Det siste jeg drømte, i natt
var at jeg satt i et ikke så altfor stort kontorlokale
med en ti-femten pulter
med en ti-femten mennesker
rundt meg
og prøvde å få sagt
noe
til alle

de ventet
tålmodig
men ingenting
kom ut
før dette:

jeg unnskyldte meg
med at ørene mine var blitt vant til stillhet
og de derfor osmotisk sugde til seg
lydene
fra hver enkelt datamaskin
i rommet

og at summen av dette
for meg
ble uutholdelig

…

Fornøyd
med endelig å ha fått uttrykt meg
våknet jeg
til en stille morgen

hvor sola skinte
liksom prøvende
inn vinduet
og en lett vind
skapte en bølgende bevegelse
i de hvite gardinene