Hei Ole

Tone Tofts lesning bygger på at vindmølla er et vindkraftverk, med de spesifikke økologiske konsekvenser slike har – tydeligvis også for hennes nærmiljø. Det skal jeg ikke mene så mye om, økologi er en annen diskusjon. Jeg visualiserte vindmølla som en av de gamle i tre, da den røysa jeg bor i har noen slike, stående litt her og der på bakketoppene, delvis tatt hånd om av det lokale historielaget, delvis til nedfalls. Dernest, siden kampaspektet er fremme i diktet, tenkte jeg på Don Quixotes famøse «kamp med vindmøllene». Derfor er vindmølla jeg ser av det ufarlige slaget. Ofte er det slik, at de omkringliggende landskapene (følelsesmessige som geografiske) får bestemme i ens tolkning av dikt.

Jeg følte ikke så mye i forhold til dette spesifikke diktet om vindmøllene. Jeg syntes samlingen som helhet sprikte og at du hadde tatt med for mange halvsungne viser, eller om man vil: dikt som ikke når opp til det beste du skriver. Altså dikt du kunne ha luket ut selv, eller fått en annen kritisk leser til å plukke ut. Diktet om vindmøllene var det beste eksempelet øynene falt på. Altså ett litt pragmatisk valg.

Å lese dikt er for meg intuitivt. Alle de følgende operasjonene pågår samtidig. Men for ordens skyld setter jeg dem i rekkefølge her.

Når jeg bedømmer dikt så forsøker jeg å ta dem bokstavelig. Først hører jeg etter. Rytmer, rim denslags. Ditt dikt arbeider ikke i det registeret, i nevneverdig grad. Men det finnes en uuttalt forteller (fordi verken gresset, billen eller vindmølla snakker) Jeg går videre til neste punkt.

Jeg «ser» hva som finnes i diktet, dvs. hva er det som ER i diktet. Hva befinner seg i diktets referensielle plan? Dvs. Hva peker det på? Hvilke rekvisitter har blitt plasserte på diktets scene?: I dette tilfellet, vindmølle, bille, åkerlandskap. Dette er diktets fysiske referensielle ramme. Disse formes etter min forestillingsverden, hva gjelder utseende og generisk form (derav min alderdommelige vindmølle i tre). Ikke så veldig komplisert egentlig. Men ikke banalt heller. Det er et klassisk landskap, av det slaget som f. eks de hollandske malerne malte mange av.

Dernest er det et iøynefallende trekk i diktet, og som opptar mer plass enn det synlige: nemlig antropomorfismene.
Vindmøllene «vet», billen «forbanner», noen bedømmer den som «lita» (altså finnes det en skala, som ikke er billers skala, biller synes vel at de er store nok). Deretter antropomorft oppbygde elementer – «blomsterløs»(ufruktbar, gold, ørkenaktig) og «stjeler» (tar noe som noen andre skulle ha hatt) og «vingeløs» (ufri, stasjonær, skadet) deretter to rene følelsespåstander: «misnøye» og «ensomhet» – disse siste to åpenbart menneskelige, emosjonelle tilstander, og som sådan ikke tilhørende billers eller vindmøllers verden.

Følelser er et kjent tema i diktets verden. Om dette kan man si mye. Men helt generelt er det ganske utbredt enighet om at man ikke bare kan si «følelse x», og så blir det et dikt om å være i «følelse x». Diktet er ikke et tempel der følelsen bor, men et medium, en potensielt tømt form som er til for å gestalte følelse x, gi leseren og skriveren svar: Hvordan SER den ut denne følelsen, har den lyd, lukt, omfang etc. Dette er ikke materialisme så mye som det er en formlære: det som ikke har utside, får her en utside, om ikke før så i dikts form. Fordi dikt hender på utsiden, i det menneskelige mellomværendet, og i en kultur som foretrekker konkresjon (gestaltning) fremfor abstraksjon (påstand).

Min innvending mot diktet er at det jeg ser i diktet ikke sammenfaller med det det sier. Diktet handler om noe annet, dvs, inviterer meg til å leke tolkeleken. jeg avslår. Jeg klarer ikke å finne noe bra argument for at all denne følelse skal husere i dette balanserte naturtablået, om ikke den uuttalte fortelleren i diktet får tre i fokus.

Fordi de fleste tekster (med unntak av den rå konseptualismen) er skrevet av noen, et menneske, med noenlunde de samme livsvilkår som meg selv. Hvorfor kan ikke denne fortelleren tre fram i diktet om vindmøllene? – og si «jeg». Er det for at selvhevdelsen i diktet er for «liten» for diktformen (som liksom alltid skal handle om noe «stort» og «viktig»)? Denne billen er for liten og for stum til at denne transaksjonen går igjennom.

Så det er på rent kommunikasjonstekniske kriterier jeg feller diktet. Det dobbeltkommuniserer med utilstrekkelige midler (fordi vindmølla og billen kan ikke, skal ikke, bære slike følelser eller egenskaper, om ikke vi får en forklaring på hvordan dette fantastiske har skjedd) og derfor konfronterer jeg tekstens uutalte opphavsmann med mitt funn: Det er ikke Billen, det er ikke vindmølla: Det er du! Og Du! har følelser som ikke ekspliseres annet enn som påstander. Okei liten, ensom, misfornøyd osv. Men hvorfor? Del med meg. Jeg kan forstå, om du bare lar meg.

Derfor synes jeg ikke at diktet er vellykket, og derfor mente jeg at det burde ha vært strøket. Diktets elementer blander seg ikke, de forblir som olje (natur, ytre) og vann (følelse, menneske) . Det er en nærmest figurlig bortstøting mellom de ulike grepene. Dette blir mitt kriterie for å dømme diktet. Som går på hva dyr er, tenker, gjør, føler og hva menneskeskapte objekter er, består av, gjør. Og hva mennesker gjør, føler, interagerer med og uten. For jeg er også der. Jeg er leseren, du interagerer med en leser. Det skal man kreve av en forfatter, at forfatteren vet. ikke for at forfatteren skal tekkes leseren på død og liv, men for å plain and simple ha tenkt over kommunikasjonskonteksten.

Jeg sier ikke dette for å påberope meg objektivitet, men for å tydeliggjøre hvordan jeg tenker. Det finnes regler og vaner knyttet til språk og språkkunst som ikke poeter eller noen annen kan sette seg over uten at det går ut over tydeligheten.

Nå høres dette ut som dommen sjøl, men ordene er sagt i mild strenghet. Jeg uttrykker meg i versaler fordi jeg opplever at du ikke helt forstår hvordan jeg tenker og reagerer, og jeg mistenker at dette inngår i ditt forsvar mot kritikken. Du har enda ikke utelukket muligheten av at jeg kan være på jordet.

Men jeg synes du skal ta til deg kritikken, selv om den kjennes sur. Du kan bedre enn disse vindmøllegreiene. Ikke bruk mer tid på det. Ikke forveksle følelsen av sannhet (som du sikkert kan hefte til diktet) med diktet selv. Det er ikke du som er uærlig, fordekt, dobbeltkommuniserende. Det er diktet. Ikke fordi du er ond eller dum, men fordi du forveksler det du ser med det du føler. Shit happens. Du er ikke den første og skal ikke bli den siste.

Hvorfor skal du høre på meg? Fordi jeg har arbeidet i ti år som skrivepedagog, og har sett mange strategier både for å skrive, lese, kritisere og ta kritikk. Jeg har skrevet dikt daglig i 20 år. Jeg tror helt oppriktig at du behøver å høre dette fra noen som har gått de hundre feiltagelsers vei. Jeg har mislyktes i poesien flere ganger enn jeg noensinne har orket å telle. På en slagghaug av kasserte forsøk sitter jeg og tenker dette.

Det er like naturlig som bortkastet å beskytte seg mot kritikk. Den mest fruktbare forandringen i skrivingen består av en assimilert kritikk. Det kan ta laaaang tid. Jeg får mest ut av å ta den innover meg, uansett hvor den kommer fra, om den da ikke er helt på jordet usaklig. Det er en måte å komme videre på. Man kan gråte, spy, ikke orke å stå opp, men sånn er det jo når forandringen og erkjennelsen huserer med oss. Jeg husker hine hårde, da f. eks. Eva jensen og Eldrid Lunden raserte mine dikt for den ene og den andre uegentlighet, overflødighet, overdådighet – hva det ikke var alt sammen. De var ikke så strenge egentlig, ser jeg nå. Men jeg opplevde det strengt, fordi de formådde å snakke til poeten i meg, som var strengere enn jeg selv var. Jeg hadde lest mine kritikere på retta og vranga, og uansett hvordan jeg vred og vendte på det: de var gode. Altså måtte de vite hva de snakket om.

Dette er altså ikke sagt i egenskap av litteraturkritiker. Jeg er først og fremst praktiker, men jeg forventes av og til ta den kritiske rollen i bruk ( i offentligheten). Jeg mistrives i rollen som kritiker, fordi jeg opplever at kriteriene er usikre, og at kritikerrollen slik vi omgås den som forfattere i dag, kanskje passet bedre til en eldre utgave av offentligheten enn den vi har for øyeblikket. Dagens kritiker er like mye en med-skriver på diktkammeret enn en autoritet med universitetsbakgrunn som arbeider i en hovedstadsavis. De økonomiske vilkårene rundt kritikken gjør at det er bare inderlige idealister (takk og lov for dem!) som holder ut med det som arbeide. De fleste leder arbeidet sitt inn i andre spor etter noen år på barrikaden, fordi det er uforholdsmessig stort arbeidspress og ansvar plassert på alt for lite midler og tid. Derfor er vi allerede eldre enn aldersgjennomsnittet i Morgenbladets kritikerkår. Kanskje er det offentlige rommet for litteratur en slags e-postgruppe som er utkledd til institusjon. Kankje er hele den litterære offentligheten et diktkammer, som bare uttrykker seg i et litt annet fora. Senest i dag har det kommet et drypp til: Erlend Loe har ytret seg om kritikerstandens relative kriterier, og betenkelige fremferd. Ja det er høyst usikkert.

Så jeg er altså ikke kritiker, selv om jeg av og til mener. Du kan ta en stikkprøve på ditt lokale bibliotek, om du vil prøve ut om jeg er verdt å lytte til. Jeg vet ikke om noe annet kriterie for å bedømme om en innvending holder mål. Om mine dikt ikke holder vann, i dine øyne, så gjør ikke min diktkritikk heller det.

Og du må gjerne poste dette. Vi er neppe de eneste som sitter bøyd over disse spørsmålene.

hjerteligst, gw