«Folkeleg romantikar»


——————————————–

Mitt opprinnelige andre innlegg- kom ikke på trykk, men ble sendt både Rem og Andersen per mail

Hadle Oftedal Andersen besvarer 14. mars mine spm rundt hans forhold til den romantiske tradisjonen, blant annet med å si at det vel er ok å støtte seg til de gjengse oppfatninger av romantikken når man omtaler ei nylig utgitt bok, med 2900 tegn.

Sjøl har jeg hørt mye rart omtalt som romantisk iløpet av mine år på allmenn litteraturvitenskap, av ulike forelesere på nordisk, allmenn og engelsk, men dette med kroppsnyting på bordella og dikterisk hylling av de urørte jomfruer var nytt for meg, ihvertfall i den sammenhengen, men er definitivt en tematikk jeg kjenner fra Hans Jægers forfatterdiskurs, om borgerskapets sønner, noen tiår senere.

Jeg viste dog at Henrik Wergeland hadde et såkalt utsvevende liv, med slåssing og fyll, og at dette var grunnen til at han ikke ble godkjent som prest etter fullførte teologi-studier. Og at det var derfor han måtte søke seg stilling som bibliotekar, for å tjene til livets opphold. Jeg vet også om han at han engasjerte seg sterkt for at de fattige skulle få bedre kår, at de skulle få opplæring i lesning og skriving, og at bøker/opplysning skulle gjøres tilgjengelig for allmuen, gjennom folkebiblioteker. Jeg vet òg at han viet to diktbøker til opphevelse av jødeparagrafen. Og at han som mange andre av tidens mer priviligerte, tok del i reiser til andre land, hvor han kom i kontakt med opplysningstidens radikale tendenser, blant annet i Frankrike.

Og, i denne sammenhengen viktigere, at han foretok utflukter i naturen, hvor han fikk nærmest svimlende visjoner av alle tings storhet, naturens mektighet, alle tings sammenheng, som i «Til en Gran». Med andre ord: Han fikk kontakt med den panteistiske tilhørighetsfølelsen i Altet som også William Wordsworth, en annen romantisk dikter, var så begeistret for. En tankeretning som forøvrig har klare linjer fram mot vår egen tid, feks hos nylig avdøde Arne Næss, samt linjer tilbake til Gud vet når. Og det er nok dette siste her jeg tenker på som mest typisk romantisk, om man først skal snakke om gjengse oppfatninger av romantikken, i idèhistorisk forstand, mer enn den enkeltes forhold til kvinner, moral og alkohol.

Og det er nettopp her, i det sistnevnte forholdet til naturen, at Rems alterego blir anti-romantisk, i de linjene Andersen gjengir i sin anmeldelse, i den eksplisitte fremmedhetsfølelsen overfor Naturen. Han skriver «Natur gjør meg forlegen/som noe halvt forbudt/Den blir ikke min egen/jeg er en gategutt» og videre «Men røttene i sinnet/slår revner i en mur/En skogbunnlukt av kvinne/Din kropp er min natur». For undertegnede er dette flott poesi, men dette er ikke poenget i denne sammenheng, men snarere at Rems dikt distanserer seg fra alle tings enhet, og går inn i en postmodernistisk subjekt-posisjon, hvor han selv setter sine rammer for livet, og gir dem mening; den avpersonifiserte kvinnekroppen opphøyes av dikter-jeg`et til Altet, eller alteret, om man vil. Videre synes jeg sammenstillingen her er utypisk; at Naturen gjør subjektet «forlegen[t]/ som noe halvt forbudt», mens kvinnekroppen er noe man kan gjøre utflukter i, og nyte. For mange er det omvendt. Naturen er tilgjengelig for alle.

Og dette synes jeg Andersen er blind for i sin søken etter det form-eksperimenterende. Til tross for at det nettopp virker å være den innholdsmessige sida av Rems dikt som får Andersen til å karakterisere ham som romantiker. Formen, sier Andersen, understreker kun hans oppfatning av innholdet.

———————————–
Håvard Rems innlegg i saken: