Følgende innlegg ble sendt redaksjonen i Lasso 30 januar 2012, og resulterte i en lengre debatt med Hedda Lingaas Fossum. Debatten ble i etterkant av Prosopopeias grundige aktualisering av Romantikken som epoke (Dobbeltnummer, 17 februar 2012), lagt ut på Lasso- bloggen.
…
Det romantiske eller den romantiske
«The word «romantic» has come to mean so many different things that, by itself, it means nothing. It has ceased to be perform the function of a verbal sign»
Arthur Lovejoy, 1924
Hedda Lingaas Fossum har i forrige utgave av Lasso (#4 2011) skrevet en høyst leseverdig tolkning av Audens` Horae Canonicae, forøvrig en dikter undertegnede har minimal kjennskap til. Likefullt satte Fossums tekst igang svingninger i mitt indre jeg nå kjenner et behov for å uttrykke. Det dreier seg om det jeg opplever som generelle tendenser innenfor litteraturvitenskapen.
Mer spesifikt dreier det seg om begrepet romantiker, eller den romantiske dikteren. Og om den nødvendige utvelgelse av et offer, bevisst eller ubevisst, når fremskritt skal fremvises, overfor en selv og andre. Som jo Fossum selv tematiserer i sin tekst om Auden.
I min opplevelse av litteraturstudiene er det nemlig den romantiske dikteren som oftest må bære denne offerrollen. Han eller hun tillates ikke å være i sin egen rett, i sitt uendelig mangfold, i sitt livs kamp, for å knytte an mot et aktuelt verk av i dag. Og, slik jeg ser det, er dette også en gjeldende tendens i Fossums tekst, hvor romantiker mer brukes som projeksjonsobjekt for dikterposisjoner Auden i hennes behandling «fritas» fra; hva betyr det foreksempel at Auden «kanskje [har] vært agitator i avgjørende øyeblikk, men aldri romantiker» (min utheving)?
Videre sier hun blant annet at Auden mener at «Poetry makes nothing happen» og at Auden avviste og foraktet Shelley`s tro på poeter som «verdens usynlige lovgivere». Jeg skal i denne sammenheng ikke gå inn på «den intensjonelle feilslutning» som potensielt ligger i dette utsagnet, men snarere påpeke at sitatet er hentet fra Shelley`s « A Defense for poetry» hvor ordene avslutter en lang utgreining om hva poesien egentlig er.
I forhold til hvordan begrepet poesi behandles idag, som noe som gjerne har med språket, og kun språket, å gjøre, trekker Shelley begrepet ekstremt vidt; han inkluder Platon, som en av de største poeter, og han inkluderer historikeren Hesiod, blant andre. Alt i alt virker det på undertegnede som om han bruker begrepet om folk som på grunn av klarheten og kraften i deres innsikter, evner å virke utover sin egen tid, i Shelley`s ord; inn i «evigheten». I fortsettelsen av dette kunne man tenkt seg at om Shelley hadde levd hundre år senere, ville han kunne innlemmet Darwin i sin behandling av poesien, og om han hadde levde hundre år etter det igjen; Freud. Greia med poesi er nemlig at den ofte kan være lite synlig for sin samtid, for så å dukke opp igjen, lenge etter sin forfatters død. Det er dette som er det geniale med poesien. Dens evne til å overgå/ overleve sitt legemlige opphav.
Det slår meg derfor at Auden må ha hatt en radikalt annerledes lesning av denne teksten enn det jeg selv har hatt. Hvordan kan det som på meg virker som en naturlig konklusjon av Shelley`s vidtrekkende definisjoner av posiens vesen, ha vekket en såpass sterk følelse som forakt i han? Dette skulle jeg gjerne ha visst mer om.
Tilslutt vil jeg nevne at «det romantiske» alltid har vært egnet til projeksjoner. Det er et begrep som ofte benevner noe folk distanserer seg fra, rett og slett. Selv Wergeland og Welhaven distanserte seg fra «den romantiske diktningen». Så kanskje man innenfor litteraturstudiene rett og slett skal erstatte ordet med «virkelighetsfjern», som jo som oftest er det man egentlig mener. Og spørsmålet til litteraturstudentene blir da; hva er det i dag vi anser som virkelighetsfjernt, og hva er det vi anser som virkelighetsnært. Noe som gjør «hva er virkeligheten» til en atskillig mer påtrengende problemstilling innen litteraraturvitenskapens behandling av tekst.
…
Debatten mellom meg og Hedda Lingaas Fossum kan leses i sin helhet på Lasso-bloggen