det er ikke alltid så lett
å ignorere supernovaen
i rommet

i kirkevinduet
der glasset speiler jesus i et slikt lys
at selv neglene på tærne hans
strekker seg mot himmelen
som for å fortelle meg
at de som er fanget i luftbobler
i den dypeste avgrunn
ikke kan unngå å drømme

i det hudfargede romskipet
der en liten skapning
med stort sørgepotensial
føler seg fanget i en kropp
som bare varmer seg selv
under en himmel
som bare snakker
til de som tror