Jeg hadde store forventninger til denne boka, muligens fordi jeg i en eller annen sammenheng leste om den at den var en av disse nye poesibøkene som igjen tok opp tematikk knyttet til de store livsspørsmål: Livet, Døden og Kjærligheten.
Men det er dessverre lite storslått ved Kristina Leganger Iversen «Hjartemekanikk». I stedet er det punktnedslag fra et nå (ufrivillig) avsluttet kjærlighetsforhold som gis språk i samlingen:
vi hadde tatt fram
badetøy, handduk
eg hadde kjøpt med
olden boble, jordbær
og fersken, dei skulle
vere overmodne og søte
når vi åt dei skulle det renne
saft nedover haka, eg
tørkar ho bort
med handbaken
med fersken i skjegget
trekker du serviettar frå lomma
som du skulle ha hugsa
å ta med
Sjarmerende. Helt klart. Men like fullt også betegnende for hva jeg savner i boka, som helhet; sentimentalitet. Et språk som retter seg mot (de store) følelsene. Noe som på osmotisk vis får meg til å ta del i sorgen over en tapt kjæreste. Jeg er nemlig av den oppfatning at livet består av atskillig mer enn
kulde og varme som stråler
gjennom kroppen, hår som stadig
reiser seg og fell
Som avslutningen på boka lyder. Etter min oppfatning fortaper Iversens diktsamling seg i slike konkrete detaljer. Og er i liten grad i stand til å løfte seg utover dem. Eller legge seg under dem, på et dypere plan, alt ettersom hvordan man ser det. Jeg savner rett og slett et språk som opererer mer uavhengig. Av materien. Som renner friere og med større nødvendighet gjennom ordene. Jeg savner hjertemekanikk. Litteraturen som blodårevegger. Et språk som tematiserer Liv og Død og Kjærlighet på en annerledes måte. Enn dette:
ikeabussen svingar
eit kaos av feromon
i solsteiken i smogen
held du deg fast
i handtaket
i armhola di
står eg
trekker inn lukta
lagrar
…
Kanskje er det Kolbein Falkeid jeg savner.
Eller bare en subjektiv minnebank som ikke er like bundet av det sansbare.
Som var hun en litt for flink Diktkammer-elev, snarere enn en åpen utforsker av egen traume-narratologi.
…
Når det er sagt, byr boka på fine alternativer til typiske hjerte-smerte-klisjeer, som feks denne varianten av «du er fjellet mitt»:
utanfor bygger dei byen
ut, sprengjer, slår fjellet
til støv, slår
pålane ned i grunnfjellet
og eg bankar på vår dør
i midten av ei blokk
medan veggene rister, bankar eg
på vår dør
vonar du vil opne, ta meg inn
tørke sveitte og støv
frå panna mi
…Veldig fint skrevet, om byggingen av en ny tilværelse, på ny grunn, etter tapet av kjæresten, og normaltilstanden, mellom alle de andre…
og denne varianten av «hjertet mitt knuste da du forlot meg»:
rive ut
hylle for hylle
i klesskapet
tippe platehylla
mot golvet
sjå omslag sprette
frå kvarandre
platene brekke i bitar
single om føtene
…nok en gang: veldig fint skrevet, i et avsubjektivert språk, hvor fokuset ikke blir den etterlattes følelser, men opphøret av et felles samvær…
…
Konklusjon: Boka fikk meg til å tenke, nytt. Men gjorde ikke at jeg ble fra meg av begeistring. Kanskje blir neste diktsamling skrevet med påler direkte i grunnfjellet..?
Karakter: D