Rawdna Carita Eiras «løp svartøre løp» er en veldig god diktsamling, i mine øyne. Det er rett og slett ingenting ved samlingen som fører tankene i retning av det (for noen mer enn andre) problematiske ved tegnets tredelte struktur, i formidlingen av det mennesklige, gjennom litteratur. I stedet er det en frisk vind fra vidda som slår i mot en, og smyger seg over og inn i kroppen, om man ikke legger hjernen i mellom, som en husvegg. Det er livet slik vi opplever det, som tematiseres, ikke språket, i seg selv.

Uten å gå for langt inn på Eiras personlige historie, er det utifra den korte beskrivelsen på bokas folder åpenbart at hun lever i et slags spenning mellom tradisjonell samisk livstil og nyere, mer moderne former, for liv. Dog med en tydelig identitetsforankring i det tradisjonelt samiske. Avbildet i en staselig folkedrakt.

Også religion er et tema i boka, her epilog-diktet:

du lovet de rettferdige
landet som flyter
av melk og honning
gater av gull
og perlemorskimmer

men jeg har
hatt tennene gravd ned
i nysalta laks
tungespissen boret
inn i dypet av multebæret
margbeinsfett rennende
nedover halsen
og ferskt bjørkeris
dansende over ryggen
så jeg tenker jeg blir her

Tankene går naturligvis til Moses i ørkenen og de løfter han ble gitt av Gud, om «det lovede landet». Utav den lille forbokstaven på pronomenet «du» blir det naturlig å tolke diktet som polemiserende mot en menneskelig representant for kristendommen og det hinsidige; som forpliktende for livet her og nå. Samisk kultur er tradisjonelt forankret i Naturen, og det dennesidige, og det er i dette og mot denne troen, at det lyriske jeg`et forblir trofast, helt til slutt, som en slags konklusjon på boka.

Det er derimot uklart hvem disse representantene for kristendommen er. Og evt når de er. Men i denne sammenhengen, hvor «det samiske» så tydelig blir tematisert, er det naturlig å tenke seg tilbake i tid, mot viktige milepæler i samisk kulturhistorie, for eksempel tiden før Kautokeino-opprøret, da det var en utbredt tanke at en av prestenes misjoner var å kultivere samene til et høyere kulturnivå. Noe de motsatte seg, blant annet inspirert av de strenge levereglene og det religiøse engasjementet til Lars Levi Læstadius. Mannen som ga kvinnene og barna i den samiske kulturen god drahjelp når de skulle holde mennene sine borte fra de mange spritsjappene som dukket opp ved sivilisasjonens inntog, i for eksempel Kautokeino, hvor forfatteren bor. Som vi kjenner fra mange andre urbefolkningers historie, var nemlig også mannfolkene i den samiske kulturen svake for «ildvann», og mye ble satt over styr, for at de skulle få drikke seg bort fra sine forpliktelser.

Denne læstadianismen, som altså i sin tid hjalp samene til å stå i mot og gjøre opprør mot sivilisasjonens nedbrytende effekt på den samiske kulturen, ble dog senere et problem i den samiske kulturen. Noe blant annet Mari Boine har snakket mye om. Ofte ved å sette læstadianismen opp som en motsetning til «det samiske». Joik versus salmesang.

Men hva er egentlig «det samiske»? Er det en førmoderne livsform, uten maskiner, i nær kontakt med naturen? Er det noe genetisk definert? Er det joiken, språket, tradisjonene, folkedrakten?

Kanskje er det dette forfatteren søker å kretse inn i boka. Slik jeg opplever det, med blikket godt festet i den samiske kulturen (?). Det er i hvertfall lite av den såre følelsen av å bli møtt med nedlatenhet og undertrykkelse fra utenforstående som vi ofte finner hos Nils-Aslak Valkeapää

ønsker
vil
ta i øyensyn
se vurdere oss
vise oss fram
som ville mennesker
stygge
skitne
usle

de synes
vi spiser
stygt
sikler
holder leven
spiser fort
river i stykker
griser til

noen
noen kulturer
MENNESKER kulturer

samme syn som hos dem

som ser
vil se

SE

ovenifra, veldig høyt oppe
se ned på, veldig ned

PRIMITIV

MENNESKER

krever
vårt land
liv

begjærer det

(Fra «Jorda, min mor», DAT 2006 – dessverre uten den visuelle effekten hans spredte ord over sidene har- som jo konnoterer løpende reinsdyrflokker)

Her snakker han både på vegne av urbefolkninger verden over, og samene. Og tegner opp et skarpt fiendebilde. Annerledes er det når Eira berører noe av den samme tematikken:

huden gjennomhulles
sakte
av gormfluelarver

i hjernebarken
hersker rundormene

mette av intensjonsavtaler
reguleringsplaner
erstatningsbeløp
bleikfeite forsikringer

hjertet slår
svakere

I de siste to linjene aner vi kanskje en parallell-tanke til C. G. Jung, som mente at det som gikk tapt i menneskets ønsker om sivilisasjon, var vitalisme. Og gjennom hele boka er både blod og død nærværende. Ikke èn gang hører vi snakk om frysedisker og blodløse biffer. I stedet råder et nært forhold til dyrene, og det faller ingenlunde det lyriske jeg`et lett å drepe:

holder du ikke boltepistolen
fast nok mot pannebrasken
reiser reinoksen seg
på vei mot den andre siden
ser på deg
fester det brustne blikket
blikket som aldri slipper

Det er vanskelig å legge fra seg sistelinja her. Samtidig rommer diktet i min lesning også en slags innvending mot det tradisjonelt samiske og andre urbefolkningers antatt nære forhold til dyrene. En boltepistol er en av sivilisasjonens frembringelser, og er en human måte å drepe på. Oppfunnet i kjølvannet av økt bevissthet og systematisert kunnskap om dyrs lidelser, og en vilje til å gi de bedre forhold å leve under, og bedre forhold å dø under, iverksatt gjennom reguleringer og lover.

Som reaksjon på en romantiserende tendens de siste tredve-førti årene ift urbefolkning og deres antatt nære forhold til dyr, har det de siste ti- femten årene dukket opp stadig mer dokumentasjon på at det også finnes tilfeller som peker i motsatt retning. Et eksempel på dette er Sondre Båtstrands innlegg i Morgenbladet: Typisk samisk å torturere dyr? Som helt klart setter viktig dyrespørsmål på agendaen, i et politisk betent landskap. Eller som i dette nyere innlegget i Finmark blad: Frykter dyretragedie på vidda

…

Et av partiene i boka som jeg liker godt er der hun uhyre effektivt setter opp møtet mellom de to kulturer; den hun selv kommer fra, og den sosialdemokratiske:

kvann turt
fjellsyre storklokke

husk de fire store

I det norske skolesystemet er disse «fire store» glemt bort, og erstattet med noen andre. Husker du hvilke? De er i alle tilfeller ikke noen man kan finne i naturen, og bruke i matlaging.

Et annet eksempel hvor Eira med få ord åpner store rom er i dette møtet mellom ny og gammel tid, fra en morgenstund i «soveteltet»:

hører bjørka slå mot duken
tikk takk

…

Lenge tenkte jeg at samene sitter på priviligert kunnskap om hvordan vi mennesker kan nærme oss Naturen, igjen. Fri oss fra materialismen olje-æraen har gjort oss avhengige av. Men sannheten er at jeg egentlig ikke vet så mye om samer, om hvordan de lever, idag, og om hvilke drømmer de har, for fremtiden. Vil de materialisme, som oss, vil de olje, som nordlendinger flest, eller drømmer de om et enklere liv, som veivisere for oss andre, den dagen vi er modne til å ta steget, tilbake. Og frem. I tid

Ikke vet jeg. Men inntil videre må de i alle tilfeller se seg nødt til bære mine projeksjoner. Om et liv som leves i tråd med Naturens rytmer. Etter sykliske mønstre. Jeg trenger et håp. Løp svartøre løp

———————————————————————–