I etterkant av min anmeldelse av diktsamlingen Hvalfall, tok jeg kontakt med dikteren Lars Haga Raavand, for et intervju:

Ole Jørgen Hansson: Har du en en død bror? Eller er «den døde broren» et litterært grep?

Lars Haga Raavand: Det er først og fremst snakk om et litterært grep. Broren finnes; døden er tatt på forskudd. Jeg har en tvillingbror, vi står hverandre svært nær, og i frykten for å skulle miste dette, nærheten, broren, fantes en vanvittig energi. Døden ble et fantasifoster som skulle vise seg ekstremt livgivende, akkurat som hvalfallene på sin side er det. Vakre paradokser.

OJH: Så det var mer energi i frykten for din brors død enn din egen?

LHR: Ja, på sett og vis, men i dette ligger ikke noe heroisk utsagn alà «jeg er ikke redd for å dø». Frykten er der, men min egen død er ufattelig, derfor må døden projiseres over på noen andre, noen i nærheten (så det ikke blir rein abstraksjon), en tvillingbror; så ser jeg i speilbildet av hans død min egen forgjengelighet. Det er kanskje heller en energi lettere å gripe, enn større.

OJH: Hvilken funksjon tenker du at fantasien har i menneskelivet?

LHR: Fantasien har nok i mine øyne en livnærende, av og til livbærende, funksjon, men det er ikke bare lyset den nærer eller bærer, også mørket kan blomstre i fantasiens selskap. På tross av dette tror jeg ikke fantasien er livgivende, men at den alltid trenger en eller annen forutgående erfaring som foster eller frø, før den selv begynner å vokse eller virke. Fantasien elter erfaringene, forvrenger eller virkeliggjør, alt etter øyet som ser. Den gjør livet levelig, men kan også kaste natt over hele den jordiske fest.

OJH: Hva er forholdet mellom drøm og diktning?

LHR: Forholdet mellom drøm og diktning er som forholdet mellom vann og is. Drømmen flyter, stivner i skriften, men vil vel igjen søke å tine i varmen fra en leser. Eller: Alle drømmer, og likeens kan man vel si at alle dikter, lager sin egen historie om seg og sin plass i verden, hvordan den er, hvordan den skulle vært. Da blir det ikke mye forskjell på dem, med mindre man bestemmer seg for å avgrense diktninga til det som skrives ned: diktning er nedskrevne drømmer. Eller får jeg kanskje heller si: drømmen er framtida, og diktninga historia, men begge manifestert nå.

OJH: Hva gjør en slik innsikt med vår forståelse av «litterær kvalitet»?

LHR: Tilsynelatende borger det vel for at kvaliteten finnes såvel i et verks lys, som i det rent håndverksmessige, hvis form og innhold da kan skilles fra hverandre som to enheter, og det tror jeg ikke de kan. Form og innhold henger så nøye sammen at det er trøblete å løse de fra hverandre, nyttig som verktøy, javisst, men noe mer, nei!

La meg også presisere at jeg med verkets lys ikke mener forfatterens intensjon, men snarere det som blir boende i teksten: ideen(e) som oppstår når verk møter leser. For å fortsette bo-metaforen: Litterær kvalitet må da være de tekstene som er stødig nok snekret sammen til at møtet kan finne sted, at lys kan sive ut, både lokke, lyse for, og belyse leseren, som igjen kan belyse verden rundt. Det må være et bosted stødig nok til at både tekst og leser vil føle seg trygg for verdens kaos, men samtidig utfordrende og spennende nok til at det ikke blir konformt og kjedelig.

OJH: «Verst å gjera til lags er ein snikkar» sier Olav H. Hauge i «Vers» (Dropar i austavind). Hvordan tenker du det har påvirket formspråket i Hvalfall at du i den redaksjonelle bearbeidinga av ditt materiale har vært henvendt mot «Det litterære norge» (Skrivekunstakademiet i Hordaland, Diktkammeret, Aschehoug)?

LHR: Formspråksmessig føler jeg meg ganske lite påvirka, formen kom av seg selv, presset seg liksom ut av stoffet, og krevde å få være som den kom: slik føles det. Gåes det nærmere etter i sømmene er det likevel ikke helt sånn, klart jeg er påvirka, at formspråket er det! Og det skal man jo være, det er mye kompetanse der ute, i «Det litterære norge», som man skal være ydmyk nok til å lære, la seg påvirke, av. Jeg er dypt takknemlig for alle gode råd, for all hjelp, for alle positive tilbakemeldinger jeg har fått. Jeg har tatt det til meg, adaptert det, og spydd ut igjen, tatt med meg det jeg ville ha med videre, lyttet, prøvd å forstå teksten via de «de andres øyne», selv forsvinne, funnet følelsen: at dette har funnet sitt formspråk, at dette er mitt formspråk, for det er det. Det er ikke skrevet med tanke på å være tro mot «Det litterære norge», det er skrevet med tanke på troskap til stoffet, troskap til meg selv som forfatter, den jeg var der og da, henvendt mot «Det litterære norge», leseren, og aller mest, henvendt til teksten: en nødvendig forutsetning for å kunne være tro mot noe annet.

OJH: Du sier tidligere at fantasien ikke er frøet, men mer næringen som tilføres frøet. Selv tenker jeg om både fantasi, drømmer og diktning at det tilfører livet noe som er større enn erfaringen. At det ligger frø der, til livet, til erfaringen. At skrivingen forteller meg hvordan jeg skal leve, bedre, sannere. Hva tenker du om en sånn oppfatning?

LHR: At skrivingen kan fortelle oss hvordan vi skal leve, bedre, sannere, er jeg helt med på. Men når du sier «Både fantasi, drømmer og diktning tilfører livet noe som er større enn erfaringen» er jeg ikke helt med, bare nesten, jeg vil ha: «Både fantasi, drømmer og diktning kan gjøre erfaringene større (og livet rikere)».

Det er altså ikke rare forskjellen på oppfatningene våre (tror jeg), problemet ligger kanskje i at «erfaring» er et ganske vidt begrep. Jeg tror at man kan erfare gjennom diktning, drøm og fantasi, men samtidig tror jeg man må ha visse grunnerfaringer i bunnen. Kan man dikte om å miste, uten selv å ha en eneste tapserfaring? Kan man drømme at man dør, uten noensinne å ha hørt om «døden»? Jeg vet ikke sikkert svaret, men slik jeg forstår det gjetter du «ja» på disse spørsmålene, mens jeg gjetter «nei». Riktig?

OJH: Hm. Kanskje. Jeg tror drømmer/fantasi/diktning kan bringe inn noe vesentlig nytt i erfaringen ja. Som når Elias Howe oppfant symaskinen, i 1846. Gjennombruddet hans kom i en drøm, hvor han ble holdt fanget av en afrikansk stamme, med spyd rettet direkte imot han. Han kom seg ingen vei. Da han våknet dagen etter så han for sitt indre blikk at spydene i drømmen hadde hatt huller i front. Og han skjønte at også nålene i symaskinen måtte ha huller foran, og ikke bak, som inntil da hadde vært eneste mulige alternativ. Sånne historier er det mange av. Spørsmålet tror jeg mange ganger er hva man vektlegger mest, selve gjennombruddet i drømmen, eller det mangeårige arbeidet som lå i forkant av drømmen. På skriveskoler/kurs, og i bøker om skriving, vektlegges ofte det sistnevnte, man vil bort fra «det ensomme geniet», og autodidaktikken, og over i opptreningen av blikket utenfra. Selv er jeg derimot veldig opptatt breaking points. Når man plutselig forstår det man ikke har noe grunnlag for å forstå. Fordi innsikten man plutselig oppnår ikke er avledet av verken egne eller andres erfaringer. Er det ikke det som er Inspirasjon? På hvilken måte vil du for eksempel si at setningen «Jeg puster sølvet av speilvendte fisk» (s 20) er et resultat av håndverkskunnen og/eller personlig erfaring?

LRH: Av Howes historie fremgår ikke om han har hørt om/sett afrikanske stammer med spyd med hull og tråd i seg, men antagelig har han det. Han har erfart det, han har også erfart at han har et jævla problem med symaskina si, og han leter etter et svar. Dette svaret hadde helt sikkert ikke kommet til ham i drømme, uten disse to forutgående erfaringene. Likeledes er det med meg og å puste sølvet av speilvendte fisk, det hadde ikke kommet uten først å ha skrevet mye, uten opptrening i å «se språk» (pusse/puste etc).

Dette tatt med bare for å understreke litt av det jeg så langt har prøvd å kommunisere, og her tror jeg ikke egentlig vi er uenige, vi har bare fokusert på forskjellige punkter i prosessen. Men så skjer det altså noe: de hittil skjulte forbindelsene trer frem og blir synlige, selvfølgelige, først for skaperen, så for de andre. Og skal det bli noe mer enn middelmådig, må dette skje. Jeg tror godt vi kan kalle dette for Inspirasjon.

OJH: For ordens skyld; spydene hadde ikke tråd i seg, kun hull, men poenget er selvsagt valid, han må ha sett afrikanske stammer, og hans sinn har tatt dette bildet i bruk for å vise han noe nytt, noe som ikke har noe med den afrikanske stammen å gjøre, men som utelukkende har med hans personlige prosjekt å gjøre, innenfor den industrirevolusjonistiske ånd; nemlig å finne opp et hittil ukjent redskap, til å sy med. Men nei, vi er kanskje ikke fryktelig uenige når alt kommer til alt.

Når det gjelder dette med opprettelsen av nye, eller «hittil skjulte», forbindelser, i språket eller i blikket på verden, ble jeg nylig fascinert av begrepet «alfabølger» i hjernen. Fra forskningen til Mia Keinänen. Hjernen er som kjent plastisk, og ved visse bølgelengder, i en bestemt avslapningsmodus, kobles hjernecellene som sitter langt fra hverandre sammen på nye måter. Noe som selvsagt gjør at verden ser annerledes ut. Det kan være fristende å anvende slik forskning i tilnærmingen til diktning, altså at nye sammensetninger i hjernen, skaper nye forbindelser i språket. Hva tenker du om det?

LRH: Jeg gir ti tomler opp! Hjernen og poesien drar i samme retning. Spennende, og fint, fordi det forklarer litt, men ikke alt. All mystikk forsvunnen vil man ikke oppleve, men klart, få ting er så poetiske som natur, forskning, oppdagelser som dette, hvalfall, fuglesang. Er det hjernen som er poetisk, eller er det poesien som er cerebral?

Likevel, det forklarer ikke alt, alle dikter ikke, disse nye sammensetningene må også omsettes til språk, bli kommunikative, autorative. Men blir de det, da kan de vel vise frem nye sammensetninger, vise frem en ny verden, uten alfabølgende aktivitet hos leseren, og denne forstår?

OJH: Det siste spørsmålet lar vi henge i luften. Til leseren. Men apropos nye og gamle sammensetninger i språket, og i hjernen: Det er muligens på grunn av min kristne oppdragelse, men jeg har helt siden jeg ble introdusert for den språkfascistiske og bølgelengdeuavhengige masseutryddelsen av såkalte klisjèer, som her til lands har foregått med intensivert iver de siste førti årene, kjent en sterk trang til å ta dem i forsvar, innlemme dem i språket mitt; disse kjente og kjære ord og uttrykk. Uten å bure dem inne i anførselstegn. Alt dette snakket om degenerert språk tar jeg rett og slett sterk avstand fra. Hva tenker du?

LHR: Jeg tror ikke på klisjeen som degenerert språk. Alle klisjeer kan sies uten å være klisjeer, i vanlig kommunikativt hverdagsspråk (selvsagt), og også i det poetiske språket, men det er kontekstavhengig, de må vekkes til live. I begge tilfeller tror jeg på sett og vis det må appelleres til følelsene, troverdighet, nødvendighet av å si nettopp det som sies, det som ikke kan sies på annen måte. I det poetiske interesserer jeg meg for dette, å lete etter kontekster der klisjeene opphører å være nettopp dét. En setning er aldri den samme i ny kontekst, en klisje aldri bare en klisje. Så er det det å skjønne hvordan det «degenererte» regenereres, men da er vi vel igjen over i Inspirasjonen.

OJH: Du evner å skrive tilsynelatende meningsløse setninger som likefullt oppleves som meningsfulle. Dette tenker jeg skiller deg fra den typiske modernistiske tendensen til å ville skrive fram opplevelsen av ikke-mening og ikke-sammenheng- ved bevisst bruk av semantiske og syntaktiske brudd i teksten. I stadig mer ekstrem grad. Og den postmodernistiske tendensen til utelukkende å ville rette fokuset mot forfatterviljen. At bokstavene aldri er annet en småfluer rundt forfatterens svette panne. I Hvalfall ligger det istedet åpninger, voldsomme rom, mot verden, i verden. Og man får følelsen av å ta del i større sammenhenger. Man glemmer teksten. Glemmer forfatteren. Ihvertfall gjorde jeg det. Og jeg elsket det. At språket sprikte i alle mulige retninger, uten å miste den samlende følelsen. Som bare havet kan gi. Sanselig presisjon og symbolisme, i skjønn forening. Hvem er dine forbilder?

LHR: Göran Sonnevies Oceanen har vært ei enormt viktig bok i tilblivelsen av Hvalfall. Moby Dick kommer man ikke utenom, men forbilder, jo i tillegg må vel også Rolf Jacobsen nevnes som tidlig forbilde, Inger Christensen, Øyvind Rimbereid, den tidlige Knut Hamsun, Dante, nei, det er mange!

OJH: Med ett unntak, nemlig den synkende danskebåten (som jo aldri forfølges noe videre, men kun nevnes), er det naturens frembringelser (hvaler) som faller til bunns i Hvalfall, ikke menneskets (skip, bilvrak, påhengsmotorer). Har dette for deg noe med økologikk å gjøre; at kun organisk død gir nytt liv? Eller er du generelt bekymret for verdenshavenes hvalbestander? (Noe av grunnen til at jeg spør er at jeg så at omslaget på boka di også var blitt (gjen)brukt på antologien SNU..)

LRH: Når danskebåten synker i horisonten er det for meg først og fremst snakk om en horisontal bevegelse, men jeg ser poenget ditt, det er naturens frembringelser som faller til bunns. Dette har for meg med økologikk, eller nærmere bestemt resirkulasjon å gjøre, livets sirkel, det er fascinerende at en død blir sentrum i nytt liv, både i havet, naturen, men også i diktninga, fantasien. Jeg bekymrer meg, men ikke altfor meget, over ulike hvalbestander. Jeg finner hvalene, og deres univers, enormt tiltrekkende, og det er klart, skal økologi(kk)en blomstre må naturen bli mer tiltrekkende enn både penger og eiertrang. Og skal naturen greie det trenger den hjelp av oss, hvor sært det enn høres ut.

OJH: Jeg vil litt tilbake til teksten igjen, i seg selv, og dette som skjer med den når du åpner opp for andres vurderinger. Du har allerede snakket generelt om dette å utsette seg for andres perspektiver, ta dem inn, og gjennom det se teksten på nye måter, og bli enig med deg selv, på ny, om hva man vil stå ved, og hva man vil forkaste. Kan du si noe mer konkret om selve prosessen med bokstavene i Hvalfall. Fikk du ofte tilbakemeldinger? Var prosessen lang fra antagelse? Hva var redaktørens rolle ift konsulenten? Var disse to alltid enige? Var det på noe tidspunkt usikkert om dere vil komme i mål, sammen? Har du eksempel på tekstpassasjer det var spesielt stor enighet/uenighet om? osv.

LHR: Det var en lang prosess, opp i mot to og et halv år med dialog, og det var ikke før i de siste månedene av denne prosessen jeg visste at det var antatt. Men klart, i og med arbeidet lagt ned fra alle parter føltes det hele tiden som om det skulle bli til noe, bli til ei bok, ei bra bok. Jeg fikk tilbakemeldinger hver gang jeg sendte inn, og bestemte selv hyppigheten på innsendingene.
Noen ganger frem og tilbake ble det jo, men veldig ofte vil jeg likevel ikke si at jeg fikk tilbakemeldinger. Og når så først skjedde fikk jeg to manus i retur, ett med redaktørens kommentarer, og ett med konsulentens, så tok jeg selv til meg det jeg ville, bearbeidet, kjente på det, vurderte. Inger Elisabeth Hansen, konsulenten, er en utrolig dyktig leser, hun «så» prosjektet tidlig, Mia Bull-Gundersen er også veldig god, men på en annen måte, på detaljer, stupiditerer, jeg husker ikke helt lenger, men uansett de utfylte hverandre svært godt.
Uenigheter har det vært, men ingen store, jeg så stort sett fornuften i deres innvendinger, og de fornuften i mine. Mot slutten av prosessen var det både skummelt og befriende å kjenne at jeg satt alene med ansvaret, at det var min bok, at jeg hadde siste ordet. Jeg, nybegynneren.

OJH: Tittelen din «Hvalfall»- ligger tett opp til «Valhall», fra gammel norrøn mytologi. Ligger det i dette en vilje til å reetablere mytologiske forestilinger som grunnleggende meningsbærere i menneskelivet, på lik linje med naturvitenskapelige (Som jo også er terminologisk representert i boken), eller er det utelukkende ment å skulle konsentrere lesningen mot bokens hovedelementer, de døde hvalene..?
Spørsmålet formulert på en annen måte, opp mot nyere norsk litteraturhistorie; har det noe for seg å dikte om kaffekjelens «vinger» ?*

LHR: Jeg vet ikke om det er mulig å dikte uten å gi kaffekjelen vinger, men det betyr ikke at det beste utgangspunktet for å dikte er å skulle gi kaffekjelen vinger, de kan komme av seg selv de, ut av det blå.
Til det første spørsmålet er det nok mest det siste, men også litt det første, som er riktig. Mening finnes i mytologiske forestillinger, ja kanskje finnes mening overalt, men de mytologiske forestillingene er idag nokså underkommunisert i den offentlige sfære, det tror jeg ikke er sunt. Men klart, «Hvalfall» er først og fremst kadaver. Hvilke krigere og guder er det som danser i døde hvalers ballsaler?

OJH: Så når det referes til «Cassiopeia», er dette også først og fremst en referanse til en særskilt formasjon av stjerner, mer enn mytologien som slumrer i navnet?

LRH: Ja, det er det. Men ordet «Cassiopeia» er nå også et flott ord, og mye av det skyldes, for meg, konnotasjonene ordet gir.

OJH: Hvor går veien videre? Ryktene går på at du i diktningen har gjort skogsarbeider av deg? Hvordan er dette i forhold til å jobbe der rent fysisk, du har erfaring også med det..? Er det bedre å jobbe med språk enn trestammer?

LRH: Veien er et flott sted i seg selv, og hvor den går er vanskelig å si. Enda vanskeligere er det likevel å ikke tenke seg at den går noe sted. Enn så lenge er trua på at veien går ut dit skogsarbeideren og poeten krysser hverandre sterk. Det er jævla fint og jobbe ute i skogen, men også inne i språket. Begge steder handler det om å rive ned, så noe annet kan bygges opp. Men klart, man er mer aktiv i rivinga i skogen enn i språket, og mer aktiv i oppbygginga i språket enn i skogen. Noen likheter er det likevel, og dette er viktig: jeg kan kjenne meg igjen både i poeten, og i skogsarbeideren. Jeg tror ikke på poesiens overdrevne avsondrethet av idag, mange poeter kjenner seg igjen i arbeidet, og mange arbeidere vil kjenne seg igjen i poesien. I dette holdningsskapende arbeidet ligger det en jobb å gjøre

———————————————————————–

* Dag Solstad i Profil 2/ 1967:

«Vi ville gi kaffekjelen vinger. På arbeidsplassen tegnet vi utkast til vinger og om kveldene diskuterte vi og sammenlignet. Til vi en morgen forsto at vi for alltid måtte slutte å drømme. Da ble vi fylt av en ømhet for verden og sa: Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe. Vi vil ta et godt tak i håndtaket, løfte den på skrå over bordet, bevege den langsomt mot alle koppene og fylle dem en etter en med svart kaffe som vi drikker.»