9 av 10 tiggere jeg møter på min vei
Til og fra universitetet
Hilser jeg ikke på

Ingen av dem gir jeg penger

Uansett hva jeg gjør kjennes det feil

Men hvem er jeg til å klage
over at tilgangen til andre menneskers lidelse
I den moderne verden
Er totalt grenseløs

Så lenge jeg selv har egen leilighet
I verdens rikeste land

Utifra hvilke premisser er det greit å si nei
Uten å føle at man blir et kaldere menneske

Slike grenser finnes selvsagt ikke
Alle grenser er oppkonstruerte

Jeg bør derfor påta meg grenseløst dårlig samvittighet
i bytte mot leiligheten her på Oppsal
Om jeg skal betrakte meg selv som et varmt menneske, en genuin verdensborger

Boligprisene går virkelig i taket om dagen

Alle snakker om det.
Men ingen vet hva man skal gjøre med det.

Det er for mange faktorer inne i bildet.
Og egen bolig er tross alt et viktig satsningsområde her til lands
Man kan til og med gå så langt som til å si at det er en viktig del av norsk kultur

Grenseløst dårlig samvittighet har alltid vært en viktig del av norsk kultur
Ihvertfall i min livstid
Tippoldemora mi derimot måtte visstnok varme føttene sine i kumøkk
På kalde dager
Så fattig var hun.
Å være et varmt menneske var noe annet på den tida
Å være ett varmt menneske har alltid innebåret noe annet for fattige enn for rike.

Å fryse i sjela si er vel bare prisen man må betale for å være rik.
Fordi man alltid vil ha muligheten til å hjelpe mennesker i dyp nød,
mye mer enn det man gjør.
Alternativet er å ikke ha samvittighet overhodet.
Eller å definere seg en tydelig inngruppe;
ens familie, venner, kolleger, de eksisterende statsborgere i ens land
Mennesker med samme hudfarge, samme gener etc
Og så kun la sin samvittighet gjøre seg gjeldende ovenfor disse.

Hvis varmenivåene i sjelen vår stadfestes av vår vilje til å ofre av egen rikdom
For å bøte på andres nød
Er vi uansett inngang alle for snømenn å regne
Snømenn med gulrotnese og øyne av stein

Og kommer det for mye varme
i sjela vår
Vil vi smelte
Alle som en
Ikke lenger kalde nok, til fortsatt å være rike.
Snømenn med gulrotnese og øyne av stein.

Og blir vi for fattige, vil det å være varm, i stadig større grad handle om selv å overleve.

Det er der diskusjonen nå står i vinterland.
Om hvor mange snølykter vi bør tillate oss å fyre opp i magene våre.
Om vi skal sette grenser for vår samvittighets utfoldelsetrang.
Begge sider siterer Arnulf Øverland hyppig.
Verden brenner