Lars Haga Raavands Hvalfall er rett og slett fantastisk!

Og gjennom denne boka har jeg fått enda større klarhet i hva jeg egentlig savnet hos de tidligere omtalte dikterne Iversen og Nødtvedt: Psykologisk dybde. Vilje til å ta inn over seg sorg, og bearbeide den, gjennom ord, og tilstedeværelse, i seg selv (evt i sitt Selv).

Først et par sammenligninger: Mens Nødtvedts sorg resulterer i kasting av brostein over Bergen by, og ikke èn gang slipper seg ned i det våte element, er Raavands bevegelse renskåret emolusjonær; han vender stadig vekk tilbake til havets evige åpenhet, dets store sirkler og altomseggripende forflytninger. Dette gjør han gjennom ulike former for hval (og en danskebåt..), som faller ned i dypet, og der gradvis fortæres, utmagres, og blir borte, i nytt liv. Om Nødtvedts bok hadde vært av eldre årgang, ville jeg gjettet på at det i disse ordene, fra havets bunn, lå et spark til «Bergens Beskrivelse»:

«sammenlignet med brostein er skatene myke som fløyel» (s 53)

Mens Nødtvedts «smauforskyvninger» er drevet av forsvarsmekanisk hat/sinne, svømmer vi hos Raavand rundt i et hav av stille sorg.

Når det gjelder Iversen er det tyngden i hennes beskrivelse av et dødsfall som mangler. Også Raavand har sjarmerende minner på reportoaret:

«Du sitter ensom på vei til bassenget og vet at frosketakene ikke holder deg flytende» (s 47)

Det er vanskelig ikke å smile litt ved det indre synet av den for mennesker lite effektive froskesvømmingen, begynte vi ikke alle der?

Men i neste linje blir åpningen mot det sjarmerende, i oss selv, omgjort til tung smerte:

«Ingenting gir deg oppdrift; du er født til å fortsette fødselens bevegelse; fallet.»

Og det er nettopp dette dobbelte som mangler i Iversens samling, slik jeg ser det: Tyngden fra dypet av en sorg over et tapt menneske.

…

Hvalfall er storslått. Og forhåpentligvis den eneste av årets diktutgivelser jeg vil komme til å anbefale på bekostning av Mørkerom (…). Men best er det selvsagt å lese begge. Men det Raavand nok i større grad lykkes med enn meg, er å samle den emolusjonære prosessen om ett samlende bilde; havet, og de synkende hvalene. Han begrenser seg, og utvider, med kravlende liv, på alle kanter. Og gjør med det den stadige forsenkningen som foregår i dikterens indre, tydeligere, for leseren. Og veksler mellom det enkle sorgspråket og det mer billedlig sammensatte; fra «jeg savner deg» (s 43) til

«…Spekklaget; digre tjafser, lange remser, før kjevebeina ligger nakne; en hvit dverg sammenkrøkt på havbunnen. Jeg setter meg ved dvergens side, suger beinmargen ut. Ser arkivene løse seg opp, danse som sild, som sølv.» (s 42)

Uten å miste den gjennomgående bevegelsen. Det er ikke et kompliserende språk, som legger seg mellom dikteren og leser, i et rastløst jag etter å sprenge språkets iboende evne til kommunikasjon, mennesker imellom, men et språk som strekker seg, langt, som en drage, uten at dikteren noensinne slipper taket, i tråden, som binder han sammen, med ordene.

Eller i dette tilfellet, med den «døde broren», som stadig synker mot bunnen, som kropp, som minne. Ned i dikterens ubevisste liv, havet. Hvor han blir fortært gjennom høyst naturlige prosesser; havbunnens underfundige skapninger spiser og spiser. Fordi de trenger næring.

…

Raavand er ikke først og fremst avantgardist; han fordyper seg i menneskets indre gjennom allerede eksisterende symbolikk. En tradisjonsbærer. Og gjenbruker. Som går inn i mulighetene som (faktisk) lever i «havet», uten profil-generasjonell overfladiskhet; de ville bort fra menneskesinnet, og over i tingene, i seg selv. Som var det et alternativ. Raavand har snarere noe «på hjertet»; en sorg, som han forfølger til roten av sin egen tilværelse.

Noe som etter hvert resulterer i en tankegang om liv og død som sammensmeltende fenomener, mer enn atskilte. Det finnes ikke noe dennesidig og hinsidig i Raavands diktunivers:

«Dette er ikke Hades, dette er ikke Helvete; manetene flokker seg når livet kokes ned. Jeg sitter stille med et lys og bivåner de hvite vognenes fredelige ferd. Ansiktet ditt glir forbi: en åpen blomst.» (s 101)

Som vi ser er det intet dødsrike som venter. Ingen frykt for straff. Bare et evig her og nå. En åpen blomst. I konstant forandring: Sammensmeltning. Bevegelse. Liv

Spørsmålet om skyld, som stilles tidlig i boka:

«…Dypt dingler jeg med beina og anemonene stiller seg likegyldige til spørsmålet om hvem som har skylda. Kan jeg også gjøre det?» (s 20)

er tilbakelagt.

…

Raavands symfoni er ekstremt gjennomført. Og kun en gang brytes stemningen i (Hval)sangen da en litt for lys tone plutselig skjærer i gjennom:

«Det er her jeg planter føttene når ensomheten kiler som verst under fotbladene» s 29

«ensomhet som kiler som verst under fotbladene», synes jeg ikke er en heldig billedbruk i denne sammenhengen. Det blir for språklig uforpliktende. Som disse språkarbeiderne som sitter dag ut og dag inn og jobber med dragen sin, i lukkede rom, og helt glemmer å prøve den ut på åpne sletter, mot vindenes vekslinger, i nært samspill med de iboende kreftene, i dikterens Selv.

…

Tilslutt vil jeg si at dette er poesi med tyngde, alvor. Poesien som re-ligio; forankrende. Og at samlingen Hvalfall gjør all form for attityderelativisme til ren overflate; krusninger på havet.

Hvalfall er rett og slett en mytologisk fremstilling av livet, slik det leves, overfor evig tid og rom. Jeg bøyer meg i støvet av ditt verk, Lars Haga Raavand.

————————————————————-

Karakter: A