Hei igjen.

Nok en gang: Er strålende fornøyd med resultatene av ditt «inngrep» i arbeidet mitt! Bare det å skrive henvendt til deg virker skjerpende på bevisstheten min.

Nå sist heiv ei god venninne seg med på kritikken din. Hennes innvending gikk på at hun opplevde meg som mer egentlig (i betydningen oppriktig/direkte) når vi pratet sammen, men også i svaret mitt til deg, enn jeg var i mine dikt, som fremsto som mer fordekte (jmf ditt utsagn om at diktene mine ikler seg metaforer for å skjule sitt egentlige meningsinnhold).

Til dette svarte jeg at diktene mine er nesten-erkjennelser, mer enn bevisstgjorte/etablerte erkjennelser. Og at det, ihvertfall for meg, i disse nesten-erkjennelsene oppstår en fortettethet og intensitet i uttrykket som jeg ikke bare kan bestemme meg for å følge opp videre (slik du foreslår i ditt forslag om å gå nærmere inn i den ensomheten/ufriheten jeg etterhvert «finner fram til» «på bunnen av» diktet om billa og vindmøllene).

Som jeg har vært inne på tidligere, sammenligner jeg ofte diktene mine med drømmene mine. Det er mine drømmers formspråk jeg søker å fange i mine dikt. Noen ganger i ett veldig direkte samspill, som i diktet Forandring, som beskriver en reell drøm jeg hadde, som jeg plasserte i en dikt-kontekst direkte etter at jeg våknet, andre ganger mer indirekte, som når jeg i møte med ytre fenomener i dagens klare lys fylles av en intens energi som krever å bli satt ord på, før jeg igjen kan fungere normalt, som i diktet om vindmøllene og den sorte billa.

Men i begge tilfeller må jeg altså selv tolke diktet (etter at jeg har skrevet det!). Fordi det tar i bruk språk/bilder som ikke nødvendigvis er helt i tråd med «virkeligheten» (slik jeg p.t. kjenner den). Jmf ditt utsagn om hvorfor jeg ikke skriver om meg selv og mine tanker/ følelser, i stedet for om vindmøller, klovner, palmer osv.

Dette mener jeg rett og slett er den måten mitt ubevisste kommuniserer med meg på. Praksisen ligger utenfor min kontroll og mine vurderinger. Dette er både tilfellet når billedbruken virker far-fetched (Som i diktene du nevner), og når den legger seg tett innpå det man kan anta er mitt liv, som i nevnte Forandring. Men også i sistnevnte eks mener jeg det har foregått forskyvninger i sinnet mitt som er typiske for det jeg sier om min diktning (med fare for å fremstå som selvmytologiserende- jeg er klar over at ingenting av det jeg sier lar seg «bevise»): Altså bruken av ytre manifesterbare gjenstander, som (ja nettopp) symboler for indre fenomener. Jeg er av den oppfatning at mitt problem med det rommet jeg ble plassert (i drømmen/diktet) ikke er lyden av maskinene (Ytre lyder kobler jeg generelt sett lett ut), slik jeg i drømmen uttrykte konkret, men mer «lyden» av andre menneskers indre prosesser (evt deres prosessorer)- altså hva de tenker og føler, men ikke uttrykker direkte- mao er det min konstante søken etter underliggende tanker/følelser for det folk sier og gjør som tapper meg for krefter og som gjør det utmattende for meg å oppholde meg i grupper av mennesker (Og i en kultur som generelt anerkjenner spillet som det egentlige, er ikke dette en praksis det er lett å konkludere med at utelukkende handler om meg og mitt).

Og i fortsettelsen av disse tankene vil jeg påpeke et annet poeng jeg tenker er vesentlig ift Mørkerom (Og Forandring), nemlig at mange av diktene mine som jeg opplever som veldig viktige- ikke nødvendigvis er spesielt litterære– de har ikke nødvendigvis vakkert språk, eller er veldig «poetiske», eller byr på nye semantiske og/eller språklige meningslag fra linje til linje, men de rommer noe som dypest sett er veldig viktige erkjennelser, som jeg mener poesien bør befatte seg med. Poesiens mål er vel å fremvise virkelighet, mer enn litteratur? Jeg mener at sårbarheten som vises frem i Forandring ikke kan ikles andre former enn de den har fått. Og naknere enn det får man det faen ikke! Og ja, det er i større grad mine egne opplevelser av sterk/svak skam i møte med mine egne uttrykk, enn mine nitidig ervervede refleksjoner om vårt nåværende stadie i litteraturhistorien som preger utvelgelsen av mine dikt. Jeg ser meg som del av den mannlige bølgen av fremvist sårbarhet som hyppigere enn tidligere har kommet til uttrykk i norsk litteratur den siste tiden, og som jeg tenker er historisk forankret, vel så mye som estetisk.

Yes- Vet ikke i hvilken grad du har tid til å lese disse utsagnene mine jeg, Gunnar. Men føles uansett viktig for meg å uttrykke dem. Så tar jeg det som ren bonus om det kommer noen refleksjoner i retur.

Og avslutter med et dikt av Jan Erik Vold, som kanskje kan være relevant i denne sammenhengen:

Prosa er linje, poesi er punkt

Tre bobler fra bunnen, siden
ikke noe mer. Det var hele diktet.

Jeg gjentar: Tre bobler
fra bunnen, siden ikke noe mer. I prosa

vil det lyde slik: Tre bobler fra bunnen,
siden ikke noe mer. Situasjonen kommer aldri
igjen: Jan Erik Vold ved vannet, det
vannet, den stubben og tre bobler som bryter

den svarte overflaten, de tre boblene, i den
rekkefølgen, dannende den trekanten- og så
borte igjen, kosmosklokka har tikket
videre. I poesi lød det altså slik:

Tre bobler fra bunnen, siden
ikke noe mer.

(Diktet er hentet fra «Den store norske diktboken«- Pax Forlag, 2005, Redigert av Ivar Havnevik)