Rune F. Hjemås- Det er ikke vår, det er global oppvarming, Tiden 2012
Håvard Rem snakket 9. juni 2012 på litteraturhuset om poesipolitikk og poesipoliti. En av hans hovedteser var at den subjekt-sentrerte lyrikken i tidsrommet 1965 og fram til idag gradvis hadde blitt forstummet gjennom internaliserte formkrav. Støtteordninger. Som kun støttet en liten brøkdel av det totale lyrikk-feltet. Ti prosent. En modernisme-bølge hadde skyllet over landet, og fremdyrket stor bruk av ubestemt form flertall, på bekostning av den mer ekspressive jeg-lyrikken.
Det er høy grad av ubestemt form flertall i Rune F. Hjemås debut som poet. Det reises. Og sendes «postkort fra alle steder». Kjærligheten som beskrives boka igjennom, er en reise, i veldig konkret forstand. Fra land til land. Fra by til by.
Og det kjennes ikke misvisende at coveret hans ligner veldig på coveret til Jack Kerouac`s klassiker «On the road»:
Selv om samlingen av bilder hos Hjemås nok fremstår som mer «sofistikert».
…
Det er som om paret i boka er så lystne på (ytre) opplevelser at de aldri liksom får tid til å bli kjent med hverandre, med seg selv:
og plutselig sto vi rett overfor hverandre,
trekkene liksom rundere
kunne tilhørt et fotografi fra hun var yngre,
som om det fantes visse dyp
der noe fortidig kunne skimtes
og at vi reiste for å nærme oss dette?
(s. 14)
Før blikket igjen vendes utover, mot museumsveggen, mot filmen de for ikke så lenge siden så, mot tiggere langs gaten, passfotoet tatt for åtte år siden, osv
Det er som om hungeren etter den ytre verdens inntrykk gjør det umulig for menneskene i boka å gripe litt hardere om noe. Hegne om en indre verden, feks. Hvor deres totale liv kan få utfolde seg. I den andres armer.
I stedet forflates livene deres, i en postmodernistisk virvelvind.
Og det er i så måte typisk, at Kjærligheten, representert ved jenta i boka, og intertekstuelt flettet sammen med sagaen om Isolde og Tristan, som to voksende trær mot himmelen, finnes
blant tre tapte anrop sent i
september eller var det mars
(s 78)
og ganske raskt blir sammenstilt med
lukta på t-banestasjonen, ei lukt
av varmt støv
…
Også andre «store temaer» klemmes sammen, blant hverdagens trivialiteter:
bak den tjukke glassveggen
hadde en havskilpadde glidd langsomt
gjennom vannet; arten uforandret
siden krittiden kunne vi lese
av en plakat ved siden av,
hadde overlevd dinosaurene, først nå
utrydningstruet-
men det var ikke det vi snakket om
(s 14)
Det finnes rett og slett ikke tid og rom i boka for dveling. Fordi det lyriske jeg`et er i så stor (konkret) bevegelse. Hele tiden. Uten retning. Ubestemmelig. Kanskje på søken etter en vei ut av moderniteten; kunnskapsparadigmet. Kanskje på søken utav modernismen; den i kunsten idealiserte bevegelsen bort ifra all følelse av sammenheng.
Og bort ifra lengselen innover. Mot subjektets absolutte perspektiver. Integreringen av barndom i voksenlivet. «The child is father of the man», som William Wordsworth formulerte det i «My heart leaps up» fra 1802:
My heart leaps up when I behold
A rainbow in the sky:
So was it when my life began;
So is it now I am a man;
So be it when I shall grow old,
Or let me die!
The Child is father of the Man;
And I could wish my days to be
Bound each to each by natural piety.
Også han en priviligert betrakter av de sivilisasjonelle fremskrittenes skyggesider. En oppdager av de immaterielle gleder som hviler i barndommens landskap. På innsiden av «sorgfrøene» (s 37). Som venter tålmodig på å få slippe til, i ethvert menneskeliv.
Som noe grønt, frodig, livgivende
og smertefullt.
(ikke fra boken)
…
Hos Hjemås settes det i større grad ord på desintegrasjon, avspaltning. På sitt mest fortettede i dette diktet:
(vidunderbarn)
en åpning i skogholtet, kraftlinjene
strekker seg tilbake til 80- og 90 tallet
der restene av en varmere sommer
hviler i de kalde skyggene
mellom furutoppene; tynn hvit dis
følelsen den dagen vi bestemte oss for å bli voksne:
en plutselig vinter-
som små fugler
begravde vi hjertene våre
i fellesområdet blant blokka
(s 50- forøvrig det eneste diktet i samlingen som er kursivert i sin helhet)
Og det er i lys av denne prosessen, av-subjektiveringen som har foregått på 80 og 90 tallet, altså mer eller mindre de første 18 årene av dikterens liv (han er født i 1982) at vi må se de senere uttalelsene om hvor død tilværelsen føles, kanskje aller heftigst gjort synlig gjennom dikterens beskrivelse av selve rammene for livet hans:
Jeg så på den bleke himmelen
Og på sola der den hang
Som en litt daff hestehov
Antromorfiseringen er en effektiv form for billedgjøring (screenshot) av subjektets indre. Druknet i kultur, sivilisasjon, er det ikke rart at livets grunnleggende premiss (sola) blir gjort til en liten rekvisitt (hestehov) i veikanten. Langs det moderne menneskets vei gjennom livet.
Alt forsvinner nemlig i den rastløse jakten på opplevelser. Alt blir uvesentlig.
Og det er slik jeg leser Hjemås. Som en søkende sjel etter det vesentlige, i hans liv. Kanskje kan vi i fortsettelsen vente oss en større grad av intensitet, fortetning, i diktene hans, rundt det som virkelig betyr noe, for Rune F. Hjemås.
Det blir i alle tilfeller spennende å følge fortsettelsen. Han har skrevet en fin bok som i min lesning føyer seg inn i rekken av gravsteiner over modernismens død. I et formspråk som evner å lure sensuren.
————————————————————-