(Omslaget til Audun Mortensens «27 519 tegn med mellomrom»- Tatt fra Flamme forlags nettsider)

…

I «Estetikken som politikk» skriver Jacques Rancière om hvordan kunsten ikke lenger er politisk på en eksplisitt måte, men at den i stedet virker politisk på to måter:

a- Ved å skape en portal for det moderne mennesket inn til en annerledes værensdimensjon- ofte forstått gjennom Kants begrep om «det sublime».
b- Ved å skape en ny anordning av tingene som utgjør våre felles omgivelser- noe som bidrar til å endre våre holdninger til/oppfatninger av disse.

Det er primært i denne siste kategorien at Audun Mortensens diktning opererer. Han omrokkererer (hvis vi tillater han det) på våre oppfatninger av boken som verk ved bla å plassere tittelbladet og kolofonsida inne i boka. På bokas bakside, som ofte på forførende vis oppsummerer en boks innhold, skrives det i stedet om bokens konkrete rammebetingelser, i form av særdeles «tørre» fakta (antall tegn, bokas lengde/bredde i cm, papirtykkelse, forfatterens royalty etc). Og fremsida er helt blank, uten indikasjoner på at det finnes noe av interesse her om man blar om. Og som om ikke det var nok er bokas permer unormalt tykke, som for å indikere at denne bokas innhold har tykke murer rundt seg, som leseren må forsere, om han/hun vil komme inn til en adekvat lesning av boken.

Det er derfor primært en form for performativt koketteri når Mortensen til Klassekampen (25. mai 2013) uttaler at han er «en av de mest konvensjonelle forfatterne i Norge». I norsk sammenheng er det ukonvensjonelt i seg selv å bruke begrepet konvensjoner om tegnene som utgjør litteraturen, og ikke om litteraturens innhold, altså hva tegnene i litteraturen peker mot. Det blir litt som å dytte tunga ut av munnen mens man prater.

Bruker man Rosalind Krauss essay om «Grids» (rutenett), her anvendt på litteraturens tegn, kan man snakke om at tidligere tiders litteratur anvendte litteraturen som et vindu inn/ut mot et tredimensjonalt rom, mens den modernistiske kunsten i stedet fokuserte på selve vinduet, i seg selv; vinduskarmen og sprossene som deler vinduet inn i et rutenett. Slik skaper Mortensen med sin fokusering på tegnene, i seg selv, et vindu inn mot litteraturen som rammeverk for menneskelige erfaring, og tar dermed bort leserens mulighet for absolutt identifikasjon med verkets innholdsmessige landskaper.

En annen morsom form for omrokkering av vårt forhold til tingene som omgir oss til daglig er hans mange referanser til popsanger; som gjennom små grep gjøres til gjenstand (om vi tillater det) for omfattende tenkning. Her «Personlighetstest (etter Beyonce)»:

osv.

Det skapes i sangen et bilde av kjønnene som er mildt sagt gammeldags. Gutten i sangen er uten evne til empati med sin kjæreste som sitter hjemme og venter på han mens han er ute med gutta og drikker øl og «ligger rundt»- med avslått telefon. Han gir med andre ord blanke faen. «Som gutter flest»- virker sangen med sin generaliserende behandling av kjønnene å uttrykke. Og mens det i popsangens sømløse identifikasjon med jeg-fortelleren- samt den kroppslig engasjerende tonen i musikkens rytmer- som i hvertfall i denne lytteren lokker til hjerneløs dans på stuegolvet- og dermed motstandsløs absorbasjon av tekstens budskap- skaper Mortensens fremstilling av teksten motstand- ved å appellere til den kritiske sansen (om man ikke bare blafrer over den som «nok en av disse evinnelige spørreundersøkelse» da selvsagt).

…

Undertegnedes vilje til å la seg påvirke av/gå inn i Audun Mortensens diktning har vært den mest fremtredende forskjellen fra hans første bok «Alle forteller meg om hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det». Det har ikke vært «frivillig». Og det har ikke skjedd av seg selv. Men siden EST2000 var det siste faget jeg manglet i BA-graden min på allmenn litteraturvitenskap og hovedtemaet på faget tilfeldigvis denne våren var John Cage- har det åpnet seg dører for meg- inn til Audun Mortensens univers, som tidligere var stengte. Her er min korte anmeldelse av hans første bok, i 2009 (Som jeg både leste ut og skrev anmeldelse av underveis på en flytur til italia):

audun mortensen
er engasjerende
som å spise en lollipop
foran web kameraet
og poste det på you tube

Jeg har primært vært opptatt av «emosjonalitet» (mer spesifikt: mannlig emosjonalitet, enda mer spesifikt: mine egne emosjoner) de siste årene. Noe jeg ikke opplever at Audun Mortensen har vist interesse for/evne til å gå inn i. Og at Sams (fra «Ut og stjæle fra American Apparel»- av Tao Lin) utsagn: «Jeg følte meg emosjonell i dag» (s. 80) – uten nærmere definisjoner av hva denne emosjonaliteten eventuelt rommer av underliggende mønstre i hans psykologiske grunnstruktur- mer spesifikt- var betegnende også for Mortensens prosjekter. Og det har nok vært hovedgrunnen til at jeg mens jeg har vært som mest opptatt av dette- har «fått lite ut av han» som forfatter- grunnet hans «konseptualisme». Hva nå enn det betyr.

Her er lesererfarisk mangfold med Mortensens ord:

Man er som leser kun forpliktet av seg selv, der man faktisk er i livet, emosjonelt sett (i dypeste forstand). Og det finnes ikke fremskritt i leserpraksis, kun forandring. Evig forandring. Jeg har i løpet av mine litteraturvitenskapelige studier ervervet meg en masse nye perspektiver, som jeg kan anvende i lesningen av litterære verker, men har de gjort meg til en bedre leser? I forhold til Mortensen er jeg åpen for at svaret er ja.

Og jeg venter i spenning på at det norske litteraturfeltet skal utvikle sin forståelse av psykoanalytisk praksis. I stedet for å komme trekkende med Lacans forståelse av Freud hver gang temaet er på banen. Men det er en avsporing i denne sammenhengen.

…

(Klarer ikke helt å slippe taket i tanken på at jeg burde ha skrevet et eller annet om linjene mellom Mortensen og Barthes, med bøker som Le degré zéro de l’écriture (1953) i fokus. Men i denne omgang får det bli med navnedråpen. Selv om vi bloggere i vårt valg av medium er uten plassbegrensning, må vi jo fremdeles disponere tida vår på en måte som oppleves meningsfull)