Subject: Forholdet mellom det lyriske jeg`et og det biografiske

Hei Gunnar Wærness.

Først og fremst vil jeg informere om at jeg kort har kommentert et av dine utspill i debatten om romantikken, på lasso bloggen (For BA-studentene i lit.vit ved uio):

http://litlasso.blogspot.com/2012/04/prosopopeia-om-romantikken.html#comment-form

Om du er interessert i å utdype.

Ellers er jeg veldig nysgjerrig på hva du egentlig mener med «det svermeriske og det sentimentale» (er det en eller to kategorier?), altså den type diktning som gjør at dikteren «misbruker sin plass i det offentlige» (Klassekampen 15 mars). Sjøl har jeg nemlig akkurat gitt ut en diktsamling som jeg lurer på om du ville sortert under betegnelsen sentimental (MØRKEROM- en psykoterapeutisk prosess), mens den forrige boka mi, EMOLUSJON, nok muligens ville sortert under beskrivelsen «svermerisk», uten at jeg er helt sikker. Grunnen til at jeg tror det er først og fremst basert på hva de handler om; tematikk, retning. Jeg sender deg begge samlingene, som vedlegg, og hadde syntes det var veldig spennende om du hadde hatt tid til å gi meg en kommentar, kort eller lang, «positiv» eller «negativ».

mvh,
Ole Jørgen Hansson

——————————————————

Subject: Re: forholdet mellom det lyriske jeg`et og det biografiske

Hei Ole

Du lurte på om bøkene dine kunne falle inn under betegnelsen «svermerisk» eller «sentimental» – som jeg temmelig omtrentlig brukte i en anmeldelse en gang. Jeg ser at jeg allerede har nøstet litt i denne uklare begrepsbruken pr. mail. Dernest fikk jeg dessuten forklare meg offentlig i klassekampen, og der tror jeg at jeg fikk sagt sånn omtrent hvor jeg står hen i forhold til romantikken og alt det der.

Nå har jeg lest bøkene dine, og jeg forstår jo at du lurer på om de fortoner seg sentimentale eller svermeriske. Fordi: De er jo skrevet med høy grad av personlig investering, og du gjør ingen hemmelighet at «jeg» i diktene ikke står langt unna det «jeg» som du ellers skulle ha brukt. Det er vel den faren man oftest forbinder med den typen investering. Det fremgår klart av «emolusjon» og «mørkerom» at den som fører ordet har hatt en hard kamp å kjempe med seg selv. Å gjøre poesiskriving til en risikosport gjennom å investere sin sårbarhet i diktene er en gest jeg støtter helhjertet. Akkurat så farlig bør det være, akkurat så nødvendig. Det gjør litteraturen viktig, både for leser og skriver. Det er bra.

Jeg vil ikke forme denne responsen som et stykke litteraturkritikk, jeg prater derfor direkte til «du», «deg»: Jeg opplever at du er ganske fersk på poesiscenen, jeg registrerer på bloggen din at du har valgt å stå utenfor forlags- og forfatterutdanningssystemet. I likhet med alle poeter i startgropa prøver du ut mange strategier parallellt – f.eks: det lange utfallet mot konseptkunst og samtidens kunststrategier er både morsomt og poengtert, men det passer kanskje ikke så bra i selskap med de dypere følte diktene. Den fiktive mailkorrespondansen tar rett og slett stor plass i boken som helhet, og begynner å prate ihjel diktene som den står i selskap med. Dette gjør også at leseren blir distrahert i forhold til hva diktsamlingen som helhet vil formidle. Dette er slikt som utmatter diktlesere. Derfor opplever jeg at du er urutinert og fortsatt for ukritisk til din egen output. Samtidig vet jeg at slike tekster er a) viktig å skrive, samt b) typisk slikt som redaktører luker ut og c) kritikere henger seg opp i på en negativ måte.

Det som er tyngdepunktet, gravitasjonssenteret i diktene dine er langt viktigere og langt mer avgjørende enn din skepsis mot samtidige estetiske strategier og teknikker. Det er en kamp på liv og død, en kamp mellom sant og falskt. Det falske har holdt på å ta knekken på den som skriver, det sanne har fått trenge seg gjennom, og kommet ut i lyset først som negativitet og angst, dernest som prøvende innsikter.

Denne kampen som delvis pågår, delvis er tilbakelagt, og som er diktenes sentrale og underliggende drama, frister språket ditt til å fremstå i et krigersk og polarisert aspekt. Det vises godt på ditt valg av troper/stilfigurer/grep: det er mye «alt» og «ingenting», «natt» (mørke- negativitet) og dag («lys»- bevissthet). Dette reflekteres ytterligere i det at diktene dine trekker et klart skille mellom et «indre» menneske og et «ytre». Man skulle kunne si at du opererer med sterkt positive og negative ladninger, og da blir det jo – nærmest av naturlige årsaker – torden, lyn: krefter som smeller inn hverandre: drama, antagonisme, dikotomi.

Jeg blir lett tonedøv av denne polariseringen, selv om jeg fullt ut anerkjenner det eksistensielle dramaet som forutgår den (det er jo også et språk som vi må bruke fra tid til annen, men i poesirommets hyperreseptivitet blir disse grepene overkill i lengden) Jeg tror at et slikt skarpt skille mellom indre menneske og ytre menneske produserer like mye konflikt som den avdekker/ navngir (og at det ikke er mulig å ha en akseptabel hverdag annet enn i gråskalen i mellom) Jeg tror at motsetningsparene i litteraturen (lys-mørke, natt-dag osv.) er en slags litterær-filosofisk optikk som gjør at alle litterære anstrengelser som benytter seg av den, uunngåelig ender opp med å reprodusere en polarisert verden. Å male solnedgangen i denne paletten produserer alltid et messiansk bilde av mørke og lys i kamp om verdensherredømmet og slik ser ikke min verden ut, jeg finner meg ikke til rette i denne spenningen. Hvorfor ikke: Jo for i denne spenningen fremstår selv ufarlige ting som i overkant truende.

I diktet om vindmøllene og den lille billen ser man hvordan de polariserte tropene produserer fiendtlige tilstander der hvor ingen fiendtlighet egentlig finnes: jeg kan ikke begripe hvorfor denne billen ikke er tilfreds med å være en vingeløs bille (noen hundre millioner år med evolusjon bare for å produsere ukurerbar melankoli, neppe), og selv om den er utilfreds, hvorfor skulle ikke vindmøllen få være vindmølle? Vindmøller stjeler ingenting (man kan til nød si at de låner vinden), vinden er stor nok for alle, blomsterløse enger er vel et helt okei habitat for biller osv. – språket i dette diktet er også lidenskapelig: «langt bak» , «på tuppen», «stivt gresstrå» «lita bille» «forbanner» (det merkes hvordan diktet «strekker seg») – og diktet slutter i «ensomhet» – en følelse som jeg er overbevist om at biller ikke har. Så i jakten på en plausibel bærer av både lidenskapen og ensomheten i diktet finner jeg the usual suspect – poeten selv, som burde ha skrevet om nettopp seg selv istedet for vindmølla, billen, vingeløsheten (ufrihet, immobilitet). Dette resulterer i at diktet overflødiggjør sine egne metaforer gjennom å stille dem ut som nettopp metaforer. Diktet sier: jeg handler EGENTLIG om noe annet. Og dette EGENTLIG er insinuasjonens onde tvilling, som ikke kan annet enn å stelle til ugreie for dikteren og leseren. I dette diktet har du med fordel kunnet gå lengre inn i den «private» følelsen av ensomhet og ufrihet.

Derfor merker jeg at oppmerksomheten fader litt inn og ut mens jeg leser både «emolusjon» og «mørkerom». Du burde vært mer kritisk, det skulle bøkene som helhet ha tjent på. Og i forlengelsen av det kanskje overgitt deg selv til presset det å ha en redaktør og en triggerhappy skare med medstudenter rundt seg. Det tærer på den egne integriteten. Men det styrker den også. Man lærer seg å høre hva det er man egentlig sier.

Problemet med diktene dine ligger ikke i holdningen eller investeringen, der går du på med breisida og det er bra (det er ofte der de fleste poeter får problemer: de skriver flinkisdikt, dvs. unngår banale grep, men det er også det eneste de lykkes med) – problemet ligger i den formen du velger: du skriver litt for ofte i dikotomiens kontrastrike og konfliktgenererende språk og metaforikken blir derfor i overkant insinuant (jeg skriver «rød», men vil du skal tenke «blod») og alt for lett å plukke fra hverandre (jfr. vi skjønner at det er dikteren som er ensom, og ikke billen). Og av og til skiller du ikke mellom skitt og kanel. Jeg skal gi deg et annet eksempel, fra diktet «palmesus«:

«mange diktere liker…» > deretter en hel strofe som kan til å bety «lek» og «lek» skal her oppfattes som uforpliktende, grunt, komisk = jfr. «evig klovn». Deretter innsetter du diktets taler som antagonist til «mange diktere» og oppretter, gjennom palmemetaforen, både et bånd til «næring» og «dypet» («dette har jeg, alene, sett…») . Dette er en dekkoperasjon på vegne av din egen poetikk, som setter poeten selv center-stage, der palmen (som leseren får vite at er motivet) burde ha stått. Å ha meninger på vegne av poesien og poeter er en ærlig sak, å arbeide for dem kritisk og åpenlyst er også en ærlig sak. Men å skritte over palmen på denne måten, for å gi et halvt skjult spark til uforpliktende poeter, samtidig som poeten tillates fremstå som «mannen med nøklene»… Jeg skjønner poenget. Følelsen er legitim. Men er dette en innsikt som du behøver formidle til leseren i form av et slags naturdikt? Hvordan hadde diktet sett ut om temaet «dypet» versus «leken» var utskrevet? Eller «jeg» versus «andre»? – slik jeg leser diktet handler det ikke om palmer, ørkener eller klovner: det er en form for selvhevdelse. Og det er også en ærlig sak. Men da må det handle om det: da skulle jeg gjerne deltatt i diktet, om det var den følelsen som sto i fokus. Jeg ble lovet palmer, men fikk ingen: diktet handler EGENTLIG om noe annet: dvs. det overflødiggjør seg selv, så snart det blir tatt på alvor. Diktet blir en kartong som inneholder en innsikt, essens, og som annen emballasje skal den kastes, resirkuleres.

I de anførte eksemplene triller poeten ballen fra seg, men den triller ikke lenger enn at den med største tydelighet kan sies å tilhøre poeten. Og dette blandingsforholdet mellom å vise (skrive, offentliggjøre, blotte) og å skjule (metaforisere/ omskrive ensomheten, ufriheten, selvhevdelsen) gjør at diktene faller litt på siden og setter poeten i sentrum.

Og jeg tror ikke at det er det du vil med å skrive. Hverfall ikke på denne måten. Delvis skyldes dette at språket du skriver i er konfliktsøkende, men også at metaforikken kommer utenpå selve temaet: diktene er i dette tilfellet ikke interessert i biller, palmer og vindmøller. I diktet om billen kan dette oppfattes slik: litenheten og ufriheten kommer først, billen kommer dernest, deretter vingeløsheten. Dette var kanskje nødvendig for å avdekke den konkluderende ensomheten. Det er antakelig den som er viktig.

Slik ser skriveprosesser ut. Man arbeider seg gjennom ulike lag av språk for å komme til mer ambivalente/ komplekse avbildninger. I de eksemplene er denne prosessen stanset for tidlig etter min mening.

Det beste diktet i «mørkerom» er også det siste – «fra en uklar drøm«. Hvorfor er det det beste? Det skjer noe uventet allerede i begynnelsen, vinduet knuses i stedet for egget. Deretter blir man i tvil om hvem eller hva som er inne eller ute, før diktet toner ut i en identifikasjon som samtidig er en aksept. Her er følelsene mer komplekse, da frihetstrang og redsel står ubesværet inntil hverandre. Det hjelper også at det foregående diktet har hatt en sprekkende vanndråpe som sentralt motiv. Her springer diktets innsikt ut av metaforen, som tillates å utvikle seg: den både knuses og klekkes, skremmer og frigjør. Denne ambivalensen kan man bare produserere og gjøre akseptabel med et poetisk bilde. Og der blir poesien nødvendig, når den gjør noe som bare poesien kan gjøre – og da vil man lytte. Diktet er et selvgående utsagn som forsyner oss med den informasjonen vi trenger, og fristiller leseren til å gå inn i diktet eller la være. Man behøver ikke gjennomgå ritualet med å dekode hva poeten «egentlig» mener. Diktet opplever sin tilstand i stedet for å hevde den. Det er åpenbart at poeten i dette diktet føler mer enn hva poeten mener: ambivalensen kan ikke bety noe annet: den er både og, ikke enten eller: dens vankelmod til tross: ambivalensens verden er en større men mindre ideell verden enn dikotomien.

Andre kan selvfølgelig mene annerledes. Det er ikke viktig for meg å «ha rett». Jeg har sagt det jeg mener, på grunnlag av min egen smak og erfaring, og håper det kan være til nytte.

Fremfor alt vil jeg be deg tenke på nytt hvorvidt du skal fortsette å «stå på utsiden» av det etablerte forlagsvesenet og øvrige litterære institusjoner. Det er en plass som i lengden har lite næring å tilby, utover en lettforbrukt opprømthet over å være alene. For jeg tror du kan ha godt av å bryne disse tekstene på flere lesere før de går til publikasjon. Jeg mener at ovenstående nærlesning av et par dikt peker i den retningen. Tekstene har noe de ønsker å formidle, og du virker til å ha stort utbytte av å skrive, samt en genuin interesse for å innlemme disse diktene i en større samtale. Å skulle gi den entusiasmen muligheter for å vare lenger enn den relativt korte euforien med å få sin egen bok å holde i handa tror jeg i det store og hele står og faller på om du føler at tekstene inngår i en eller annen form for samtale eller samhandling med andre. Og da må man før eller senere dra dem ned i den vidunderlige dynga som er «de andre». Det er kanskje lett for meg å si nå, oppdratt som jeg er – «på innsiden» av dette systemet. Men jeg har også vært den poeten som ikke vil influeres av noen eller noe. Det virket som det eneste rette for femten år siden. Men: Alt til sin tid. Det er det som er det kjedelige med revolusjoner: de må pågå hver dag i all fremtid, ellers størkner de og blir et avbilde av det de minst av alt ville likne.

mvh
gunnar wærness