Jeg tar meg nok en gang i å tenke at dette er en bedre diksamling enn min egen*, slik jeg også gjorde det med Hvalfall. Ikke for meg personlig selvsagt, for meg var diktene i MØRKEROM livreddende, bokstavelig talt, og er det fremdeles, men for folk flest. Jeg tror de fleste vil synes at boka jeg nå leser er utrolig fin. «Finne deg der inne og hente deg ut» er rett og slett rørende, på en veldig oppløftende måte. Det er som om hun i større grad enn meg stiller seg i mellom smerten og leseren. Som en fortolker, oversetter, formidler, eller noe sånt. I stedet for å være smerten. I tillegg til at prosjektet hennes åpenbart er mer sympatisk**. Hun er der for å hjelpe andre, sin syke lillesøster (heretter kun «lillesøster») og familie, mer enn seg selv, kan det virke som. Boken gjennomsyres rett og slett av troverdig kjærlighet. Hva er vel finere enn det? Mitt prosjekt kan snarere beskrives slik:

jeg går lenger og lenger inn i skogen
til det blir mer og mer av meg
og mindre og mindre av deg

(s 36)

Betegnende nok utgjør denne beskrivelsen i Mariussens bok kun tre linjer. I min er det alt. Det er meg som er i sentrum. Ikke min syke søster, eller min bror, for å trekke inn budskapet fra den kjente sangen fra oppveksten:

Han er ikke tung. Han er min bror.

Og tonen i linja avslører at han faktisk er tung, veldig tung, på tross av hva det lyriske jeg`et uttrykker, direkte. Og det er noe med dette som skinner i gjennom i samlingen til Mariussen. At det er en dyp kjærlighet som gjør dette mulig å bære. Som gjør at resten av livet legges til side, for en tid, for å hjelpe til hjemme, med å pleie og støtte den syke.

…

Inngangen til dette hjemlige universet er veldig fin. Og får i hvert fall meg til å tenke på Olav H Hauge. Og hans «Under bergfallet» (Samlaget, 2008). Her; de siste to strofene:

Det hender,
når du stør deg til ljåen
ein sumarkveld,
at augo sviv som snarast
yver bergsida
der dei segjer
sprekken
skal vera,
og det hendar
du vert liggjande vaken
og lyda etter
steinsprang
ei natt.

Og kjem raset,
kjem det ikkje uventa.
Men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
– um du då har livet

Hos Mariussen lyder det:

huset står og vipper på kanten av elva
og raset går
inne i huset

(s 8 )

Og slik er det jo i enhver familie. At jo nærmere man er hverandre, jo mer sårbar er man for ras. At andre familiemedlemmers sykdom kan omkalfatre ens egen tilværelse, fullstendig. Denne nærheten overfor familien er ikke tilstedeværende hos Hauge, verken i diktene hans eller dagbøkene. Hos han virker totusenårige poeter fra andre siden av jordkloden å ha en mer fremtredende plass, enn hans egen far og mor. Hvorfor?

Ligger for eksempel grunnen til dette i personen Hauge, eller i familien Hauge?
Eller er det snarere den eksistensielle dimensjonen i diktene hans som gjør menneskets lodd tydelig; at det i bunn og grunn alltid vandrer alene, på sin veg?

…

Og siden jeg nå har brakt det virkelige liv på banen, og sålangt nærmest har framstilt forfatter Mariussen som en lyrikkens Mor Theresa, er det kanskje på tide å problematisere dette perspektivet litt. For i hvilken grad er vi egentlig i stand til å hjelpe andre; «finne dem der inne og hjelpe dem ut»? Og i hvilken grad er det først og fremst seg selv hun hjelper ved å leve så tett innpå sorgen i familien. Flytte inn i den, for en tid. Kanskje virker den familiære sorgen samlende? På familien som helhet. Kanskje har familien aldri vært så nære hverandre som i denne perioden:

«du er husets hjerte som banker meg rundt» (s 18)

Blod er livgivende. Og det trenger et hjerte for å bankes rundt. Og det kan være betimelig å stille spørsmålet: Hva var husets hjerte/motor tidligere? Kortspill? Politiske samtaler? Praktiske gjøremål?

Store kriser har en tendens til å skape mye varme, i sine omgivelser.

Var det i utgangspunktet kaldt der krisen oppsto? Dårlig stemning?

Hvilken betydning har det at lillesøsteren beskrives som «det siste barnet» (s 10) i huset, som snart er på vei ut. Er hun redd for å flytte, ut i voksenverdenen, med alt det innebærer? Hvilke underliggende følelser skaper dette i foreldrene? Er de redd for å bli alene, med hverandre? Trenger de en syk person i huset for å bevare familiefreden? Hva slags verdier dyrkes i familien, generelt; hvilke begrensninger setter familiehusets fire vegger, psykologisk sett? sosialt sett? Er det feks rom for pre-somatiske depresjoner og angst? Hva er familiens definisjoner av helse, vellykkethet osv. Det kan være hva som helst. Men poenget er at sykdomsårsaken ikke nødvendigvis må ligge i den syke, selv. Hun kan være en katalysator. Hun kan være en undulat. Kun familien kan evt nøste i de gordiske knuter, som binder dem sammen.

Men om ikke noe kan gjøres med familiestrukturen, i felleskap, virker lillesøsteren i alle fall å ha en tung bør å bære, alene: Hun er årsaken til at alt stopper opp. Det råtne eplet i kurven. Pinnen i familiens sykkelhjul. Bremsesporet i trusa.

Kan en naturvitenskaplig årsaksforklaring til problemene hun opplever noensinne bøte på det? Heve hennes sykdomsbilde opp på skjebnenivå. Så forbannelsen med overbevisning kan rettes mot Genene, eller Gud, alt ettersom.

Eller mot den syke selv; er det bebreidelse eller forståelse som egentlig beskrives i møtet med den fastfrosne anda, som jo åpenbart konnoterer lillesøsterens tilstand:

tidlig morgen med øks
jeg hogger løs den vesle anda
som har frose fast innved land

fuglen ser på meg og blunker
ja, jeg vet at det er sånt som hender, sier jeg
løfter opp den klaka kroppen
med en ring av is rundt magen

(s 46)

Og hvis det er bebreidelse, er det derfor den rettes mot en and, utenfor huset, og ikke mot lillesøsteren, inni huset..? Fordi bebreidelsen vanskelig kan vedkjennes, for omsorgsmennesket. Og derfor alltid må finne utløp, annetstedshen.

…

Hm. Glemte visst helt bort dette med Kjærligheten, som gjorde alt lettere å bære. Og som jeg, med gråten i halsen, innledet denne anmeldelsen med, rørt inn til margen av min væren. Kanskje jeg ikke har talent for denslags. At jeg ikke holder den ut, i lengden.

Mariussen har i alle fall skrevet en veldig fin bok. Om en omsorg som (tilsynelatende) virker støttende, uten å kvele, det iboende. Og som har gjort meg veldig nysgjerrig på lillesøsterens versjon av saken. Spørsmålet er om språket hennes noensinne vil bære ut i offentligheten. Kvalifisere til forlagsutgivelse. Kanskje er hun redd det ikke engang kvalifiserer til å uttrykkes innad i familien. med en ring av is rundt magen

……………….

* Denne vurderingen står jeg ikke lenger inne for, men fordi den er såpass flettet inn i denne tekstens enhet, lar jeg den bli stående. Det nytter ikke å vurdere diktsamlingers kvalitet oppimot hverandre (overhodet?), utifra en tanke om hva som er tiltalende for «folk flest». Dette midlertidige, men heldigvis forbigående, feilskjæret, mener jeg skyldes et akutt anfall av dårlig selvtillit, i møte med en utfordrende tematikk, for en person, meg, med en sterkt forankret tendens til å idealisere ulike former for selvutslettelse. Noe jeg forøvrig ikke tror jeg er alene om. Veien til selvfordømmelse er derifra veldig kort. (Og behovet for syndsforlatelse– men det er en annen historie)
** Heller ikke denne vurderingen står jeg lenger inne for. Se over. Å vende blikket innover er en altfor lite påaktet form for kjærlighet til verden.