden jeg ikke er ute etter å lansere enkle løsninger.

OJH: Med naiv tenkte jeg også på dette med i det hele tatt å anvende språket som noe som er representativt for virkeligheten.. Mange har sett det som poesiens primære oppgave å fremvise diskrepansen mellom de to..?

TMB: For meg er det så enkelt at språk er samfunn. Til og med hos en lyddikter som Ernst Jandl skinner egne erfaringer og den faktiske verden igjennom, for eksempel i «schtzngrmm» som gir lyd til skyttergravskrig. Når det er sagt er ikke jeg kategorisk på at språket eller poesien må være representativt for virkeligheten. I 1920 Sørumsand finnes det jo også innslag som bryter virkeligheten og nærmer seg det mytiske, overnaturlige. At et eller annet bryter, syns jeg er interessant.

OJH: Hvor går veien videre? Kjører du tilbake til Sørumsand i neste diktsamling?

TMB: Jeg kjører tilbake, men ikke i neste bok. Planen har hele tiden vært å gjøre noe annet nå. Jeg tror det vil overraske.

—————————————————————————-

Del 2:
Om å utvikle seg som poet

OJH: Du har nå utgitt tre diktsamlinger. Hvordan blir de til? Er prosessene stort sett like fra gang til gang?

TMB: Selve skrivesituasjonen føles forholdsvis lik, jeg skriver hjemme, aldri ute blant folk, samtidig som jeg leser en del litteratur som er relevant for prosjektet jeg holder på med. Da jeg skrev min første diktsamling, leste jeg for eksempel mye arkitekturhistorie. I arbeidet med 1920 Sørumsand har jeg lest en del lokalhistorie som for eksempel bygdebøker, men vel så mye samfunnsgeografi. For meg er det å skrive poesi også forbundet med å utforske det ikke-poetiske, jeg vil skrive poesi som også tar opp i seg det prosaiske. Ellers tror jeg at den største forskjellen mellom de tre skriveprosessene er at jeg i arbeidet med 1920 Sørumsand har vært igjennom en mer omfattende sorteringsprosess enn med de to første utgivelsene. Jeg har brukt mye tid på å forkaste, sortere og redigere tekstmateriale, i det hele tatt å finne fram til det som skulle bli en bok. De ti første tekstene jeg skrev er for eksempel ikke engang med i samlinga. Sånn må det også være iblant.

OJH: Burde redaktører/konsulenter generelt sett få sitt navn på kolofonsida av bøkene de tidvis bidrar sterkt i utarbeidelsen av?

TMB: Tja. Jeg har ingen sterke følelser verken for eller imot dette. Litt forenklet er det vel sånn at det juridiske ansvaret skal ligge hos forlaget, mens det litterære ansvaret skal ligge hos forfatteren. Boka er forfatterens verk, den holdningen står nok sterkt i Norge, og da æres og vanæres redaktøren internt, det er liksom tradisjon og skikk. Det hender jo en og annen kritiker vil offentliggjøre redaktørens navn, fordi man ønsker å legge ansvaret på en redaktør (som for eksempel skulle gjort en bedre jobb). Det dreier seg vel uansett om å synliggjøre redaktørens rolle i prosessen. Men redaktørens rolle vil jo nødvendigvis variere fra bok til bok, fra forfatter til forfatter og fra redaktør til redaktør. Ingen utgivelser er like. Når det er sagt, syns jeg prinsipielt man skal utfordre tradisjon og skikk. Forlagsbransjen er i endring, forfatterrollen er i endring, mon tro om ikke redaktørrollen også har endret seg?

OJH: Du har bakgrunn fra to ulike skriveskoler. Har disse påvirket/preget måten du grunnleggende sett jobber med poesi på? Hva var i så fall det typiske før, og hva er det typiske etter?

TMB: Det mest påfallende er at jeg faktisk ikke skrev poesi, verken da jeg begynte på Skrivekunstakademiet i Bergen eller på Litterär Gestaltning i Gøteborg. Jeg skrev prosa, det var det jeg behersket, selv om jeg leste mye poesi. Først da jeg fant en måte å skrive poesi på som også hadde noe prosaisk ved seg, begynte jeg å skrive på det manuset som ble debutboka mi. Jeg fant et språk, men også en form, som tiltalte meg. Det skjedde i løpet av Litterär Gestaltning, og mitt møte med LG, Sverige og svensk poesi, var nok en medvirkende årsak.

OJH: Er det andre år/erfaringer/opplevelser du har opplevd som særskilt vesentlige i din utvikling som poet?

TMB: Det vesentligste i min utvikling som poet har jeg kanskje allerede vært inne på. Men jeg tok også et valg i slutten av tenårene om å bli forfatter. Det var ganske enkelt sånn at jeg kom til et veiskille; jeg fant ut at jeg ikke lenger ville bli fotballproff, jeg ville bli forfatter. Det valget preget meg resten av tenårene og i tidlig tjueårene. Jeg kunne jo ikke skrive, ikke litterært i alle fall, og den første tida satt jeg bare inne og skrev. Jeg valgte bort studier, jobbet på lager og skrev. Etter hvert begynte jeg også å spare penger for å reise, det ble for statisk å bare sitte hjemme og skrive, jeg trengte andre inntrykk, impulser og erfaringer. Miljøer og steder fra disse årene/reisene dukker jo opp i de to første diktsamlingene mine, særlig i den første.

OJH: En mann som Jon Fosse, som jo har vært lærer ved skrivekunstakademiet i Hordaland gjennom mange år, er skeptisk til utbytte av skriveskoler. Det virker som om han mener det forkludrer den dyptgående prosessen det er å finne sin egen stemme/uttrykksform. Hva tenker du om det?

TMB: Jeg vet ikke hva Jon Fosse har sagt om dette, men det jeg har fått med meg av skriveskolekritikk, syns jeg har vært preget av litt for lettvint analyse. Eksempelvis er det etter hvert såpass mange og ulike forfattere med bakgrunn i en skriveskole at argumentet om at de ikke finner sin egen stemme, faller litt på sin egen urimelighet. Selv gikk jeg sammen med Sigurd Tenningen, Hilde Myklebust, Mette Karlsvik og Nils Henrik Smith på Skrivekunstakademiet i Bergen. På Litterär Gestaltning gikk jeg sammen med Vilde Heggem, Sigmund Løvåsen og Mikkel Bugge. Ingen av disse kan anklages for å ikke ha en egen stemme, alle har forskjellige uttrykksformer. Dessuten blir man jo også formet og påvirket som forfatter etter at man har gått på en skriveskole. Å skrive er jo en prosess som stadig pågår. Selvfølgelig er det sånn at både lærere og medstudenter påvirker deg på en skriveskole, på godt og vondt. Sånn sett ser jeg nødvendigheten av utskiftninger av både lærere og forfattere som kommer på besøk, over tid. Men når man snakker om utbytte av skriveskoler, så skal man ikke glemme viktigheten av å ha et miljø av skrivende rundt seg. Dessuten å få tid og mulighet til å kunne skrive. For ikke å snakke om å få aksept for det.

OJH: Jeg opplever at det den siste tiden, muligens som et resultat av skriveskolenes mentale etablering i forfatterstanden, har blitt vanligere å sende inn manuser på «et tidlig tidspunkt», og jobbe det frem i samarbeid med en redaktør/en redaksjon. Mens det tidligere i større grad var vanlig for forlagene å ta stilling til manusene som mer eller mindre ferdige produkter. Deler du den opplevelsen? Og hva tenker du evt at denne utviklingen gjør med litteraturen..?

TMB: Ja, det tror jeg stemmer, uten at jeg sitter på førstehåndskunnskap om dette. Jeg tror også at skriveskolene gjør unge forfattere mer åpne for samarbeid, innspill og diskusjon omkring et manus enn det en del eldre forfattere er. Det har kanskje også sammenheng med at forfatteren som geni i stor grad er erstattet av en mer profesjonell forfatter som tror redaksjonelt samarbeid gagner det kunstneriske mer enn det går på bekostning av den kunstneriske integritet. Å ha noen lesere eller en redaktør som man stoler på i en skriveprosess, tror jeg ikke er en trussel mot forfatterens originalitet.

OJH: Meg bekjent har du ingen studiepoeng bak deg fra litteraturstudier ved universitetet i Oslo, til tross for at du lenge har bodd i byen. Hva slags forhold har du til litteraturstudier på Blindern?

TMB: Det stemmer, men det er ikke fordi jeg har noe imot Blindern, jeg har bare ikke vært en del av det. Det handler om at de årene det hadde vært mest naturlig å begynne på Blindern, brukte jeg på å skrive, jobbe og reise. Siden flytta jeg til Bergen og Gøteborg, og da jeg flyttet tilbake til Oslo, var det mest praktisk for meg å ta nettstudier ved Gøteborgs Universitet samtidig som jeg skrev.

OJH: Hva betyr det i vrimmelen av publiseringsmuligheter som finnes i dag å bli utgitt på et etablert forlag?

TMB: Ja, si det. Det betyr vel en viss trygghet, fordi et etablert forlag har det juridiske og økonomiske og alt annet knyttet til utgivelse og distribusjon på stell. En viss status er vel også knyttet til de etablerte forlagene. Litterært og redaksjonelt er det ikke viktig for meg om forlaget er etablert eller ei, det handler om å stole på redaktøren sin, å ha den rette kjemien. På sikt vil jeg riktignok prøve ut andre publiseringsmuligheter, det hadde vært interessant.

Gunnar Wærness III

Hei Du.

Nå forstår jeg at du forstår det jeg skriver.

Sant nok: Det er nok å dra diskusjonen et hakk for langt fra min side, når jeg – som du helt riktig påpeker – begynner å dra inn lærer-elev-relasjonen i dette. Det er bøflete gjort, og sånn låter det når vanen taler og engasjementet skrur opp temperaturen. Jeg ville ikke at du skulle sitte pent eller ta ille opp, bare høre. Og nå ser jeg at du har jo det.

Jeg mente ikke å dra inn mine egne dikt som autoritetsargument, mer som et eksempel på en måte for deg å bedømme mine ståsteder og affiniteter på. Fordi mine kriterier synes tydeligst derfra. Det var Ezra Pound tror jeg, som skrev at man aldri skulle ta i mot råd fra noen som ikke hadde skrevet dikt man kunne anerkjenne.

Og man har definitivt og ufravikelig forskjellige kriterier for hvor, hva og hvem som skal motivere diktet og gi det retning og form. Og som alltid når man diskuterer blir det tydelig at man har sin helt egne måte å definere nødvendighetene på. Anerkjennelse eller ikke, det er ikke der drivet kommer fra, man skal stå på sitt.

takk for at du delte,
gw

Svar til Gunnar Wærness III

Hei Gunnar.

Det jeg kjenner behov for å påpeke her, er at jeg aldri har søkt å diskutere «den litterære kvaliteten» i diktene mine. Den dimensjonen er det du som har brakt på banen. Du har gjennom dine svar konstruert en lærer/elev relasjon, hvor motstanden jeg utviser mot dine råd om hvorfor jeg bør skrive (og lese) annerledes enn det jeg gjør, vekker til live minner fra da du i «hine hårde» tok imot råd fra skrivepedagogene dine (i Bø?) Eldrid Lunden og Eva Jensen.

Du gjenkjenner i mine svar din egen motstand mot og gradvise tilpasning til rådene du da fikk, og tolker dem (utelukkende) som et forsvar mot å innse at diktene mine ikke holder vann. Du berører bare lett mine tanker om grunnleggende forskjeller i leser-respons, og opprettholder et hierarkisk forhold mellom ulike lesere, hvor de med lengst erfaring alltid trekker det lengste strået. Og hvor de yngste for enhver pris (kvalme, tårer) må tilpasse seg.

Jeg har dog aldri tenkt at du er/har vært «på jordet». Jeg anerkjenner fullt ut dine lesninger av diktene mine. Som dine lesninger av diktene mine. Men utgangspunktet for denne skriftlige samtalen var nettopp min opplevelse av at vi har utrolig ulike oppfatninger av hva god diktekunst er. Jeg har vært på biblioteket og lånt bøkene dine, uten å skjønne så mye av hva de handlet om. Jeg har «Verden finnes ikke på kartet» i hylla mi, uten at jeg har fått så mye ut av diktene i den. Det mest interessante i den boka, for min del, var tekstene som fortalte om hva diktene handlet om og hvorfor de handlet om det de gjorde. Og i disse tekstene opplevde jeg det som høyst imponerende hvor mye du klarte å hente ut av tekster som i meg ga intet.

Jeg har også lagt merke til hvilke ord du i den offentlige samtalen benytter deg av når du omtaler den dårlige diktekunsten. Ordene «svermerisk», «sentimental» og «føleri» virker å ha en særskilt negativ ladning for deg.

Og utgangspunktet for denne skriftlige samtalen var altså å få ditt blikk på mine dikt. Jeg forventet aldri en tommel i været! Det jeg ønsket var å lære mer om din måte å se dikt på. Og dermed og om hvordan mange i dag leser dikt. Du er så vidt jeg kan forstå blant de mest anerkjente samtidspoetene vi har, og må av den grunn beherske samtidens forhold til poesien bedre enn de fleste. Fremtidens dommer kan ingen av oss spå om.

Og jeg er helt enig i at poeten må innordne seg visse konvensjoner når han skriver. Men vi virker å være uenige i hvilke disse er. Jeg omgir meg med en del rekvisitter og utsagn som indikerer noe om hvilke betingelser jeg selv ønsker å bli forstått utifra. Og er generelt av den oppfatning at ethvert menneske, og dermed også enhver dikter, i størst mulig grad bør få sette disse rammene selv.

Jeg mener selvsagt da også at dette privilegie bør få gjelde litteraturkritikere/lesere. Og er derfor ikke ubetinget enig i Erlend Loes påstand om at et åndsverk må leses på dets egne premisser.

Isåfall ville jeg blankt måttet avvise din lesning av mine verk. Rammen for MØRKEROM er at det er en psykoterapeutisk prosess. Dette har jeg understreket med en undertittel ,som alle jeg har snakket med, utifra estetisk/litterære hensyn, har rådet meg til å droppe. Jeg har tilegnet den til de menneskene som jeg møtte ukentlig, gjennom en fireårig prosess med psykoanalytisk gruppeterapi. Som jeg også har takket til slutt, sammen med i denne sammenhengen andre vesentlige personer/instanser. Og det er som uttrykk for/ bobler fra en psykoterapeutisk prosess jeg ønsker at boka skal leses. I dette ligger det for meg også et spark mot Karl Ove Knausgårds «mannete» utspill om at han aldri i livet ville gått i (psyko)terapi.

En viktig del av denne prosessen var å uttrykke meg overfor andre mennesker (spesielt venner og familie) om ting jeg tidligere hadde holdt inne. Og som jeg har sagt til deg i mailform, er det innenfor rammene av en sånn tolkning at «Vindmøllene vet» på ulike måter fremstår som et adekvat bilde: Å uttrykke følelser man har båret på i årevis, fra for lengst passerte situasjoner og sammenhenger, handler ikke nødvendigvis om å opprette en dialog med andre. Det kan være et uoverstigelig gap mellom der man er selv, og der de man henvender seg til befinner seg. I mitt særskilte tilfelle, var jeg sykemeldt fra jobb og studier, og på de fleste måter satt ut av både normalt samfunnsliv og måten folk flest fungerer, i sine travle hverdager. Når du sier at elementene som ER i diktet ikke interagerer med hverandre mer enn olje og vann gjør, er jeg dermed helt enig, jeg er bare uenig i konklusjonen din om hva dette gjør med diktets kvalitet.

I fortsettelsen av en slik tolkning tenker jeg heller ikke at det er spesielt søkt å tenke seg at de trygge rammene du beskriver med vindmøller og landlig idyll også kan fungere nettopp som bilde på den terapeutiske situasjonen i seg selv (Dog kanskje mer i individualterapi enn i gruppeterapi). Utbrudd, for eksempel mot en terapeut, utspiller seg som regel i særskilt rolige omgivelser. Det er nettopp fraværet av her og nå konflikter som gjør analysanden istand til å konstruere konflikter i en situasjon som ingen konflikter har, for gjennom det å kunne forstå dem på ny måte, i samtale/diskusjon med en terapeut og seg selv. Det blir åpenbart for begge parter at konflikten primært utspiller seg i analysandens indre (som resultat av hans/hennes fortidige erfaringer). Slik jeg har tenkt at det er åpenbart for enhver leser at konfliktene som utspiller seg i den lille billen er konflikter billen må deale med på egenhånd (til jeg leste Tone Tofts lesning av diktet. Som faktisk plasserer ansvaret for billens følelser i vindmøllene. Og etter min oppfatning begrunner sin tolkning godt, utifra hennes emosjonelle/geografiske omgivelser.). Samtidig som det at vindmøllene «vet» kan indikere at de forstår i hvert fall deler av billenes situasjon, og at det at billen er «langt bak» dem, kan indikere at de selv har gått en lang vei for å komme til forståelse av det billen i diktets nå gjennomgår.

Og innenfor rammene av min tolkning fyller også de andre antromorfismene jeg har brukt de kommunikasjonstekniske kriteriene jeg stiller til dikt. At folk flest kun i liten grad har konkret erfaring med psykoterapeutiske prosesser, og kunnskaper om mangfoldet av metoder som faktisk finnes innenfor feltet, har jeg kun begrenset mulighet til å gjøre noe med.

Så ja, i det psykodynamiske drømmelandskapet jeg fortolker mine dikt i settes ting i bevegelse på grunnlag av mine assosiasjoner til dem. Så får andre tolke annerledes.

Konklusjon: Ulike mennesker, med ulike erfaringer, gir ulike lesninger. Punktum. Og det er nettopp det som er så spennende både med gruppeterapi og diktekunst. At man aldri helt kan forutsi andres opplevelser av det man søker å uttrykke.

Men forutsetningen for å skape bevegelse i seg selv er uansett å vise fram sin egen måte å se ting på: Sånn ser Følelse X ut for meg.

Takk Gunnar! for at du deltar i denne samtalen med ditt uhyre skarpe leserblikk, og ditt sympatiske vesen. Jeg har lært så mye av denne utvekslingen!

Er det riktig av meg å kategorisere din intuitive tilnærming til poesien som grunnleggende nykritisk?

Selv tenderer jeg som du ser mot å være psykoanalytisk symboltenkende.

OJ

Gunnar Wærness II

Hei Ole

Tone Tofts lesning bygger på at vindmølla er et vindkraftverk, med de spesifikke økologiske konsekvenser slike har – tydeligvis også for hennes nærmiljø. Det skal jeg ikke mene så mye om, økologi er en annen diskusjon. Jeg visualiserte vindmølla som en av de gamle i tre, da den røysa jeg bor i har noen slike, stående litt her og der på bakketoppene, delvis tatt hånd om av det lokale historielaget, delvis til nedfalls. Dernest, siden kampaspektet er fremme i diktet, tenkte jeg på Don Quixotes famøse «kamp med vindmøllene». Derfor er vindmølla jeg ser av det ufarlige slaget. Ofte er det slik, at de omkringliggende landskapene (følelsesmessige som geografiske) får bestemme i ens tolkning av dikt.

Jeg følte ikke så mye i forhold til dette spesifikke diktet om vindmøllene. Jeg syntes samlingen som helhet sprikte og at du hadde tatt med for mange halvsungne viser, eller om man vil: dikt som ikke når opp til det beste du skriver. Altså dikt du kunne ha luket ut selv, eller fått en annen kritisk leser til å plukke ut. Diktet om vindmøllene var det beste eksempelet øynene falt på. Altså ett litt pragmatisk valg.

Å lese dikt er for meg intuitivt. Alle de følgende operasjonene pågår samtidig. Men for ordens skyld setter jeg dem i rekkefølge her.

Når jeg bedømmer dikt så forsøker jeg å ta dem bokstavelig. Først hører jeg etter. Rytmer, rim denslags. Ditt dikt arbeider ikke i det registeret, i nevneverdig grad. Men det finnes en uuttalt forteller (fordi verken gresset, billen eller vindmølla snakker) Jeg går videre til neste punkt.

Jeg «ser» hva som finnes i diktet, dvs. hva er det som ER i diktet. Hva befinner seg i diktets referensielle plan? Dvs. Hva peker det på? Hvilke rekvisitter har blitt plasserte på diktets scene?: I dette tilfellet, vindmølle, bille, åkerlandskap. Dette er diktets fysiske referensielle ramme. Disse formes etter min forestillingsverden, hva gjelder utseende og generisk form (derav min alderdommelige vindmølle i tre). Ikke så veldig komplisert egentlig. Men ikke banalt heller. Det er et klassisk landskap, av det slaget som f. eks de hollandske malerne malte mange av.

Dernest er det et iøynefallende trekk i diktet, og som opptar mer plass enn det synlige: nemlig antropomorfismene.
Vindmøllene «vet», billen «forbanner», noen bedømmer den som «lita» (altså finnes det en skala, som ikke er billers skala, biller synes vel at de er store nok). Deretter antropomorft oppbygde elementer – «blomsterløs»(ufruktbar, gold, ørkenaktig) og «stjeler» (tar noe som noen andre skulle ha hatt) og «vingeløs» (ufri, stasjonær, skadet) deretter to rene følelsespåstander: «misnøye» og «ensomhet» – disse siste to åpenbart menneskelige, emosjonelle tilstander, og som sådan ikke tilhørende billers eller vindmøllers verden.

Følelser er et kjent tema i diktets verden. Om dette kan man si mye. Men helt generelt er det ganske utbredt enighet om at man ikke bare kan si «følelse x», og så blir det et dikt om å være i «følelse x». Diktet er ikke et tempel der følelsen bor, men et medium, en potensielt tømt form som er til for å gestalte følelse x, gi leseren og skriveren svar: Hvordan SER den ut denne følelsen, har den lyd, lukt, omfang etc. Dette er ikke materialisme så mye som det er en formlære: det som ikke har utside, får her en utside, om ikke før så i dikts form. Fordi dikt hender på utsiden, i det menneskelige mellomværendet, og i en kultur som foretrekker konkresjon (gestaltning) fremfor abstraksjon (påstand).

Min innvending mot diktet er at det jeg ser i diktet ikke sammenfaller med det det sier. Diktet handler om noe annet, dvs, inviterer meg til å leke tolkeleken. jeg avslår. Jeg klarer ikke å finne noe bra argument for at all denne følelse skal husere i dette balanserte naturtablået, om ikke den uuttalte fortelleren i diktet får tre i fokus.

Fordi de fleste tekster (med unntak av den rå konseptualismen) er skrevet av noen, et menneske, med noenlunde de samme livsvilkår som meg selv. Hvorfor kan ikke denne fortelleren tre fram i diktet om vindmøllene? – og si «jeg». Er det for at selvhevdelsen i diktet er for «liten» for diktformen (som liksom alltid skal handle om noe «stort» og «viktig»)? Denne billen er for liten og for stum til at denne transaksjonen går igjennom.

Så det er på rent kommunikasjonstekniske kriterier jeg feller diktet. Det dobbeltkommuniserer med utilstrekkelige midler (fordi vindmølla og billen kan ikke, skal ikke, bære slike følelser eller egenskaper, om ikke vi får en forklaring på hvordan dette fantastiske har skjedd) og derfor konfronterer jeg tekstens uutalte opphavsmann med mitt funn: Det er ikke Billen, det er ikke vindmølla: Det er du! Og Du! har følelser som ikke ekspliseres annet enn som påstander. Okei liten, ensom, misfornøyd osv. Men hvorfor? Del med meg. Jeg kan forstå, om du bare lar meg.

Derfor synes jeg ikke at diktet er vellykket, og derfor mente jeg at det burde ha vært strøket. Diktets elementer blander seg ikke, de forblir som olje (natur, ytre) og vann (følelse, menneske) . Det er en nærmest figurlig bortstøting mellom de ulike grepene. Dette blir mitt kriterie for å dømme diktet. Som går på hva dyr er, tenker, gjør, føler og hva menneskeskapte objekter er, består av, gjør. Og hva mennesker gjør, føler, interagerer med og uten. For jeg er også der. Jeg er leseren, du interagerer med en leser. Det skal man kreve av en forfatter, at forfatteren vet. ikke for at forfatteren skal tekkes leseren på død og liv, men for å plain and simple ha tenkt over kommunikasjonskonteksten.

Jeg sier ikke dette for å påberope meg objektivitet, men for å tydeliggjøre hvordan jeg tenker. Det finnes regler og vaner knyttet til språk og språkkunst som ikke poeter eller noen annen kan sette seg over uten at det går ut over tydeligheten.

Nå høres dette ut som dommen sjøl, men ordene er sagt i mild strenghet. Jeg uttrykker meg i versaler fordi jeg opplever at du ikke helt forstår hvordan jeg tenker og reagerer, og jeg mistenker at dette inngår i ditt forsvar mot kritikken. Du har enda ikke utelukket muligheten av at jeg kan være på jordet.

Men jeg synes du skal ta til deg kritikken, selv om den kjennes sur. Du kan bedre enn disse vindmøllegreiene. Ikke bruk mer tid på det. Ikke forveksle følelsen av sannhet (som du sikkert kan hefte til diktet) med diktet selv. Det er ikke du som er uærlig, fordekt, dobbeltkommuniserende. Det er diktet. Ikke fordi du er ond eller dum, men fordi du forveksler det du ser med det du føler. Shit happens. Du er ikke den første og skal ikke bli den siste.

Hvorfor skal du høre på meg? Fordi jeg har arbeidet i ti år som skrivepedagog, og har sett mange strategier både for å skrive, lese, kritisere og ta kritikk. Jeg har skrevet dikt daglig i 20 år. Jeg tror helt oppriktig at du behøver å høre dette fra noen som har gått de hundre feiltagelsers vei. Jeg har mislyktes i poesien flere ganger enn jeg noensinne har orket å telle. På en slagghaug av kasserte forsøk sitter jeg og tenker dette.

Det er like naturlig som bortkastet å beskytte seg mot kritikk. Den mest fruktbare forandringen i skrivingen består av en assimilert kritikk. Det kan ta laaaang tid. Jeg får mest ut av å ta den innover meg, uansett hvor den kommer fra, om den da ikke er helt på jordet usaklig. Det er en måte å komme videre på. Man kan gråte, spy, ikke orke å stå opp, men sånn er det jo når forandringen og erkjennelsen huserer med oss. Jeg husker hine hårde, da f. eks. Eva jensen og Eldrid Lunden raserte mine dikt for den ene og den andre uegentlighet, overflødighet, overdådighet – hva det ikke var alt sammen. De var ikke så strenge egentlig, ser jeg nå. Men jeg opplevde det strengt, fordi de formådde å snakke til poeten i meg, som var strengere enn jeg selv var. Jeg hadde lest mine kritikere på retta og vranga, og uansett hvordan jeg vred og vendte på det: de var gode. Altså måtte de vite hva de snakket om.

Dette er altså ikke sagt i egenskap av litteraturkritiker. Jeg er først og fremst praktiker, men jeg forventes av og til ta den kritiske rollen i bruk ( i offentligheten). Jeg mistrives i rollen som kritiker, fordi jeg opplever at kriteriene er usikre, og at kritikerrollen slik vi omgås den som forfattere i dag, kanskje passet bedre til en eldre utgave av offentligheten enn den vi har for øyeblikket. Dagens kritiker er like mye en med-skriver på diktkammeret enn en autoritet med universitetsbakgrunn som arbeider i en hovedstadsavis. De økonomiske vilkårene rundt kritikken gjør at det er bare inderlige idealister (takk og lov for dem!) som holder ut med det som arbeide. De fleste leder arbeidet sitt inn i andre spor etter noen år på barrikaden, fordi det er uforholdsmessig stort arbeidspress og ansvar plassert på alt for lite midler og tid. Derfor er vi allerede eldre enn aldersgjennomsnittet i Morgenbladets kritikerkår. Kanskje er det offentlige rommet for litteratur en slags e-postgruppe som er utkledd til institusjon. Kankje er hele den litterære offentligheten et diktkammer, som bare uttrykker seg i et litt annet fora. Senest i dag har det kommet et drypp til: Erlend Loe har ytret seg om kritikerstandens relative kriterier, og betenkelige fremferd. Ja det er høyst usikkert.

Så jeg er altså ikke kritiker, selv om jeg av og til mener. Du kan ta en stikkprøve på ditt lokale bibliotek, om du vil prøve ut om jeg er verdt å lytte til. Jeg vet ikke om noe annet kriterie for å bedømme om en innvending holder mål. Om mine dikt ikke holder vann, i dine øyne, så gjør ikke min diktkritikk heller det.

Og du må gjerne poste dette. Vi er neppe de eneste som sitter bøyd over disse spørsmålene.

hjerteligst, gw

Tone Toft om «Vindmøllene vet»

Jeg har etter tilbakemeldingen fra Gunnar Wærness også mottatt mailer fra andre lesere av diktene mine/bloggen. Noe som selvsagt gjør meg glad. Det utvider min forståelse av mine egne dikts iboende potensialer.

Så om flere vil dele sine synspunkter/tolkninger, er det bare å sende dem til:
oj_hansson1 at hotmail dott com.

Her er Tone Tofts ord om diktet Vindmøllene vet:

Da jeg leste diktet «Vindmøllene vet» første gang, oppfatta jeg det som et slags «økodikt». Og det gjør jeg fremdeles, men kanskje ikke så snevert og konkret som i begynnelsen.

De store, teknokratiske/industrielle vindmøllene som ruver i landskapet forstyrrer og ødelegger for livet på bakken og i lufta. Den lille billen symboliserer således sårbarheten i naturen. Vindmøllene symboliserer inngrepet som forstyrrer den økologiske harmonien/balansen …

Jeg forestilte meg helt konkret at billen var blitt vingeløs som følge av en skade fra vindmøllenes rotasjonsblader (dette skjer jo med fugler). Derfor ble jeg veldig provosert når Gunnar Wærness påstår at «vindmøller stjeler ingenting», og «hvorfor kan ikke vindmøllen få være vindmølle?».

Jeg forbinder vindmøller med gigantiske monstre som brer seg som «gift» i naturen… Og nettopp denne «giften» er skadelig for alt som lever i dens nærhet, i dette tilfelle den lille billen, som er ekstra sårbar nettopp på grunn av sin litenhet (og vingeløshet) og som i min tolkning lengter etter å leve i samspill med sine naturlige omgivelser, ikke sammen med destruktive vindmøller…

Så i motsetning til Wærness så forstår jeg «fiendligheten som produseres» og jeg skjønner godt at denne billen ikke er fornøyd med å være en vingeløs bille slik situasjonen er blitt. Og hadde den hatt vinger kunne den fløyet avsted og funnet seg et nytt og bedre (uberørt av inngrep…) habitat. Når altså Wærness sier at «vindmøller stjeler ingenting», så blir dette i min verden helt feil. Vindmøller stjeler i aller høyeste grad, de stjeler selveste naturen, jorda, de frarøver grunnlaget for økologisk samspill og livsgrunnlaget for bl.a. små biller osv…

Jeg prøver og vil gjerne leve meg inn i billen på billens forutsetninger og premisser.

Nå har jeg kunnskaper om hva det innebærer av naturinngrep å bygge, planlegge og montere vindmøller i et område… Anleggsperioder, veier, steinfyllinger som hindrer naturlig vanngjennomstrømning, utjevninger, støy, forurensing, fugledød etc… Og denne bevisstheten har jeg med meg når jeg leser diktet.

At dette diktet også formidler noe om ensomhet kjenner jeg også, likeledes noe om avmakt… men som sagt for meg er dette et økodikt – Sikkert fordi dette opptar meg så sterkt for tiden.

Hvis jeg setter meg selv inn i billens situasjon så ville jeg også ønsket meg vinger for å fly vekk – til noe bedre, der samspillet i naturen enda fungerer, og jeg kan kjenne på en enorm ensomhetsfølelse (som meg selv og som bille) når jeg leser diktet. Det er makten (kapital og politikk) som overkjører naturen, samspillet og alt levende.

Som kort kommentar til tolkningen over vil jeg tilføre at Tone Toft er politiker i Miljøpartiet de Grønne, Nordland. Og bosatt på Brasøy, en øy i havgapet på Helgelandskysten, hvor (åpenbart) vindmøller ikke umiddelbart gir assosiasjoner til grønn utvikling og fornybar energi, men snarere til fugledød (bla Hubro) og storkapitalistisk salg av energi til et umettelig utenlandsmarked- For mer om Tone Toft, se hennes hjemmeside– Og hennes gjestedikt her på bloggen.

Systematisk stjerneskaping

Professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, foretar i Klassekampen 9. mars en søkt kobling til romantikkens diktning når han forklarer den moderne interessen for «kjendiseri».

Det eksisterer nemlig for Gripsrud en høyere enhet mellom romantikkens inspirasjon, som han mener kom «ovenfra», og moderne kjendisers status som «stjerner»- Både Henrik Wergeland og Tone Damli Aaberge forbindes således, i mannen i gatas sinn, med himmelens magi. Selv står Gripsrud utenfor dette, det er derfor han kan gjennomskue fenomenet, som var det ei blankpusset rute.

For min del blir dette nok et eksempel på hvordan romantikkens diktere i dag blir brukt til å forklare alle mulige slags fenomener i dagens samfunn, alt fra tysk nazisme til kjendiseri, uten at noen reagerer. Romantikkens poeter er dermed som poteten i den offentlige diskurs; de kan brukes til alt.

Noe som vel for så vidt er greit, poteten kan jo faktisk brukes til absolutt alt, om man ikke er kresen på det. Men til noen retter egner den seg vel litt bedre, eller..?

Romantikkens inspirasjon kom derimot ikke «ovenfra», den kom «innenfra». Å være inspirert handlet om å være i kontakt med sine billedskapende evner. Imaginasjonen. Som mange mente gjorde mennesket istand til å transcendere sine sansbare omgivelser- Se fra et dypere sted inn i tingene/væren. Noen snakket om Gud, andre snakket om Naturens enhet.

Og det var muligheten for at mennesket hadde en slik «overnaturlig» komponent i seg som systematisk opphørte i overgangen til de ulike realismene, naturalismene, modernismene og det tyvende århundre. Nietzche beskriver det slik:

«We wished to awaken the feeling of man’s sovereignty by showing his divine birth: This path is now forbidden, since a monkey stands at the entrance.»

I min tolkning er det nettopp tapet av denne dypere dimensjonen i menneskelivet som gjør det tilbøyelig til å ville dyrke kjendiseriets overflater. Derfor reagerer jeg på Gripsruds systematiske forklaring på hvorfor folk flest interesserer seg for Tone Damli Aaberge.

Tone Damli Aaberge bilde

(Bildet er hentet fra: http://www.lazygirls.info/Tone_Damli_Aaberge/Mann_Magazine_lfUAq8e)

Henrik Wergeland

(Bildet har fri lisens)

(Jostein Gripsrud er blitt invitert til å kommentere)

Svar til Gunnar Wærness II

Hei igjen.

Nok en gang: Er strålende fornøyd med resultatene av ditt «inngrep» i arbeidet mitt! Bare det å skrive henvendt til deg virker skjerpende på bevisstheten min.

Nå sist heiv ei god venninne seg med på kritikken din. Hennes innvending gikk på at hun opplevde meg som mer egentlig (i betydningen oppriktig/direkte) når vi pratet sammen, men også i svaret mitt til deg, enn jeg var i mine dikt, som fremsto som mer fordekte (jmf ditt utsagn om at diktene mine ikler seg metaforer for å skjule sitt egentlige meningsinnhold).

Til dette svarte jeg at diktene mine er nesten-erkjennelser, mer enn bevisstgjorte/etablerte erkjennelser. Og at det, ihvertfall for meg, i disse nesten-erkjennelsene oppstår en fortettethet og intensitet i uttrykket som jeg ikke bare kan bestemme meg for å følge opp videre (slik du foreslår i ditt forslag om å gå nærmere inn i den ensomheten/ufriheten jeg etterhvert «finner fram til» «på bunnen av» diktet om billa og vindmøllene).

Som jeg har vært inne på tidligere, sammenligner jeg ofte diktene mine med drømmene mine. Det er mine drømmers formspråk jeg søker å fange i mine dikt. Noen ganger i ett veldig direkte samspill, som i diktet Forandring, som beskriver en reell drøm jeg hadde, som jeg plasserte i en dikt-kontekst direkte etter at jeg våknet, andre ganger mer indirekte, som når jeg i møte med ytre fenomener i dagens klare lys fylles av en intens energi som krever å bli satt ord på, før jeg igjen kan fungere normalt, som i diktet om vindmøllene og den sorte billa.

Men i begge tilfeller må jeg altså selv tolke diktet (etter at jeg har skrevet det!). Fordi det tar i bruk språk/bilder som ikke nødvendigvis er helt i tråd med «virkeligheten» (slik jeg p.t. kjenner den). Jmf ditt utsagn om hvorfor jeg ikke skriver om meg selv og mine tanker/ følelser, i stedet for om vindmøller, klovner, palmer osv.

Dette mener jeg rett og slett er den måten mitt ubevisste kommuniserer med meg på. Praksisen ligger utenfor min kontroll og mine vurderinger. Dette er både tilfellet når billedbruken virker far-fetched (Som i diktene du nevner), og når den legger seg tett innpå det man kan anta er mitt liv, som i nevnte Forandring. Men også i sistnevnte eks mener jeg det har foregått forskyvninger i sinnet mitt som er typiske for det jeg sier om min diktning (med fare for å fremstå som selvmytologiserende- jeg er klar over at ingenting av det jeg sier lar seg «bevise»): Altså bruken av ytre manifesterbare gjenstander, som (ja nettopp) symboler for indre fenomener. Jeg er av den oppfatning at mitt problem med det rommet jeg ble plassert (i drømmen/diktet) ikke er lyden av maskinene (Ytre lyder kobler jeg generelt sett lett ut), slik jeg i drømmen uttrykte konkret, men mer «lyden» av andre menneskers indre prosesser (evt deres prosessorer)- altså hva de tenker og føler, men ikke uttrykker direkte- mao er det min konstante søken etter underliggende tanker/følelser for det folk sier og gjør som tapper meg for krefter og som gjør det utmattende for meg å oppholde meg i grupper av mennesker (Og i en kultur som generelt anerkjenner spillet som det egentlige, er ikke dette en praksis det er lett å konkludere med at utelukkende handler om meg og mitt).

Og i fortsettelsen av disse tankene vil jeg påpeke et annet poeng jeg tenker er vesentlig ift Mørkerom (Og Forandring), nemlig at mange av diktene mine som jeg opplever som veldig viktige- ikke nødvendigvis er spesielt litterære– de har ikke nødvendigvis vakkert språk, eller er veldig «poetiske», eller byr på nye semantiske og/eller språklige meningslag fra linje til linje, men de rommer noe som dypest sett er veldig viktige erkjennelser, som jeg mener poesien bør befatte seg med. Poesiens mål er vel å fremvise virkelighet, mer enn litteratur? Jeg mener at sårbarheten som vises frem i Forandring ikke kan ikles andre former enn de den har fått. Og naknere enn det får man det faen ikke! Og ja, det er i større grad mine egne opplevelser av sterk/svak skam i møte med mine egne uttrykk, enn mine nitidig ervervede refleksjoner om vårt nåværende stadie i litteraturhistorien som preger utvelgelsen av mine dikt. Jeg ser meg som del av den mannlige bølgen av fremvist sårbarhet som hyppigere enn tidligere har kommet til uttrykk i norsk litteratur den siste tiden, og som jeg tenker er historisk forankret, vel så mye som estetisk.

Yes- Vet ikke i hvilken grad du har tid til å lese disse utsagnene mine jeg, Gunnar. Men føles uansett viktig for meg å uttrykke dem. Så tar jeg det som ren bonus om det kommer noen refleksjoner i retur.

Og avslutter med et dikt av Jan Erik Vold, som kanskje kan være relevant i denne sammenhengen:

Prosa er linje, poesi er punkt

Tre bobler fra bunnen, siden
ikke noe mer. Det var hele diktet.

Jeg gjentar: Tre bobler
fra bunnen, siden ikke noe mer. I prosa

vil det lyde slik: Tre bobler fra bunnen,
siden ikke noe mer. Situasjonen kommer aldri
igjen: Jan Erik Vold ved vannet, det
vannet, den stubben og tre bobler som bryter

den svarte overflaten, de tre boblene, i den
rekkefølgen, dannende den trekanten- og så
borte igjen, kosmosklokka har tikket
videre. I poesi lød det altså slik:

Tre bobler fra bunnen, siden
ikke noe mer.

(Diktet er hentet fra «Den store norske diktboken«- Pax Forlag, 2005, Redigert av Ivar Havnevik)