Antall ord: 3384 (minus forside og litteraturliste)
KULH1111- Tupac, hiphop og kulturhistorie
Kandidatnummer: 3006
Oppgave 3: Michael Jeffries bruker begrepet signifying i sin tolkning av Nasir Jones (Nas) sang og video «I Can» fra 2002. Hva menes med signifying i den afroamerikanske fortellertradisjonen og i hiphop-sammenheng? Synes du begrepet er treffende i forhold til sangen til Nas, og gi samtidig en kulturhistorisk analyse av sangen og eventuelt videoen.

Høstsemesteret 2014

Karakter: A

…

Jeg vil i oppgaven ta utgangspunkt i Henry Louis Gates` artikkel «The blackness of blackness. A critique of the sign and the signifying monkey» (1984) i min tilnærming til signifisering i den afroamerikanske fortellertradisjonen, som jeg mener i stor grad er gyldig også for hvordan hip hopen anvender teknikken, i alle fall på et essensielt plan. Det er i stor grad også på et essensielt plan jeg vil nærme meg sangen «I can» (2002) av rapperen Nas. Oppgaven kretser rundt begrepet diskurs, og hvordan diskurs forholder seg til ulike former for makt. Dette fordi jeg mener forholdet mellom diskurs og makt er et meget vesentlig aspekt ved afroamerikansk historie, hip hop som kunst-praksis, og kulturhistorie som fag. Og i tråd med vanlig hip hop praksis, sampler jeg materiale fra høyst ulike diskurser; fra tv-serier og rap tekster, til pensumlitteratur og tv-dokumentarer, for å belyse og drøfte tematikken.

Henry Louis Gates Jr beskriver i sin artikkel «The blackness of blackness. A critique of the sign and the signifying monkey» (1984) signifisering via lingvisten Ferdinand de Sassures` skille mellom signifisering og det signifiserte (signifikant vs signifikat). For Saussure er det et tilfeldig forhold mellom de to, og de kan derfor ikke studeres som en og samme ting. Saussures arbeider fikk stor betydning for den senere akademiske forskningen innen mange fag, spesielt semiologien (læren om tegnene), men også innen litteraturvitenskapen (strukturalismen og senere poststrukturalismen og dekonstruktivismen), som Gates spesifikt går i dialog med i denne artikkelen. Han finner det underlig at denne neologismen (signifikant vs signifikat) i vestlig sammenheng, faktisk har et homonym (signifisering) i den svarte vernakulære tradisjonen, som er rundt to hundreår gammel, og dermed vesentlig eldre enn Saussures tankegods (Gates, 1984, s. 285). I min lesning av åpningen, demonstrerer Gates på mange måter her, hva signifisering er for noe: Det setter etablerte sannheter (i betydningen signifikanter, ikke signifikater) inn i nye sammenhenger, som helt eller delvis forandrer deres innhold (Gates, 1984, s. 287). Ved å sette et særdeles innflytelsesrikt tankegods, innenfor vestlig akademisk tradisjon, inn i fortsettelsen av en eldre afrikansk tradisjon, plasserer således Gates den vestlige tradisjonen i samme forhold til den afrikanske som et barn har til sine foreldre: Det er etter i kronologisk tid, og dermed etter i rang. Gates sier ikke dette direkte, man antyder det mer, gjennom en form for indirekte argument, typisk for signifisering som sådan (Gates, 1984, s. 287-288. Jeffries, 2011, s. 18). Og han gir seg ikke med å sette vestlig akademisk (hvit!) tradisjon i fortsettelsen av den svarte, men også de litterære grep innen vestlig litteratur som kunstform underordnes den overlegne «master-tropen»; nemlig signifisering. (Gates, 1984, s. 286). Jeg vil derfor hevde at Gates i denne artikkelen gjør mer enn å sidestille den afrikanske fortellertradisjonen med den europeiske, slik Jeffries hevder (Jeffries, 2011, s. 68), snarere ordner han i denne artikkelen den vestlige tradisjonen under den afrikanske.

Dette kan vi for eksempel lese som en omkalfatring av det historiske forholdet mellom svarte og hvite, som samtidig viser frem diskursens betydning for hvordan noe oppfattes; «what pretends to be informative may intend to be persuasive» (Gates, 1984, s. 289). En filosof som har viet mye av sitt liv til denne tematikken, og som nok er hovedårsaken til diskursbegrepets utbredelse innen akademia, men også populærkulturen, i dag, er den franske filosofen Michel Foucault. Gjennom sine bøker, for eksempel Galskapens historie (1999) og Seksualitetens historie (1999-2002) viser han hvordan de rådende stemmene i samfunnet til enhver tid definerer hva som er normalt, og dermed også, hva som er unormalt/avvikende. Slik kan de få en voldsom, og spesielt for marginale grupper, ødeleggende, makt, gjennom at de setter rammene for hva man kan leve ut, hva man kan snakke om, og hvordan man kan snakke om det. Det er en tendens til at rappere tar på seg å snakke på vegne av marginale grupper, i opposisjon til rådende syn/ verdier, for eksempel «hvit normalitet» (Ogbar, 2007, s. 53). Også globalt er det en tendens til at rap blir en forum for utveksling av tanker som det ikke gis rom for i mainstream-samfunnet (Blackburn, 2004, s. 3/8 ).

Med en mer kritisk lesning av Gates vil man derimot kunne lese han som en opprettholder av rasebegrepet * , og dermed den separate tilnærming til mennesker med ulik hudfarge; for eksempel svarte og hvite. Dette gjør han ved å fokusere på hvite og svarte fortellertradisjoner i et konkurrerende maktforhold med hverandre, hvor den svarte rase og fortellertradisjon gjennom Gates sin signifisering fremstår som den overlegne part. For å unngå dette kunne man tenkt seg at Gates i stedet vurderte ulike amerikanske tradisjoner opp i mot hverandre, uten å «feste dem» ved ulike raser og søke å gi den ene forrang over den andre. Dette er nemlig mer kjennetegn på at man ønsker å løsrive seg fra, enn å finne sammen med, et folk. Ivar Aasen gikk her til lands land og strand rundt for å sanke sammen et norsk språk man i dag omtaler som nynorsk, for at nordmennene skulle kunne oppleve seg som atskilt fra danskene. Så de kunne løsrive seg fra dansk overherredømme. Huey P. Newton og The Black Panther bevegelsen ønsket på vegne av det svarte folk i USA, at de skulle løsrive seg, etablere en egen nasjon, atskilt fra det amerikanske storsamfunnet (Newton, 1967). Leser man Gates i fortsettelsen av Newton kan man tenke seg at Gates med sin signifisering søker å vise at den svarte rasen egentlig er den hvite overlegen; den signifiserende apekatten er smartere enn den fysisk overlegne løven (Gates, 1984, s. 288), og er i tillegg av gudommelig opphav (Gates, 1984, s. 286-287). Selv om det må tillegges at Gates (i andre sammenhenger, tydeligvis) er påpasselig med å påpeke at den signifiserende apekatten ikke må leses som en simpel allegori for det svarte folks undertrykkelse (Jeffries, 2011, s. 226). Men kanskje er dette også bare en måte å tåkelegge teksten egentlige budskap på? Signifisere. Å uttrykke hva man mener direkte er jo tross alt et privilegium kun de materielt/ teknologisk sett mektigste aktørene kan unne seg, slik spanjolene gjorde det i møte med inkaene i «den nye verden» (Aukrust, 2011, s. 6/11), eller slik løven kan gjøre det i historien om den signifiserende apekatten, noe som skaper en forventning i løven om at også andre gjør det samme, som fort kan lede til misforståelser i møte med andre måter å uttrykke seg på (Gates, 1984, s. 288).

Både å bekrefte og samtidig søke å avskaffe, rasetenkning, er for øvrig vanlig i hip hopen som kunstform (Ogbar, 2007, s. 39). Og kanskje er det mer fruktbart å lese Gates sine ord som en adressering av rasisme og den historiske behandlingen av svarte, enn som en søken mot en egen nasjon for svarte, i fortsettelsen av Newtons tidlige tekster. Newton ble jo for øvrig senere mer globalt sosialistisk orientert i sine utsagn, enn svart vs hvit (Newton, 1970). I tillegg ligger det i Gates sine ord også en adressering av en reell forfordeling av hvite menn i den akademiske tradisjonen, frem mot den postkoloniale vendingen på 70 tallet (Bertens, 2008, s. 154-175), altså tiåret før Gates artikkel kom ut.

Når det gjelder makt og diskurs er det også viktig å påpeke at dette ikke bare handler om ulike hudfarger og rasisme, men at det vel så gjerne også kan handle om ulike lag av samfunnet, innenfor rammene av en og samme rase. Det er velkjent at en måte svarte signifiserte overfor hverandre og den rådende kultur var ved bevisst å snakke og skrive grammatikalsk uriktig (Gates, 1984, s. 291). I serien Masters of sex (HBO, 2014) ser vi veldig tydelig hvordan dette utspiller seg som en form for maktutøvelse da husmoren Lilly i egne øyne påtar seg å lære sin svarte hushjelp å snakke korrekt engelsk, ved å korrigere henne hver gang hun sier «aks» i stedet for «ask» (altså det engelske ordet for å spørre). Denne typen korrigeringer blir gjerne forbundet med skole/universitet, da dette er de eneste institusjonene hvor denne type standarisering av språk/tanker settes i sving i stor skala, gjerne som følge av en underliggende overbevisning om at et felles rammeverk er en absolutt forutsetning for nytenkning, og hvor det gjennom institusjonen oppstår et skjevt maktforhold mellom de som sitter på «kunnskapen» (via definisjonsmakt) og de som sitter på skolebenken, og skal tilegne seg det de ikke har. Og det er nettopp en slik lærer-overlegenhet Lilly søker å tilegne seg ved konsekvent å korrigere sin hushjelps språk. Det finnes for øvrig mange eksempler fra historien på at kunnskap og skolegang blir brukt for både opprettholdelse og implementering av makt (The revolt of Tupac Amaru II, s. 5/6).

I fortsettelsen av dette kan man tenke seg at det også innad i den svarte befolkningen råder ulike kamper om definisjonsmakt. Og at Gates, som professor ved et av landets mest prestisjetunge universiteter, Harvard, representerer en annen gruppe enn for eksempel rapperen Nas. Ser man praksisen som utspiller seg ved Harvard utifra et makt-perspektiv kan det dermed oppstå potensielt problematiske sider ved den svart-elitistiske (vel)viljen til å heve hip hoppen opp på deres nivå, og anvende den til å innprente sine egne perspektiver og vinklinger til virkeligheten i ungdommen (Blackburn, 2004, s. 2/8), fordi det i bunn og grunn kan handle om vilje til makt over, gjennom tilgang til status blant, folk på gata (Neal, 2003, s. 5/5). Nå må det tilføyes at makt ikke nødvendigvis er noe negativt, men snarere noe som må vurderes for seg, i hvert enkelt tilfelle, og noe som gjerne har både positive og negative sider ved seg, på en gang. Det virker i alle fall som om de akademiske representantene ved Harvard alt i alt har dyp respekt for hip hopen som kunstform, og at de mer søker å supplere dens perspektiver, enn å erstatte dem med noe annet og (såkalt) mer samfunnsnyttig (Blackburn, 2004. Neal, 2003). Det finnes dog også dem som søker å erstatte (i hvert fall deler av) hip hopens diskurser med noe annet og bedre (Johnson. 2011).

I tillegg til forskjeller mellom svarte og hvite diskurser, elite og folk flest, kan det også eksistere forskjeller i diskurser mellom ulike generasjoner svarte, slik konflikten som oppsto i 2008 mellom borgerettighetsforkjemperen Jesse Jackson og rapperen Nas avspeiler. En generasjonskonflikt som Jeffries mener at Obama evner å bygger bro over (2011, s. 199-200), til tross for at Jesse Jackson jo i utgangspunktet har vært atskillig mer kritisk til Obama som president enn den langt yngre rapperen var (Gosa, 2010, s. 12/27 vs 16/27).

En annen viktig diskurs i hip hopens amerika er de vedvarende studiene av intelligens (IQ!) og akademiske prestasjoner, med fokus på raser. På disse testene, som har foregått i cirka 100 år (siden forsvarets tester av sine soldater i forkant av 1. verdenskrig), er det en tendens til at svarte, av de fire gruppene som blir målt, nemlig svarte, hvite, latinos og asiater, havner nederst, latinos nest nederst, så hvite og øverst asiater. Uten at noen kan gi noen endelig og konklusiv forklaring på hvorfor det er slik (APA, 1997). Ytterpunktene i diskusjonen er de som setter biologiske forskjeller over kulturelle (Eia, 2010), for eksempel med utgangspunkt i evolusjonstankegang, og overbevisningen om at denne ikke, slik rådende oppfatning tilsier, stoppet for 50 000 år siden, da menneskeheten vandret ut av afrika, men snarere har økt tempoet for genetisk endring de siste 10 000 år (Cochran/Harpending, 2009). Den andre leiren definerer gjerne slike oppfatninger som rasistiske, da de mener at den egentlige grunnen til de målte forskjellene slettes ikke er biologiske, og dermed naturgitte og uforanderlige, men snarere kulturelle (Marks, 1995, s. 102) . For disse er det snarere tilgangen til, eller mangelen på, forbilder og/eller sosioøkonomiske forhold (Omaar, 2009) som er årsaken til de målte forskjeller i prestasjoner mellom ulike raser i USA. Eller, som en slags ett ords oppsummering av de foregående faktorene; klassetilhørighet (Nisbett, 2009).

Hvor man grunnleggende sett befinner seg på skalaen mellom disse ytterpunktene i forståelse vil ha mye å si både for hvordan man opplever virkeligheten rundt seg, og hvordan man fremstiller den. I min tolkning av Nas, i hans sang «I can», er hans budskap fundert på en variant av sistnevnte forklaringsmodell, altså den som vektlegger kulturelle forhold over biologiske. Den er dog mer individualistisk orientert enn de kontekst-avhengige forklaringsmodellene jeg presenterer ovenfor. Hans budskap til den svarte befolkningen er nemlig at man kan få til hva man vil om man jobber hardt nok for å oppnå det, og unngår å trå feil (vers 1 og 2, pluss refrenget). han representerer således i min tolkning en form for protestantisk etikk som veien til frelse, i webersk forstand, hvor tilegnelsen av velstand blir tegn på at man har fremgang i sitt kall, overfor Gud (Weber, 1958, s. 52). «In god we trust», som han sier i vers 1, før han mot slutten av sangen gjør tydelig at utsagnet står i direkte sammenheng med ideologien om «den amerikanske drømmen». «Jeg er den amerikanske drømmen» står det nemlig å lese på Nas` genser i musikkvideoen. I de to første versene fremstår han derfor som en hip hop amerikas svar på Tommy Sharif. Jeffries hører dog inn et større kritisk potensiale i sangen i disse versene da han fanger opp en sampling av den maktkritiske sangen «Impeach the president» innimellom tonene fra «Til Elise» (2011, s 72). Dette er dog ikke jeg istand til å fange opp, selv etter å ha blitt gjort oppmerksom på det av Jeffries, og etter å ha lyttet til sangen av the honey drippers på youtube. Jeg tenker derfor at det uansett kan tjene som eksempel på signifisering, slik det blir beskrevet overfor, nemlig som en indirekte, mer enn en direkte, kritikk. Noe kun de innvidde fanger opp. I vers 3 er derimot maktkritikken mer eksplisitt. Nas hevder at de svarte før de kom til amerika var konger og dronninger mer enn «porch monkeys» (verselinje 1-2 ). Begrepet får meg umiddelbart til å tenke på filmen Friday (Gray, 1995), hvor karakterene (den ene av dem spilt av Ice Cube) det meste av dagen henger ut på terrassen foran huset og røyker cannabis, mens de ser på livet som passerer i ghetto-nabolaget. Det er denne typen atferd Nas i sangen adresserer som uønsket blant svarte (vers 1 og 2). Han går også langt i å antyde, på en måte som minner om Gates (se over), at Afrika er opphavet til all rikdom og kunnskap i verden. Det var til Timbuktu at grekerne, romerne, asiatene og araberne kom for å tilegne seg kunnskap (verselinje 4-5), og det var der alt gullet befant seg før europeerne og perserne tilranet seg det hele, og nærmest strippet Afrika for alt av verdi (verselinje 7-11), inkludert mennesker (verselinje 12). En mønster man fremdeles kan se den dag i dag (verselinje 16), og som den svarte befolkningen gjennom kunnskap, ikke våpen, må prøve å snu (verselinje 17-20), før han nydelig avslutningsvis runder av med en metaforisering av et liv i kunnskapens tjeneste, slik han har beskrevet det i sangen: Gjennom kunnskap kan man koble seg oppimot afrikaneres opprinnelige storhet, og leve som konger og dronninger (22-24), «in the land of the free» høres jeg personlig også tilføyd mot slutten, når han flagger teksten på genseren sin, som da potensielt ikke handler om å bli materielt sett rik, slik den amerikanske drømmen gjerne blir omtalt å handle om, men å leve i sannhet med seg selv, søke kunnskap, og bli det man selv ønsker å være, enten det er tv-show vert (verselinje 6 i vers 2), arkitekt, doktor eller skuespiller (verselinje 3 i vers 1). Jeg opplever derfor sangen både som en kritikk av det amerikanske samfunnet og som en anerkjennelse av det, med dets muligheter til å slå seg opp, drive med det man ønsker å drive med. Slik Nas selv har gjort. På en måte er det kanskje ironisk at nettopp Nas setter frem skolegang som veien til suksess, da han selv, ifølge usikre kilder i alle fall (wikipedia), sluttet på skolen i åttende klasse. Og kanskje kan man tolke historiefremstillingen hans i tredje verset som et direkte resultat av manglende skolegang; det er nemlig i beste fall en høyst mangelfull fremstilling av faktiske forhold. Hvordan kan for eksempel Timbuktu, som ble dannet på 1100 tallet, ha fungert som kunnskapssentrum for antikkens sivilisasjoner, som jo levde og utfoldet seg mange hundre år tidligere? Eller er kanskje ikke faktiske forhold så relevante å vurdere i en rap sang? I så fall er fremsettelsen av kunnskap og opplysning som ideale muligens plassert i feil kontekst? Ifølge Fagerheim er det dog ikke de faktiske forhold som er målet med rapmusikkens iscenesettelser av virkelighet, det er snarere å gi rom for nye innganger til selvforståelse og identitet (Fagerheim, 2004, forord, 9-10, 208, 286-287). Noe vi også kjenner igjen i Jeffries behandling av complex cool-begrepet (Jeffries, 2011, s. 55-76), keepin it real tematikken hos Ogbar (2007, s. 37-71), Dyson (2001, s. 141-171) og for så vidt også Holen (2004, s. 259-267). I så måte kan man si at Nas med sin sang søker å gi svarte barn en følelse av stolthet over sitt opphav, og samtidig en vilje til å jobbe knallhardt for å få oppfylt sine drømmer. Budskapet om viktigheten av boklig lærdom har forøvrig røtter langt tilbake i svart historie, om enn med en noe mer begrenset tiltro til denne veiens evne til å føre til reell frigjøring (emancipation) av det svarte folket og den svarte folkesjelen (Du Bois, 1903,s. 6-7/9).

En annen del av denne diskursen rundt rasemessige forskjeller og prestasjoner dreier seg om kriminalitetsstatistikker, dop og fengselstid. Også her er svarte overrepresentert på den negative enden av skalaen (George, 2009, s. 66), og den grunnleggende mistilliten til systemet er utbredt i den svarte befolkningen. Selv ikke Nelson George vil helt avvise muligheten for at heroin er blitt brakt inn i svarte miljøer av statlige organer for å undergrave borgerrettighetsbevegelsen (2009, s. 60-61). Her er Nas nok en gang tydelig på hva som er ønskelig hos den svarte befolkningen: Ikke bruk dop, da går det deg galt (verselinje 5-15 i vers 1) og pass på hvem du henger med (verselinje 14-15 i vers 1 og verselinje 4-5 , 7-8 i vers 2). Også i forhold til dette temaet anlegger Nas en protestantisk etikk som botemiddel for problemene han ser utbredt i den svarte befolkningen. Jeg vil derfor hevde at hans kritikk av det amerikanske samfunnets væremåte er forsiktig, dog tilstedeværende. Men signifisere gjør han, ved delvis å skape nye idealer i konteksten av den amerikanske drømmen; det handler ikke nødvendigvis om å bli rik, men om å bli den du ønsker å bli, drive med det du ønsker å drive med. Gjennom det kan man leve som konger og dronninger. Ved å legge teksten sin oppå Beethovens Til Elise, blander han også «høy» og «lav» kultur, og søker å sidestille dem, som Gates hos Jeffries (Jeffries, 2011, s. 68).

Jeg har i oppgaven, med utgangspunkt i Gates tilnærming, drøftet hva det vil si å signifisere innenfor den afroamerikanske fortellertradisjonen. Det betyr essensielt sett å sette noe, et meningsunivers, i spill, på en ny måte, og da gjerne ad indirekte veier, ved å vri på språket og/ eller plassere etablerte sannheter eller informasjon inn i nye kontekster, gjerne med den hensikt å utfordre rådende maktforhold i samfunnet man lever. Det kan nemlig gjerne være gjennom informasjonskampanjer og språkytringer at både makt og identitet etableres. Derfor er det viktig å spre en form for informasjon/språk som virker oppbyggelig på den gruppen lyttere man ønsker å påvirke/ støtte/ motivere. For Gates handler dette om å sidestille (eller overordne) den afrikanske forteller-tradisjonen med den vestlige. For Nas handler det om å fortelle historier til små svarte barn som gjør dem stolte av sitt afrikanske opphav og gir dem følelsen av å være konger og dronninger når de setter seg på skolebenken og jobber hardt for å oppnå sine mål. Nas budskap er derfor innenfor rammene av denne oppgavens drøftelser potensielt problematisk i den forstand at det gir skolen, som gjerne også kan fungere som et verktøy for utfoldelse/sementering av makt, en stor tiltro som vei til oppfyllelse av enkeltindividers drømmer, samtidig som omfattende forskning viser at skolesystemet i USA så langt ikke har evnet å viske ut prestasjonsforskjeller mellom ulike raser. Om et av hovedelementene ved signifisering er å utfordre rådende maktforhold, kan man derfor stille spørsmål ved i hvilken grad Nas faktisk evner å få til dette med sin låt «I can».

…

Fotnote om rasebegrepet

* Dette er jo av ulike grunner et særdeles problematisk begrep, spesielt når man ser det i kjølvannet av nazi-Tyskland og andre verdenskrigs oppfølging av det vitenskapelige tankegodset kalt eugenikk, som i «mellomkrigstiden» var mainstream-vitenskap blant genetikere i USA (Marks, 1995, s 86). Men som mange i dag anser som utdatert tankegods (Eriksen, 2010, s 225. Marks, 1995, s 110-113), men som andre igjen fremdeles mener er både et gyldig og fruktbart ståsted å nærme seg gruppe-forskjeller mellom mennesker fra (Cochran/Harpending, 2009). Nas bruker jo forøvrig også begrepet i sangen sin (verselinje 4 i 3. vers). Fordi ikke bare Nas, men også mange av forfatterne jeg forholder meg til i denne oppgaven, og pensumlitteraturen (se for eksempel Jeffries, 2011, s 28-53), bruker det, enten eksplisitt eller implisitt, vil også jeg velge å bruke det, dog med forbehold og vel vitende om at det kan misbrukes.

…
Litteraturliste:

– APA (1996): Intelligence: Knowns and unknowns. http://psycnet.apa.org/journals/amp/51/2/77/ (lastet ned 24. nov. 2014)
– Aukrust, Knut 2011: Samtaler ved Cajamarca. Fortellinger om religion og humanitet. (Fronter)
– Blackburn, Regina Naasirah 2004: Preserving Hip Hop Culture. (Fronter)
– Bertens, Hans (2008). Literary theory- the basics. Second edition. London & New York: Taylor & Francis Group
– Cochrane, Gregory & Harpending, Henry (2009). The 10.000 year explosion- How civilization accelerated human evolution. Basic Books, NY, USA.
– Du Bois, W.E.B. 1903: The Souls of Black Folk. Introduction and Chapt 1. (Fronter)
– Dyson, Michael Eric 2006: Holler if You Hear Me. Searching for Tupac Shakur, New York: Basic Civitas Books.
– Eia, Harald (2010). Tv-program (NRK): Hjernevask. Episode 6. http://vimeo.com/48490129 (lastet ned 24.nov. 2014)
– Eriksen, Thomas Hylland (2010). Små steder- Store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget, Norge.
– Foucault, Michel (1999).Galskapens historie (3 utgave). Originaltittel: Folie et déraison [1961]. Oversatt av Fredrik Engelstad og Erik Falkum . Oslo: Gyldendal
– Foucault, Michel (1999- 2002). Seksualitetens historie (3 bind). Originaltittel: L’histoire de la Sexualité [1976 – 1984]. Oversatt av Espen Schaaning. Oslo: Exil
– Gates, Henry Louis Jr. (1984). The blackness of blackness. A critique of the sign and the signifying monkey, i (red) Henry Louis Gates «Black literature and literary theory» s 285-296. London: Methuen
– George, Nelson (2009): Hip Hop Amerika. Oslo: Kontur forlag
– Gosa, Travis L. 2010 : Not Another Remix: How Obama Became the First Hip-Hop President. (Fronter)
– Gray, Gary F (1995). Friday. DVD
– HBO (2014). Masters of sex. Sesong 2.
– Holen, Øyvind 2004: Hiphop-hoder : fra Beat Street til bygde-rap. Oslo: Spartacus.
– Jeffries, Michael P. (2011): Thug Life. Race, Gender, and The Meaning of Hip-Hop. Chicago: University of Chicago Press
– Johnson, Kenneth D. 2011: Five Theses on th Globalization of Thug Life and 21st Century Missions. (Fronter)
– Marks, Jonathan (1995). Human biodiversity- genes, race, and history. New York: Aldine De Gruyter
– Neal, Mark Anthony 2003: Tupac’s Book Shelf (Fronter)
– Newton, Huey P. : Utvalgte artikler (Fronter)
– Nisbett, Richard E. (2009). Intelligence and how to get it: Why schools and cultures count. New York: W.W. Norton & Company.
– Ogbar, Jeffrey O.G. (2007): Hip-Hop Revolution. The Culture and Politics of Rap. Lawrence: University Press of Kansas
– Omaar (2009). Tv-program (BBC): Race: Science` last taboo. Episode 1 http://vimeo.com/48490129 (lastet ned 24.nov. 2014)
– The revolt of Tupac Amaru II (Fronter- Oppgitt der som «the death of Tupac Amaru»)
– Weber, Max (1958). The protestant Ethic and the spirit of capitalism [1904-1905]. I Lambek, Michael (red.) A Reader in the Anthropology of Religion- Second edition (s 48-56). Hong Kong: Blackwell publishing