Lars Haga Raavand

Lars Haga Raavand, Hvalfall, Aschehoug 2012

Lars Haga Raavands Hvalfall er rett og slett fantastisk!

Og gjennom denne boka har jeg fått enda større klarhet i hva jeg egentlig savnet hos de tidligere omtalte dikterne Iversen og Nødtvedt: Psykologisk dybde. Vilje til å ta inn over seg sorg, og bearbeide den, gjennom ord, og tilstedeværelse, i seg selv (evt i sitt Selv).

Først et par sammenligninger: Mens Nødtvedts sorg resulterer i kasting av brostein over Bergen by, og ikke èn gang slipper seg ned i det våte element, er Raavands bevegelse renskåret emolusjonær; han vender stadig vekk tilbake til havets evige åpenhet, dets store sirkler og altomseggripende forflytninger. Dette gjør han gjennom ulike former for hval (og en danskebåt..), som faller ned i dypet, og der gradvis fortæres, utmagres, og blir borte, i nytt liv. Om Nødtvedts bok hadde vært av eldre årgang, ville jeg gjettet på at det i disse ordene, fra havets bunn, lå et spark til «Bergens Beskrivelse»:

«sammenlignet med brostein er skatene myke som fløyel» (s 53)

Mens Nødtvedts «smauforskyvninger» er drevet av forsvarsmekanisk hat/sinne, svømmer vi hos Raavand rundt i et hav av stille sorg.

Når det gjelder Iversen er det tyngden i hennes beskrivelse av et dødsfall som mangler. Også Raavand har sjarmerende minner på reportoaret:

«Du sitter ensom på vei til bassenget og vet at frosketakene ikke holder deg flytende» (s 47)

Det er vanskelig ikke å smile litt ved det indre synet av den for mennesker lite effektive froskesvømmingen, begynte vi ikke alle der?

Men i neste linje blir åpningen mot det sjarmerende, i oss selv, omgjort til tung smerte:

«Ingenting gir deg oppdrift; du er født til å fortsette fødselens bevegelse; fallet.»

Og det er nettopp dette dobbelte som mangler i Iversens samling, slik jeg ser det: Tyngden fra dypet av en sorg over et tapt menneske.

Hvalfall er storslått. Og forhåpentligvis den eneste av årets diktutgivelser jeg vil komme til å anbefale på bekostning av Mørkerom (…). Men best er det selvsagt å lese begge. Men det Raavand nok i større grad lykkes med enn meg, er å samle den emolusjonære prosessen om ett samlende bilde; havet, og de synkende hvalene. Han begrenser seg, og utvider, med kravlende liv, på alle kanter. Og gjør med det den stadige forsenkningen som foregår i dikterens indre, tydeligere, for leseren. Og veksler mellom det enkle sorgspråket og det mer billedlig sammensatte; fra «jeg savner deg» (s 43) til

«…Spekklaget; digre tjafser, lange remser, før kjevebeina ligger nakne; en hvit dverg sammenkrøkt på havbunnen. Jeg setter meg ved dvergens side, suger beinmargen ut. Ser arkivene løse seg opp, danse som sild, som sølv.» (s 42)

Uten å miste den gjennomgående bevegelsen. Det er ikke et kompliserende språk, som legger seg mellom dikteren og leser, i et rastløst jag etter å sprenge språkets iboende evne til kommunikasjon, mennesker imellom, men et språk som strekker seg, langt, som en drage, uten at dikteren noensinne slipper taket, i tråden, som binder han sammen, med ordene.

Eller i dette tilfellet, med den «døde broren», som stadig synker mot bunnen, som kropp, som minne. Ned i dikterens ubevisste liv, havet. Hvor han blir fortært gjennom høyst naturlige prosesser; havbunnens underfundige skapninger spiser og spiser. Fordi de trenger næring.

Raavand er ikke først og fremst avantgardist; han fordyper seg i menneskets indre gjennom allerede eksisterende symbolikk. En tradisjonsbærer. Og gjenbruker. Som går inn i mulighetene som (faktisk) lever i «havet», uten profil-generasjonell overfladiskhet; de ville bort fra menneskesinnet, og over i tingene, i seg selv. Som var det et alternativ. Raavand har snarere noe «på hjertet»; en sorg, som han forfølger til roten av sin egen tilværelse.

Noe som etter hvert resulterer i en tankegang om liv og død som sammensmeltende fenomener, mer enn atskilte. Det finnes ikke noe dennesidig og hinsidig i Raavands diktunivers:

«Dette er ikke Hades, dette er ikke Helvete; manetene flokker seg når livet kokes ned. Jeg sitter stille med et lys og bivåner de hvite vognenes fredelige ferd. Ansiktet ditt glir forbi: en åpen blomst.» (s 101)

Som vi ser er det intet dødsrike som venter. Ingen frykt for straff. Bare et evig her og nå. En åpen blomst. I konstant forandring: Sammensmeltning. Bevegelse. Liv

Spørsmålet om skyld, som stilles tidlig i boka:

«…Dypt dingler jeg med beina og anemonene stiller seg likegyldige til spørsmålet om hvem som har skylda. Kan jeg også gjøre det?» (s 20)

er tilbakelagt.

Raavands symfoni er ekstremt gjennomført. Og kun en gang brytes stemningen i (Hval)sangen da en litt for lys tone plutselig skjærer i gjennom:

«Det er her jeg planter føttene når ensomheten kiler som verst under fotbladene» s 29

«ensomhet som kiler som verst under fotbladene», synes jeg ikke er en heldig billedbruk i denne sammenhengen. Det blir for språklig uforpliktende. Som disse språkarbeiderne som sitter dag ut og dag inn og jobber med dragen sin, i lukkede rom, og helt glemmer å prøve den ut på åpne sletter, mot vindenes vekslinger, i nært samspill med de iboende kreftene, i dikterens Selv.

Tilslutt vil jeg si at dette er poesi med tyngde, alvor. Poesien som re-ligio; forankrende. Og at samlingen Hvalfall gjør all form for attityderelativisme til ren overflate; krusninger på havet.

Hvalfall er rett og slett en mytologisk fremstilling av livet, slik det leves, overfor evig tid og rom. Jeg bøyer meg i støvet av ditt verk, Lars Haga Raavand.

————————————————————-

Se også intervju med Lars Haga Raavand

Legg igjen en kommentar