(Omslagsfoto er hentet fra Kolon Forlags nettsider)

…

Jeg kjenner jeg umiddelbart steiler i møte med tittelen på Thomas Marco Blatt nye diktsamling. Han skal skrive om en by liksom. 1920 Sørumsand. Kanskje er det riktigere å kalle det et tettsted, men like fullt..

Boken har et ganske langt innledende parti hvor et jeg følges tilbake til stedet han sammen med familien flyttet til som barn, og dro fra som voksen. På første side av boken sitter dette jeget i en bil, og har med seg en bror. Denne broren beskrives senere i boken som en som tok «alle i klassen i håndbak» (s. 26), og virker generelt, utifra andre beskrivelser som gies av han, tøffere fysisk/mentalt utrustet enn «hovedjeget» i boken («hovedjeget» i boken tydeliggjøres i forhold til de andre jegene ved en rett venstremarg, de andre har rett høyremarg). Denne broren sitter på førstesida av boken i baksetet av bilen, og sees gjennom «sladrespeilet» (s. 9). Det faktum at de kun virker å være to i bilen de kjører til Sørumsand, og broren «kjører taxi», altså sitter i baksetet snarere enn i det mer naturlige passasjersetet, gjør at jeg tolker broren hovedsakelig som en litterær figur forfatteren benytter seg av for å speile nære opplevelser knyttet til seg selv (broren nevnes ofte i boken i direkte forbindelse med ulike speil), en slags støttespiller på reisen forfatteren ved bokens begynnelse har lagt ut på. Også det faktum at broren aldri er med i bilen på tilbaketuren, når hovedjeget i slutten av boken kjører ut av bygda igjen, peker på at reisefellen nå har utspilt sin rolle som projeksjonsobjekt, og er fullt ut integrert i forfatterens hovedjeg.

Og i sum er det en tettere oppfølging av dette hovedjeget underveis på reisen jeg savner i boken som helhet, slik det muligens også fremgår av intervjuet mitt, som ble skrevet før denne anmeldelsen. Det blir rett og slett overambisiøst i undertegnedes øyne å skulle trekke inn bygdas ulike jeg`er i høyremarg, samt å skulle favne om totaliteten i bygda ved bruk av readymades og gjendiktning av historisk verifiserbare hendelser. Jeg klarer ikke å lese dem annet enn som uttrykk for forfatterens høyst subjektive forhold til bygda, og opplever at det objektive skinnet forfatteren ved det dokumentariske grepet omgir seg med, virker bedragerisk på leseren. Og tåkeleggende ift forfatterens rolle oppe i det hele.

At hans intensjoner aldri har vært å skrive en 100 % autentisk historie fra oppveksten. Nei vel. At han heller ville undersøke stedet. Ja vel. Men som leser merker man forskjellen på det som kommer innenfra og det som kommer utenfra forfatterens kropp. Man merker det i kroppen sin. Gjennom speilnevroner. Underbevisst analyse. Eller hva pokker det er som gjør slike fenomener mulig. Og i forhold til en poet som Henning H. Bergsvåg (Som jeg forhåpentligvis skal få anmeldt snart), som konsekvent holder leseren på avstand fra sitt eget gjennom nitidige konstruksjoner av språk, foregår det i denne boken en sammenblanding. Det gir leseren (i alle fall meg) en følelse av at store deler av boken primært er der for å gjemme bort det som er sårbart for/i forfatteren. Kanskje har ikke forfatteren klart å gå dypere inn i sitt eget, i denne omgang. Kanskje har ikke forfatteren villet dele mer med sin leser, i denne omgang. Eller kanskje har forfatteren rett og slett bare fryktet å fremstå som «selv-opptatt». Uansett: Det svekker boka.

For meg fremstår dermed 1920 Sørumsand som et genuint selvutviklingsprosjekt (som jeg støtter fullt ut!) fordekt som en sosialrealistisk kvinnekamp. Uttalelser han har gjort rundt boka peker i den retningen: I tilsvaret sitt til Morgenbladets Espen Grønlie antyder han en direkte sammenheng mellom statistikken over yrkesfordelingen i bygda i 1939 (s. 44) og voldtekten som beskrives på neste side (som med andre ord ikke er en 50 shades of grey fantasi). Ser ikke helt den. I mange av kvinneskjebnene som beskrives i boken pekes det dog på tydelige årsaksforklaringer. Kanskje for tydelige (Jeg skal i denne omgang la være å sitere fra Knut Hamsuns forelesningsrekke for rundt 120 år siden; hans konfrontasjon med sosialrealismens forfattere)? Men om sammenhengene nå engang er så tydelige som Blatt indikerer, jeg har selv sett mange eksempler på særskilte episoder som får voldsom betydning for enkeltmenneskers påfølgende liv (At disse episodene også kan miste sin makt over enkeltmenneskene gjennom ulike metoder er dog et annet tema- her er det kollektivet som står i sentrum), hvorfor gies ikke da mennenes skjebner den samme tydelige innpakningen? Også ulykkelige manneskjebner florerer det av i boka, men hos dem er årsaksforklaringene konsekvent diffuseliggjort og ryktepreget. Hvorfor? Også hovedjeget, som man kan anta ligger tettest opptil forfatterens Selv, uten selvfølgelig noensinne å kunne være forfatteren, virker å ha noen høyst diffuse plager, her skildret i en situasjon med sin far:

en liten novelle

i texasdalen dypper jeg den lille håven i
bekken og heller rumpetrollene i en fryse-
pose som faren min holder mellom hen-
dene, han rekker meg posen og spør: ska
vi sette oss der, og peker mot haugen
hvor jeg har blitt dynka i snøen mange
ganger, og jeg setter meg ned med fryse-
posen i fanget og faren min sier: detta er
en gammel gravhaug, under oss her trur
jeg det har liggi en rik bonde og råtna.
han nynner lenge på en av de gamle sang-
gene, og jeg lurer på hva jeg skal si, jeg
sier inni meg: pappa, det har gått hull på
fryseposen.

(s. 38)

Jeget i teksten har åpenbart problemer med å uttrykke seg om egne problemer. Kun leseren får vite at jeget har blitt dynket i snøen, ikke faren, som kanskje kunne gjort noe for å løse problemet. Heller ikke det faktum at det er hull på fryseposen vil jeget bry faren med. Vi kan forestille oss at [han] i stedet lar vannet som rompetrollene er så avhengige av for å overleve, renne ut av posen i stillhet. Slik blir hans eget problem med å uttrykke seg også et problem for froskebarnene han har tatt på seg ansvaret for å ivareta.

Det er dermed i møtene med hovedjeget at potensialet for sosialrealistisk kompleksitet er mest tilstedeværende. Men fordi forfatteren i så liten grad gir dette jeget tilstrekkelig plass, blir detaljene som kan gi økt forståelse av jegets situasjon umulige å forstå seg på. I rak motsetning til hva tilfellet er med kvinne-jegenes historier, hvor alt er fremstilt glassklart. Som faren i teksten over er forfatteren mer opptatt av å spekulere i fortidens sammenhenger og nynne på gamle sanger enn å forstå det tilstedeværende jeget her og nå. Det blir bokens bane.

Thomas Marco Blatt oppgir for øvrig William Carlos Williams Paterson som hovedinspirasjon for arbeidet sitt. Til det vil jeg si

1. No ideas but in things er en høyst tvilsom affære- Som nå har utspilt sin rolle. Blant annet takket være Jan Erik Volds arbeider. I vår tid tenker jeg det er viktigere å vise frem enkeltmenneskenes høyst individuelle måter å oppleve verden på, og mulige årsaksforklaringer til dette, enn tingene som omgir dem. Tingfokuset har fra WCW`s glansdager beveget seg fra en ydmyk kjærlighet til våre små hjelpemidler i hverdagen, til en omseggripende blindhet for hva mennesker er uten alle disse tingene. Altfor mange peker på tingene, i seg selv, for få på det som virkelig beveger oss i livet. Altså «hjertet», slik det tradisjonelt brukes i diktekunsten, ikke «hjertet» slik det tradisjonelt brukes i medisinen. Blatt kaster seg her på siste mote: nemlig å beskrive hjertet som en muskel som «slår og slår» «under ribbeina» (s. 76). For meg blir dette å sette hjertet i bur
2. Poetrollen har endret seg radikalt siden William Carlos Williams tid. Han skrev før individualiseringen av menneskenes opplevelsesverden var kommet så langt som i dag. Derfor kunne han tillate seg å representere byen, som sådan, uten at folk reagerte. Slik Walt Whitman et snaut hundreår tidligere påtok seg å representere Amerika. I dagens samfunn er det en umulighet. Veien utover går først og fremst innover. I Norge anno 2012 tenker jeg derfor at en kraftig understrekning av at dette er poetens møte med Sørumsand ville vært på sin plass. Men Blatt går heller i motsatt retning.

Og det gjør at jeg aldri riktig klarer å få kontakt med boka. Men er spent på hvor forfatteren går videre. I min lesning av hans forfatterskap er 1920 Sørumsand hans sålangt beste bok. Nettopp stemmen hans i denne er tydeligere enn i de to første. Selv om den altså også gjemmes bort. Håper derfor du fortsetter i den retningen du går i forfatter, uten nølingen som i min opplevelse av boken holder 1920 Sørumsand tilbake fra sitt fulle potensiale.