Vesle tussalusi. Om Olav H. Hauges lyrikk for barn
Olav Håkonsen Hauge har interessert meg i årevis. Og diktene hans har stadig fått romme nye deler av meg selv. Flere muligheter. Etter hvert som de har blitt eldre.
Slik har det også vært i den offentlige resepsjonen av Hauge. Hans dikt har måttet bære stadig nye aspekter av den offentlige samtalen om litteratur og poesi her til lands. Det aner meg at de har gjort det med glede. At de har villet bli tatt i bruk. At de har villet bli spist. Fordøyd. Omgjort til nytt liv. Som epler. Fra en hage. Innerst i en fjord på Vestlandet. Nasjonalromantikkens høyborg. Nynorskens vugge.
Barneboken Når tussalusi kviskrar bringer således nye måter å lese Hauge på til torgs. For meg. På baksiden kan vi lese:
«Kva katten, bukken, grisen og hanen har å seie om matvanane sine, kan du lese meir om i denne boka. Du treffer også på andre rare dyr og skapningar, som beveren, tordivelen, ugla, piggsvinet, og ikkje minst: vesle tussalusi.»
Boken er en samling dikt Hauge opprinnelig har skrevet for voksne, de er tidligere utgitt i andre sammenhenger. I andre omgivelser. Halvparten av bokens 14 dikt er hentet fra hans femte diktsamling: Dropar i austavind, utgitt i 1966. Og hele 12 av diktene i boken er hentet fra hans første fem utgivelser, som alle ble utgitt med 5 års mellomrom, mellom 1946 og 1966. I forbindelse med hver og en av disse utgivelsene ble Hauge kraftig rammet av «psykisk sykdom». Og i fire av tilfellene ble han innlagt på Valen psykiatriske sykehus. Ved den siste utgivelsen, altså nevnte Dropar i austavind, ble han ikke innlagt, men skrev i etterkant dette i dagboka om prosessen med boka:
«Det ser ut til å gå fem år millom kvar bya. Alltid det same! Same tankane, same tilstanden. Denne gongen arbeidde eg lenger enn eg plar gjera. Kva eg fekk gjort, veit eg ikkje med vissa. Kanskje var det fyrst i mai eg slutta å arbeida? Rimeleg, eg veit ikkje visst. Det hende mange ting her. Eg knuste eikestolen, slo sund lampeskjermar av hardt porselen med knyttnevane. Til all lukke skar eg meg ikkje sund. Men handi var fælt troti etterpå. Raserianfall, utfall mot fiendar og vener. Sov i potetkjellaren for stråler, straumen var sterk. Fælt sterk. Åndene, levande og døde tala og viste seg. Og maten? På slump. Til folket mitt tok til å bera mat til meg. Eg protesterte, bad for meg, sa eg skulde hjelpa meg sjølv. For ute om nætene, stal mjølk ei natt or meierispannet til Pål. Alle dei gamle innbillingane (Er det innbillingar?) kom» *
For å kontrastere barnebokas inngang til Hauges voksendikt kunne det derfor vært interessant å lese et par av diktene på bakgrunn av dagbokteksten, og sammenligne dem med diktene slik de fremstår i Når tussalusi kviskrar. Jeg starter med diktet «Det er ikkje so fårleg» (opprinnelig fra Dropar i austavind), som tittelen på barneboka er hentet fra:
Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi* kviskrar
skal du akta deg.
(s. 16)
I barneboka er diktet illustrert med et barn som tydelig ser redd ut, kikker seg over skuldra, mot en grøftekant i bakgrunnen hvor to ubestemmelige øyne lurer i mørket. Men har man startet lesningen med baksideteksten, fremstår det like fullt som en veldig uskyldig hendelse. Kanskje spesielt med tanke på at tussalusi allerede har blitt omtalt som vesle tussalusi, og blitt plassert blant «masse rare dyr og skapninger». Man tenker fort at det barnet er redd for, ikke finnes. Ikke egentlig. Det er kun barnets frykt for mørket som skaper øynene i mørket, det er noe det innbiller seg.
Leser man derimot diktet på hvit bakgrunn, slik de fremstår i hans Dikt i samling (2000), blir opplevelsen vesentlig annerledes. Da blir det mer naturlig å tenke at det er en 58 år gammel gartner som snakker i diktet. «Ein vanleg arbeidsmann», kan vi lese på baksiden av boka. Og denne vanlige arbeidsmannen beskriver to ulike kategorier av bekymringer: Den ene beskrives i de første to linjene, den andre i de to siste. Det er et hierarkisk forhold mellom dem, hvor den første formen «ikkje er so fårlig», mens den andre nettopp er det, om man ikke passer på. Det er ikke klart utifra diktet i seg selv hva det er med tussalusis kviskring som er så farlig, men leser man diktet sammen med sitatet fra dagboka kan tussalusis kviskring fint fungere som en konkretisering av dikterens indre stemmer. De som med jevne mellomrom oppsøker han og tar over livet hans på en helt annen måte en hverdagens bekymringer gjør.
Dette alvoret forsvinner i barneboken. Både på grunn av nevnte baksidetekst, men også fordi illustrasjonene tidvis følger opp tendensen til å ville gjøre diktene hyggeligere enn de egentlig er. En effekt som fort kan forsterkes ytterligere ved at vi voksne under lesningen inntar en mental tilstand av å lese for barn. Altså med utgangspunkt i en forestilling om hvordan barn opplever verden og litteraturen. Som noe lett og problemfritt.
I diktet «Lat meg gjera som tordivelen» (også opprinnelig fra Dropar i austavind) blir dette enda tydeligere:
Sorgene legg seg yver meg
og klemmer meg ned i ei boslege*.
Lat meg likevel røra på meg,
prøva kreftene, letta på torvene-
lat meg gjera som tordivelen
når han ein vårdag grev seg ut or mykdungen.
(s. 9)
I min lesning et klassisk ekspresjonistisk dikt, med romantiske undertoner*: Et lyrisk jeg kjenner seg tynget av tilværelsen, og anvender (av mangel på bedre alternativer?) sin egen fantasi for å komme seg løs, bli fri. Og det er her verdt å merke seg at det lyriske jeget slettes ikke er fri fra det som tynger han i diktets nå, snarere ber han om å bli sluppet fri en gang i fremtiden- og anvender et bilde, en simile, for å si noe om hvordan han ser for seg at denne frigjørelsen kan foregå. Som tordivelen. Diktet er altså en elegi- en klagesang- over tilværelsens faktiske betingelser- slik de oppleves i et gitt øyeblikk.
I barneboka oppleves det derimot ikke sånn, i det hele tatt. Vi har gjennom baksideteksten på boka allerede fått inntrykk av at boka primært handler om dyr, fugler og insekter, ikke mennesker, og hefter oss derfor ikke ved at det faktisk er et menneske* som snakker- at det ligger et menneske klemt ned i ei boslege, og ber til oss, eller høyere makter, om å bli fritatt fra sin tunge skjebne. Illustrasjonene hjelper oss i dette tilfellet heller ikke i formidlingen av det tyngende aspektet i diktets eksplisitte utsagn; på den ene sida kan vi se en tordivel som kravler oppå jorda, og som dermed (allerede) er fri- og på den andre sida får vi øye på et barn som sykler- uten hender- med sola midt imot. Dette til tross for at fire av diktets seks linjer jo faktisk handler om et menneske, og tordivelen kun bringes på banen i diktets siste to linjer, og da som et bilde.
…
I boka Regnbogane, som også er et knippe voksendikt, samlet med det formål å utgies for barn, synes jeg produsentene har lyktes bedre med å formidle de mørke tonene i Hauges lyrikk. Wenche Øyens duse, dempede illustrasjoner kler rett og slett diktene hans bedre. I tillegg er boka uten baksidetekst, så vi i mindre grad enn hva tilfellet var med Når tussalusi kviskrar åpner den med styrt blikk. Dette handler ikke primært om fugler, kyr eller snømenn, selv om de alle blir brukt som bilder i boka, men om tanker og følelser knyttet til det å være menneske, og hvordan dette indre i inspirerte øyeblikk kan speile seg i sine omgivelser og gå opp i en større enhet, et dikt:
Vintermorgon
Da eg vakna i dag, var rutone tilfrosne,
men eg glødde av ein god draum.
Og omnen slo varme ut i romet
frå ein kubbe han hadde godna seg med um natti.
(s. 12)
Det gis således rom for et mangfold av stemninger i boken, også triste:
Snømenner i grøn hå
Ingen hadde venta snøen so tidleg.
Ungane drog ut kjelkar, laga snømenner, bygde hus.
I dag er det sol og mildt att. Snømennene
stend att åleine og græt i grøn hå.
(s. 10)
Og det triste elementet her er selvsagt ikke at snømennene står igjen alene og gråter. Snømenn har da vitterlig ikke følelser (slik som mennesker, dyr, planter og insekter potensielt kan ha). Eller at sola skinner på himmelen, for den saks skyld. Men at snømennene faktisk representerer noe. De har gjennom diktets tidlige linjer blitt ladet med barnas følelser. Gleden som sprang frem i dem i møte med den tidlige snøen. Forventningene som bygget seg opp til snømenn og hus. Forventningene som nå smelter bort. Svinner i grønt gress. Og selv om barna i fremtiden vil få nye muligheter til å bygge seg både snømenn og annet, er det nettopp det triste i solens fremkomst akkurat denne dagen diktet velger å dvele ved, om vi tar utgangspunkt i dets tittel.
Og Øyen fanger på glimrende vis opp denne spenningen med sine illustrasjoner; den ene tegningen er med glade barn, i fart, lek og spenning, den andre, større i omfang, fordi den peker mot diktets tittel, av smeltende snømenn på grønt gress. Passive, prisgitte. Så livaktig laga at man helt gripes av følelsen av å være vitne til noe høyst tragisk, en solens massedrap, på høylys dag. Ungegråt som langsomt siger ned i mørk jord.
…
Og jeg er av ovennevnte grunner av den oppfatning at boka Regnbogar i større grad enn Når tussalussi kviskrar rommer Hauges univers på en bra måte. Fordi den ikke prøver å pynte på diktenes mørkere sider.
Denne oppfatningen blir også forsterket i møte med Hauges egne dikt i ABC, de eneste han faktisk skrev for barn. Og som vi kan anta at i hvert fall i en viss grad ble illustrert i samarbeid med forfatteren selv, av kona hans Bodil Cappelen. Også der er det mangfold i det menneskelige tanke og følelsesliv som gjør seg gjeldende. Til tross for at bokas primære mål virker å være en vilje til å lære bort språk, til barn. Rim og rytme. Hva bokstavene faktisk kan brukes til. At de kan brukes til noe.
Kvar får gapa
som Gud har skapa,
sa apa.
For en litteraturstudent blir det selvsagt fristende her å gå «dypere» inn i dette dikteriske landskapet. Notere seg at den som snakker om Gud, faktisk er en ape, og ikke et menneske. Gruble over om dette sier noe om forfatterens forhold til religioner, eller om det heller sier noe om hans forståelse av dyr, aper, se om man finner andre utsagn i andre dikt, i hans dagbøker, som støtter oppunder, som motsier. Sammenligne utsagnet med Nietzches utsagn om overgangen i kunsten fra romantikk til modernisme:
We wished to awaken the feeling of man’s sovereignty by showing his divine birth: This path is now forbidden, since a monkey stands at the entrance*
Men siden boka er skrevet for barn, og har tittelen ABC, kjennes slike tilnærminger fort litt overspente. På illustrasjonen som utgjør tekstens umiddelbare omgivelser får vi tross alt øye på tre aper som leker, svinger seg i trærne og spiser bananer, kaster skallet på bakken, og lar det ligge.
…
Teksten veksler ellers hyppig mellom ulike stemninger/tilnærminger til livet: En leke-drage fyker til værs og går tapt under bokstaven D, tre biller diskuterer alvorstungt moral under bokstaven B, og ei ærfuglmor «ror» kjærlig rundt på havet med sine unger under bokstaven Æ. Men aller mest inntrykk gjør kanskje allikevel bokstaven K:
Me kakkar på
hjå alvorsmannen K
og spør kvar er katten?
Då vert han ikkje blid
og smeller døra i –
Det var han som skaut
katten til Tuva,
flådde han og sydde seg huva
Det føles umiddelbart rart å forholde seg til pedagogikken i dette. Om målet er å få barn positivt innstilt til språk, til bokstaver, er det da lurt å gjøre dem redde for bokstaven K? Den som er så mye brukt. Med Q`en er han romsligere:
Dette er ein Q ,
den brukar ikkje du.
Men kast han ikkje vekk,
du treng han i Quebec!
Min eneste mulige tolkning av pedagogikken i dette er at Hauge, som jeg allerede har vært inne, ønsker å inkludere hele livets aspekter, i sin formidling til barn. At han mener at også det mørke bør plasseres sentralt. Cirka midt i alfabetet.
…
Og for igjen å vende tilbake til Når tussalussi kviskrar er det nettopp denne boka som i størst grad har fått meg til å lese Hauge på nye måter, slik jeg innledningsvis nevnte at Hauges barnelyrikk hadde gjort. De grepene jeg i det ovenstående har argumentert for at er «feil» ved boken, har nemlig glimtvis ført meg nærmere den såkalte profil-generasjonens lesninger av Hauges dikt.
I denne lesetradisjonen, som Jan Erik Vold var den fremste talsmann for, var det tingene i verden dikteren primært var, eller burde være, opptatt av, ikke sitt eget indre. Vold innlemmet således Hauge i sitt begrep om en «tingdiktning»:
«De bygger på en ytre registrering av tings utseende, som regel menneskegjorte ting, men iblant også fra naturen, gjengitt med presise detaljer, men tingen alene, her er ikke noe menneske med.*»
og i Volds teleologiske fremstilling* av både diktekunsten som sådan, og hver enkelt dikters særegne utviklingsvei, handlet dette om fremvisningen av et psykologiske fremskritt, på vegne av seg selv, på vegne av menneskeheten. Her et annet sitat fra Volds første grundige artikkel om Hauge; «Det går an å leva i hverdagen òg», første gang publisert i 1967, altså ett år etter utgivelsen av Dropar i Austavind (og skrivingen av nevnte dagbokssitat):
«Denne frigjøringsprosess kulminerte med Hauges forrige bok Dropar i austavind (1966), der jeg-opptatthet og underkastelse av livets ublide kår har løst seg opp i ting-opptatthet og aksept av livets kår, de blide så vel som de ublide, poeten har vunnet overskudd nok til å interessere seg mer for tingene omkring seg enn sorgen inni seg, verden teller mer enn jeg`et»
Hvordan 28-årige Vold har lest denne utviklingsveien inn i 58-åringen Hauges dikteriske arbeider er ikke lett å forstå. Men at beskrivelsen i liten grad rommer Hauges egne erfaringer under skrivingen av boken (slik de er gjengitt i dagboksitatet- og tilsvarende dagboksitater fra samme periode) er i alle fall sikkert*.
Kanskje har også Vold i sitt møte med Dropar i austavind lest om «vesle tussalusi», om tordivelen og «andre rare dyr og skapninger»- og sett dem som gode eksempler for den «glad modernismen» han fra midten av 60-tallet av så vokse frem i Norge- En nasjon han mente i for stor grad hang igjen i «gammeldags» ekspresjonisme, symbolisme og romantikk innen poesien, og i livet forøvrig* . Kanskje har også Vold for sitt indre blikk i møte med «Lat meg gjera som tordivelen» sett for seg et barn som sykler uten hender, og tenkt muntert for seg selv: So much depends upon a bicycle.
Og det finnes selvsagt like mange lesninger av Hauge som det finnes lesere. Men å se ting fra andre hold, innenfra, har gjort min egen vilje til å ville annektere diktningen hans, som uttrykk for mine egne overbevisninger og erfaringstolkninger i livet, synlig. Jeg tror all vakker diktning kan ha den effekten på folk. At man får lyst til å gjøre den til sin. Noe som også kan være en bra ting. Lyrikk er det nemlig nok av til alle. Det er ånd. Og Hauge er således som et tre. Et symbolsk tre. En naturens skapning. Han er bærekraftig og tar ikke skade av at vi plukker av hans frukter. År etter år. At vi klatrer i hans greiner. At vi for en tid sitter undrende i hans diktning, og kikker ut mot verden. Eller innover i oss selv.
———————————————————————————–
Fotnoter (Innenfor denne bloggens format var det dessverre ikke mulig å få med tallbenevnelsene underveis)
*1 10.07.66. Fra Hauges dagbøker. Bind 3, s 17.
*2 Helt konkret er tussalusi et vestlandsord for skrukketroll, men siden skrukketroll verken kviskrar eller er noen man som menneske generelt bør akte seg for, kjennes det i møte med dette diktet nødvendig å gjøre det harmløse insektet til gjenstand for videre litterær fortolkning.
*3 Ordet «boslege» hadde jeg litt problemer med å finne ut av hva betydde, men delte det etter tips fra Hadle Oftedal Andersen i to- «bos» og «lege», og kunne deretter finne disse mulige betydningene i nett-ordboka til uio: 1. «bos»- som betyr a. sengehalm b. avfall av høy og halm c. smått avfall, og 2.«lege»: som kan brukes som det bokmålske leie- altså liggeplass.
*4 Med romantiske undertoner mener jeg her tendensen i romantikken til å lete etter prosesser «i naturen» som kan ha gyldighet også for mennesker. En tankegang som rommet troen på at også mennesket er en del av naturen, og kan gjennomgå tilsvarende sykluser som det ser rundt seg, i andre arters livsutfoldelse.
*5 det må man jo anta at det er, siden det er stand til å benevne tordivelen som tordivel
*6 Sitatet er hentet fra Rosalind Krauss artikkel «Grids». October, vol. 9. MIT Press, 1979. s. 50-64.
*7 Fra Jan Erik Volds artikkel «Det går an å leva i hverdagen og», publisert i 1967, ett år etter Dropar i austavind, og skrevet hovedsakelig med tanke på denne. Her sitert fra «Under Hauges ord», s 25.
*8 Her låner jeg både begrep og enkelte tanker fra Sissel Furuseths artikkel «Historiefremkalling eller historieforfalskning- Jan Erik Vold og modernismedebatten(e)», fra boken «Jan Erik Vold og Jan Erik Vold» (2000).
*9 Det hadde han jo heller ikke mulighet til, da dagboken først ble tilgjengelig for offentligheten i 2000. Et interessant spm er for øvrig i hvilken grad den hadde blitt vektlagt, om den hadde vært tilgjengelig, i en tid da nærlesningen og det nykritiske oppgjøret med den historisk-biografiske skolen etter Francis Bull her til lands var i sin sterkeste periode (Atle Kittang og Asbjørn Aarseths «Lyriske strukturer» kom i sin første utgave i 1968, og fikk raskt stor innflytelse)
*10 Se for øvrig Ole Karlsens «En sykkeltur gjennom Jan Erik Volds Olav H. Hauge-lesning», fra boka «Jan Erik Vold og Jan Erik Vold» (2000).
Bibliografi:
– ABC. Olav H. Hauge/ Bodil Cappelen. Det norske samlaget. 1986.
– Dagbok. Band III. Olav H. Hauge. Det norske samlaget. 2000
– Jan Erik Vold og Jan Erik Vold. Ole Karlsen (red.). LNU/ Cappelen akademisk forlag
– Når tussalusi kviskrar. Olav H Hauge/Inger Lise Belsvik. Det norske samlaget. 2008.
– Regnbogane. Olav H. Hauge/ Wenche Øyen. Det norske samlaget 1983.
– Under Hauges ord. Jan Erik Vold. Det norske samlaget. 1996
– Dikt i samling. Olav H Hauge. Det norske samlaget. 2008.