Hei Gunnar Wærness.

Takk for lang, klok og omsorgsfull tilbakemelding. Det setter jeg veldig pris på, jeg vet jo at du er en travel mann.

Jeg vil gi deg noen punkter i retur:

Dette du sier om helhet i diktsamlinger er interessant. Kanskje er det riktig at del 3 Samtidskunst (fra Emolusjon) prater i hjel de andre. Fordi utsagnene i den er mye mer utbroderte enn det man finner i bokens andre deler. Selv opplever jeg det dog ikke sånn, og jeg har i løpet av mine år som dikter aldri fått oppleve at kontroll over «outputen» er noe det er mulig å oppnå: Leseren legger seg alltid i mellom som det unike individet han/hun er. Å velge seg én leser som fokuspunkt, som feks en redaktør, forandrer ikke dette. Antageligvis er det derfor jeg som litteraturstudent så umiddelbart grep fatt i en litteraturteoretiker som Stanley Fish, som jo påpeker hvordan ulike mennesker tolker tekster ulikt helt ned på enkeltord-nivå, og at summen av deres tolkninger som oftest innordner seg høyst tidsbegrensede kulturelle konvensjoner, mer enn å være direkte utfall av tekstene, i seg selv. Dette stemte godt overens med mine erfaringer av menneskelige fortolkningsprosesser fra helsevesenet. Også Norman N. Holland beskriver godt slike prosesser, selv om han er mer opptatt av å etablere grunnleggende psykoanalytiske grunnmønstre i enkelt-leserresponsene, enn å beskrive ulike fortolkningssamfunn. Når det gjelder Emolusjon er det p.t min opplevelse at den primært består av to deler: «Emolusjon» (del 1 og del 9, som retter fokuset innover, mot subjektets «formløse» følelsesliv/fantasi, og hvor det lyriske jeg`et svømmer seg til stadig dypere erkjennelser i/rundt dette, men delvis også del 10; Fjellene, hvor utviklingen munner ut i en utopi; en retning uten oppnåelig mål), og «Konteksten» (del 2-8, som har blikket rettet utover, mot ulike tendenser det re-agerer mot i «storsamfunnet»). Jeg er generelt sett høyst skeptisk til subjektets evne til å gripe «de større sammenhenger» med blikket sitt. Derfor måtte tittelen bli Emolusjon (var også på et tidspunkt innom «Hybris»- som jeg da tenkte «sparket» i begge retninger- både mot samfunnets overmodige prosjekter, og subjektets overmodige vilje til å ville gjennomskue dette samfunnets prosjekter). Men endte opp med å synes at det var mest interessant å prøve mest mulig direkte å fremvise det subjektive blikkets begrensinger, gjennom dets (altså mine på det tidspunktet) fikseringer, uten en hel masse pretensiøse forbehold. Og det er helt i tråd med mine endelige konklusjoner om boka når du sier at det primært er dikterens (jmf the usual suspect) emosjonelle/mentale prosesser som er tema for boken. Mer enn det blikket i disse prosessene (rent faktisk) retter seg mot.

Og som jeg nevner i slutten av boka har jeg faktisk fått tilbakemeldinger fra ulike hold underveis; bla fra Henning Bergsvåg, en ukjent konsulent og redaktør Frederik Lønstad hos Cappelen Damm, samt litteraturviterne Pål H. Aasen og Tore S. Haagensen. Det har dog ikke vært lett å anvende disse velmente rådene og vinkene utenfra, direkte, fordi jeg kun i liten grad har kjent dem «innenfra»; på det stedet i meg selv hvor det diktes fra. De har like fullt dyttet meg videre; lengre inn i mitt eget.

Om svermeri er å oppsøke avstand til samfunnet for gjennom det å få et dypere forhold til eget følelsesliv, og fantasiens muligheter, er Emolusjon helt klart en svermerisk bok. Her kan det virke som om vi bruker ordene litt ulikt. Eller kanskje bruker vi ordene likt, men har ulikt psykologisk forhold til innholdet. I ordboka knyttes ordet oppimot religiøse følelser og forelskelser. Og å få fram i meg selv en slik uforbeholden patos som disse fenomenene representerer i enkeltmenneskers liv har helt klart vært et av målene med boka.

Og nei, det gjør meg ikke mer tilbøyelig til å ville søke meg mot diktatoriske ledere som kan gi retning til mine handlinger ved å spille på mitt ubevisste følelsesliv (jmf den kategorisk gjentatte koblingen mellom Den romantiske epokes erkjennelsesmessige tilnærming til virkeligheten og Nazismen/Hitlerismen- som også du hinter til i Klassekampen intervjuet), snarere tvert imot: Jeg søker meg mot et selvstendig forhold til mitt eget ubevisste følelsesliv, noe som vanskeligere gjør det til et instrument for andres perspektiver på verdens sammenhenger.

Om sentimentalitet er å la følelsene vise seg frem som følelser (Altså diffuse stemninger/energier som enda ikke har funnet sin forenklede form gjennom å rasjonaliseres til et bevisstgjort grunnlag for handling), er Mørkerom helt klart en sentimental bok: Et utgangspunkt for videre fortolkninger av det underliggende i (alle?) menneskelige handlinger og språk. At jeg skulle ha skrevet diktene med klare intensjoner/instruksjoner for min leser i bakhodet, eller i det hele tatt skulle ha en klar formening om hva diktene egentlig handler om, slik du hevder i ditt utsagn om at «jeg skriver «rød», men vil du skal tenke «blod»», faller på sin egen urimelighet (se under). De er et utvalg dikt fra en personlig prosess som foregikk over 4 år, og som ikke på noe tidspunkt, fremdeles ikke, var/er endelig avklart, innholdsmessig/tematisk. I hvilken grad disse prosessene angår andre, og i hvilken grad de er tilgjengelige for andre, gjennom en innstilling til det poetiske språket som et vindu innover i en selv, kan dog diskuteres, fortrinnsvis om man går bort ifra en forventning om at svaret man evt kommer frem til med nødvendighet vil gjelde andre.

Et annet interessant poeng du har et dette med at språket mitt fremstår som overdrevent dramatisk/ ladet, og at dette gjør det vanskelig for deg å kjenne deg igjen i det. Og at hverdagen leves i gråskalaen i mellom ytterpunktene*. Utsagnet gjør det umulig ikke å tenke på Andre Bretons surrealistiske manifest (her i snippets på lasso bloggen), som jeg i mangt og meget identifiserer meg med, ikke som årsak til min dikteriske metode, men som en god beskrivelse av virkningene av min dikteriske erfaring. Breton tar her til orde for kun å skrive når man føler noe sterkt, og bruker i manifestet som helhet mye plass på dikotomier som natt og dag, bevissthet og ubevissthet, lys og mørke, etc. Selv om målet for bevegelsen han representerer jo er å forene dem i en større enhet; en surrealitet. Andre diktere jeg umiddelbart tenker på når vi er inne på bruken av slike polariteter i vers er William Blake, Emily Dickinson og Jon Fosse, uten sammenligning for øvrig. Kanskje koker forskjellen i våre poetikker ned til hvem vi er som mennesker; om man for eksempel som enkeltmenneske lever med store emosjonelle svingninger i sitt indre, som i stor grad preger om man ser livet som grunnleggende lyst, eller grunnleggende mørkt, relativt uavhengig av ytre omgivelser, er slike polariteter umulige å komme utenom når man i språk søker å sammenfatte helheter, uavhengig av om det for andre kan fremstå som maniert.

Når du sier at et slikt språk produserer like mye konflikt som det avdekker, er jeg ikke enig. Men kanskje er det forventningene våre til poesien som fører til våre ulike konklusjoner: Jeg har i mine dikt avdekket en rekke grunnleggende motsetning/konflikter i min psyke, som jeg har erfart er realiteter, og som jeg gjennom diktningen søker å forene, i språk, noe jeg har en klar formening om at jeg lykkes med. Jeg opplever å være på en meningsfull reise «fremover» i livet; mot stadig større integrasjon av ulike sider av meg selv. I en individuasjon, kan man godt si. I hvilken grad andre klarer å identifisere seg med mine bilder fra reisen, kjenner jeg sjeldent som en påtrengende problemstilling. Det er noe som kommer mer i ettertid. Men siden jeg stadig jobber med diktningen og er i prosess, oppstår slike savn etter andres blikk på/forståelse av min egen reise mot meg selv mer unntaksvis, enn som regel. Og jeg får i større grad bekreftet relevansen av min egen utviklingsvei ved å oppdage/gjenkjenne likheter i andre, enn ved at andre oppdager meg. Kanskje vil det mønsteret snu en gang.

Det aner meg at perspektivet ditt er litt annerledes: At du i større grad enn meg ser på dikteren som en samfunnsaktør; en som har en jobb å gjøre ift dette samfunnets språk; det skal fornyes, gjenopplives. Slik jeg ser det er dette skillet skillet mellom den modernistiske dikteren, og den romantiske. Jeg søker å jobbe direkte med virkeligheten. Med fare for å fremstå som naiv. Du jobber med språket/formen, med fare for å fremstå som distansert fra enkeltmenneskets faktisk opplevde indreliv.

I diktet om vindmøllene og billen representerer bildet noe høyst reelt for meg, uten at jeg har en endelig konklusjon om hva dette reelle består av; det veksler, dog med relativt stabilt utfall. Jeg har i privat mail til deg fremsagt mine to vanligste tolkninger (hvor jeg jo i den ene identifiserer meg med vindmøllene, og i den andre med billen), men ønsker ikke å gå ut med dette offentlig, da jeg nødig vil blokkere for andre muligheter. Mange er enda opptatt av dikterens forhold til egen tekst. Den er for meg kun en av mange alternative tilnærminger. Jeg kan dog bekrefte at diktet for meg verken handler om svarte biller eller vindmøller, i seg selv.

Men kjenner at innspillet ditt om biller, melankoli og evolusjon vekker noen innvendinger i meg: I min tolkning av utsagnet ditt fremstår melankoli som noe entydig negativt..? Noe billene gjennom den allmektige evolusjonen har klart å riste av seg; de har vunnet kampen. Og er enkelte av menneskene i så fall fremdeles melankolske fordi de har kortere evolusjonær fartstid enn billene? Og er de menneskene som ikke lever med melankoli (en svakhet/sykdom?) således høyere utviklet enn de som gjør det?

Du legger også inn et tidsaspekt i tolkningen din som jeg ikke kjenner meg igjen i; nemlig ved å bruke ordet «ukurerbar» (melankoli). For meg beskrives i dette diktet en situasjon som potensielt kan være tidløs, ved at ulike mennesker gjennom generasjoner legger ulike tolkninger inn i bildet. Jeg tenker at diktet innehar en spenning som gjør den type bruk mulig. Adjektivet ukurerbar har dog utelukkende relevans innenfor rammene av din tolkning, både med tanke på det nevnte tidsaspektet, og det faktum at ordet kurere som oftest konnoterer sykdom, mer enn feks personlig utvikling, som jeg nok ville foretrukket i denne sammenhengen. Og billen blir således, for meg, vel så mye et tegn på innsikt og utvikling, som sykdom og stagnasjon.

Generelt sett, vil jeg legge til, peker det dikteriske bildet for meg i større grad innover i mennesket enn utover mot tingene. Jeg velger med andre ord å legge Profil generasjonens innflytelse på norsk diktekunst litt til sides; den passer ikke meg og mitt prosjekt. Men virker å være selve fundamentet for deg og dine tolkninger av diktet. Og skaper således premissene for kritikken du fremfører.

Du påpeker for øvrig et annet faktum i språket mitt; det «lader seg selv» med beskrivende adjektiver. Jeg leser for tiden Novalis` roman Heinrich von Ofterdingen, hvor bruken av adjektiv er tatt mye lengre enn i diktene mine. Men i motsetning til for deg, oppleves ikke dette for meg som negativt, eller en svakhet med prosjektet. Det er kun en naturlig konsekvens av tematikken. Fokuset innover. At den ytre verden brukes til å speile det indre menneske: Litteraturen som en form for gruvedrift. Så jeg deler ikke dine følelser overfor metaforen som teknikk for fremstilling av indre liv, og har som du også nevner aldri søkt å skjule at poesien primært er noe jeg bruker for å forstå mer av meg selv. Og kan heller ikke se at min egen motivasjon for å skrive skulle stå noe som helst i veien for andres utbytte av tekstene, snarere tvert imot. Gull er gull.

Når det gjelder Palmesus kan jeg bare si at jeg aldri har lovet deg noe som helst. Og synes forsåvidt at tolkningen din er interessant, jeg har ingen direkte innvendinger, bortsett fra at nyansene selvsagt forsvinner på veien. Diktet har faktisk flere lag, om man ser nøyere etter: Det er i alle fall en biografisk mulighet, en poetologisk mulighet, en rent sanselig mulighet, og en litteraturhistorisk mulighet der. Du ser deg blind på én variant av alternativ nummer to. Og lar blikket ditt på diktet fremstå som autoritativt.

Det er fint å se at du får mer utbytte av det siste diktet i samlingen Mørkerom; der lar du deg overraske underveis. Mens du i møte med de mer surrealistiske partiene i tidligere dikt veier dem opp mot en naturvitenskapelig virkelighetsoppfatning (som den evolusjonært utviklede billen), og mot språkets forhold til en sanselig verden (som i savnet etter palmer, ørken og klovn) og bruker den opplevde diskrepansen som bevis for diktets manglende litterære kvaliteter, skaper surrealiteten i dette siste diktet en merverdi for deg. Da har du i hvert fall fått noe utbytte av samlingene. Jeg tenker generelt at noe er uendelig mye mer enn intet.

Om verdien av andres blikk på egne tekster gjennom skriveskoler (får jo allerede regelmessige tilbakemeldinger på mine dikt fra både tidsskriftredaksjoner og utvalgte personer jeg sender dem til privat, som deg. I tillegg til stadig å se diktene mine fra nye perspektiver jeg mer eller mindre automatisk tilegner meg gjennom de daglige visitter til ulike forfattere fra ulike land og ulike tider, gjennom deres bøker, i ulike sjangere) kan jeg bare si at jeg ikke er endelig konkludert. Jeg går faktisk med planer om å søke meg til grunnkurset i Tromsø ved neste anledning. Det jeg frykter er dog den overfladiske lesningen. At ting skal gå for fort til at man får anledning både å dvele ved egne og andres ord. Og at man i dette hastverket skal favorisere det uforståelige språket, på bekostning av det enkle, fordi man så mye fortere tror man forstår de enkle diktene. Med intellektet. Og fordi man forventer av kunsten at den skal være intellektuelt uforståelig. Representert ved såkalt «motstand i språket». Og av den grunn ikke forstår at det er noe vesentlig annerledes å kjenne etter, i seg selv, bortenfor og under de intellektuelle boksåpnere som tilbys på det perspektivenes marked som etterhvert har vokst seg stort på hermetisert poesi, i periferien av min egen interesse for dikt og diktning.

Denne etterhvert konsekvente favoriseringen av de cerebrale perspektiver opplever jeg som selve hovedforandringen i forventningen til/ og produksjonen av, kunst, i det forrige århundre. Godt støttet oppunder av vitenskapelige teser om at man ikke tenker med verken magen eller brystet, eller noen andre deler av kroppen for den saks skyld. Noe jeg mener er feil, eller ihvertfall en veldig reduksjonistisk fremstilling av enkeltmenneskets måte å nærme seg livet på. Personlig vil jeg heller formulere det slik (litt polemisk): Kroppen min tenker om de store og viktigste temaene, hjernen min nyanserer og snevrer inn det håndgripelige. Om denne distinksjonen representerer nevrovitenskapens skille mellom prefrontal cortex og amygdala kan være, men den oppleves uansett i kroppen. Som konstante vekselvirkninger mellom praktiske nyttehensyn og opplevelsen av helhet og sammenheng. Det er derfor ikke tilfeldig at den personlig-erkjennelsesmessige utviklingen i Emolusjon faktisk foregår gjennom fysisk fostring.

Jeg er dypt takknemlig for at du ga meg av tida di. Det har gitt meg mange nye refleksjoner og en økt klarhet i forholdet mitt til egne dikt. Det er få ting jeg verdsetter høyere.

Ole

——————————————-

*apropos: se «Ikke nødvendigvis» av Annie Riis