(fra 4/2010)
Et artikkeldikt
Om empiri og etterprøvbarhet
Til Anders K. Krabberød
Etter å lest dine artikler mot naturmedisinen, slår det meg at du virker
å ha funnet ditt arkimedespunkt i den naturvitenskapelige metode.
Noe jeg vil gratulere deg med.
Hvem ønsker seg ikke et slikt et i livet?
Et punkt hvorfra man kan skyve alt uklart og udefinerbart
bort
og endelig få hvile
i en velbegrunnet kontroll over tilværelsen:
På en seng
av tradisjoner
og i godt selskap
med posisjonerte professorer
…
Men hva med det lille egget?
(Som vi alle kjenner fra hverdagen)
Som de empirisk har analysert i fillebiter
for å finne ut
hvor mange av dem vi kan spise
per måned
per uke
per dag
Hvordan var det nå med det igjen?
På 80 tallet var det ett egg i måneden.
På 90 tallet var det to i uka.
På 00 tallet var det fritt fram (Heldigvis).
Og det ble stadig funnet nye komponenter
som totalt forandret ligningen
og dets konklusjoner
…
Og spørsmålet til deg Anders blir da selvsagt:
Hvilken av disse tiårenes grundige gjennomganger av etterprøvbare data
representerer for deg
det
alternativmedisinen ikke kan frembringe.
Det
som gjør den naturvitenskapelige metode
overlegen
og til noe
man bør vurdere alle andre ståsted ut i fra
og opp i mot.
…
Og hvis du skal filosofere litt:
Hva tror du empirien vil finne i egget i fremtiden?
(Høna bryr den seg som kjent ikke om)
de neste ti årene?
de neste tyve årene?
de neste hundre årene?
Og vil du, for hvert nye tiår, stille deg i nyhetens tjeneste:
«Nå har ny forskning funnet nye komponenter
i ligningen
som definitivt slår spikern
i kista
hvor alle inkommensurable størrelser
ligger døde og begravet.»
Det lurer jeg på.
…
Og en ting til:
Hva motiverer deg
til å skrive disse nitidige artiklene
mot noe
som hjelper stadig flere mennesker
som ikke har klart å bli friske
ved hjelp av skolemedisinen?
(Og jeg stiller meg selvsagt åpen for at disse menneskene
ikke har klart å dra nytte av skolemedisinen, fordi de ikke har trodd nok
på det de hvite frakkene representerer
noe de kanskje hadde gjort
hvis de visste det du vet…)
————————————————————————————————————–
—————————————————————————————————————-
——————————————————————————————————————–
——————————————————————————————————
(Mitt innlegg: 2/2011)
Daniel P. Gitlesen
har i forrige utgave av Argument et interessant fremlegg
av sin tilnærming til virkeligheten
…
Hvor han kort og godt forklarer
hvorfor det er så lett å trå feil
i dagens pluralistiske samfunn.
Hvor nærmere syv milliarder mennesker
er ment å skulle enes
om en felles tilnærming
til vår egen
og et uendelig antall andre arters
virkelighet
på denne vår klode
i dette mangfoldige
og såvidt vi vet endeløse
universet.
Er det da rart man kan forvirres
og ledes bort
fra den rette vei
virker han med faderlig overbærenhet
å antyde.
Neida
Det er det slettes ikke.
Der er vi enige.
…
Et av punktene hans vil jeg dog kommentere
mer inngående,
nemlig det jeg oppfatter som selve premisset for kraften
i hans videre argumenter:
«selv om det skulle være grenser for hva vitenskapen kan bevise,
er det liten grunn til å mistro
noe den har stadfestet»
Javel.
Er det ikke nettopp det vitenskapen selv bedriver
fra år til år
fra tiår til tiår
fra hundreår til hundreår?
De forandrer sine oppfatninger
basert på nye funn
men fremholder likefullt viktigheten
av å praktisere den rette metoden
når mennesket skal vinne nytt terreng
i sannhetens landskap.
Det er nemlig ugjennomtrengelig for det enkelte mennesket.
(Og kanskje også befolket med ville dyr
man ikke ønsker å møte
uten en trygg hånd å holde i)
Så: MAN trenger altså hjelp.
Ikke i form av inspirasjon.
Men i form av autoriteter
som kan fylle den blanke tavla
ens
med instruksjoner
om veien videre:
Lede an.
Men sin objektive kunnskap.
Sine kartmapper
og unike forståelse
av kartenes tegn
og innbyrdes
symbolikk.
…
Men hva peker egentlig kompasset mot
i en sånn forståelse av livet?
For meg, personlig
peker den da mot noen grunnleggende spørsmål
knyttet til det å være menneske:
Hvor oppleves det meningsfullt for den enkelte å ta turen?
og
Trenger vi egentlig alt dette avanserte utstyret for å (over)leve?
Og har man først tenkt de tankene
kommer også disse:
Hva skjer om jeg rett og slett bare dropper kartene.
Legger dem hjemme.
Og oppsøker verden uten dem;
stoler på instinktet
Slik trekkfuglene gjør
som setter sin lit til at den indre kompassnåla
vil varsle dem
om når truende krefter
(utenfor deres kontroll)
er i anmarsj
så de må forflytte seg
over store avstander
med veiledning
fra kosmiske krefter de kun aner eksistensen av
men likefullt peiler seg inn etter
…
Kan mennesket gjøre det samme?
Stole på kreftene vi kun aner.
Slutte å telle bladene som faller fra trærne.
Slutte å måle frostens krypende bevegelser langs bakken.
Og istedet vite.
At en æra er forbi.
At det er på tide å forflytte seg
mot noe nytt.
Et landskap
bakenfor det vi ser.
———————————————————————————————-
———————————————————————————————————————
—————————————————–
For mer av debatten:
NR 5/ 2009: http://argument.uio.no/utgaver/argument2009_05.pdf Statlig kvakksalveri- Hvor mye finnes mellom himmel og jord? Ikke så mye som mange tror- av Anders K Krabberød (s 42- 43)
NR 2/ 2010: http://argument.uio.no/utgaver/argument2010_2_ny.pdf «Placebo som behandlingsform», av Are Thoresen (s 57-58)
NR 3/ 2010: http://argument.uio.no/utgaver/argument3_2010_ferdig.pdf «Når ingenting virker- Kan placebo brukes som behandlingsform?», av Anders K Krabberød (s 44)
NR 4/ 2010: http://argument.uio.no/utgaver/argument_4_2010.pdf «Om empiri og etterprøvbarhet- Til Anders K Krabberød» av Ole Jørgen Hansson (s 41), «Ode til Ole» av Anders K. Krabberød (s. 43) og, «Når ingenting virker, virker likevel noenting» av Are Thorsen (s. 47)
NR 1/ 2011: http://argument.uio.no/utgaver/argument2011_01.pdf «Du og jeg og den relative sannheten- Alt er sant» av Daniel P. Gitlesen (s. 60- 61), «Svar, til Anders K. Krabberød» av Ole Jørgen Hansson (s. 62)
NR 2/ 2011: http://argument.uio.no/utgaver/argument2011_02.pdf «Svar til Daniel P. Gitlesen» av Ole Jørgen Hansson (s 54), «Dikterisk låvedans- svar til Ole J Hansson» av Daniel P Gitlesen (s 55)
NR 3/2011: http://argument.uio.no/utgaver/argument2011_03.pdf «Når det gjelder mennesker, kan en pluss en, fort bli mer enn to- Kommentar til Daniel P. Gitlesen» av Ole Jørgen Hansson (s 47)