Jeg har etter tilbakemeldingen fra Gunnar Wærness også mottatt mailer fra andre lesere av diktene mine/bloggen. Noe som selvsagt gjør meg glad. Det utvider min forståelse av mine egne dikts iboende potensialer.

Så om flere vil dele sine synspunkter/tolkninger, er det bare å sende dem til:
oj_hansson1 at hotmail dott com.

…

Her er Tone Tofts ord om diktet Vindmøllene vet:

Da jeg leste diktet «Vindmøllene vet» første gang, oppfatta jeg det som et slags «økodikt». Og det gjør jeg fremdeles, men kanskje ikke så snevert og konkret som i begynnelsen.

De store, teknokratiske/industrielle vindmøllene som ruver i landskapet forstyrrer og ødelegger for livet på bakken og i lufta. Den lille billen symboliserer således sårbarheten i naturen. Vindmøllene symboliserer inngrepet som forstyrrer den økologiske harmonien/balansen …

Jeg forestilte meg helt konkret at billen var blitt vingeløs som følge av en skade fra vindmøllenes rotasjonsblader (dette skjer jo med fugler). Derfor ble jeg veldig provosert når Gunnar Wærness påstår at «vindmøller stjeler ingenting», og «hvorfor kan ikke vindmøllen få være vindmølle?».

Jeg forbinder vindmøller med gigantiske monstre som brer seg som «gift» i naturen… Og nettopp denne «giften» er skadelig for alt som lever i dens nærhet, i dette tilfelle den lille billen, som er ekstra sårbar nettopp på grunn av sin litenhet (og vingeløshet) og som i min tolkning lengter etter å leve i samspill med sine naturlige omgivelser, ikke sammen med destruktive vindmøller…

Så i motsetning til Wærness så forstår jeg «fiendligheten som produseres» og jeg skjønner godt at denne billen ikke er fornøyd med å være en vingeløs bille slik situasjonen er blitt. Og hadde den hatt vinger kunne den fløyet avsted og funnet seg et nytt og bedre (uberørt av inngrep…) habitat. Når altså Wærness sier at «vindmøller stjeler ingenting», så blir dette i min verden helt feil. Vindmøller stjeler i aller høyeste grad, de stjeler selveste naturen, jorda, de frarøver grunnlaget for økologisk samspill og livsgrunnlaget for bl.a. små biller osv…

Jeg prøver og vil gjerne leve meg inn i billen på billens forutsetninger og premisser.

Nå har jeg kunnskaper om hva det innebærer av naturinngrep å bygge, planlegge og montere vindmøller i et område… Anleggsperioder, veier, steinfyllinger som hindrer naturlig vanngjennomstrømning, utjevninger, støy, forurensing, fugledød etc… Og denne bevisstheten har jeg med meg når jeg leser diktet.

At dette diktet også formidler noe om ensomhet kjenner jeg også, likeledes noe om avmakt… men som sagt for meg er dette et økodikt – Sikkert fordi dette opptar meg så sterkt for tiden.

Hvis jeg setter meg selv inn i billens situasjon så ville jeg også ønsket meg vinger for å fly vekk – til noe bedre, der samspillet i naturen enda fungerer, og jeg kan kjenne på en enorm ensomhetsfølelse (som meg selv og som bille) når jeg leser diktet. Det er makten (kapital og politikk) som overkjører naturen, samspillet og alt levende.

…

Som kort kommentar til tolkningen over vil jeg tilføre at Tone Toft er politiker i Miljøpartiet de Grønne, Nordland. Og bosatt på Brasøy, en øy i havgapet på Helgelandskysten, hvor (åpenbart) vindmøller ikke umiddelbart gir assosiasjoner til grønn utvikling og fornybar energi, men snarere til fugledød (bla Hubro) og storkapitalistisk salg av energi til et umettelig utenlandsmarked- For mer om Tone Toft, se hennes hjemmeside– Og hennes gjestedikt her på bloggen.