Gutenbergere er mekaniske fugler med mange vinger
og noen av dem er verdsatt for deres særpreg –

de får øynene til å smelte
eller kroppen til å skrike uten smerte.

Jeg har aldri sett en fly, men noen ganger
setter de seg på hånda.

Tåke oppstår når himmelen er trett av å fly
og hviler sine myke maskiner på bakken:

Da er verden dunkel og boklig
som graveringer under silkepapir.

Regn er når jorden er fjernsyn.
Med evne til å gjøre farger mørkere.

Model T er et rom med lås på innsiden –
en nøkkel er vridd om for å frigjøre verden

for bevegelse, en film er å se
for alt man går glipp av

Men tiden er festet til håndleddet
eller bevart i en boks, tikkende i utålmodighet.

Hjemme hos noen, sover et hjemsøkt apparat
som snorker når du plukker det opp.

Hvis spøkelset skriker, løfter de det
mot leppene, og dysser det i søvn

med lyder. Og likevel vekker de det
med vilje, ved å kile det med en finger.

Bare de unge er tillatt å lide
åpenlyst. De voksne går til et strafferom

med vann men ingenting å spise.
De låser døren og holder ut bråket

alene. Ingen slipper unna
og hver persons lidelse har en egen lukt.

Om natten når fargene dør
gjemmer de seg i par

og leser om seg selv
i farger, med øyelokkene lukket.

———————————————————–

originalversjon:

A Martian Sends A Postcard Home

Caxtons are mechanical birds with many wings
and some are treasured for their markings –

they cause the eyes to melt
or the body to shriek without pain.

I have never seen one fly, but
sometimes they perch on the hand.

Mist is when the sky is tired of flight
and rests its soft machine on ground:

then the world is dim and bookish
like engravings under tissue paper.

Rain is when the earth is television.
It has the property of making colours darker.

Model T is a room with the lock inside –
a key is turned to free the world

for movement, so quick there is a film
to watch for anything missed.

But time is tied to the wrist
or kept in a box, ticking with impatience.

In homes, a haunted apparatus sleeps,
that snores when you pick it up.

If the ghost cries, they carry it
to their lips and soothe it to sleep

with sounds. And yet they wake it up
deliberately, by tickling with a finger.

Only the young are allowed to suffer
openly. Adults go to a punishment room

with water but nothing to eat.
They lock the door and suffer the noises

alone. No one is exempt
and everyone’s pain has a different smell.

At night when all the colours die,
they hide in pairs

and read about themselves –
in colour, with their eyelids shut.