Yo,
jeg våkner opp/ hoster en halv liter slim/
så er jeg like fin/ da er det tid for rim/
jeg lever hip hop og har som regel nok shit/
MC`er mens du rimer for å bli godt likt/
mange har fått litt props/ mange leker big shots/
mange har wack flow i forhold til Kid Rock/
du ække en dritt hot og de versa du flekser/
er cover up for diverse komplekser/
Liksom-komplekse tekster/
gutta prøver for hardt å være kar som de fleste lesber/
ikke test en mester/ det blir terapi/
er du aleine stapper du mikken i rævva di/
ska dem ha freestyle finner jeg fram taksameteret/
har dem free shit finner jeg fram askebegeret/
du ser det undergrunnens nye yndling er her/
jeg er grunnen til å rappere syns så synd på sæ sjæl..

(Nils M Skils, Rossin I Pølsa Crew, 2002)

…

.

6.- 29 Jan 2013, Hotmail

OJH: Hvordan gikk stevnet igår? Ble det kåret en kronprins?

NBG: Supert! Vårt beste stevne til nå, alle sju battlesa holdt god kvalitet. «Kronprins» er
kanskje litt tabloid, men vi fikk kåra Årets Battler 2012. Og det var en battle som absolutt gjorde ære på tittelen.

OJH: Tenkte kanskje «kronprins» var et mer betegnende ord for hvordan du, som «kongen av norsk battle-rap», vurderte konkurransens status..?

NBG: Hehe. Konkurransen i går var ikke «kongen av norsk battling». Vinneren vant ikke et
mesterbelte som noen andre seinere skal ta fra vedkommende el. Det var «kongen av Skeez TV 2012». Og de to som sto der, var virkelig de som fortjente å være der. Utvelgelsen var kun basert på battles som skjedde i 2012, i Skeez TV. Så det er nok ingen som mener at jeg skulle ha stått der, eller at jeg er den som egentlig skulle ha vunnet den konkurransen. Personlig gjorde jeg bare tre battles i fjor, og kun en av de var i Skeez TV.

OJH: Battling handler om å hevde seg, på bekostning av andre, ofte ved bruk av «uskyldige» tredjeparter, som for eksempel mennesker som kvalifiserer til deltagelse i paralympics. Kan du si litt om hva som dyrkes av etiske standarder i miljøet.. (Sjøl angrep du for eksempel Rone for å være for tidlig ute med Utøya- jokes, noe det virket som publikum aksepterte som et valid poeng..)?

NBG: Det var strategi, tho. Jeg var forberedt på at han kunne komme til å nevne Utøya, og at det kunne være smart å spille snurt for å snu sympatien mot ham, jeg reagerte egentlig ikke på det. Du ville også blitt overraska over hvor mange av disse uskyldige tredjepartene som ikke fins in real life. Om det er Gimmiks søster Pikk-Britt (som «har downs») du tenker på, er hun for eksempel fictional.

Etiske standarder er som følger: Den klart viktigste, er å ikke furte. Du veit hva du har signed up for, og det nytter ikke å komme med et ego og være sensitiv på hva folk sier om akkurat deg. Du veit at det er motstanderens jobb å si det, det ligger ingen vonde følelser bak. Så det å spille offer og ta på vei i etterkant, er på mange måter det største bruddet på intern æreskodeks. Ut over det, lar de aller fleste være å nevne nære familiemedlemmer som nylig har dødd, og mange syns også det er unødvendig å nevne (fullt) døpenavn på familiemedlemmer som skal hetses.

OJH: Jeg tenker mer på hvordan grupper av mennesker (som ikke har signa opp for noe som helst- i denne sammenheng) ofte i battle-ringen blir brukt som (inneforstått) skjellsord. Hvis vi tar eksempelet ditt da, med Gimmiks fiktive søster «Pikk-Britt som har downs syndrom», er det jo ikke på vegne på Gimmik man evt føler det har foregått et overtramp, men på vegne av folk med Down
syndrom. Det samme kan man også føle i forhold til endel andre grupper det konsekvent gjøres narr av, på uhyrlig kreative måter, feks homser..

NBG: Skjønner. Vel, jeg syns det er for enkelt å si at det «gjøres narr av» de gruppene. Det gjøres narr av motstanderen ved å tillegge vedkommende tilhørighet til grupper som bryter med det imaget han har eller forventes å ha. Når det gjelder homofili: Gay jokes er klassisk innhold i battle rap, på lik linje med dama di-, mora di- og klærne du har på-vitser. Det må sees i sammenheng med at det erketypiske rap-imaget forbindes med sterkt maskuline verdier og trekk. Innenfor rammene av typiske fordommer, er heterofili en del av denne pakka. Man angriper motstanderen for å ha kvaliteter som ikke passer inn med det imaget han selv presenterer, eller det man forventer av en battlerapper. I denne sammenhengen er «homo» et relevant skjellsord. Ikke fordi det er noe galt i å være homofil i seg selv (eller homofil battlerapper, for den del), men fordi den som blir kalt det som regel er, og ønsker å fremstå som, heterofil. Grunntonen i battling er jo som regel en av to: «Du er det motsatte av det du ønsker å være/framstå som», er alternativet til «det du er/ønsker å framstå
som, er skikkelig teit». Generelt kan jeg si at hets basert på alle slags fordommer, det være seg ifht seksuelle preferanser, etnisitet, religion, fysiske atributter osv er en (ikke nødvendig, men) naturlig del av battlerap, som er hjertelig velkommen hos oss. Vi driver med hets, det ville være merkelig om visse grupper skulle være ekskludert. Da er man jo virkelig ute og forskjellsbehandler. Folk må skjønne at det er helt andre spilleregler som gjelder i en battle, enn ellers i samfunnet. Dette er kunst. Men jeg har ingen problemer med å forstå at noen ikke liker det. Personlig syns jeg det er flott med et frirom hvor man sier veldig «gale» ting og ler av det, alle tar seg selv så høytidelig ellers.

On a side note: Battle rap er forskjellig i forskjellig områder. Det var mye mer homovitser og helt ekstremt mye rasisme i battling fra 05-09/10 da Florida og særlig California var episentrene hvor de mest populære battlesa skjedde. Disse stedene har en kultur som har mer vekt på flerstavelsesrim og humor. Etter dette har New York vært episenteret, med midtvesten som nærmeste utfordrer. Her er det ikke særlig akseptert med gay jokes eller rasisme (ikke ut i fra et «etisk perspektiv», men fordi det regnes som en «krykke» – en enkel måte å få publikum til å le, som brukes av rappere som ikke kan imponere med rappinga si). Humor i battles er generelt mye mindre akseptert/dominerende i dag. Med NY-dominansen har det måttet vike for et mye sterkere fokus på ordspill og drapstrusler (nesten alltid levert i form av et ordspill). I NY er det veldig mye vanligere å anklage den andre for å være morsom/bruke humor i battles, enn for å være homo. I Europa er det mye vekt på humor de fleste steder, men også et sterkere fokus på originalt og kreativt innhold, ettersom hele drapstrussel-pakka er mye mindre tilstedeværende her.

La meg understreke at når det gjelder disse linjene (og ikke den mer personlige delen av battling) er det rap/humor/punchline-teknikken man er fan av, selve innholdet (jeg har pult dama di, mor di er hore, du er homo, du er fattig, jeg skal skyte deg osv) er bare der som et skall som huser teknikken.

Jeg vil også si mer generelt at jeg syns det er et sykdomstegn ved samfunnet at så mange for enhver pris skal bli snurt/støtt dersom noen (selv i humoristiske vendinger) snakker ufordelaktig om en gruppe de identifiserer seg med. Dette konstante jaget etter å være offer, som om ingenting er bedre enn å ha blitt forulempet. Alt dette er selvfølgelig mye værre i USA, terskelen for å bli fornærma av noe som ikke sies om deg personlig er heldigvis høyere her, og vi har ikke mottatt noen reaksjoner på den slags. Jeg syns det ville være sykt om «grupper av mennesker» måtte kollektivt «signe opp» (for å referere til spørsmålet) før de kunne brukes i en rap.

Jeg skjønner godt at noen, særlig de som ikke har referanserammene til å forstå hele kulturen, kan oppleve det hele som hatsk og fordomsfullt. Og jeg har ikke noe problem med at noen misliker det. Jeg misliker selv innholdet i det meste av underholdningsindustrien, vi må alle ta ansvar for hva vi utsetter oss for. Men for meg personlig, er det helt tydelig at den overordnede moralen i battle rap er «Vi er alle like gode. Ingen er perfekte, eller så er alle det». Battling er det motsatte av et hierarki der lederen kjefter på alle, og ingen sier noe om lederen. Her er alle like i ringen. Battling er
en kunstform hvor poenget er å fremstå som dømmende og selvhøytidelig, men som det ikke går an å utøve hvis du faktisk er det (selvhøytidelige folk er sjelden komfortable med å la skarpskodde rappere henge dem ut og «avsløre» dem på groveste vis mens alle står rundt og ler). Det er det motsatte av politikk, hvor en gjeng med selvhøytidelige folk prøver å framstå som folkelige og jordnære. Derfor tror jeg forberedt a capella-battling har skapt et rom som er veldig kjærkomment for mange i dag. Jeg har også en bestemt opplevelse av at de som kommer i kontakt med miljøet vårt, opplever det som uvanlig raust, inkluderende og varmt.

OJH: Men noen tabuer praktiseres dog, vitser om svarte fra hvite for eksempel, ikke?

NBG: Det hender jo, men generelt er det helt klart at hvite og svarte får færre race jokes mot seg enn asiater, arabere og latinos. Men race jokes er veldig «på vei ut», nå er det lite av det i det hele tatt. Det kan jo også ha sammenheng med at den ligaen som dominerer nå, URL, har så godt som bare svarte utøvere.

OJH: Du har tidligere i intervjuet omtalt battlerap som en kunstform, med andre normer og regler enn det som praktiseres i samfunnet forøvrig. Andre plasser har du sammenlignet det med boksesporten, et inntrykk som forsterkes når man ser på hvordan nettopp bokseringen er utbredt som arena for battles. Apropos Lance Armstrong på Oprah; hvordan ser du som primus motor i Skeez TV på bruken av «prestasjonsfremmende midler» i ringen, er det «juks» eller mer «et smart trekk»..?

NBG: Nå må jeg først si at det er høyst diskutabelt hvorvidt disse midlene faktisk er prestasjonsfremmende. Personlig vil jeg ikke ha så mye som en slurk øl i meg når jeg skal battle, mest fordi jeg ville bli så irritert på meg selv om noe skulle gå feil, og jeg ikke hadde tatt alle forholdsregler. Generelt er holdninga mi at folk får gjøre som dem vil, men når det gjelder SkeezTV spesielt, har jeg alltid bedt deltagerne unngå sentralstimuli, rett og slett fordi det kan være litt vanskeligere å gi beskjeder til folk som er coked up (dem blir jo litt mindre ydmyke). Så for oss som er ansvarlige på location, foretrekker vi at man evt venter til etter battlen dersom man skal innta noe sånt. Ettersom våre events foregår på dagtid, syns jeg ikke det bør være så vanskelig å etterleve. Men vi har jo sett eksempler på det motsatte, uten at vi innfører noen konsekvenser av den grunn.

OJH: Du sier at battle-rappen springer ut av en macho-kultur, og at det i ringen først og fremst er disse idealene man måles utifra, som menneske. Gjør det at du i ringen føler deg som «en ordentlig mann», som endelig får sluppet ut sin sanne natur, eller er det mer følelsen av å være en skuespiller som skal prestere på høyt nivå..?

NBG: Jeg har ikke sagt noe om «som menneske». En battle handler om å vinne battlen. Spillet foregår på den måten at man henger ut (en karikert versjon av) hverandres liv og personlighet, men det er ikke sånn at den som vinner er det beste mennesket. Vinneren er den som har best punchlines og framføring. Det kan se sånn ut på grunn av innholdet, men det er ikke en sympati-konkurranse. Du kan vinne en battle på å si «jeg skal skyte deg» på hundre kreative måter, men det betyr ikke at du var det beste mennesket. Det betyr bare at du var flinkest i battlen. Når det gjelder idealene, kan de også fort endre seg dersom en av battlerne gjør en bra case for at det å leve opp til (deler av) disse macho-idealene er teit. To av de beste rundene i fjor (sisterundene til henholdsvis Loaded Lux mot Calicoe og RemyD mot T Dubb) var anti-krim. Mange mener det første tapet til Henry Bowers på svensk kom mot en fyr som kalte ham homofob (Simon Gärdefors). Det kommer an på hvordan det hele utspiller seg der og da, det er veldig vanskelig å forutse. Det kan faktisk koke ned til hvem som vinner myntkastet.

Jeg føler ikke at det som skjer i ringen har noe med min «sanne natur» å gjøre. Det er en act. Jeg tror ikke jeg føler meg som en skuespiller, for teater har ikke dette elementet av konkurranse. Det er nok lettere å sammenligne med andre som konkurrerer i noe på høyt nivå. Samtidig som jeg er bevisst på at det for meg handler om å ha det gøy og få til noe, seier eller tap har lite å si. Moderne battles handler i det hele tatt lite om å vinne – det klart viktigste er å prøve å lage noe som folk har lyst å se om igjen. Man konkurrerer på en måte mest mot seg selv. Men det er en ekstremt krevende situasjon å være i, med veldig mange x-faktorer. Noe som gjør at en del av oss ser på det som en veldig morsom utfordring.

Men selv om «personligheten» min i en battle ikke nødvendigvis er mitt «sanne jeg», er det mange ting ved min virkelige personlighet som gjør at jeg vinner battles, for eksempel det at jeg er veldig rolig i stressa situasjoner, og at jeg er spontan og kreativ.

OJH: Her misforstår du første setninga. Jeg snakker ikke om å bli vurdert som menneske. Jeg tenker mer i retning av at vi som mennesker ideelt sett har to poler som veksler om plassen, nemlig den feminine , og den maskuline sida. Og at det i battling er den maskuline sida det er om å gjøre å utvikle, for å bli bedre.

NBG: OK. Men jeg svarte vel på spørsmålet ditt allikevel, i andre avsnitt?

OJH: Det gjorde du..Måtte bare klargjøre hva jeg mente, siden det åpenbart var mulig å misforstå.

NBG: Så klart. Uansett, så lenge du har med «som menneske» i spm, vil jeg gjerne ha med reaksjonen min i svaret og, for det kan jo hende andre forstår det på samme måte som meg. Ettersom det har form av sitat, følte jeg at «som menneske» blei lagt i munnen på meg, mens jeg mente «som battler» da jeg snakka om det.

OJH: Den er god. Da fortsetter vi

Det kan virke på meg som om viktigheten av humor er økende på den norske battle- arenaen, og at det er stadig flere gryende stand-upere som hiver seg med i ringen. At hip hop bakgrunn blir mindre og mindre viktig, fordi det uansett er slagkraften i kommentarene og måten man evner å underholde publikum på (som ikke nødvendigvis har hip hop bakgrunn) som gir poeng. Velger du ut dommerne dine med denne mulige utviklingen i bakhodet..?

NBG: Min opplevelse er den motsatte, egentlig. Hvis du tenker på hvem som var de dominerende 5-7 utøverne for ett år siden, og hva de gjorde i ringen, og sammenligner med nå, syns jeg det er mye mere rapping nå. For å gå gjennom noen av de mest profilerte utøverne i ligaen: Pats, INT og Ormstunge er alle med i de flestes topp fem-sju battlere. Alle kan være morsomme, men alle er skikkelige rappegutter som aldri firer på teknikken. Det samme kan man si om Gimmik, som er umulig å komme utenom når hans to siste battles kommer ut. Andre Jensen har vært en av jokestersa våre, men han lager også bra rapmusikk ved siden av, har vært både rapper og freestyler lenge, og viste sist at han kan gjøre det mye mer rappete om han vil, med stort hell. Bru er morsom, men han er helt rå på å finne fete rimord, og han er en helt rå freestyler, han har masse rap-skills.
Postal går for jokes, men skriver som en rapper, veldig fine og ofte originale rimord. Hajoken, Drift og Adept prioriterer humor, men alle har rappa seriøst i minst ti år. De er ikke folk som skriver vitser fordi de ikke kan rappe. Karsten er rå på beats. Bankmenn satser jo mye mer på musikk enn battling. KJ, Kaffka, Wolverine, Rese, Droolian, osv, hele gjengen har jo holdt på å rappe masse lenge. Den som har kommet lengst uten å ha en enspora hiphop-bakgrunn, er nok uten tvil Snikende Fiko. Han hadde vel skuespiller-ambisjoner på et tidspunkt i livet hvor de fleste andre hadde satsa på rap som sitt primære utløp lenge. Men allikevel er han er fyr som har lagd masse låter, vært medeier i et studio, vært i en rapgruppe med andre flinke folk, osv. Det er noe helt annet enn en stand uper uten noe rap-erfaring. Jeg tror ikke det er umulig for en stand uper med den rette personligheten å cross over til å gjøre bra battlerap, men det er ingen tvil om at det er vanskelig for dem. De som har prøvd til nå, har ikke naila det. Folk tror gapet mellom de to sjangrene er mindre enn det er. En ting er å stå på en scene med en mikk og innøvde vitser som du har dratt 100 ganger før, og veit at funker. Battling er noe helt annet – det er en konkurranse. Du skriver helt nytt til hver gang, og må velge strategi basert på dine og motstanderens styrker/svakheter. Du titter rett inn i hundrevis av øyne, som er to meter unna deg, i samme høyde som dine. Du ser så ekstremt godt hva folk tenker om det du gjør. Det er langt fler distraksjoner enn for andre folk som opptrer. Samtidig skal vitsene rime (og hip hopere er jo ofte langt mer kritiske til/opptatt av selve riminga enn folk flest) og mest sannsynlig også rappes. Kanskje skal du blande improvisert materiale inn i det forberedte, helst med sømløse overganger. Det er helt klart at humor er en stor faktor ifht hvem som vinner battles hos oss. Men en smart rapper kan jammen bli ganske god til å fortelle vitser på ett år. Og han mister ikke rap-teknikken av det. En humorist har ikke sjans til å bli god til å rappe på ett år. Man kan absolutt underholde, få masse fans og vinne battles uten å ha noen hip hop-bakgrunn. Bli en kultfigur, kanskje til og med bli den mest populære. Men å skulle bli best, eller blant de beste, er en ekstremt lang vei å gå. Man skal aldri si at noe er umulig, men, veldig veldig vanskelig er det nok. Grunnen til at jeg sier det er mulig, er at personlighet har så enormt mye å si i moderne battling. Har man en blendende personlighet, kan må nå langt på det. Og en rå rapper med karismaen til Jan Petersen blir aldri best. Problemet er at rapperne skjønner hvordan man skal være morsom, og da blir man litt one trick pony hvis man bare har humor. (La meg legge til at det fins mange andre måter å vinne battles på enn bare humor eller rapping).

For å svare på dommer-delen av spørsmålet: Jeg prøver å velge dommere som har sett mange battles, også live, og som har en bakgrunn som gjør at deltagerne kan respektere dem som dommere. Det er også ganske viktig at de fungerer på kamera. Dømminga har jo flere funksjoner, og det å kåre en vinner er ikke nødvendigvis den viktigste av dem. Seier og tap har jo veldig lite å si i dette formatet. Dommerne er en del av underholdninga som mange setter pris på, og en måte for oss å øke kunnskapsnivået blant tilskuerne – det er fint for publikum å høre rutinerte folk dele noen tanker om battlen de har sett. Med det sagt, så skammer jeg meg de få gangene dommerne treffer åpenbart gale avgjørelser, og gjør alt jeg kan for at det ikke skal skje. Nå som vi har holdt på en stund, syns jeg vi har en veldig fin roster av dommere. Jeg ønsker egentlig ikke å ha inn så mange nye, for
dømming er jo også noe man blir bedre til etterhvert.

OJH: En annen ting som slår meg som litteraturstudent og dikter, er tidshorisonten i hip hop. Som battler kan man i løpet av få år oppnå legende-status, og en battle kan i løpet av ett år bli omtalt som en klassiker. Det aner meg at dette har med hip hopens korte historie å gjøre, drøye 30 år – Lever dere litt sånn «i en boks»..?

NBG: Å battle tar forferdelig på. Det er veldig intenst. Man skal være lagd av et spesielt stoff for å kunne gjøre det på høyt nivå i lang tid. Utviklinga går veldig fort, nivået blir bedre hele tida. Det er vanskelig å sammenligne med dikt. Der skal det mye til for å skille seg så voldsomt ut, det fins en lang historie, og enormt mye å sammenligne med. Battling er annerledes, det er et møte mellom to mennesker. En battle er noe mye mer enn summen av teksten til battler a og battler b, mye av magien ligger i møtet mellom de to, og øyeblikket der og da. Publikum er også en del av det, det er en helt annen grad av
interaksjon. Derfor oppstår det lettere unike øyeblikk, og klassikerstempelet sitter kanskje av og til løst, for man blir så revet med av å oppleve det.

En legende blir man av å være med i (og helst vinne) mange klassiske battles. Men helst bør man også ha raised the bar på et eller annet område innenfor battling. At man kan peke på noe helt konkret; denne personen innførte eller utvikla denne teknikken eller stilen, eller tok denne teknikken eller stilen til et nytt nivå ved å gjøre sånn og sånn. At man etterlater et tydelig footprint. Veteran er også en hedersbetegnelse, men det er forskjell på veteran og legende.

I ordet legende, ligger det jo forresten også det at det blir snakka om. Sånn sett er det ikke så rart at det blir flere legender av battlere enn av diktere. Jeg tror battlefans diskuterer battling ganske mye mer enn de som leser dikt diskuterer lyrikk. Å være vitne til en battle er en ganske intens opplevelse som du har behov for å snakke om etterpå. Vi møter sekstenåringer som har som humor seg i mellom å si alt som Adept (med hans tonefall) når de skal være morsomme. Sånn min generasjon holdt på å imitere de Arendalskarakterene fra Lille Lørdag, sånn går de rundt og imiterer Adept. Det er footprint. Humoren de vokser opp på, er Adept-battles. Med en sånn inngripen i livet til folk, how are you not a legend? Det er vanskelig å sette noen nøyaktige kriterier for hva en legende er. Det er også forskjell på en klassiker og en dritbra battle. I våre dager, kan jeg ikke se annet enn at det er youtbe-crowden som dømmer hva som er en klassiker. Det handler om i hvilken grad folk ikke slutter å se på dem. De battlesa som aldri slutter å telle oppover (og da snakker jeg ikke om random «slengere», men får views jevnt og trutt), det er klassikere. Folket dømmer. Det de vil se om og om igjen er the true classics. Personlig kan jeg ikke skjønne hvorfor ikke feks Gimmik mot Drift eller Hajoken mot Bru blei classics, jeg syns de er dødsbra. Fiko mot Cezinando er eksempel på en bra battle, hvor teksten og performancen til deltagerne isolert sett kanskje ikke er topp ti ever, men magien i møtene dem i mellom gjør at youtube-crowden har dømt dem til soleklare klassikere. Nå kan man ikke nevne 10 skeez tv battles og komme utenom den. I visse tilfeller kan man differensiere også, det går an å gjøre en klassisk opptreden, uten at battlen du er i blir en klassisk battle. Hvis du for eksempel introduserer noe nytt og fett som forandrer spillet, men motstanderen din suger.

OJH: I dagens skriftlyrikk er det nærmest uhørt å skulle benytte seg av rim og rytme i dannelsen av poesi. Delvis pga romantikkens opprør med nedarvede konvensjoner, som de mente virket hemmende på den enkeltes kreativitet og utfoldelse, og delvis pga modernismens oppgjør med alle former for harmoniseringer i språket, som de mente virket misvisende i gjengivelsen av en
fragmentert og disharmonisk virkelighet. Kan du si litt om hip hopens forhold til rim og rytme?

NBG: Det er jo mye mer vekt på form. Selvfølgelig (ideelt sett) ikke på bekostning av innhold, men de fleste er jo opptatt av å presse seg mot å kunne max out begge barometrene. Rytmen er jo uunngåelig der, grunnformen i rap er jo å skrive en linje til hver takt. Du må bare høre på musikken, og se for deg hva slags rapping som vil høres bra ut oppå, prøve å skrive den rytme/de lydene du vil ha. Selve riminga er jo litt annerledes, vi legger mest vekt på de trykktunge stavelsene, og rimer heller mange av dem, enn å være så nøye på at alle konsonantene skal være nøyaktig de samme. Skal du si «bipolar», rimer du på feks «liten kar», ikke bare «kar». Du treffer altså den trykktunge i-en, symmetrien dette skaper høres fin ut. Det er mye viktigere enn at «kar» faktisk slutter på «r», det kunne nesten like gjerne vært «kal» (om det var et ord). O-en i «bipolar» er det ikke så farlig å rime på, for den er trykklett. Når det gjelder hvordan man stabler rim inn på to takter, fins det en hel haug med forskjellige teknikker. Det blir en hel avhandling om jeg skal gå inn på det i detalj, det har jeg rett og slett ikke tid til å gjøre grundig her. Personlig er det min mening at god rapteknikk (med visse unntak) høres uanstrengt og naturlig ut – det høres ut som du sier akkurat det du vil si uten å gjøre det til, men tilfeldigvis rimer det crazy.

OJH: I slutten av tenårene virket det viktig for deg å få fram at «en rapper er en dikter». I midten av tyveåra holdt du et foredrag på deichmanske hvor du med eksempler ville vise hvordan rappen var en mer moderne form for lyrikk enn diktet. Hva slags forhold har du til skriftlyrikken i dag?

NBG: Tror ikke det stemmer helt at foredraget skulle «ville vise hvordan rappen var en mer moderne form for lyrikk enn diktet». Det er poesi just as much, og betyr mye for dem som vokser opp nå. «Mest moderne» er jo en merkelig ting å konkurrere i. Jeg var bedt om å foredra om «rap som samtidslyrikk» eller noe sånt, det var ikke fordi jeg hadde et behov for å understreke at rap er «mer moderne» enn dikt. De ligger ikke i et konkurranseforhold.

Mitt forhold til dikt er nærmest ikke-eksisterende. Jeg liker å lese dikt, men bruker i praksis nesten ingen tid på det, og har på ingen måte oversikt over hva som «rører seg der ute». Likte «Store, stygge dikt» av Ruth Lillegraven, for å nevne noe norsk som ikke er eldgammelt. Det er veldig random hva jeg kommer over. Men jeg har ofte savna det å kunne skrive så få ord som en dikter kan. Det gir jo en helt annen tyngde til hvert ord. Selv en kort raplåt har jo veldig, veldig mange ord. Jeg har en dragning mot det meditative, og føler egentlig at tre eller fem ord ofte kan være nok. Det lar seg ikke gjøre med rap. Innsikter er jo ofte ukompliserte (selv om veien til dem som regel er lang og komplisert). Rap er best når ting skal kompliseres/utgreies/illustreres litt grundigere. Men det
dypeste er jo ofte veldig enkelt. Så jeg har absolutt savna det å kunne skrive dikt, uten at jeg har gjort noe med det.

OJH: Såvidt jeg husker den Point- låta handlet det om ikke å bli tatt på alvor som rapper, og at det var nettopp derfor du insisterte på «at en rapper er en dikter..» («..snart må det værra lov å kreve noe mer/ men jeg tviler og venter på den dagen det skjer..»), fordi diktere faktisk blir tatt på større alvor, av storsamfunnet, gjennom anmeldelser i avisene som tungt berører det erkjennelsesmessige aspektet ved ordene, og de blir studert ved universitetet. Med påfølgende innpass i pensum på landets skoler. Mens rapperne, satt på spissen, i større grad får korte snutter i tabloidpressen som kretser rundt temaet: Er dette god musikk å ruse seg til..? Så et visst konkurranseforhold mellom sjangrene må det vel sies å være i praksis, også når det kommer til støtteordninger..?

NBG: For å være helt ærlig, husker jeg ikke låta du snakker om, eller linjene du refererer til. Så det er vanskelig å si nå om det handler om det, eller noe annet, før jeg hører hele verset. Men det er klart at generelt så har jeg endra syn på mange ting siden da, låta du snakker om må vel fort være tolv- tretten år gammel.

Hip hop har vært verdens største musikksjanger leenge nå. Karpe Diem var årets spellemenn i fjor. Vi kan ha a capella battle rap på VGTV og gjøre 100000 views på et par-tre dager. Alle eventsa våre selger ut på forhånd. Både for hip hop og for meg personlig, syns jeg det blir absurd å snakke om manglende anerkjennelse. Jeg opplever det nesten omvendt, mye av det andre ser på somanerkjennelse – når hip hop får innpass her og der, er egentlig andre folk som soler seg i vår glans. Når det gjelder universiteter, skoler, anmeldelser osv: Jeg bryr meg ikke. Vi digger det vi holder på med, og det er det veldig mange andre som gjør og. Vi trenger ikke co-sign fra noe offentlig, eller fra synsere og smaksdommere som holder på med alt annet enn hip hop. Det å bli diskutert på universitetet, hva skulle det gjort for oss? Masse folk som prøver å definere noe de egentlig ikke har del i, eller forstår. Jeg ser at det gjør masse for universitetet, men ikke at det gjør så mye for oss. Nå har de 2pac-studier på Blindern. Men for oss forandrer jo ikke det noe. Låtene er de samme som vi har hørt på siden nittitallet. Det er sikkert fint for universitetet, samtidig som det jo blir veldig tydelig hvor langt de henger etter når de begynner med det nå. Vi har en flott greie. Jeg syns det er noe veldig ynkelig over å ikke bare kunne kose seg med det, uten å klage over evt manglende anerkjennelse fra andre, som ikke har noe med saken å gjøre. Vi som forstår/setter pris på denne greia, anerkjenner hverandre. Det er vel mer enn nok? Om noen ser på rap som noe mindreverdig i forhold til annen kunst, så har jeg ikke noe problem med det, ikke noe behov for å overbevise dem. Det ser sikkert sånn ut fra deres ståsted, alle er jo forskjellige. Generelt går det voldsomt bra med norsk hip hop for tida. Man kan alltid velge å fokusere på noe negativt.

On a side note: Personlig er jeg overbevist om at livet fungerer sånn, at hvis du ikke veit med deg selv at du har det bra, og klarer deg helt fint uten andres anerkjennelse, så kommer ikke anerkjennelsen. (Du kan av og til kjempe deg til den, men da vil du uansett ikke bli lykkelig av å få den, slik du trodde du ville bli). Hvis du har alt du trenger, og ikke bruker energi på å crave andres anerkjennelse, kommer den fortere enn du aner. Dette gjelder selvfølgelig mye mer enn bare anerkjennelse, jeg tror det gjelder alt. Om du føler en tomhet fordi andre ikke anerkjenner deg, er det egentlig en umodenhet i deg selv. Og du trenger at andre ikke anerkjenner deg for å få jobba med den umodenheten (eller hva man skal kalle det, umodenhet er kanskje ikke helt presist).

Konkurranse om offentlige midler er det vel mellom alle som søker? To rappere som søker om samme pott er jo akkurat like mye i konkurranse med hverandre som med dikteren som også har søkt. Det er nok vanskeligere for hip hopere å få støtte til ting (ihvertfall uten å selge det inn med key words som «rusfritt» og «antirasistisk», noe jeg ser for meg at poetene kanskje slipper), men jeg syns ikke vi skal gi det noen definisjonsmakt ifht hva som er bra og viktig. Det kan jo være mange grunner til at det offentlige velger å prioritere som de gjør. Personlig er det siste jeg vil være del av, en subkultur som sutrer over å få for lite i offentlig støtte. No offense, men det er mange andre kunstformer som trenger/baserer seg på offentlig støtte. (Noe jeg tror ofte har en utarmende effekt). Vi klarer oss helt fint. Det å lage, spille inn og gi ut musikk er jo også veldig mye billigere enn før. SkeezTV opptrådte på Nationaltheatret i fjor (for å ta et typisk støtteordning-sted som mange ser på som «anerkjennelse», var forøvrig et veldig fint møte), vi har superhøy produksjonsverdi på videoene våre (som er gratis å se), og vi fyller stadig venuesa våre med a capella riming. Vi har aldri bedt om, fått eller trengt en krone i støtte. Med tanke på hva vi gjør for språkbevisstheten blant unge, er jeg ikke i tvil om at vi kvalifiserer til noe. Vi har dedikerte ildsjeler og et publikum som bryr seg. Det er mye mer verdt. Da vi ikke hadde et publikum, gjorde vi det allikevel, fordi vi digger det for vår egen del. Jeg er veldig glad for at vi ikke er avhengige av noen ordninger. At det vi har, er vårt eget, noe vi har skapt selv, og at ingen feks kan true med å trekke støtta om vi ikke endrer på ditt og datt.

OJH: I sangen din «Døden kommer snikende», en veldig sterk sang, virker det som om du tilslutt ender opp med å legge alt i Guds hender: Om han er god, og dermed villig til å tilgi, eller ond, og dermed ønsker å straffe deg, for livet du har levd. For en ikke-kristen virker det som om du slår deg selv i hodet med en kristen dom; som korsfester deg til troen på at det å være menneske, er å være skyldig, og avhengig av nåde. Hvor kommer skylden fra?

NBG: Nok en gang en veldig gammel låt. Da jeg var 21 (tror jeg det var), hadde jeg en periode (kort, men intens) hvor jeg var sikker på at jeg skulle dø i løpet av kort tid, typ innen tre uker. Det bygde seg opp i meg, og kuliminerte i den låta, som jeg skreiv på knappe tre kvarter. Jeg hadde teksten i meg i et par-tre år uten å gjøre noe med den, og da jeg endelig gjorde spilte den inn, hadde jeg glemt fire av linjene, det er derfor det ene verset er bare tolv linjer (mot normalt seksten). I retrospekt tenker jeg at det var en prosess der jeg ubevisst tvang meg selv til å reflektere over at «om det hadde vært slutt nå, hadde det jammen ikke vært mye å skrive hjem om». På den tida gjorde jeg veldig lite produktivt/konstruktivt med livet mitt. Jeg var også en ganske bright kid, som det var knyttet forventninger til, så jeg følte vel også på at spriket mellom det som kunne vært, og det som var, var veldig stort. (Kanskje mest i andres øyne). Jeg liker fortsatt låta, for det er veldig genuine følelser i den, jeg syns det er ganske godt skrevet av en ung, fortvila mann. Og så er det et fint gitar-sample, en type beat som jeg hadde hatt veldig lyst å rappe over, men som det er vanskelig å finne. Men jeg kan ikke kjenne meg igjen i de følelsene/tankene nå.

For å svare ut i fra der jeg er nå (som føles som det eneste jeg kan gjøre): «Skylden» fins ikke. Hele skyld/synd-greia er bare humbug. Skulle liksom en allmektig Gud ha skapt deg til å «synde» (nødvendigvis vel vitende om at du ville gjøre det, ettersom han/hun etter sigende er allvitende) og så straffe deg for det? Nå tror jeg alt det der bare er en hersketeknikk. Når det gjelder dette med hvor skylden (i kristendommen) kommer fra, er det noe jeg har vært og opptatt av, har tenkt mye på, og lest/hørt en del om. Jeg har noen ideer, som er veldig i utakt med folk flest, enten man bekjenner seg til kristendommen eller et materialistisk/ateistisk verdensbilde. Ettersom du driver en diktblogg, og jeg ikke ønsker å misjonere eller omvende andre til mitt syn, tror jeg ikke jeg skal svare så utfyllende på dette. Jeg tror på mye rart som folk flest ville stempla som «far out». Det er helt greit for meg, og jeg har hverken tid til, eller noe ønske om, å bli noen form for posterboy for noe «alternativt/freaky/out there». Jeg er bare en person som for min egen del har et veldig sterkt driv mot det å prøve å finne en kjerne av sannhet, eller et snev av ordentlig forståelse.

OJH: Hvorfor vil du ikke misjonere for ditt eget livssyn? Blogg er jo det perfekte medium for utfoldelse, om du vil, får du den plassen du trenger.

NBG: For det første, veit jeg hvor langt unna verdensbildet mitt er fra folk flest sitt. Det er helt annerledes på så veldig mange vis, fra grunnleggende fysikk og oppover. Jeg tror ingen er mottagelig for noe så annerledes med mindre man oppsøker det selv. Dessuten er jeg jo ganske kjent nå, og snakker hele tida med folk jeg ikke kjenner, som kjenner (til) meg. Jeg orker ikke å måtte bruke masse tid og krefter på å forsvare mitt syn på ting (som uansett alltid er i endring, og som slett ikke trenger å være riktig) overfor folk som kanskje ikke er skikkelig interessert engang, bare ser på det som kuriøst at jeg tenker annerledes. Jeg tror at jeg er såpass «out there» at en del kunne komme til å forbinde meg mer med det, enn det jeg faktisk gjør offentlig, som har med rap og gjøre, og jeg kan ikke se at det er i min interesse. Jeg har ikke noe spesielt jeg ønsker å prøve å overbevise andre om. Jeg har avvikende syn på grunnleggende spørsmål innen religion, historie, astronomi, politikk, fysikk, biologi, bevissthet – hvordan livet fungerer, rett og slett. Og hvordan ting henger sammen. Jeg tror det meste av det jeg lærte på skolen, er feil. Jakten på forståelse og sannhet (fordi det er åpenbart for meg at mange «vedtatte sannheter» ikke stemmer) har vært et hovedfokus for meg ihvertfall siden jeg blei myndig. Utenom hip hop er det absolutt min hovedinteresse (forøvrig også veldig opptatt av god mat), jeg bruker masse tid på det. Det er ikke sånn at tankene mine er hemmelige, jeg snakker gjerne om dette med folk som deler interessen. Jeg har bare ikke noe ønske om å «go public» på denne måten. Det er ikke sikkert at folk flest ville hatt noe utbytte av å få mine oppfatninger dytta på seg, selv om de evt skulle være riktige. Man er ikke nødvendigvis noe nærmere et bedre liv selv om man veit mer. Jeg er veldig usikker på hvor fruktbar min egen kunnskapstørst er, og skulle ofte ønske at jeg var bedre til å slå meg til ro med alt jeg ikke veit, og fokusere på det nære. Jeg veit (mener jeg selv) utrolig mye folk flest ikke veit. Mye av det sjokkerende med tanke på hvor ulikt det er fra den versjonen vi lærer på skolen. Men det er ikke nødvendigvis noe man trenger å vite. Jeg tror det man trenger å vite er noen ganske få, veldig enkle sannheter, ikke noe avansert. Alt er alt, all divisjon/separasjon er illusjon. Veien til lykke er å gi opp alle ambisjoner på egne vegne, gi slipp på alle forventninger, og leve for helheten, i øyeblikket. Slutte å dømme, bare akseptere og være. Det er enkelt å si, forholdsvis enkelt å forstå på et intellektuelt nivå, ikke så enkelt å gjøre/leve. Det er jo kjærligheten som er og blir det viktigste, og det at jeg har fylt inn verdensbildet mitt med alle mulige slags «fakta», er veldig sekundært i den sammenheng. Det viktigste er og blir å elske seg selv og sin neste.

OJH: Uten å gå innpå disse særegne og spesifikke innsiktene du for tiden holder til ditt bryst. Er det riktig av meg å tolke inn i utsagnet ditt en generell mistro til kollektive systemers evne til å fange opp og lære bort kunnskap som er av vesentlig betydning for det enkelte menneske?

NBG: Først av alt, la meg gjenta at jeg ikke «holder noe til mitt bryst» i den forstand at det er
hemmelig, eller at jeg ikke ønsker å samtale med folk om det. Jeg syns ikke det er noe sært i å være litt restriktiv på hva man deler på nett. (Livet mitt er allerede sånn at jeg blir oppringt av fulle dudes på natta). Jeg intervjues jo primært fordi jeg er rapper og driver en battle-liga, av en nettside som primært fokuserer på lyrikk. Hvis du ønsker å samtale med meg privat om disse tingene, er jeg åpen for det. Hadde kanskje også sett annerledes på det om de som skulle lese intervjuet primært var opptatt av denne typen spørsmål.

«særegne og spesifikke innsikter» er heller ikke mine ord. Jeg påstår absolutt ikke at jeg veit noe du ikke kan få vite andre steder. (Og jeg er veldig klar over at alt jeg tror på kan være feil.)

For å svare på spørsmålet ditt: Nei, det er ikke noe jeg har tenkt på (selv om jeg har tenkt mye på hvordan skolen er totalt feilslått). Jeg tror det er fullt mulig for et «kollektivt system» å lære bort noe av betydning (tror feks flere ashramer til tider har gjort det). Jeg har absolutt inntrykk av at Paramahanasa Yogananda (som regnes blant historiens største yogier) hadde stort utbytte av sin tid på ashramen til Sri Yukteswari. Det er veldig vanlig at folk som regnes som «opplyste» har elever. Dersom dette skulle være formålsløst, er de ikke særlig «opplyste» allikevel. Jeg tror ikke at all læring må foregå en til en, eller utenfor organiserte læringssituasjoner, hvis det er det du mener. Men det betinger i alle fall en motivert lærer/avsender og (minst) en motivert elev/mottaker. Her spørs det om vi har noen av delene.