Gunnar Wærness om Emolusjon og Mørkerom

Posted on februar 13, 2013
Subject: Forholdet mellom det lyriske jeg`et og det biografiske

Hei Gunnar Wærness.

Først og fremst vil jeg informere om at jeg kort har kommentert et av dine utspill i debatten om romantikken, på lasso bloggen (For BA-studentene i lit.vit ved uio):

http://litlasso.blogspot.com/2012/04/prosopopeia-om-romantikken.html#comment-form

Om du er interessert i å utdype.

Ellers er jeg veldig nysgjerrig på hva du egentlig mener med «det svermeriske og det sentimentale» (er det en eller to kategorier?), altså den type diktning som gjør at dikteren «misbruker sin plass i det offentlige» (Klassekampen 15 mars). Sjøl har jeg nemlig akkurat gitt ut en diktsamling som jeg lurer på om du ville sortert under betegnelsen sentimental (MØRKEROM- en psykoterapeutisk prosess), mens den forrige boka mi, EMOLUSJON, nok muligens ville sortert under beskrivelsen «svermerisk», uten at jeg er helt sikker. Grunnen til at jeg tror det er først og fremst basert på hva de handler om; tematikk, retning. Jeg sender deg begge samlingene, som vedlegg, og hadde syntes det var veldig spennende om du hadde hatt tid til å gi meg en kommentar, kort eller lang, «positiv» eller «negativ».

mvh,
Ole Jørgen Hansson

——————————————————

Subject: Re: forholdet mellom det lyriske jeg`et og det biografiske

Hei Ole

Du lurte på om bøkene dine kunne falle inn under betegnelsen «svermerisk» eller «sentimental» – som jeg temmelig omtrentlig brukte i en anmeldelse en gang. Jeg ser at jeg allerede har nøstet litt i denne uklare begrepsbruken pr. mail. Dernest fikk jeg dessuten forklare meg offentlig i klassekampen, og der tror jeg at jeg fikk sagt sånn omtrent hvor jeg står hen i forhold til romantikken og alt det der.

Nå har jeg lest bøkene dine, og jeg forstår jo at du lurer på om de fortoner seg sentimentale eller svermeriske. Fordi: De er jo skrevet med høy grad av personlig investering, og du gjør ingen hemmelighet at «jeg» i diktene ikke står langt unna det «jeg» som du ellers skulle ha brukt. Det er vel den faren man oftest forbinder med den typen investering. Det fremgår klart av «emolusjon» og «mørkerom» at den som fører ordet har hatt en hard kamp å kjempe med seg selv. Å gjøre poesiskriving til en risikosport gjennom å investere sin sårbarhet i diktene er en gest jeg støtter helhjertet. Akkurat så farlig bør det være, akkurat så nødvendig. Det gjør litteraturen viktig, både for leser og skriver. Det er bra.

Jeg vil ikke forme denne responsen som et stykke litteraturkritikk, jeg prater derfor direkte til «du», «deg»: Jeg opplever at du er ganske fersk på poesiscenen, jeg registrerer på bloggen din at du har valgt å stå utenfor forlags- og forfatterutdanningssystemet. I likhet med alle poeter i startgropa prøver du ut mange strategier parallellt – f.eks: det lange utfallet mot konseptkunst og samtidens kunststrategier er både morsomt og poengtert, men det passer kanskje ikke så bra i selskap med de dypere følte diktene. Den fiktive mailkorrespondansen tar rett og slett stor plass i boken som helhet, og begynner å prate ihjel diktene som den står i selskap med. Dette gjør også at leseren blir distrahert i forhold til hva diktsamlingen som helhet vil formidle. Dette er slikt som utmatter diktlesere. Derfor opplever jeg at du er urutinert og fortsatt for ukritisk til din egen output. Samtidig vet jeg at slike tekster er a) viktig å skrive, samt b) typisk slikt som redaktører luker ut og c) kritikere henger seg opp i på en negativ måte.

Det som er tyngdepunktet, gravitasjonssenteret i diktene dine er langt viktigere og langt mer avgjørende enn din skepsis mot samtidige estetiske strategier og teknikker. Det er en kamp på liv og død, en kamp mellom sant og falskt. Det falske har holdt på å ta knekken på den som skriver, det sanne har fått trenge seg gjennom, og kommet ut i lyset først som negativitet og angst, dernest som prøvende innsikter.

Denne kampen som delvis pågår, delvis er tilbakelagt, og som er diktenes sentrale og underliggende drama, frister språket ditt til å fremstå i et krigersk og polarisert aspekt. Det vises godt på ditt valg av troper/stilfigurer/grep: det er mye «alt» og «ingenting», «natt» (mørke- negativitet) og dag («lys»- bevissthet). Dette reflekteres ytterligere i det at diktene dine trekker et klart skille mellom et «indre» menneske og et «ytre». Man skulle kunne si at du opererer med sterkt positive og negative ladninger, og da blir det jo – nærmest av naturlige årsaker – torden, lyn: krefter som smeller inn hverandre: drama, antagonisme, dikotomi.

Jeg blir lett tonedøv av denne polariseringen, selv om jeg fullt ut anerkjenner det eksistensielle dramaet som forutgår den (det er jo også et språk som vi må bruke fra tid til annen, men i poesirommets hyperreseptivitet blir disse grepene overkill i lengden) Jeg tror at et slikt skarpt skille mellom indre menneske og ytre menneske produserer like mye konflikt som den avdekker/ navngir (og at det ikke er mulig å ha en akseptabel hverdag annet enn i gråskalen i mellom) Jeg tror at motsetningsparene i litteraturen (lys-mørke, natt-dag osv.) er en slags litterær-filosofisk optikk som gjør at alle litterære anstrengelser som benytter seg av den, uunngåelig ender opp med å reprodusere en polarisert verden. Å male solnedgangen i denne paletten produserer alltid et messiansk bilde av mørke og lys i kamp om verdensherredømmet og slik ser ikke min verden ut, jeg finner meg ikke til rette i denne spenningen. Hvorfor ikke: Jo for i denne spenningen fremstår selv ufarlige ting som i overkant truende.

I diktet om vindmøllene og den lille billen ser man hvordan de polariserte tropene produserer fiendtlige tilstander der hvor ingen fiendtlighet egentlig finnes: jeg kan ikke begripe hvorfor denne billen ikke er tilfreds med å være en vingeløs bille (noen hundre millioner år med evolusjon bare for å produsere ukurerbar melankoli, neppe), og selv om den er utilfreds, hvorfor skulle ikke vindmøllen få være vindmølle? Vindmøller stjeler ingenting (man kan til nød si at de låner vinden), vinden er stor nok for alle, blomsterløse enger er vel et helt okei habitat for biller osv. – språket i dette diktet er også lidenskapelig: «langt bak» , «på tuppen», «stivt gresstrå» «lita bille» «forbanner» (det merkes hvordan diktet «strekker seg») – og diktet slutter i «ensomhet» – en følelse som jeg er overbevist om at biller ikke har. Så i jakten på en plausibel bærer av både lidenskapen og ensomheten i diktet finner jeg the usual suspect – poeten selv, som burde ha skrevet om nettopp seg selv istedet for vindmølla, billen, vingeløsheten (ufrihet, immobilitet). Dette resulterer i at diktet overflødiggjør sine egne metaforer gjennom å stille dem ut som nettopp metaforer. Diktet sier: jeg handler EGENTLIG om noe annet. Og dette EGENTLIG er insinuasjonens onde tvilling, som ikke kan annet enn å stelle til ugreie for dikteren og leseren. I dette diktet har du med fordel kunnet gå lengre inn i den «private» følelsen av ensomhet og ufrihet.

Derfor merker jeg at oppmerksomheten fader litt inn og ut mens jeg leser både «emolusjon» og «mørkerom». Du burde vært mer kritisk, det skulle bøkene som helhet ha tjent på. Og i forlengelsen av det kanskje overgitt deg selv til presset det å ha en redaktør og en triggerhappy skare med medstudenter rundt seg. Det tærer på den egne integriteten. Men det styrker den også. Man lærer seg å høre hva det er man egentlig sier.

Problemet med diktene dine ligger ikke i holdningen eller investeringen, der går du på med breisida og det er bra (det er ofte der de fleste poeter får problemer: de skriver flinkisdikt, dvs. unngår banale grep, men det er også det eneste de lykkes med) – problemet ligger i den formen du velger: du skriver litt for ofte i dikotomiens kontrastrike og konfliktgenererende språk og metaforikken blir derfor i overkant insinuant (jeg skriver «rød», men vil du skal tenke «blod») og alt for lett å plukke fra hverandre (jfr. vi skjønner at det er dikteren som er ensom, og ikke billen). Og av og til skiller du ikke mellom skitt og kanel. Jeg skal gi deg et annet eksempel, fra diktet «palmesus«:

«mange diktere liker…» > deretter en hel strofe som kan til å bety «lek» og «lek» skal her oppfattes som uforpliktende, grunt, komisk = jfr. «evig klovn». Deretter innsetter du diktets taler som antagonist til «mange diktere» og oppretter, gjennom palmemetaforen, både et bånd til «næring» og «dypet» («dette har jeg, alene, sett…») . Dette er en dekkoperasjon på vegne av din egen poetikk, som setter poeten selv center-stage, der palmen (som leseren får vite at er motivet) burde ha stått. Å ha meninger på vegne av poesien og poeter er en ærlig sak, å arbeide for dem kritisk og åpenlyst er også en ærlig sak. Men å skritte over palmen på denne måten, for å gi et halvt skjult spark til uforpliktende poeter, samtidig som poeten tillates fremstå som «mannen med nøklene»… Jeg skjønner poenget. Følelsen er legitim. Men er dette en innsikt som du behøver formidle til leseren i form av et slags naturdikt? Hvordan hadde diktet sett ut om temaet «dypet» versus «leken» var utskrevet? Eller «jeg» versus «andre»? – slik jeg leser diktet handler det ikke om palmer, ørkener eller klovner: det er en form for selvhevdelse. Og det er også en ærlig sak. Men da må det handle om det: da skulle jeg gjerne deltatt i diktet, om det var den følelsen som sto i fokus. Jeg ble lovet palmer, men fikk ingen: diktet handler EGENTLIG om noe annet: dvs. det overflødiggjør seg selv, så snart det blir tatt på alvor. Diktet blir en kartong som inneholder en innsikt, essens, og som annen emballasje skal den kastes, resirkuleres.

I de anførte eksemplene triller poeten ballen fra seg, men den triller ikke lenger enn at den med største tydelighet kan sies å tilhøre poeten. Og dette blandingsforholdet mellom å vise (skrive, offentliggjøre, blotte) og å skjule (metaforisere/ omskrive ensomheten, ufriheten, selvhevdelsen) gjør at diktene faller litt på siden og setter poeten i sentrum.

Og jeg tror ikke at det er det du vil med å skrive. Hverfall ikke på denne måten. Delvis skyldes dette at språket du skriver i er konfliktsøkende, men også at metaforikken kommer utenpå selve temaet: diktene er i dette tilfellet ikke interessert i biller, palmer og vindmøller. I diktet om billen kan dette oppfattes slik: litenheten og ufriheten kommer først, billen kommer dernest, deretter vingeløsheten. Dette var kanskje nødvendig for å avdekke den konkluderende ensomheten. Det er antakelig den som er viktig.

Slik ser skriveprosesser ut. Man arbeider seg gjennom ulike lag av språk for å komme til mer ambivalente/ komplekse avbildninger. I de eksemplene er denne prosessen stanset for tidlig etter min mening.

Det beste diktet i «mørkerom» er også det siste – «fra en uklar drøm«. Hvorfor er det det beste? Det skjer noe uventet allerede i begynnelsen, vinduet knuses i stedet for egget. Deretter blir man i tvil om hvem eller hva som er inne eller ute, før diktet toner ut i en identifikasjon som samtidig er en aksept. Her er følelsene mer komplekse, da frihetstrang og redsel står ubesværet inntil hverandre. Det hjelper også at det foregående diktet har hatt en sprekkende vanndråpe som sentralt motiv. Her springer diktets innsikt ut av metaforen, som tillates å utvikle seg: den både knuses og klekkes, skremmer og frigjør. Denne ambivalensen kan man bare produserere og gjøre akseptabel med et poetisk bilde. Og der blir poesien nødvendig, når den gjør noe som bare poesien kan gjøre – og da vil man lytte. Diktet er et selvgående utsagn som forsyner oss med den informasjonen vi trenger, og fristiller leseren til å gå inn i diktet eller la være. Man behøver ikke gjennomgå ritualet med å dekode hva poeten «egentlig» mener. Diktet opplever sin tilstand i stedet for å hevde den. Det er åpenbart at poeten i dette diktet føler mer enn hva poeten mener: ambivalensen kan ikke bety noe annet: den er både og, ikke enten eller: dens vankelmod til tross: ambivalensens verden er en større men mindre ideell verden enn dikotomien.

Andre kan selvfølgelig mene annerledes. Det er ikke viktig for meg å «ha rett». Jeg har sagt det jeg mener, på grunnlag av min egen smak og erfaring, og håper det kan være til nytte.

Fremfor alt vil jeg be deg tenke på nytt hvorvidt du skal fortsette å «stå på utsiden» av det etablerte forlagsvesenet og øvrige litterære institusjoner. Det er en plass som i lengden har lite næring å tilby, utover en lettforbrukt opprømthet over å være alene. For jeg tror du kan ha godt av å bryne disse tekstene på flere lesere før de går til publikasjon. Jeg mener at ovenstående nærlesning av et par dikt peker i den retningen. Tekstene har noe de ønsker å formidle, og du virker til å ha stort utbytte av å skrive, samt en genuin interesse for å innlemme disse diktene i en større samtale. Å skulle gi den entusiasmen muligheter for å vare lenger enn den relativt korte euforien med å få sin egen bok å holde i handa tror jeg i det store og hele står og faller på om du føler at tekstene inngår i en eller annen form for samtale eller samhandling med andre. Og da må man før eller senere dra dem ned i den vidunderlige dynga som er «de andre». Det er kanskje lett for meg å si nå, oppdratt som jeg er – «på innsiden» av dette systemet. Men jeg har også vært den poeten som ikke vil influeres av noen eller noe. Det virket som det eneste rette for femten år siden. Men: Alt til sin tid. Det er det som er det kjedelige med revolusjoner: de må pågå hver dag i all fremtid, ellers størkner de og blir et avbilde av det de minst av alt ville likne.

mvh

gunnar wærness

—————————————–

Svar til Gunnar Wærness
Posted on februar 21, 2013

Hei Gunnar

Takk for lang, klok og omsorgsfull tilbakemelding. Det setter jeg veldig pris på, jeg vet jo at du er en travel mann.

Jeg vil gi deg noen punkter i retur:

Dette du sier om helhet i diktsamlinger er interessant. Kanskje er det riktig at del 3 Samtidskunst (fra Emolusjon) prater i hjel de andre. Fordi utsagnene i den er mye mer utbroderte enn det man finner i bokens andre deler. Selv opplever jeg det dog ikke sånn, og jeg har i løpet av mine år som dikter aldri fått oppleve at kontroll over «outputen» er noe det er mulig å oppnå: Leseren legger seg alltid i mellom som det unike individet han/hun er. Å velge seg én leser som fokuspunkt, som feks en redaktør, forandrer ikke dette. Antageligvis er det derfor jeg som litteraturstudent så umiddelbart grep fatt i en litteraturteoretiker som Stanley Fish, som jo påpeker hvordan ulike mennesker tolker tekster ulikt helt ned på enkeltord-nivå, og at summen av deres tolkninger som oftest innordner seg høyst tidsbegrensede kulturelle konvensjoner, mer enn å være direkte utfall av tekstene, i seg selv. Dette stemte godt overens med mine erfaringer av menneskelige fortolkningsprosesser fra helsevesenet. Også Norman N. Holland beskriver godt slike prosesser, selv om han er mer opptatt av å etablere grunnleggende psykoanalytiske grunnmønstre i enkelt-leserresponsene, enn å beskrive ulike fortolkningssamfunn. Når det gjelder Emolusjon er det p.t min opplevelse at den primært består av to deler: «Emolusjon» (del 1 og del 9, som retter fokuset innover, mot subjektets «formløse» følelsesliv/fantasi, og hvor det lyriske jeg`et svømmer seg til stadig dypere erkjennelser i/rundt dette, men delvis også del 10; Fjellene, hvor utviklingen munner ut i en utopi; en retning uten oppnåelig mål), og «Konteksten» (del 2-8, som har blikket rettet utover, mot ulike tendenser det re-agerer mot i «storsamfunnet»). Jeg er generelt sett høyst skeptisk til subjektets evne til å gripe «de større sammenhenger» med blikket sitt. Derfor måtte tittelen bli Emolusjon (var også på et tidspunkt innom «Hybris»- som jeg da tenkte «sparket» i begge retninger- både mot samfunnets overmodige prosjekter, og subjektets overmodige vilje til å ville gjennomskue dette samfunnets prosjekter). Men endte opp med å synes at det var mest interessant å prøve mest mulig direkte å fremvise det subjektive blikkets begrensinger, gjennom dets (altså mine på det tidspunktet) fikseringer, uten en hel masse pretensiøse forbehold. Og det er helt i tråd med mine endelige konklusjoner om boka når du sier at det primært er dikterens (jmf the usual suspect) emosjonelle/mentale prosesser som er tema for boken. Mer enn det blikket i disse prosessene (rent faktisk) retter seg mot.

Og som jeg nevner i slutten av boka har jeg faktisk fått tilbakemeldinger fra ulike hold underveis; bla fra Henning Bergsvåg, en ukjent konsulent og redaktør Frederik Lønstad hos Cappelen Damm, samt litteraturviterne Pål H. Aasen og Tore S. Haagensen. Det har dog ikke vært lett å anvende disse velmente rådene og vinkene utenfra, direkte, fordi jeg kun i liten grad har kjent dem «innenfra»; på det stedet i meg selv hvor det diktes fra. De har like fullt dyttet meg videre; lengre inn i mitt eget.

Om svermeri er å oppsøke avstand til samfunnet for gjennom det å få et dypere forhold til eget følelsesliv, og fantasiens muligheter, er Emolusjon helt klart en svermerisk bok. Her kan det virke som om vi bruker ordene litt ulikt. Eller kanskje bruker vi ordene likt, men har ulikt psykologisk forhold til innholdet. I ordboka knyttes ordet oppimot religiøse følelser og forelskelser. Og å få fram i meg selv en slik uforbeholden patos som disse fenomenene representerer i enkeltmenneskers liv har helt klart vært et av målene med boka.

Og nei, det gjør meg ikke mer tilbøyelig til å ville søke meg mot diktatoriske ledere som kan gi retning til mine handlinger ved å spille på mitt ubevisste følelsesliv (jmf den kategorisk gjentatte koblingen mellom Den romantiske epokes erkjennelsesmessige tilnærming til virkeligheten og Nazismen/Hitlerismen- som også du hinter til i Klassekampen intervjuet), snarere tvert imot: Jeg søker meg mot et selvstendig forhold til mitt eget ubevisste følelsesliv, noe som vanskeligere gjør det til et instrument for andres perspektiver på verdens sammenhenger.

Om sentimentalitet er å la følelsene vise seg frem som følelser (Altså diffuse stemninger/energier som enda ikke har funnet sin forenklede form gjennom å rasjonaliseres til et bevisstgjort grunnlag for handling), er Mørkerom helt klart en sentimental bok: Et utgangspunkt for videre fortolkninger av det underliggende i (alle?) menneskelige handlinger og språk. At jeg skulle ha skrevet diktene med klare intensjoner/instruksjoner for min leser i bakhodet, eller i det hele tatt skulle ha en klar formening om hva diktene egentlig handler om, slik du hevder i ditt utsagn om at «jeg skriver «rød», men vil du skal tenke «blod»», faller på sin egen urimelighet (se under). De er et utvalg dikt fra en personlig prosess som foregikk over 4 år, og som ikke på noe tidspunkt, fremdeles ikke, var/er endelig avklart, innholdsmessig/tematisk. I hvilken grad disse prosessene angår andre, og i hvilken grad de er tilgjengelige for andre, gjennom en innstilling til det poetiske språket som et vindu innover i en selv, kan dog diskuteres, fortrinnsvis om man går bort ifra en forventning om at svaret man evt kommer frem til med nødvendighet vil gjelde andre.

Et annet interessant poeng du har et dette med at språket mitt fremstår som overdrevent dramatisk/ ladet, og at dette gjør det vanskelig for deg å kjenne deg igjen i det. Og at hverdagen leves i gråskalaen i mellom ytterpunktene*. Utsagnet gjør det umulig ikke å tenke på Andre Bretons surrealistiske manifest (her i snippets på lasso bloggen), som jeg i mangt og meget identifiserer meg med, ikke som årsak til min dikteriske metode, men som en god beskrivelse av virkningene av min dikteriske erfaring. Breton tar her til orde for kun å skrive når man føler noe sterkt, og bruker i manifestet som helhet mye plass på dikotomier som natt og dag, bevissthet og ubevissthet, lys og mørke, etc. Selv om målet for bevegelsen han representerer jo er å forene dem i en større enhet; en surrealitet. Andre diktere jeg umiddelbart tenker på når vi er inne på bruken av slike polariteter i vers er William Blake, Emily Dickinson og Jon Fosse, uten sammenligning for øvrig. Kanskje koker forskjellen i våre poetikker ned til hvem vi er som mennesker; om man for eksempel som enkeltmenneske lever med store emosjonelle svingninger i sitt indre, som i stor grad preger om man ser livet som grunnleggende lyst, eller grunnleggende mørkt, relativt uavhengig av ytre omgivelser, er slike polariteter umulige å komme utenom når man i språk søker å sammenfatte helheter, uavhengig av om det for andre kan fremstå som maniert.

Når du sier at et slikt språk produserer like mye konflikt som det avdekker, er jeg ikke enig. Men kanskje er det forventningene våre til poesien som fører til våre ulike konklusjoner: Jeg har i mine dikt avdekket en rekke grunnleggende motsetning/konflikter i min psyke, som jeg har erfart er realiteter, og som jeg gjennom diktningen søker å forene, i språk, noe jeg har en klar formening om at jeg lykkes med. Jeg opplever å være på en meningsfull reise «fremover» i livet; mot stadig større integrasjon av ulike sider av meg selv. I en individuasjon, kan man godt si. I hvilken grad andre klarer å identifisere seg med mine bilder fra reisen, kjenner jeg sjeldent som en påtrengende problemstilling. Det er noe som kommer mer i ettertid. Men siden jeg stadig jobber med diktningen og er i prosess, oppstår slike savn etter andres blikk på/forståelse av min egen reise mot meg selv mer unntaksvis, enn som regel. Og jeg får i større grad bekreftet relevansen av min egen utviklingsvei ved å oppdage/gjenkjenne likheter i andre, enn ved at andre oppdager meg. Kanskje vil det mønsteret snu en gang.

Det aner meg at perspektivet ditt er litt annerledes: At du i større grad enn meg ser på dikteren som en samfunnsaktør; en som har en jobb å gjøre ift dette samfunnets språk; det skal fornyes, gjenopplives. Slik jeg ser det er dette skillet skillet mellom den modernistiske dikteren, og den romantiske. Jeg søker å jobbe direkte med virkeligheten. Med fare for å fremstå som naiv. Du jobber med språket/formen, med fare for å fremstå som distansert fra enkeltmenneskets faktisk opplevde indreliv.

I diktet om vindmøllene og billen representerer bildet noe høyst reelt for meg, uten at jeg har en endelig konklusjon om hva dette reelle består av; det veksler, dog med relativt stabilt utfall. Jeg har i privat mail til deg fremsagt mine to vanligste tolkninger (hvor jeg jo i den ene identifiserer meg med vindmøllene, og i den andre med billen), men ønsker ikke å gå ut med dette offentlig, da jeg nødig vil blokkere for andre muligheter. Mange er enda opptatt av dikterens forhold til egen tekst. Den er for meg kun en av mange alternative tilnærminger. Jeg kan dog bekrefte at diktet for meg verken handler om svarte biller eller vindmøller, i seg selv.

Men kjenner at innspillet ditt om biller, melankoli og evolusjon vekker noen innvendinger i meg: I min tolkning av utsagnet ditt fremstår melankoli som noe entydig negativt..? Noe billene gjennom den allmektige evolusjonen har klart å riste av seg; de har vunnet kampen. Og er enkelte av menneskene i så fall fremdeles melankolske fordi de har kortere evolusjonær fartstid enn billene? Og er de menneskene som ikke lever med melankoli (en svakhet/sykdom?) således høyere utviklet enn de som gjør det?

Du legger også inn et tidsaspekt i tolkningen din som jeg ikke kjenner meg igjen i; nemlig ved å bruke ordet «ukurerbar» (melankoli). For meg beskrives i dette diktet en situasjon som potensielt kan være tidløs, ved at ulike mennesker gjennom generasjoner legger ulike tolkninger inn i bildet. Jeg tenker at diktet innehar en spenning som gjør den type bruk mulig. Adjektivet ukurerbar har dog utelukkende relevans innenfor rammene av din tolkning, både med tanke på det nevnte tidsaspektet, og det faktum at ordet kurere som oftest konnoterer sykdom, mer enn feks personlig utvikling, som jeg nok ville foretrukket i denne sammenhengen. Og billen blir således, for meg, vel så mye et tegn på innsikt og utvikling, som sykdom og stagnasjon.

Generelt sett, vil jeg legge til, peker det dikteriske bildet for meg i større grad innover i mennesket enn utover mot tingene. Jeg velger med andre ord å legge Profil generasjonens innflytelse på norsk diktekunst litt til sides; den passer ikke meg og mitt prosjekt. Men virker å være selve fundamentet for deg og dine tolkninger av diktet. Og skaper således premissene for kritikken du fremfører.

Du påpeker for øvrig et annet faktum i språket mitt; det «lader seg selv» med beskrivende adjektiver. Jeg leser for tiden Novalis` roman Heinrich von Ofterdingen, hvor bruken av adjektiv er tatt mye lengre enn i diktene mine. Men i motsetning til for deg, oppleves ikke dette for meg som negativt, eller en svakhet med prosjektet. Det er kun en naturlig konsekvens av tematikken. Fokuset innover. At den ytre verden brukes til å speile det indre menneske: Litteraturen som en form for gruvedrift. Så jeg deler ikke dine følelser overfor metaforen som teknikk for fremstilling av indre liv, og har som du også nevner aldri søkt å skjule at poesien primært er noe jeg bruker for å forstå mer av meg selv. Og kan heller ikke se at min egen motivasjon for å skrive skulle stå noe som helst i veien for andres utbytte av tekstene, snarere tvert imot. Gull er gull.

Når det gjelder Palmesus kan jeg bare si at jeg aldri har lovet deg noe som helst. Og synes forsåvidt at tolkningen din er interessant, jeg har ingen direkte innvendinger, bortsett fra at nyansene selvsagt forsvinner på veien. Diktet har faktisk flere lag, om man ser nøyere etter: Det er i alle fall en biografisk mulighet, en poetologisk mulighet, en rent sanselig mulighet, og en litteraturhistorisk mulighet der. Du ser deg blind på én variant av alternativ nummer to. Og lar blikket ditt på diktet fremstå som autoritativt.

Det er fint å se at du får mer utbytte av det siste diktet i samlingen Mørkerom; der lar du deg overraske underveis. Mens du i møte med de mer surrealistiske partiene i tidligere dikt veier dem opp mot en naturvitenskapelig virkelighetsoppfatning (som den evolusjonært utviklede billen), og mot språkets forhold til en sanselig verden (som i savnet etter palmer, ørken og klovn) og bruker den opplevde diskrepansen som bevis for diktets manglende litterære kvaliteter, skaper surrealiteten i dette siste diktet en merverdi for deg. Da har du i hvert fall fått noe utbytte av samlingene. Jeg tenker generelt at noe er uendelig mye mer enn intet.

Om verdien av andres blikk på egne tekster gjennom skriveskoler (får jo allerede regelmessige tilbakemeldinger på mine dikt fra både tidsskriftredaksjoner og utvalgte personer jeg sender dem til privat, som deg. I tillegg til stadig å se diktene mine fra nye perspektiver jeg mer eller mindre automatisk tilegner meg gjennom de daglige visitter til ulike forfattere fra ulike land og ulike tider, gjennom deres bøker, i ulike sjangere) kan jeg bare si at jeg ikke er endelig konkludert. Jeg går faktisk med planer om å søke meg til grunnkurset i Tromsø ved neste anledning. Det jeg frykter er dog den overfladiske lesningen. At ting skal gå for fort til at man får anledning både å dvele ved egne og andres ord. Og at man i dette hastverket skal favorisere det uforståelige språket, på bekostning av det enkle, fordi man så mye fortere tror man forstår de enkle diktene. Med intellektet. Og fordi man forventer av kunsten at den skal være intellektuelt uforståelig. Representert ved såkalt «motstand i språket». Og av den grunn ikke forstår at det er noe vesentlig annerledes å kjenne etter, i seg selv, bortenfor og under de intellektuelle boksåpnere som tilbys på det perspektivenes marked som etterhvert har vokst seg stort på hermetisert poesi, i periferien av min egen interesse for dikt og diktning.

Denne etterhvert konsekvente favoriseringen av de cerebrale perspektiver opplever jeg som selve hovedforandringen i forventningen til/ og produksjonen av, kunst, i det forrige århundre. Godt støttet oppunder av vitenskapelige teser om at man ikke tenker med verken magen eller brystet, eller noen andre deler av kroppen for den saks skyld. Noe jeg mener er feil, eller ihvertfall en veldig reduksjonistisk fremstilling av enkeltmenneskets måte å nærme seg livet på. Personlig vil jeg heller formulere det slik (litt polemisk): Kroppen min tenker om de store og viktigste temaene, hjernen min nyanserer og snevrer inn det håndgripelige. Om denne distinksjonen representerer nevrovitenskapens skille mellom prefrontal cortex og amygdala kan være, men den oppleves uansett i kroppen. Som konstante vekselvirkninger mellom praktiske nyttehensyn og opplevelsen av helhet og sammenheng. Det er derfor ikke tilfeldig at den personlig-erkjennelsesmessige utviklingen i Emolusjon faktisk foregår gjennom fysisk fostring.

Jeg er dypt takknemlig for at du ga meg av tida di. Det har gitt meg mange nye refleksjoner og en økt klarhet i forholdet mitt til egne dikt. Det er få ting jeg verdsetter høyere.

Ole

——————————————-

*apropos: se «Ikke nødvendigvis» av Annie Riis

—————————————–

(4.mars- Til Gunnar Wærness)

Hei igjen.

Nok en gang: Er strålende fornøyd med resultatene av ditt «inngrep» i arbeidet mitt! Bare det å skrive henvendt til deg virker skjerpende på bevisstheten min.

Nå sist heiv ei god venninne seg med på kritikken din. Hennes innvending gikk på at hun opplevde meg som mer egentlig (i betydningen oppriktig/direkte) når vi pratet sammen, men også i svaret mitt til deg, enn jeg var i mine dikt, som fremsto som mer fordekte (jmf ditt utsagn om at diktene mine ikler seg metaforer for å skjule sitt egentlige meningsinnhold).

Til dette svarte jeg at diktene mine er nesten-erkjennelser, mer enn bevisstgjorte/etablerte erkjennelser. Og at det, ihvertfall for meg, i disse nesten-erkjennelsene oppstår en fortettethet og intensitet i uttrykket som jeg ikke bare kan bestemme meg for å følge opp videre (slik du foreslår i ditt forslag om å gå nærmere inn i den ensomheten/ufriheten jeg etterhvert «finner fram til» «på bunnen av» diktet om billa og vindmøllene).

Som jeg har vært inne på tidligere, sammenligner jeg ofte diktene mine med drømmene mine. Det er mine drømmers formspråk jeg søker å fange i mine dikt. Noen ganger i ett veldig direkte samspill, som i diktet Forandring, som beskriver en reell drøm jeg hadde, som jeg plasserte i en dikt-kontekst direkte etter at jeg våknet, andre ganger mer indirekte, som når jeg i møte med ytre fenomener i dagens klare lys fylles av en intens energi som krever å bli satt ord på, før jeg igjen kan fungere normalt, som i diktet om vindmøllene og den sorte billa.

Men i begge tilfeller må jeg altså selv tolke diktet (etter at jeg har skrevet det!). Fordi det tar i bruk språk/bilder som ikke nødvendigvis er helt i tråd med «virkeligheten» (slik jeg p.t. kjenner den). Jmf ditt utsagn om hvorfor jeg ikke skriver om meg selv og mine tanker/ følelser, i stedet for om vindmøller, klovner, palmer osv.

Dette mener jeg rett og slett er den måten mitt ubevisste kommuniserer med meg på. Praksisen ligger utenfor min kontroll og mine vurderinger. Dette er både tilfellet når billedbruken virker far-fetched (Som i diktene du nevner), og når den legger seg tett innpå det man kan anta er mitt liv, som i nevnte Forandring. Men også i sistnevnte eks mener jeg det har foregått forskyvninger i sinnet mitt som er typiske for det jeg sier om min diktning (med fare for å fremstå som selvmytologiserende- jeg er klar over at ingenting av det jeg sier lar seg «bevise»): Altså bruken av ytre manifesterbare gjenstander, som (ja nettopp) symboler for indre fenomener. Jeg er av den oppfatning at mitt problem med det rommet jeg ble plassert (i drømmen/diktet) ikke er lyden av maskinene (Ytre lyder kobler jeg generelt sett lett ut), slik jeg i drømmen uttrykte konkret, men mer «lyden» av andre menneskers indre prosesser (evt deres prosessorer)- altså hva de tenker og føler, men ikke uttrykker direkte- mao er det min konstante søken etter underliggende tanker/følelser for det folk sier og gjør som tapper meg for krefter og som gjør det utmattende for meg å oppholde meg i grupper av mennesker (Og i en kultur som generelt anerkjenner spillet som det egentlige, er ikke dette en praksis det er lett å konkludere med at utelukkende handler om meg og mitt).

Og i fortsettelsen av disse tankene vil jeg påpeke et annet poeng jeg tenker er vesentlig ift Mørkerom (Og Forandring), nemlig at mange av diktene mine som jeg opplever som veldig viktige- ikke nødvendigvis er spesielt litterære- de har ikke nødvendigvis vakkert språk, eller er veldig «poetiske», eller byr på nye semantiske og/eller språklige meningslag fra linje til linje, men de rommer noe som dypest sett er veldig viktige erkjennelser, som jeg mener poesien bør befatte seg med. Poesiens mål er vel å fremvise virkelighet, mer enn litteratur? Jeg mener at sårbarheten som vises frem i Forandring ikke kan ikles andre former enn de den har fått. Og naknere enn det får man det faen ikke! Og ja, det er i større grad mine egne opplevelser av sterk/svak skam i møte med mine egne uttrykk, enn mine nitidig ervervede refleksjoner om vårt nåværende stadie i litteraturhistorien som preger utvelgelsen av mine dikt. Jeg ser meg som del av den mannlige bølgen av fremvist sårbarhet som hyppigere enn tidligere har kommet til uttrykk i norsk litteratur den siste tiden, og som jeg tenker er historisk forankret, vel så mye som estetisk.

Yes- Vet ikke i hvilken grad du har tid til å lese disse utsagnene mine jeg, Gunnar. Men føles uansett viktig for meg å uttrykke dem. Så tar jeg det som ren bonus om det kommer noen refleksjoner i retur.

Og avslutter med et dikt av Jan Erik Vold, som kanskje kan være relevant i denne sammenhengen:

Prosa er linje, poesi er punkt

Tre bobler fra bunnen, siden
ikke noe mer. Det var hele diktet.

Jeg gjentar: Tre bobler
fra bunnen, siden ikke noe mer. I prosa

vil det lyde slik: Tre bobler fra bunnen,
siden ikke noe mer. Situasjonen kommer aldri
igjen: Jan Erik Vold ved vannet, det
vannet, den stubben og tre bobler som bryter

den svarte overflaten, de tre boblene, i den
rekkefølgen, dannende den trekanten- og så
borte igjen, kosmosklokka har tikket
videre. I poesi lød det altså slik:

Tre bobler fra bunnen, siden
ikke noe mer.

(Diktet er hentet fra «Den store norske diktboken«- Pax Forlag, 2005, Redigert av Ivar Havnevik)

———————————

Tone Toft om «Vindmøllene vet»
Posted on mars 12, 2013
Jeg har etter tilbakemeldingen fra Gunnar Wærness også mottatt mailer fra andre lesere av diktene mine/bloggen. Noe som selvsagt gjør meg glad. Det utvider min forståelse av mine egne dikts iboende potensialer.

Så om flere vil dele sine synspunkter/tolkninger, er det bare å sende dem til:
oj_hansson1 at hotmail dott com.

…

Her er Tone Tofts ord om diktet Vindmøllene vet:

Da jeg leste diktet «Vindmøllene vet» første gang, oppfatta jeg det som et slags «økodikt». Og det gjør jeg fremdeles, men kanskje ikke så snevert og konkret som i begynnelsen.

De store, teknokratiske/industrielle vindmøllene som ruver i landskapet forstyrrer og ødelegger for livet på bakken og i lufta. Den lille billen symboliserer således sårbarheten i naturen. Vindmøllene symboliserer inngrepet som forstyrrer den økologiske harmonien/balansen …

Jeg forestilte meg helt konkret at billen var blitt vingeløs som følge av en skade fra vindmøllenes rotasjonsblader (dette skjer jo med fugler). Derfor ble jeg veldig provosert når Gunnar Wærness påstår at «vindmøller stjeler ingenting», og «hvorfor kan ikke vindmøllen få være vindmølle?».

Jeg forbinder vindmøller med gigantiske monstre som brer seg som «gift» i naturen… Og nettopp denne «giften» er skadelig for alt som lever i dens nærhet, i dette tilfelle den lille billen, som er ekstra sårbar nettopp på grunn av sin litenhet (og vingeløshet) og som i min tolkning lengter etter å leve i samspill med sine naturlige omgivelser, ikke sammen med destruktive vindmøller…

Så i motsetning til Wærness så forstår jeg «fiendligheten som produseres» og jeg skjønner godt at denne billen ikke er fornøyd med å være en vingeløs bille slik situasjonen er blitt. Og hadde den hatt vinger kunne den fløyet avsted og funnet seg et nytt og bedre (uberørt av inngrep…) habitat. Når altså Wærness sier at «vindmøller stjeler ingenting», så blir dette i min verden helt feil. Vindmøller stjeler i aller høyeste grad, de stjeler selveste naturen, jorda, de frarøver grunnlaget for økologisk samspill og livsgrunnlaget for bl.a. små biller osv…

Jeg prøver og vil gjerne leve meg inn i billen på billens forutsetninger og premisser.

Nå har jeg kunnskaper om hva det innebærer av naturinngrep å bygge, planlegge og montere vindmøller i et område… Anleggsperioder, veier, steinfyllinger som hindrer naturlig vanngjennomstrømning, utjevninger, støy, forurensing, fugledød etc… Og denne bevisstheten har jeg med meg når jeg leser diktet.

At dette diktet også formidler noe om ensomhet kjenner jeg også, likeledes noe om avmakt… men som sagt for meg er dette et økodikt – Sikkert fordi dette opptar meg så sterkt for tiden.

Hvis jeg setter meg selv inn i billens situasjon så ville jeg også ønsket meg vinger for å fly vekk – til noe bedre, der samspillet i naturen enda fungerer, og jeg kan kjenne på en enorm ensomhetsfølelse (som meg selv og som bille) når jeg leser diktet. Det er makten (kapital og politikk) som overkjører naturen, samspillet og alt levende.

…

Som kort kommentar til tolkningen over vil jeg tilføre at Tone Toft er politiker i Miljøpartiet de Grønne, Nordland. Og bosatt på Brasøy, en øy i havgapet på Helgelandskysten, hvor (åpenbart) vindmøller ikke umiddelbart gir assosiasjoner til grønn utvikling og fornybar energi, men snarere til fugledød (bla Hubro) og storkapitalistisk salg av energi til et umettelig utenlandsmarked- For mer om Tone Toft, se hennes hjemmeside- Og hennes gjestedikt her på bloggen.

———–

Gunnar Wærness II
Posted on mars 14, 2013

Hei Ole

Tone Tofts lesning bygger på at vindmølla er et vindkraftverk, med de spesifikke økologiske konsekvenser slike har – tydeligvis også for hennes nærmiljø. Det skal jeg ikke mene så mye om, økologi er en annen diskusjon. Jeg visualiserte vindmølla som en av de gamle i tre, da den røysa jeg bor i har noen slike, stående litt her og der på bakketoppene, delvis tatt hånd om av det lokale historielaget, delvis til nedfalls. Dernest, siden kampaspektet er fremme i diktet, tenkte jeg på Don Quixotes famøse «kamp med vindmøllene». Derfor er vindmølla jeg ser av det ufarlige slaget. Ofte er det slik, at de omkringliggende landskapene (følelsesmessige som geografiske) får bestemme i ens tolkning av dikt.

Jeg følte ikke så mye i forhold til dette spesifikke diktet om vindmøllene. Jeg syntes samlingen som helhet sprikte og at du hadde tatt med for mange halvsungne viser, eller om man vil: dikt som ikke når opp til det beste du skriver. Altså dikt du kunne ha luket ut selv, eller fått en annen kritisk leser til å plukke ut. Diktet om vindmøllene var det beste eksempelet øynene falt på. Altså ett litt pragmatisk valg.

Å lese dikt er for meg intuitivt. Alle de følgende operasjonene pågår samtidig. Men for ordens skyld setter jeg dem i rekkefølge her.

Når jeg bedømmer dikt så forsøker jeg å ta dem bokstavelig. Først hører jeg etter. Rytmer, rim denslags. Ditt dikt arbeider ikke i det registeret, i nevneverdig grad. Men det finnes en uuttalt forteller (fordi verken gresset, billen eller vindmølla snakker) Jeg går videre til neste punkt.

Jeg «ser» hva som finnes i diktet, dvs. hva er det som ER i diktet. Hva befinner seg i diktets referensielle plan? Dvs. Hva peker det på? Hvilke rekvisitter har blitt plasserte på diktets scene?: I dette tilfellet, vindmølle, bille, åkerlandskap. Dette er diktets fysiske referensielle ramme. Disse formes etter min forestillingsverden, hva gjelder utseende og generisk form (derav min alderdommelige vindmølle i tre). Ikke så veldig komplisert egentlig. Men ikke banalt heller. Det er et klassisk landskap, av det slaget som f. eks de hollandske malerne malte mange av.

Dernest er det et iøynefallende trekk i diktet, og som opptar mer plass enn det synlige: nemlig antropomorfismene.
Vindmøllene «vet», billen «forbanner», noen bedømmer den som «lita» (altså finnes det en skala, som ikke er billers skala, biller synes vel at de er store nok). Deretter antropomorft oppbygde elementer – «blomsterløs»(ufruktbar, gold, ørkenaktig) og «stjeler» (tar noe som noen andre skulle ha hatt) og «vingeløs» (ufri, stasjonær, skadet) deretter to rene følelsespåstander: «misnøye» og «ensomhet» – disse siste to åpenbart menneskelige, emosjonelle tilstander, og som sådan ikke tilhørende billers eller vindmøllers verden.

Følelser er et kjent tema i diktets verden. Om dette kan man si mye. Men helt generelt er det ganske utbredt enighet om at man ikke bare kan si «følelse x», og så blir det et dikt om å være i «følelse x». Diktet er ikke et tempel der følelsen bor, men et medium, en potensielt tømt form som er til for å gestalte følelse x, gi leseren og skriveren svar: Hvordan SER den ut denne følelsen, har den lyd, lukt, omfang etc. Dette er ikke materialisme så mye som det er en formlære: det som ikke har utside, får her en utside, om ikke før så i dikts form. Fordi dikt hender på utsiden, i det menneskelige mellomværendet, og i en kultur som foretrekker konkresjon (gestaltning) fremfor abstraksjon (påstand).

Min innvending mot diktet er at det jeg ser i diktet ikke sammenfaller med det det sier. Diktet handler om noe annet, dvs, inviterer meg til å leke tolkeleken. jeg avslår. Jeg klarer ikke å finne noe bra argument for at all denne følelse skal husere i dette balanserte naturtablået, om ikke den uuttalte fortelleren i diktet får tre i fokus.

Fordi de fleste tekster (med unntak av den rå konseptualismen) er skrevet av noen, et menneske, med noenlunde de samme livsvilkår som meg selv. Hvorfor kan ikke denne fortelleren tre fram i diktet om vindmøllene? – og si «jeg». Er det for at selvhevdelsen i diktet er for «liten» for diktformen (som liksom alltid skal handle om noe «stort» og «viktig»)? Denne billen er for liten og for stum til at denne transaksjonen går igjennom.

Så det er på rent kommunikasjonstekniske kriterier jeg feller diktet. Det dobbeltkommuniserer med utilstrekkelige midler (fordi vindmølla og billen kan ikke, skal ikke, bære slike følelser eller egenskaper, om ikke vi får en forklaring på hvordan dette fantastiske har skjedd) og derfor konfronterer jeg tekstens uutalte opphavsmann med mitt funn: Det er ikke Billen, det er ikke vindmølla: Det er du! Og Du! har følelser som ikke ekspliseres annet enn som påstander. Okei liten, ensom, misfornøyd osv. Men hvorfor? Del med meg. Jeg kan forstå, om du bare lar meg.

Derfor synes jeg ikke at diktet er vellykket, og derfor mente jeg at det burde ha vært strøket. Diktets elementer blander seg ikke, de forblir som olje (natur, ytre) og vann (følelse, menneske) . Det er en nærmest figurlig bortstøting mellom de ulike grepene. Dette blir mitt kriterie for å dømme diktet. Som går på hva dyr er, tenker, gjør, føler og hva menneskeskapte objekter er, består av, gjør. Og hva mennesker gjør, føler, interagerer med og uten. For jeg er også der. Jeg er leseren, du interagerer med en leser. Det skal man kreve av en forfatter, at forfatteren vet. ikke for at forfatteren skal tekkes leseren på død og liv, men for å plain and simple ha tenkt over kommunikasjonskonteksten.

Jeg sier ikke dette for å påberope meg objektivitet, men for å tydeliggjøre hvordan jeg tenker. Det finnes regler og vaner knyttet til språk og språkkunst som ikke poeter eller noen annen kan sette seg over uten at det går ut over tydeligheten.

Nå høres dette ut som dommen sjøl, men ordene er sagt i mild strenghet. Jeg uttrykker meg i versaler fordi jeg opplever at du ikke helt forstår hvordan jeg tenker og reagerer, og jeg mistenker at dette inngår i ditt forsvar mot kritikken. Du har enda ikke utelukket muligheten av at jeg kan være på jordet.

Men jeg synes du skal ta til deg kritikken, selv om den kjennes sur. Du kan bedre enn disse vindmøllegreiene. Ikke bruk mer tid på det. Ikke forveksle følelsen av sannhet (som du sikkert kan hefte til diktet) med diktet selv. Det er ikke du som er uærlig, fordekt, dobbeltkommuniserende. Det er diktet. Ikke fordi du er ond eller dum, men fordi du forveksler det du ser med det du føler. Shit happens. Du er ikke den første og skal ikke bli den siste.

Hvorfor skal du høre på meg? Fordi jeg har arbeidet i ti år som skrivepedagog, og har sett mange strategier både for å skrive, lese, kritisere og ta kritikk. Jeg har skrevet dikt daglig i 20 år. Jeg tror helt oppriktig at du behøver å høre dette fra noen som har gått de hundre feiltagelsers vei. Jeg har mislyktes i poesien flere ganger enn jeg noensinne har orket å telle. På en slagghaug av kasserte forsøk sitter jeg og tenker dette.

Det er like naturlig som bortkastet å beskytte seg mot kritikk. Den mest fruktbare forandringen i skrivingen består av en assimilert kritikk. Det kan ta laaaang tid. Jeg får mest ut av å ta den innover meg, uansett hvor den kommer fra, om den da ikke er helt på jordet usaklig. Det er en måte å komme videre på. Man kan gråte, spy, ikke orke å stå opp, men sånn er det jo når forandringen og erkjennelsen huserer med oss. Jeg husker hine hårde, da f. eks. Eva jensen og Eldrid Lunden raserte mine dikt for den ene og den andre uegentlighet, overflødighet, overdådighet – hva det ikke var alt sammen. De var ikke så strenge egentlig, ser jeg nå. Men jeg opplevde det strengt, fordi de formådde å snakke til poeten i meg, som var strengere enn jeg selv var. Jeg hadde lest mine kritikere på retta og vranga, og uansett hvordan jeg vred og vendte på det: de var gode. Altså måtte de vite hva de snakket om.

Dette er altså ikke sagt i egenskap av litteraturkritiker. Jeg er først og fremst praktiker, men jeg forventes av og til ta den kritiske rollen i bruk ( i offentligheten). Jeg mistrives i rollen som kritiker, fordi jeg opplever at kriteriene er usikre, og at kritikerrollen slik vi omgås den som forfattere i dag, kanskje passet bedre til en eldre utgave av offentligheten enn den vi har for øyeblikket. Dagens kritiker er like mye en med-skriver på diktkammeret enn en autoritet med universitetsbakgrunn som arbeider i en hovedstadsavis. De økonomiske vilkårene rundt kritikken gjør at det er bare inderlige idealister (takk og lov for dem!) som holder ut med det som arbeide. De fleste leder arbeidet sitt inn i andre spor etter noen år på barrikaden, fordi det er uforholdsmessig stort arbeidspress og ansvar plassert på alt for lite midler og tid. Derfor er vi allerede eldre enn aldersgjennomsnittet i Morgenbladets kritikerkår. Kanskje er det offentlige rommet for litteratur en slags e-postgruppe som er utkledd til institusjon. Kankje er hele den litterære offentligheten et diktkammer, som bare uttrykker seg i et litt annet fora. Senest i dag har det kommet et drypp til: Erlend Loe har ytret seg om kritikerstandens relative kriterier, og betenkelige fremferd. Ja det er høyst usikkert.

Så jeg er altså ikke kritiker, selv om jeg av og til mener. Du kan ta en stikkprøve på ditt lokale bibliotek, om du vil prøve ut om jeg er verdt å lytte til. Jeg vet ikke om noe annet kriterie for å bedømme om en innvending holder mål. Om mine dikt ikke holder vann, i dine øyne, så gjør ikke min diktkritikk heller det.

Og du må gjerne poste dette. Vi er neppe de eneste som sitter bøyd over disse spørsmålene.

hjerteligst, gw

Svar til Gunnar Wærness III
Posted on mars 15, 2013

Hei Gunnar.

Det jeg kjenner behov for å påpeke her, er at jeg aldri har søkt å diskutere «den litterære kvaliteten» i diktene mine. Den dimensjonen er det du som har brakt på banen. Du har gjennom dine svar konstruert en lærer/elev relasjon, hvor motstanden jeg utviser mot dine råd om hvorfor jeg bør skrive (og lese) annerledes enn det jeg gjør, vekker til live minner fra da du i «hine hårde» tok imot råd fra skrivepedagogene dine (i Bø?) Eldrid Lunden og Eva Jensen.

Du gjenkjenner i mine svar din egen motstand mot og gradvise tilpasning til rådene du da fikk, og tolker dem (utelukkende) som et forsvar mot å innse at diktene mine ikke holder vann. Du berører bare lett mine tanker om grunnleggende forskjeller i leser-respons, og opprettholder et hierarkisk forhold mellom ulike lesere, hvor de med lengst erfaring alltid trekker det lengste strået. Og hvor de yngste for enhver pris (kvalme, tårer) må tilpasse seg.

Jeg har dog aldri tenkt at du er/har vært «på jordet». Jeg anerkjenner fullt ut dine lesninger av diktene mine. Som dine lesninger av diktene mine. Men utgangspunktet for denne skriftlige samtalen var nettopp min opplevelse av at vi har utrolig ulike oppfatninger av hva god diktekunst er. Jeg har vært på biblioteket og lånt bøkene dine, uten å skjønne så mye av hva de handlet om. Jeg har «Verden finnes ikke på kartet» i hylla mi, uten at jeg har fått så mye ut av diktene i den. Det mest interessante i den boka, for min del, var tekstene som fortalte om hva diktene handlet om og hvorfor de handlet om det de gjorde. Og i disse tekstene opplevde jeg det som høyst imponerende hvor mye du klarte å hente ut av tekster som i meg ga intet.

Jeg har også lagt merke til hvilke ord du i den offentlige samtalen benytter deg av når du omtaler den dårlige diktekunsten. Ordene «svermerisk», «sentimental» og «føleri» virker å ha en særskilt negativ ladning for deg.

Og utgangspunktet for denne skriftlige samtalen var altså å få ditt blikk på mine dikt. Jeg forventet aldri en tommel i været! Det jeg ønsket var å lære mer om din måte å se dikt på. Og dermed og om hvordan mange i dag leser dikt. Du er så vidt jeg kan forstå blant de mest anerkjente samtidspoetene vi har, og må av den grunn beherske samtidens forhold til poesien bedre enn de fleste. Fremtidens dommer kan ingen av oss spå om.

Og jeg er helt enig i at poeten må innordne seg visse konvensjoner når han skriver. Men vi virker å være uenige i hvilke disse er. Jeg omgir meg med en del rekvisitter og utsagn som indikerer noe om hvilke betingelser jeg selv ønsker å bli forstått utifra. Og er generelt av den oppfatning at ethvert menneske, og dermed også enhver dikter, i størst mulig grad bør få sette disse rammene selv.

Jeg mener selvsagt da også at dette privilegie bør få gjelde litteraturkritikere/lesere. Og er derfor ikke ubetinget enig i Erlend Loes påstand om at et åndsverk må leses på dets egne premisser.

Isåfall ville jeg blankt måttet avvise din lesning av mine verk. Rammen for MØRKEROM er at det er en psykoterapeutisk prosess. Dette har jeg understreket med en undertittel ,som alle jeg har snakket med, utifra estetisk/litterære hensyn, har rådet meg til å droppe. Jeg har tilegnet den til de menneskene som jeg møtte ukentlig, gjennom en fireårig prosess med psykoanalytisk gruppeterapi. Som jeg også har takket til slutt, sammen med i denne sammenhengen andre vesentlige personer/instanser. Og det er som uttrykk for/ bobler fra en psykoterapeutisk prosess jeg ønsker at boka skal leses. I dette ligger det for meg også et spark mot Karl Ove Knausgårds «mannete» utspill om at han aldri i livet ville gått i (psyko)terapi.

En viktig del av denne prosessen var å uttrykke meg overfor andre mennesker (spesielt venner og familie) om ting jeg tidligere hadde holdt inne. Og som jeg har sagt til deg i mailform, er det innenfor rammene av en sånn tolkning at «Vindmøllene vet» på ulike måter fremstår som et adekvat bilde: Å uttrykke følelser man har båret på i årevis, fra for lengst passerte situasjoner og sammenhenger, handler ikke nødvendigvis om å opprette en dialog med andre. Det kan være et uoverstigelig gap mellom der man er selv, og der de man henvender seg til befinner seg. I mitt særskilte tilfelle, var jeg sykemeldt fra jobb og studier, og på de fleste måter satt ut av både normalt samfunnsliv og måten folk flest fungerer, i sine travle hverdager. Når du sier at elementene som ER i diktet ikke interagerer med hverandre mer enn olje og vann gjør, er jeg dermed helt enig, jeg er bare uenig i konklusjonen din om hva dette gjør med diktets kvalitet.

I fortsettelsen av en slik tolkning tenker jeg heller ikke at det er spesielt søkt å tenke seg at de trygge rammene du beskriver med vindmøller og landlig idyll også kan fungere nettopp som bilde på den terapeutiske situasjonen i seg selv (Dog kanskje mer i individualterapi enn i gruppeterapi). Utbrudd, for eksempel mot en terapeut, utspiller seg som regel i særskilt rolige omgivelser. Det er nettopp fraværet av her og nå konflikter som gjør analysanden istand til å konstruere konflikter i en situasjon som ingen konflikter har, for gjennom det å kunne forstå dem på ny måte, i samtale/diskusjon med en terapeut og seg selv. Det blir åpenbart for begge parter at konflikten primært utspiller seg i analysandens indre (som resultat av hans/hennes fortidige erfaringer). Slik jeg har tenkt at det er åpenbart for enhver leser at konfliktene som utspiller seg i den lille billen er konflikter billen må deale med på egenhånd (til jeg leste Tone Tofts lesning av diktet. Som faktisk plasserer ansvaret for billens følelser i vindmøllene. Og etter min oppfatning begrunner sin tolkning godt, utifra hennes emosjonelle/geografiske omgivelser.). Samtidig som det at vindmøllene «vet» kan indikere at de forstår i hvert fall deler av billenes situasjon, og at det at billen er «langt bak» dem, kan indikere at de selv har gått en lang vei for å komme til forståelse av det billen i diktets nå gjennomgår.

Og innenfor rammene av min tolkning fyller også de andre antromorfismene jeg har brukt de kommunikasjonstekniske kriteriene jeg stiller til dikt. At folk flest kun i liten grad har konkret erfaring med psykoterapeutiske prosesser, og kunnskaper om mangfoldet av metoder som faktisk finnes innenfor feltet, har jeg kun begrenset mulighet til å gjøre noe med.

Så ja, i det psykodynamiske drømmelandskapet jeg fortolker mine dikt i settes ting i bevegelse på grunnlag av mine assosiasjoner til dem. Så får andre tolke annerledes.

…

Konklusjon: Ulike mennesker, med ulike erfaringer, gir ulike lesninger. Punktum. Og det er nettopp det som er så spennende både med gruppeterapi og diktekunst. At man aldri helt kan forutsi andres opplevelser av det man søker å uttrykke.

Men forutsetningen for å skape bevegelse i seg selv er uansett å vise fram sin egen måte å se ting på: Sånn ser Følelse X ut for meg.

…

Takk Gunnar! for at du deltar i denne samtalen med ditt uhyre skarpe leserblikk, og ditt sympatiske vesen. Jeg har lært så mye av denne utvekslingen!

Er det riktig av meg å kategorisere din intuitive tilnærming til poesien som grunnleggende nykritisk?

Selv tenderer jeg som du ser mot å være psykoanalytisk symboltenkende.

OJ

Gunnar Wærness III
Posted on mars 15, 2013

Hei Du.

Nå forstår jeg at du forstår det jeg skriver.

Sant nok: Det er nok å dra diskusjonen et hakk for langt fra min side, når jeg – som du helt riktig påpeker – begynner å dra inn lærer-elev-relasjonen i dette. Det er bøflete gjort, og sånn låter det når vanen taler og engasjementet skrur opp temperaturen. Jeg ville ikke at du skulle sitte pent eller ta ille opp, bare høre. Og nå ser jeg at du har jo det.

Jeg mente ikke å dra inn mine egne dikt som autoritetsargument, mer som et eksempel på en måte for deg å bedømme mine ståsteder og affiniteter på. Fordi mine kriterier synes tydeligst derfra. Det var Ezra Pound tror jeg, som skrev at man aldri skulle ta i mot råd fra noen som ikke hadde skrevet dikt man kunne anerkjenne.

Og man har definitivt og ufravikelig forskjellige kriterier for hvor, hva og hvem som skal motivere diktet og gi det retning og form. Og som alltid når man diskuterer blir det tydelig at man har sin helt egne måte å definere nødvendighetene på. Anerkjennelse eller ikke, det er ikke der drivet kommer fra, man skal stå på sitt.

takk for at du delte,
gw