Denne diktsamlingen er ment å skulle leses på en time. Nøyaktig.
Prisen du har betalt for den er cirka den samme summen som du får betalt
når du jobber en time på arbeidet ditt. Om du tilhører gjennomsnittet.
Får du mer betalt for en time på arbeidet ditt enn prisen på denne boka, er du privilegert.
Får du mindre betalt for en time på arbeidet ditt enn prisen på denne boka, er du dårlig stilt.
Eller kunstner.

Strukturen på boka er inspirert av John Cage. Han lærte meg hvordan man gjennom struktur kan gi form til ingenting av betydning. Det er mye betydning i ingenting. Dette gjorde han ved bruk av kolonner, og tidsangivelser. Slik er også denne boka organisert. Du er ment å skulle bruke ett sekund på hver linje, uavhengig om den inneholder tekst eller ikke.

Sjøl likte jeg ikke John Cage i flere år. Nå liker jeg han. Det han står for. Det han praktiserte. Utvidelsen av rommet. Jeg har nok alltid likt tomrommet i diktsamlinger aller best. Ikke ordene. Men plassen diktet etterlater på sida. Til meg. Som tenkende vesen.

Med faktatekster er det annerledes. Der er sidene alltid fullstappede. Det finnes ingen plass til meg. Som tenkende vesen. Som helhet. Jeg er enten med eller mot. Det er jeg imot.

Kanskje kan man også få den følelsen med diktning. Men da har man ikke oppdaget hvor mye plass det er på alle kanter av et dikt. Til deg. Som tenkende vesen. Som helhet.

Det hvite arket rundt et dikt er som en åpen himmel. Til deg. Som tenkende vesen. Som helhet.
Det hvite arket rundt et dikt er som en åpen himmel. Til deg. Som drømmer. Som del av en helhet.
Det hvite arket rundt et dikt er som en åpen himmel. Til deg.

Dette diktet er til deg. Som helhet. Som drømmende del. Av et dikt
Dette diktet er som deg. Til den delen av deg. Som tenker.
Dette diktet er en del av deg. Som hvitt ark.

Diktet savner deg.
Som helhet
Som del

Jeg er