Bergsvågs dikt er alt annet en ekspresjonistiske. De fremstår snarere som kjølig konstruerte. Med noen bærende prinsipper/holdninger/emosjoner:

1. En anti-romantisk innstilling til språket/diktningen.

Påpekes allerede i åpningsitatet, hvor poetens kontroll over sitt materiale mer enn antydes

«Han skapte kunstige innsjøer og brukte dammer og kanaler til å omforme bekker og kilder for å gi illusjonen av at en elv rant gjennom parken…»

(s. 7)

Åpningsitatet innleder del 1 av boken, som bærer samme tittel som boken som helhet. Den gjentatte insisteringen på poeten som språkarkitekt eller språkingeniør opplever jeg som grunnleggende i Bergsvågs poesi. Håndverk er viktigere enn inspirasjon. Diktningen skal fremstå som naturskapt- ikke være det. Sammenligner man med den engelske romantikeren William Wordsworths utsagn om diktet «Tintern Abbey» blir kontrasten tydelig: «Not a line of it was altered» *. En bærende tanke i Wordsworths diktning er for øvrig at Naturen er i stand til å forandre mennesket til det bedre- og at denne prosessen best formidles gjennom minst mulig grad av kontroll over diktningen. Den skal finne sitt utløp på naturlig vis, slik hans barndoms elv Wye bukter seg gjennom landskapet han dikter fra, som en «tidløs» mumlen. I forhold til Bergsvågs diktning- som foregår i en nitidig anlagt park- bestående bl. a av steinskulpturer og en tykk mur på alle kanter- er det således klart av Wordsworths diktning har en vesentlig annerledes grunnforankring.

Et annet element som styrker antagelsen om dikterens anti-romantiske holdning er vektleggingen av ubestemt form flertall (Se anmeldelsen av Rune F. Hjemås for utdyping): «Noen erfarer smerte i diktet» (s. 9). Sitatet viser selvsagt ingenting, i seg selv, like ofte brukes det et jeg i boken for for å formidle innhold, men som helhetlig erfaring opplever jeg det slik at Bergsvåg i boken søker sin transcendens- som blikk- utenfor enkeltmennesket, mer enn inni: Et «Utsyn fra ingensteds» (s. 62)- Mer enn fra «dypet» av sitt vesen, eller sin sjel. Kanskje er det ikke egentlig noen forskjell mellom de to.

Formidlingen av «et vesentlig tomrom» (s. 19) er også påfallende. For mange av romantikkens diktere var det i den vesentlige dimensjonen av livet en meta-/ subfysisk fylde– som enkeltmennesket kunne få ta del i. Dette er for Bergsvågs jeg utelukkende en illusjonær følelse, en «lengsel tilbake til tingene.» Hans målsetning er snarere å gi «ingenting» «et sted å være» (s. 19). Vi kan her ane hans forankring i fransk eksistensialisme- selv om han andre steder også stiller spørsmålstegn med tomheten som fortelling- som mytologikk (s. 45).

2. En konfliktfylt lidenskap- muligens av «ulovlig» karakter

Som ved andre gangs lesning kommer til syne allerede på første side av boken: «Herfra et skrik» – sammen med et «savn//omgitt av murer» (s 9). Ved flere gangers gjennomlesning av boken blir jeg overbevist om at det i det lyriske jegets liv finnes to kvinneskikkelser, en utenfor murene, og en inni. Hvor kvinneskikkelsen utenfor murene bærer jegets følelse av svakhet:

«Kjærligheten når deg bare fra utsiden,
bare når du er svak, må holdes»

(s. 79)

mens den inni parken snarere begjærer jegets følelse av styrke:

«Du sa: Gjør det du vil med meg.

Jeg sa: Du er min. Åpne munnen

Åpne munnen for meg»

(s. 14)

Anvender man sin leserfantasi- kan man gi ytterligere kjøtt til de to typene lidenskap- for egen regning:

Poeten beskriver i boken et utroskapsforhold. Hvor kvinneskikkelsen på utsiden av murene er hans faste følge- Og kvinneskikkelsen på innsiden av murene er hans kortvarige elskerinne: «Jeg slapp deg til, lot deg» (s. 105)

Og går man først inn på det sporet er det mye som peker i retning av at boken er skrevet som psykologisk bearbeidning av en begått feil. Og at denne feilen er den engelske hagens viktigste omdreinspunkt:

«Det enorme steinplatået i midten av parken er idag et stort
drømmende dyr. Parkens kuk. Din hånd grep omkring pungen
min, negler, fingrer strukket. Du vrengte hud, skinn og leire,
ditt hode mellom hendene mine, mine bein om ditt hode, tungen
som slikket frem hodeformen, kastet håret bakover, vridde ut
tungen av munnen min, spyttet meg i ansiktet.»

(s. 106)

og den påfølgende følelsen, dagen derpå:

«Man kan tenke seg å våkne fra fylla med hendene omkring en
regnfylt blå presenning»

(s. 72)

Og da virker det å være en plikt jeget har pålagt seg å oppsøke denne erfaringen, inni seg – Å oppholde seg i dette landskapet. I denne parken. Å stadig vekk vende tilbake dit- gjennom ordene. Å «la solen gå ned over et mørkere landskap». Som statuer i stein skal ordene gjøre erfaringen synlig, materiell. Bak diktsamlingens murer skal den komme til syne fra alle vinkler, perspektiver.

«Det er din plikt å la deg åpne. Og fortsette å åpnes»

(s. 103)

Før det på siste side kommer frem at det for jeget er «et tonn fugler som letter» (s. 107), og at det er disse fuglene vi har fått ta del i gjennom lesningen av boken- i form av stillesittende ord- objekter.

Men denne lesingen står altså for min regning. Boken er full av muligheter. Språket er sjeldent vakkert. Bergsvågs beste. Prøv den!

———————————————————————————————

* Her fra fotnote s. 407 i «Romanticism- An Anthology Third Edition» – Edited by Duncan Wu, Blackwell publishing 2006.