ensomheten har spist selvtilliten
i en sky av angst og fortvilelse
ser jeg togene kjøre forbi meg
som svarte ideer

jeg kjenner den tomme vissheten
om at jeg aldri vil forstå noe
fordi meningen er satan
og jeg husker knapt hva jeg heter

da legger jeg meg i et badekar
fylt av honning og paprika
før jeg sakte fører barberhøvelen
over min siste kiwi

gleden jeg oppnår ved å se
den blanke skarpheten
fjerne alle de små hårene
kan ikke overdøves

men når alle kiwiene er glattbarbert
må sjelen atter jobbe
med det umulige

hva vil jeg ha? spør jeg den glinsende frukten
ikledt den dypeste ærlighet
før jeg går inn

i jesushiet
der jeg skal dødsove til universet oppløses
som et sprengt hjerte